17 år og lei? Eller syk?

[mia65]

Min datter på 17 hadde for 4-5 år siden en opplevelse som førte henne ut i en depresjon. Hennes bestevenninne døde. Hun overtok en av bestevenninnens venninner, og har vært svært beskyttende og lojal overfor denne jenta som har mange problemer da hun er ADHD barn.Etterhvert fikk min da 12-årige datter store plager, og brøt sammen og fortalte at hun hørte stemmer i hodet sitt hele tiden, og at hun var svært sliten av dette. Hun gikk til behandling hos BUP, og etter ca 18 måneder hadde hun fått kontroll på stemmene, og var kvitt depresjonen. Hun har i tiden etterpå hele tiden sagt at stemmene er borte. Nå er hun igjen deprimert, hun trekker seg tilbake, sier at livet er meningsløst, og at alt er slitsomt. Hun spør etter meningen med alt vi gjør, hvorfor er vi på jorda osv. Hun angir at hun har mange som kaller henne for venn, men ingen hun kan kalle venn igjen.. Hun har fortsatt kun denne ene venninnen som har fulgt henne de siste 5 årene, men mange perifere venner. Hun omgås disse lite på fritida, utenom i bandet hvor hun er vokalist.. Venninnen hennes er umoden, og ingen god samtalepartner for en jente på terskelen til voksenlivet som trenger støtte og noen å snakke med.Datteren min er sløv med utseendet sitt,hun er i ferd med å gi opp fritidsaktiviteter ( til og med bandet..)og hun isolerer seg. Hun sier hun får angst ved tanken på å bli voksen, hun vil aldri makte å få en jobb med ansvar, og hun gråter forid alle andre får til alt, og er penere enn henne. Vi har alltid hatt et godt og nært forhold, men nå føler jeg også at hun trekker seg unna meg. Er dette et vanlig ungdomsopprør, eller kan det være andre ting på gang??

Hun har skrevet et svært modent brev til meg, og slutter brevet med: Sitat: "Jeg er redd og lei meg, og ganske deppa. Det er noe som er borte. Jeg tror det kan være livet mitt." Sitat slutt.

Hva gjør jeg??

[skygge]

Nesten umulig å svare på ut ifra noen få linjer i et innlegg, men det du beskriver her gjør at varselslampene mine blinker.

Høres ut som at du trenger råd fra en fagperson, og ikke oss her på dol.

Ville ha tatt dette på alvor, og ikke ignorert dette. Men ville vært forsiktig med fremgangsmåten.

Det brevet du skrev om... du kjenner henne best... Du må ha blitt litt bekymret siden du skrev her ?

[mia65]

Nesten umulig å svare på ut ifra noen få linjer i et innlegg, men det du beskriver her gjør at varselslampene mine blinker.

Høres ut som at du trenger råd fra en fagperson, og ikke oss her på dol.

Ville ha tatt dette på alvor, og ikke ignorert dette. Men ville vært forsiktig med fremgangsmåten.

Det brevet du skrev om... du kjenner henne best... Du må ha blitt litt bekymret siden du skrev her ?

Jo, mine varsellamper blinker, også ut fra at jeg faktisk er sykepleier!! Men det er dette morshjertet da, som blander seg inn. Balansen mellom overbeskyttende mor og bekymringer som er relevante er ofte hårfin.. hun skal til lege, til uka. Og i går hadde vi ei koselig pratestund. Blir bare så forvirret. Men takk for innlegg, greit å vite at jeg ikke overreagerer:-)

[Sofline]

Jo, mine varsellamper blinker, også ut fra at jeg faktisk er sykepleier!! Men det er dette morshjertet da, som blander seg inn. Balansen mellom overbeskyttende mor og bekymringer som er relevante er ofte hårfin.. hun skal til lege, til uka. Og i går hadde vi ei koselig pratestund. Blir bare så forvirret. Men takk for innlegg, greit å vite at jeg ikke overreagerer:-)

Jeg synes ikke du overreagerer. Jeg hadde selv en sånn periode på den alderen (men ikke noe så ille som det hun skrev i det brevet). Hun vil nok få godt av å snakke med en utenforstående, men husk å fortsette med å bry deg. Det betydde i hvertfall veldig mye for meg, selv om jeg nok gav uttrykk for at jeg ikke likte det.

[Speak]

Synes det virker veldig sent å ha ungdomsopprør da hun er 17. Normalt sett har hormonene da stabilisert seg, og det meste begynner å fungere bedre.

Så jeg hadde tatt dette som en rop om hjelp.

Men jeg må kanskje innrømme at jeg er litt hysterisk på slike ting etter at min ex-kjæreste skjøt seg etter å fortelle at livet ikke var noe vært. Jeg var da 16, og har hatt mange tunge stunder hvor jeg har tenkt at jeg jo burde gjort noe.

Så jeg mener du bør ta tak i det. Prøve å skaffe hjelp til henne. De fleste som får hjelp sier i ettertid at det var positivt.

Lykke til i en vanskelig tid:-)