Angst pga Zoloft?!

[sliten&redd]

Hei.

Jeg er en jente på 24 år som for ca 5 år siden fikk en alvorlig depressjon pga vonde minner fra barne/ungdoms-årene(ble mobbet)og også mye pga eksperimentering med stoff.

Jeg var da så lang nede at legen min satte meg på Zoloft.

Depresjonen gikk gradvis over,men for vel et par år siden opplevde jeg mitt første panikk anfall.Jeg gikk dereter inn i en periode hvor jeg var helt ødelagt psykisk.Jeg torde ikke være alene så jeg var hos mamma en periode og så hos søsteren min.Angsten var så sterk at jeg kunne grine i flere timer i strekk helt til jeg sovnet av utmattelse.Jeg opplevde også en så sterk uro at jeg bare gikk og gikk uten å få ro i kroppen.Det må sies at jeg rett før dette sammenbruddet som jeg kaller det,hadde kuttet ned på Zoloft.

Jeg trappet da opp igjen og etter et par mnd var jeg noenlunde bra igjen.

Jeg satte ikke denne nedturen i sammenheng med Zoloften fordi jeg også på denne tiden var inne i en svært vanskelig tid i livet mitt.

MEN,for litt over en måned siden bestemmte jeg meg for å trappe ned på Zoloft.

Trappet ned fra 3 tbl til 2 1/2 om dagen.Og så for ca 14 dager siden fikk jeg kraftig angst igjen.Og dette toppet seg for et par dager siden da jeg fikk et panikk anfall verre enn noensinne.Jeg kald svettet,hadde fryktelig høy puls,var utrolig kvalm/dårlig i magen og fikk ikke puste.

Jeg hyperventilerte også.

Og denne gangen ville ikke anfallet ta orntlig slutt.

Jeg fikk en intens uro i kroppen,føltes som kribling i brystet og resten av kroppen,og jeg var fyllt med en redsel.

Det jeg nå tenker på er om dette har med Zoloften å gjøre?

Den skal jo,som andre antideppresive midler,ikke være vanedannende men det vet jeg at den er.Tidligere når jeg har glemt å ta Zoloften en dag har jeg opplevd meget ubehagelige bivirkninger,som en slags strøm følelse i hodet,samt skjelving.

Jeg må og presisere at jeg ikke hadde angst da jeg begynnte med Zoloft.

Det skremmer meg at leger i dag tar så lett på dette med lykkepiller.De skriver disse medisinene ut til omtrent alle,og påstår at de ikke er vanedannende!

Har også hørt om et lege middel firma I USA som er blitt saksøkt for å ikke informere om at lykkepillen de lager er vanedannende.Denne pillen er meget lik Zoloft.

Det er også flere historier om mennesker som ikke har klart å slutte med lykkepiller pga de sterke bivirkningene de har fått.

Så jeg sitter her og er nå veldig redd og usikker.

Kan jeg ha utviklet angst pga Zoloft??

Og er denne konstante uroen/angsten bivirkninger fordi jeg holder på å slutte??

Har jeg blitt "lurt" på et legemiddel som ikke skal være vanedannende men som alikevel er det?

Kommer selvsagt til å ta dette opp med min lege også,men jeg vet at leger får "betaling" fra legemiddel firmaet etter hvor mye de gir sine pasienter av en medisin.

Så jeg stoler ikke på han lenger.

Er verken gal eller paranoid,vil bare til bunns i dette.Vil vite eksakt hva jeg putter i meg,og hva dette kan medføre på lang sikt.

mvh

[inkink]

Hei, stiller meg i rekken med deg. Jeg begynte med cipralex mot GAD, og utbrenthet, svimmelhet og energisløshet for ett år siden, og utviklet panikkanfall i opptrappingsfasen, og siden sterk angst for nye. Det verste panikkanfallet fikk jeg i bilen, men det resultat at jeg ikke tør kjøre mer. Har prøvd men anfallene bygger seg opp. Er også blitt som et skjørt blad i henhold til alle mine psykosomtiske plager som jeg har levt med i 12 år. De var tunge, blytunge å bære, men jeg taklet dem ved hjelp av valium.terapautisk dose. Da de virker avslappende på alle mine spenninger.

