å være sammen med andre

[Gjest niola]

det jeg ønsker mest er å få være alene hjemme. Jeg er glad for at jeg har venner og familie, men jeg tar aldri initsiativ til å være sammen med dem. I perioder kan jeg også være direkte avvisende og kald. Fordi jeg innerst inne helst vil være hjemme alene. Jeg må ta meg sammen, for å glede meg til å gå ut. Tidligere var det mye fordi jeg hele tiden analyserte meg selv når jeg var i lag med andre. Nå går det bedre, men likevel velger jeg helst å være alene. Jeg ser på det som et slit, og et stress å gå ut i helgene. Føler at jeg har mest behov for å tusle rundt hjemme. Er det vanlig? Er det sært? Jeg er redd jeg vil miste alle, så jeg forsøker å ta meg sammen. Men disse følelsene blir ikke borte. Og jeg har alltid vært sånn.

[Gjest Lia79]

Typiske tegn på sosialangst? Det har jeg og er i nøyaktig samme situasjon. Deilig å være for seg selv men på samme tid er savnet etter gleden med å være sammen med andre stor. For min egen del føles det ikke vanlig, sunt eller noe gøy.

[Gjest bry]

Forstår veldig godt hvordan du har det,er ikke lett når ting er sånn,vet du hva du vil,ønsker du egentlig å tusle rundt inne alene,eller er det bare sånn?

Hvis du føler du har det godt,at det er best sånn,ser jeg ikke noe galt i det.

Men hvis du ønsker at ting skal være annerledes,blir det jo en annen sak.

[Gjest tussami]

Typiske tegn på sosialangst? Det har jeg og er i nøyaktig samme situasjon. Deilig å være for seg selv men på samme tid er savnet etter gleden med å være sammen med andre stor. For min egen del føles det ikke vanlig, sunt eller noe gøy.

er det og sosial angst?nå spør jeg for har det sånn jeg og..blir med ut når folk inviterer meg,men egentlig så synes jeg det er best å være hjemme.blir dessuten fort sliten av å være med andre.begynner bare å finne mine feil i situasjonen.men har ingen fysiske problemer med å gå ut(bortsett fra et par episoder hvor jeg har begynt å gråte.men da var jeg ganske deprimert)

uansett niola,så er det flere som har det slik:)men vet ikke helt hva jeg tenker om det:( er jo ikke hyggelig å mure seg inne for seg selv..i allefall ikke i lengden!jeg har i allefall bestemt meg for å telle til ti før jeg sier nei til å bli med på ting.går heller hjem enn å sitte hjemme hele kvelden.

det kan jo og tenkes at du ikke har vedens beste kjemi med dine venner?fikk meg en ny venninne for ikke så lenge siden og hun er jeg alltid positiv til å treffe.får ikke den "søren,hva skal jeg si"følelsen når hun spør meg:) kanskje du kan prøve å utvide nettverket ditt litt? bare en liten tanke..

[Gjest niola]

er det og sosial angst?nå spør jeg for har det sånn jeg og..blir med ut når folk inviterer meg,men egentlig så synes jeg det er best å være hjemme.blir dessuten fort sliten av å være med andre.begynner bare å finne mine feil i situasjonen.men har ingen fysiske problemer med å gå ut(bortsett fra et par episoder hvor jeg har begynt å gråte.men da var jeg ganske deprimert)

uansett niola,så er det flere som har det slik:)men vet ikke helt hva jeg tenker om det:( er jo ikke hyggelig å mure seg inne for seg selv..i allefall ikke i lengden!jeg har i allefall bestemt meg for å telle til ti før jeg sier nei til å bli med på ting.går heller hjem enn å sitte hjemme hele kvelden.

det kan jo og tenkes at du ikke har vedens beste kjemi med dine venner?fikk meg en ny venninne for ikke så lenge siden og hun er jeg alltid positiv til å treffe.får ikke den "søren,hva skal jeg si"følelsen når hun spør meg:) kanskje du kan prøve å utvide nettverket ditt litt? bare en liten tanke..

utvide nettverket mitt ja.. Jeg har ikke mange venner. Og jeg har _ingen_ nære. Jeg ønsker meg veldig en venninne som kjenner meg godt, som jeg kan slappe av sammen med, trene sammen med, en som jeg virkelig har _lyst_ til å være sammen med. Vennene jeg har, er så forskjellige fra meg. Føler bare at jeg holder på dem i redsel for å bli alene. Får liksom ikke så mye igjen for å være sammen med dem.

Jeg er glad i familien min. Men jeg føler ofte at de andre hr bedre kontakt, at jeg burde hat bedre jobb, at jeg burde være mer oppdatert på nyheter og politikk når jeg skal snakke med dem. Men jeg sliter med konsentrasjonen. Jeg fanger ikke opp nyheter hvis jeg ikke virkelig konsentrerer meg i nyhetssendingen. Jeg har også problemer med å se helheten i nyhetsbildet.