Jeg var også utrolig dårlig når jeg begynte på cipralex, men hadde på den tiden ingen å spørre, utover her på DOL. Legen var sykemeldt og psykiatikeren var umulig å få tak i. Ble som forgiftet. Men det var ingen som anbefalte meg å slutte, at dette kanskje var feil medisin for meg, men ble bare anbefalt å øke. Denne økningen resulterte som nevnt ovenfor i sterke panikkanfall.

Jeg har hatt trøbbel med seponering før og var redd for dette, men fikk høre at jeg bare gjorde det sakte nok så skulle det gå bra. No problem.

Og jeg skal love deg at jeg har smulet med nedover. Har holdt på siden slutten av oktober, etter RL psykiatikers anmodning, og sniglet med ned til 2,5 mg. Og jeg ble bedre og bedre nedover fra 7,5 til 3,5. Og tenkte dette kom til å gå bra allikevel.

Men etter 14 dager på denne dosen (2,5mg) fikk jeg et nytt anfall i form av sterk svimmelhet og frostrier som gjorde at jeg ikke greide å stå oppreist. Det virker som jeg hadde nådd en nedre grense akkurat som jeg nådde en øvre i fjor vår under opptrapping.

Etter dette har jeg utviklet depresjon. Gråter og gråter, er helt gledesløs, alt er bare ett sort mørke, som jeg ikke ser noen utvei fra. Skjelver av utmattelse bare ved å støvsuge gulvet her. Jeg har ikke vært deprimert før, så dette må ha noe med cipralexen å gjøre. Angsten er også verre enn den noen gang har vært. Så nå sitter jeg inne helt maktesløs.

RL psykiatikeren sier dette har med min kunstige serotinin tilføring å gjøre, og at jeg må smøre meg med tålmodighet til kroppen greier å ordne opp selv, eller vil jeg aldri greie å komme av disse tablettene sier han. Han vet tydligvis hvor avhengihetsdannede de er, og hva slags behov serotininpåførslen skaper.

Men jeg vet ikke om jeg orker mer. Hverken av livet eller hva. Og jeg som paradossalt nok har vært så redd for å falle i fra. Min GAD var nok i første rekke på grunn av dødsangst, men også andre ting som har vært problematiske.

Jeg har prøvd 7 slags AD,men ingen har ført fram. Cipralex er det verste bivirkningsmessig og seponeringmessig. Så føler at jeg ikke har noen plass å gå til heller.-- Jeg tror ikke jeg tåler AD...blir bare værre på grunn av at sentralnervesystemet er oppskrudd fra før, og tåler ikke mer oppskruing i form av alle bivirkningene.

Jeg gråter bare jeg tenker på ungene mine hvis jeg ikke klarer livet lenger.

Hva tror du NHD--- jeg hadde hodet så vidt over vannet inntil 2,5 mg. Bør jeg øke å leve med alle bivirkningene, eller er det noe i det RL psykiatikeren sier at denne økte angsten og ikke minst depresjonen vil gi seg.

Hva slags råd ville du gitt hvis jeg var din pasient NHD.

Er helt, helt fortvilet, for dette er ikke til å leve med.

[Gjest linnelinn]

men det er jo ikke uvanlig at personer som har eksperimentert med stoff ikke klarer seg uten SSRI medisin i ettertid. Ecstasy f.eks kan skade serotonin opptaket/balansen i hjernen for godt...

Jeg tror ikke leger får betalt for å skrive ut resept for den og den medisinen.

Husk at leger får godt betalt uansett også.

De prøver faktisk hjelpe pasientene sine, ikke håve inn no ekstra cash for noe som kan skade dem.

[Gjest mbo]

Hei, stiller meg i rekken med deg. Jeg begynte med cipralex mot GAD, og utbrenthet, svimmelhet og energisløshet for ett år siden, og utviklet panikkanfall i opptrappingsfasen, og siden sterk angst for nye. Det verste panikkanfallet fikk jeg i bilen, men det resultat at jeg ikke tør kjøre mer. Har prøvd men anfallene bygger seg opp. Er også blitt som et skjørt blad i henhold til alle mine psykosomtiske plager som jeg har levt med i 12 år. De var tunge, blytunge å bære, men jeg taklet dem ved hjelp av valium.terapautisk dose. Da de virker avslappende på alle mine spenninger.

Jeg var også utrolig dårlig når jeg begynte på cipralex, men hadde på den tiden ingen å spørre, utover her på DOL. Legen var sykemeldt og psykiatikeren var umulig å få tak i. Ble som forgiftet. Men det var ingen som anbefalte meg å slutte, at dette kanskje var feil medisin for meg, men ble bare anbefalt å øke. Denne økningen resulterte som nevnt ovenfor i sterke panikkanfall.

Jeg har hatt trøbbel med seponering før og var redd for dette, men fikk høre at jeg bare gjorde det sakte nok så skulle det gå bra. No problem.

Og jeg skal love deg at jeg har smulet med nedover. Har holdt på siden slutten av oktober, etter RL psykiatikers anmodning, og sniglet med ned til 2,5 mg. Og jeg ble bedre og bedre nedover fra 7,5 til 3,5. Og tenkte dette kom til å gå bra allikevel.

Men etter 14 dager på denne dosen (2,5mg) fikk jeg et nytt anfall i form av sterk svimmelhet og frostrier som gjorde at jeg ikke greide å stå oppreist. Det virker som jeg hadde nådd en nedre grense akkurat som jeg nådde en øvre i fjor vår under opptrapping.

Etter dette har jeg utviklet depresjon. Gråter og gråter, er helt gledesløs, alt er bare ett sort mørke, som jeg ikke ser noen utvei fra. Skjelver av utmattelse bare ved å støvsuge gulvet her. Jeg har ikke vært deprimert før, så dette må ha noe med cipralexen å gjøre. Angsten er også verre enn den noen gang har vært. Så nå sitter jeg inne helt maktesløs.

RL psykiatikeren sier dette har med min kunstige serotinin tilføring å gjøre, og at jeg må smøre meg med tålmodighet til kroppen greier å ordne opp selv, eller vil jeg aldri greie å komme av disse tablettene sier han. Han vet tydligvis hvor avhengihetsdannede de er, og hva slags behov serotininpåførslen skaper.

Men jeg vet ikke om jeg orker mer. Hverken av livet eller hva. Og jeg som paradossalt nok har vært så redd for å falle i fra. Min GAD var nok i første rekke på grunn av dødsangst, men også andre ting som har vært problematiske.

Jeg har prøvd 7 slags AD,men ingen har ført fram. Cipralex er det verste bivirkningsmessig og seponeringmessig. Så føler at jeg ikke har noen plass å gå til heller.-- Jeg tror ikke jeg tåler AD...blir bare værre på grunn av at sentralnervesystemet er oppskrudd fra før, og tåler ikke mer oppskruing i form av alle bivirkningene.

Jeg gråter bare jeg tenker på ungene mine hvis jeg ikke klarer livet lenger.

Hva tror du NHD--- jeg hadde hodet så vidt over vannet inntil 2,5 mg. Bør jeg øke å leve med alle bivirkningene, eller er det noe i det RL psykiatikeren sier at denne økte angsten og ikke minst depresjonen vil gi seg.

Hva slags råd ville du gitt hvis jeg var din pasient NHD.

Er helt, helt fortvilet, for dette er ikke til å leve med.

Hei.

Etter å ha lest innlegget ditt er jeg usikker.

Jeg ble veldig dårlig av efexor og zoloft og fikk derfor Cipralex .

Kjenner igjen mye av det du skriver om angst og kroppslige symptomer men vet ikke om det er Cipralexen eller det at jeg trapper ned xanor som gjør at jeg føler meg dårlig.

Jeg har også dødsangst og det er grusomt,

frostrier ,skjelvinger og angst har jeg også.

Veldig vanskelig når man ikke vet hva som kommer av hva.

Skrev et innlegg til nhd men får visst ikke svar(han kan vel ikke svare alle)

Håper du har en noenlunde dag.

hilsen mbo

[inkink]

Hei, stiller meg i rekken med deg. Jeg begynte med cipralex mot GAD, og utbrenthet, svimmelhet og energisløshet for ett år siden, og utviklet panikkanfall i opptrappingsfasen, og siden sterk angst for nye. Det verste panikkanfallet fikk jeg i bilen, men det resultat at jeg ikke tør kjøre mer. Har prøvd men anfallene bygger seg opp. Er også blitt som et skjørt blad i henhold til alle mine psykosomtiske plager som jeg har levt med i 12 år. De var tunge, blytunge å bære, men jeg taklet dem ved hjelp av valium.terapautisk dose. Da de virker avslappende på alle mine spenninger.