Jeg føler at dette er et sosialt problem, i og med at man ofte snakker og diskuterer slike ting. Da blir jeg sittende å føle meg dum. Før hadde jeg iallefall fin kropp, men nå har jeg klart å spise på meg noen kilo, og jeg har ikke _det_ heller lenger.

Nå er jeg lei meg, og vil være alene, helt til jeg blir fin igjen. Jeg vil vente med å gå ut til jeg har klart å skaffe meg en god jobb og økonomi til å shoppe masse lekre klær. Sånn føles det.

[Gjest bannanbein]

utvide nettverket mitt ja.. Jeg har ikke mange venner. Og jeg har _ingen_ nære. Jeg ønsker meg veldig en venninne som kjenner meg godt, som jeg kan slappe av sammen med, trene sammen med, en som jeg virkelig har _lyst_ til å være sammen med. Vennene jeg har, er så forskjellige fra meg. Føler bare at jeg holder på dem i redsel for å bli alene. Får liksom ikke så mye igjen for å være sammen med dem.

Jeg er glad i familien min. Men jeg føler ofte at de andre hr bedre kontakt, at jeg burde hat bedre jobb, at jeg burde være mer oppdatert på nyheter og politikk når jeg skal snakke med dem. Men jeg sliter med konsentrasjonen. Jeg fanger ikke opp nyheter hvis jeg ikke virkelig konsentrerer meg i nyhetssendingen. Jeg har også problemer med å se helheten i nyhetsbildet.

Jeg føler at dette er et sosialt problem, i og med at man ofte snakker og diskuterer slike ting. Da blir jeg sittende å føle meg dum. Før hadde jeg iallefall fin kropp, men nå har jeg klart å spise på meg noen kilo, og jeg har ikke _det_ heller lenger.

Nå er jeg lei meg, og vil være alene, helt til jeg blir fin igjen. Jeg vil vente med å gå ut til jeg har klart å skaffe meg en god jobb og økonomi til å shoppe masse lekre klær. Sånn føles det.

Hvor bor du?

[Gjest niola]

Hvor bor du?

Oslo.

[Gjest bannanbein]

Oslo.

ok. det var dumt

[Gjest niola]

Forstår veldig godt hvordan du har det,er ikke lett når ting er sånn,vet du hva du vil,ønsker du egentlig å tusle rundt inne alene,eller er det bare sånn?

Hvis du føler du har det godt,at det er best sånn,ser jeg ikke noe galt i det.

Men hvis du ønsker at ting skal være annerledes,blir det jo en annen sak.

For å si det sånn,jeg ønsker at jeg skal kjenne glede av å være sammen med andre.

Etter en uke på jobb kjenner jeg bare for å være alene hjemme. Jeg er avhengig av å få koblet helt av i helgen for å være uthvilt til jobb på mandag. Men jeg kvier meg, selv for å gjøre avtale om å gå en tur, eller shoppe en formiddag.

[Gjest niola]

ok. det var dumt

trenger du også en god venninne? :-)

[Gjest bannanbein]

trenger du også en god venninne? :-)

jupp

[Gjest niola]

jupp

lykke til! *klem* :-)

[Gjest tussami]

utvide nettverket mitt ja.. Jeg har ikke mange venner. Og jeg har _ingen_ nære. Jeg ønsker meg veldig en venninne som kjenner meg godt, som jeg kan slappe av sammen med, trene sammen med, en som jeg virkelig har _lyst_ til å være sammen med. Vennene jeg har, er så forskjellige fra meg. Føler bare at jeg holder på dem i redsel for å bli alene. Får liksom ikke så mye igjen for å være sammen med dem.

Jeg er glad i familien min. Men jeg føler ofte at de andre hr bedre kontakt, at jeg burde hat bedre jobb, at jeg burde være mer oppdatert på nyheter og politikk når jeg skal snakke med dem. Men jeg sliter med konsentrasjonen. Jeg fanger ikke opp nyheter hvis jeg ikke virkelig konsentrerer meg i nyhetssendingen. Jeg har også problemer med å se helheten i nyhetsbildet.

Jeg føler at dette er et sosialt problem, i og med at man ofte snakker og diskuterer slike ting. Da blir jeg sittende å føle meg dum. Før hadde jeg iallefall fin kropp, men nå har jeg klart å spise på meg noen kilo, og jeg har ikke _det_ heller lenger.

Nå er jeg lei meg, og vil være alene, helt til jeg blir fin igjen. Jeg vil vente med å gå ut til jeg har klart å skaffe meg en god jobb og økonomi til å shoppe masse lekre klær. Sånn føles det.

ja..det er ikke alltid lett å finne noen man passer med.var ikke meningen å få det til å virke som om det "bare" er å utvide nettverket sitt..for det er ikke alltid sånn,det vet jeg selv..

men hvis det slik at det er vanskelig å konsentrere seg om omverdenen og du føler deg ensom og tilbaketrukken,så kunne du kanskje tatt en prat med fastlegen din..?det er trist å måtte sitte inne med destruktive tanker helt alene..da blir alt bare mye mye verre..!så kanskje du og legen kan bli enige om videre behandling om det viser seg å være en bra løsning..

etter jeg begynte hos psykolog,så har jeg fått helt nytt syn på mine venner.noen har jeg funnet ut at bare trekker meg ned, mens andre har vist seg fra helt andre sider.og så er jeg mer trygg på å ikke måtte like alle-for det tror jeg fører til at mange vennskap blir overflatiske.det er på en måte lettere å være hyggelig med "de første og beste",men i lengden så er det kanskje ikke de som er bra for deg..

tror som sagt at en samtale med en fagperson kan være nyttig:)du har lite å tape på det..