Jeg var også utrolig dårlig når jeg begynte på cipralex, men hadde på den tiden ingen å spørre, utover her på DOL. Legen var sykemeldt og psykiatikeren var umulig å få tak i. Ble som forgiftet. Men det var ingen som anbefalte meg å slutte, at dette kanskje var feil medisin for meg, men ble bare anbefalt å øke. Denne økningen resulterte som nevnt ovenfor i sterke panikkanfall.

Jeg har hatt trøbbel med seponering før og var redd for dette, men fikk høre at jeg bare gjorde det sakte nok så skulle det gå bra. No problem.

Og jeg skal love deg at jeg har smulet med nedover. Har holdt på siden slutten av oktober, etter RL psykiatikers anmodning, og sniglet med ned til 2,5 mg. Og jeg ble bedre og bedre nedover fra 7,5 til 3,5. Og tenkte dette kom til å gå bra allikevel.

Men etter 14 dager på denne dosen (2,5mg) fikk jeg et nytt anfall i form av sterk svimmelhet og frostrier som gjorde at jeg ikke greide å stå oppreist. Det virker som jeg hadde nådd en nedre grense akkurat som jeg nådde en øvre i fjor vår under opptrapping.

Etter dette har jeg utviklet depresjon. Gråter og gråter, er helt gledesløs, alt er bare ett sort mørke, som jeg ikke ser noen utvei fra. Skjelver av utmattelse bare ved å støvsuge gulvet her. Jeg har ikke vært deprimert før, så dette må ha noe med cipralexen å gjøre. Angsten er også verre enn den noen gang har vært. Så nå sitter jeg inne helt maktesløs.

RL psykiatikeren sier dette har med min kunstige serotinin tilføring å gjøre, og at jeg må smøre meg med tålmodighet til kroppen greier å ordne opp selv, eller vil jeg aldri greie å komme av disse tablettene sier han. Han vet tydligvis hvor avhengihetsdannede de er, og hva slags behov serotininpåførslen skaper.

Men jeg vet ikke om jeg orker mer. Hverken av livet eller hva. Og jeg som paradossalt nok har vært så redd for å falle i fra. Min GAD var nok i første rekke på grunn av dødsangst, men også andre ting som har vært problematiske.

Jeg har prøvd 7 slags AD,men ingen har ført fram. Cipralex er det verste bivirkningsmessig og seponeringmessig. Så føler at jeg ikke har noen plass å gå til heller.-- Jeg tror ikke jeg tåler AD...blir bare værre på grunn av at sentralnervesystemet er oppskrudd fra før, og tåler ikke mer oppskruing i form av alle bivirkningene.

Jeg gråter bare jeg tenker på ungene mine hvis jeg ikke klarer livet lenger.

Hva tror du NHD--- jeg hadde hodet så vidt over vannet inntil 2,5 mg. Bør jeg øke å leve med alle bivirkningene, eller er det noe i det RL psykiatikeren sier at denne økte angsten og ikke minst depresjonen vil gi seg.

Hva slags råd ville du gitt hvis jeg var din pasient NHD.

Er helt, helt fortvilet, for dette er ikke til å leve med.

Hvis du vil gi meg råd, så er det fem uker siden, jeg gikk ned fra 3.? til 2,5. Anfall og depresjon og økt angst fikk jeg for tre uker siden. to uker etter. Og det blir ikke bedre, men værre og værre synes jeg. Uka før allt brast her, var full av forhåpning. Nesten litt for glad?? Jeg følte glede for et prosjekt vi driver med, glad for at seponeringer synes å gå greit... skulle noe denne mangdagensmorgenen som jeg gledet meg til og... men som endte i kaos...

Hvor lang tid er det vanlig at de tar for at kroppen skal venne seg til denne nye lille dosen.... RL spykiatikeren ville sa jeg skulle stå på den til 10 mai... da har jeg time hos han igjen... men jeg orker ikke ha det slik som nå.

[inkink]

Hei.

Etter å ha lest innlegget ditt er jeg usikker.

Jeg ble veldig dårlig av efexor og zoloft og fikk derfor Cipralex .

Kjenner igjen mye av det du skriver om angst og kroppslige symptomer men vet ikke om det er Cipralexen eller det at jeg trapper ned xanor som gjør at jeg føler meg dårlig.

Jeg har også dødsangst og det er grusomt,

frostrier ,skjelvinger og angst har jeg også.

Veldig vanskelig når man ikke vet hva som kommer av hva.

Skrev et innlegg til nhd men får visst ikke svar(han kan vel ikke svare alle)

Håper du har en noenlunde dag.

hilsen mbo

DEsverre ingen god dag for meg mbo, får håpe nhd kan svare oss.

Du skriver at du er på nedtrapping av xanor. Hvorfor, virket den ikke bra på deg?? Går å lurer på om den kan være løsningen for meg skjønner du, men først må jeg jo bli kvitt denne kjemisk igangsatte depresjonen. Enten ved å trappe opp eller ned. Orker ikke dette her. Føler jeg drar alle med meg ned også.hele familien. Selv om jeg jobber sterkt for å holde meg oppe i deres nærvær. Det er vel min selvverdi som jeg fått ned på null punktet. Det er vel et "clu" i en depresjon.

Husker en sang en gang i denne duren. Nowhere to run to, nowhere to hide. Det er slik jeg føler det nå. Til og med valium som har vært min krykke i 26år, virker ikke som den har gjort.??? Men den tar vel ikke deprejonen,og ssri abstinenesene.

Håper du har det bra.

mvh

[Gjest mbo]

DEsverre ingen god dag for meg mbo, får håpe nhd kan svare oss.

Du skriver at du er på nedtrapping av xanor. Hvorfor, virket den ikke bra på deg?? Går å lurer på om den kan være løsningen for meg skjønner du, men først må jeg jo bli kvitt denne kjemisk igangsatte depresjonen. Enten ved å trappe opp eller ned. Orker ikke dette her. Føler jeg drar alle med meg ned også.hele familien. Selv om jeg jobber sterkt for å holde meg oppe i deres nærvær. Det er vel min selvverdi som jeg fått ned på null punktet. Det er vel et "clu" i en depresjon.

Husker en sang en gang i denne duren. Nowhere to run to, nowhere to hide. Det er slik jeg føler det nå. Til og med valium som har vært min krykke i 26år, virker ikke som den har gjort.??? Men den tar vel ikke deprejonen,og ssri abstinenesene.

Håper du har det bra.

mvh

Hei igjen.

Ingen god dag her heller,

føler at alt er meningsløst,

er så lei av å slite.

Tror nok familien er lei av at jeg alltid er dårlig selv om jeg prøver å skåne dem så godt jeg kan.

Hadde det veldig bra da jeg gikk på 0,5mg xanor tre ganger dalig (depotabl)+5mg Cipralex men legen i samarbeid med psykiatriker ville at jeg skulle trappe dem ned for ikke å bli avhengig så man har ikke så mye man skulle ha sagt.

Får heller ikke vival/valium .

Det som er litt skummelt med xanor er at den er skikkelig tøff å trappe ned.

Idag har jeg ligget på sofaen og nærmest holdt meg fast,

ellers føler jeg at jeg går i ring her i huset og får lite og ingenting gjort.

Håper vi får hjelp begge to for dette er ikke godt.

Klem fra mbo

[Gjest mbo]

DEsverre ingen god dag for meg mbo, får håpe nhd kan svare oss.

Du skriver at du er på nedtrapping av xanor. Hvorfor, virket den ikke bra på deg?? Går å lurer på om den kan være løsningen for meg skjønner du, men først må jeg jo bli kvitt denne kjemisk igangsatte depresjonen. Enten ved å trappe opp eller ned. Orker ikke dette her. Føler jeg drar alle med meg ned også.hele familien. Selv om jeg jobber sterkt for å holde meg oppe i deres nærvær. Det er vel min selvverdi som jeg fått ned på null punktet. Det er vel et "clu" i en depresjon.

Husker en sang en gang i denne duren. Nowhere to run to, nowhere to hide. Det er slik jeg føler det nå. Til og med valium som har vært min krykke i 26år, virker ikke som den har gjort.??? Men den tar vel ikke deprejonen,og ssri abstinenesene.

Håper du har det bra.

mvh

hei.

Klarer du og gå ut?

sitter og lurer på om jeg skal prøve men vet ikke om jeg tør,

får sånne dumme ideer om at hjertet kan stoppe.

Sikkert helt idiotisk men kan ikke for det.

[inkink]

hei.

Klarer du og gå ut?

sitter og lurer på om jeg skal prøve men vet ikke om jeg tør,

får sånne dumme ideer om at hjertet kan stoppe.