[Gjest niola]

ja..det er ikke alltid lett å finne noen man passer med.var ikke meningen å få det til å virke som om det "bare" er å utvide nettverket sitt..for det er ikke alltid sånn,det vet jeg selv..

men hvis det slik at det er vanskelig å konsentrere seg om omverdenen og du føler deg ensom og tilbaketrukken,så kunne du kanskje tatt en prat med fastlegen din..?det er trist å måtte sitte inne med destruktive tanker helt alene..da blir alt bare mye mye verre..!så kanskje du og legen kan bli enige om videre behandling om det viser seg å være en bra løsning..

etter jeg begynte hos psykolog,så har jeg fått helt nytt syn på mine venner.noen har jeg funnet ut at bare trekker meg ned, mens andre har vist seg fra helt andre sider.og så er jeg mer trygg på å ikke måtte like alle-for det tror jeg fører til at mange vennskap blir overflatiske.det er på en måte lettere å være hyggelig med "de første og beste",men i lengden så er det kanskje ikke de som er bra for deg..

tror som sagt at en samtale med en fagperson kan være nyttig:)du har lite å tape på det..

tusen takk for svar. Jeg kontaktet fastlegen etter at jeg hadde vært mer eller mindre deprimert noen år. Dit gikk jeg noen ganger. Han var veldig god å snakke med, men etterhvert sa han at han følte at det ikke var så mye mer han kunne gjøre for meg, og at han var sikker på at alt ville bli bra.

Føler nesten at jeg ikke kan gå tilbake, siden han har erklært meg frisk og at det ikke er noe mer han kan gjøre.

Jeg fungerer jo. Og jeg gråter ikke lenger. Dette med det sosiale har jeg igrunn alltid hatt problemer med. Har alltid hatt tendens til å trekke meg unna andre på skolen. Så jeg har engentlig avfunnet meg med at det er liten sjangs for at jeg vil klare å få meg en nær venninne.

[Gjest bry]

For å si det sånn,jeg ønsker at jeg skal kjenne glede av å være sammen med andre.

Etter en uke på jobb kjenner jeg bare for å være alene hjemme. Jeg er avhengig av å få koblet helt av i helgen for å være uthvilt til jobb på mandag. Men jeg kvier meg, selv for å gjøre avtale om å gå en tur, eller shoppe en formiddag.

Da er vi to.

[Gjest niola]

Da er vi to.

får du noe behandling for dette? Kommer det til å gå over noen gang? Er det riktig å presse seg til sosiale aktiviteter, eller skal man kjenne etter hva en har lyst til?

[Gjest bry]

får du noe behandling for dette? Kommer det til å gå over noen gang? Er det riktig å presse seg til sosiale aktiviteter, eller skal man kjenne etter hva en har lyst til?

Går jo til psykolog da og har blitt anbefalt å prøve piller,er usikker,har jo prøvd det før.

Føler meg nesten som et håpløst tilfelle,er ganske isolert.

Har slitt lenge og vet ikke om jeg noen gang blir bedre,føler liksom at noe i hjernen blir ødlagt,er sløva og tåkete.

Orker ikke presse meg selv til å være sosial,blir bare enda mere sliten av det.

Men det kan nok være riktig for noen,å presse seg selv litt mener jeg...=)

Er ikke bra å synke for dypt ned i mørket,dess værre er det å komme opp,men men...life is life.

[Gjest tussami]

tusen takk for svar. Jeg kontaktet fastlegen etter at jeg hadde vært mer eller mindre deprimert noen år. Dit gikk jeg noen ganger. Han var veldig god å snakke med, men etterhvert sa han at han følte at det ikke var så mye mer han kunne gjøre for meg, og at han var sikker på at alt ville bli bra.

Føler nesten at jeg ikke kan gå tilbake, siden han har erklært meg frisk og at det ikke er noe mer han kan gjøre.

Jeg fungerer jo. Og jeg gråter ikke lenger. Dette med det sosiale har jeg igrunn alltid hatt problemer med. Har alltid hatt tendens til å trekke meg unna andre på skolen. Så jeg har engentlig avfunnet meg med at det er liten sjangs for at jeg vil klare å få meg en nær venninne.

ja,men så er det kun du som vet hvordan du har det. Så hvis du ikke føler deg så bra og dette ødelegger for hverdagen din, hadde det kanskje ikke vært så dumt å oppsøke han igjen..Det er lett for at ting hoper seg opp dersom man ikke har noen "ventil" på følelser og tanker..

Lykke til i allefall!