Sikkert helt idiotisk men kan ikke for det.

Nei, desverre, går ikke ut. Jeg orker simpelthen ikke. Skjelver og er svimmel av å gå over gulvet her.

Jeg er ikke redd for at hjertet skal stoppe, men den angsten er relevant for deg. Selv om det helt sikkert ikke gjør det!!! NB-- men det er lett for meg å si.

Blir det samme som at jeg ikke engang tør å sitte på bil. For jeg er redd for panikkanfall... helt håpløs tankegang. Vet jo at det ikke er farlig, men så ubehagelig at det er vanskelig å tro at en ikke dør av det. Men for andre så blir dette helt irrelevant. De som ikke har prøvd. Sikkert helt latterlig:0))

Men slik er angst. Jeg er blitt redd for å stå opp om morgenen og,etter siste anfall. Like idiotisk det.

Men du. hvis 5mg cipralex og xanor fungerte for deg, så hadde jeg ikke gitt meg på det. Vi er ikke helt umyndig-gjort heller.

Jeg ble tilbudt xanor av en psykiater på psykosomatisk intitutt uten at jeg visste hva det var engang. Men jeg takket nei dengang, da jeg klarte meg med valium, syntes det var tryggest, men slik som jeg er blitt nå, så vurderer jeg det.

Det er helt sikketrt bra og ut litt. Bevege seg. Så orker du så ta en lite tur, utvid den litt for hver gang. Til lenger en venter til verre blir det. Sier jeg da, fra sofakroken:0))

Og hva abstinenser og avhengighet angår, så er jeg et godt eksempel på at det kan man få på ssri og. Ikke alle men mange. Og det føles ikke godt nei.helt ille.

[Gjest mbo]

Nei, desverre, går ikke ut. Jeg orker simpelthen ikke. Skjelver og er svimmel av å gå over gulvet her.

Jeg er ikke redd for at hjertet skal stoppe, men den angsten er relevant for deg. Selv om det helt sikkert ikke gjør det!!! NB-- men det er lett for meg å si.

Blir det samme som at jeg ikke engang tør å sitte på bil. For jeg er redd for panikkanfall... helt håpløs tankegang. Vet jo at det ikke er farlig, men så ubehagelig at det er vanskelig å tro at en ikke dør av det. Men for andre så blir dette helt irrelevant. De som ikke har prøvd. Sikkert helt latterlig:0))

Men slik er angst. Jeg er blitt redd for å stå opp om morgenen og,etter siste anfall. Like idiotisk det.

Men du. hvis 5mg cipralex og xanor fungerte for deg, så hadde jeg ikke gitt meg på det. Vi er ikke helt umyndig-gjort heller.

Jeg ble tilbudt xanor av en psykiater på psykosomatisk intitutt uten at jeg visste hva det var engang. Men jeg takket nei dengang, da jeg klarte meg med valium, syntes det var tryggest, men slik som jeg er blitt nå, så vurderer jeg det.

Det er helt sikketrt bra og ut litt. Bevege seg. Så orker du så ta en lite tur, utvid den litt for hver gang. Til lenger en venter til verre blir det. Sier jeg da, fra sofakroken:0))

Og hva abstinenser og avhengighet angår, så er jeg et godt eksempel på at det kan man få på ssri og. Ikke alle men mange. Og det føles ikke godt nei.helt ille.

hei.

Tør ikke gå ut jeg heller,

blir kvalm og svimmel,

har klart det et par ganger med følge men ikke alene.

Jeg er også redd i bil,kjører ikke selv men er redd som passasjer.

Skal spørre legen angående xanoren i morgen ,

gruer meg men skal prøve å skrive opp hva jeg skal spørre om ,det hjelper litt.

Jeg går i gruppeterapi 2 ganger i uken,det er en plass jeg føler meg trygg og gruppa fungerer veldig godt,har mye de samme problemene alle sammen.

Men nå skal jeg ikke mase mer på deg,du har nok med ditt.

Tenker på deg.

hilsen mbo

[bugge -jenta]

Når man avslutter behandling med zoloft, må det for det første skje i samråd med at legen din vet det. Grunnen til at det er lurt er at det skal settes opp en plan for nedtrapping. Du skal bruke cirka tre måneder minst på å seponere. Hver mnd går du ned ca. 25 % av utgangsdosen din. Finn fram en kalkulator hvis du tilfeldigvis skulle være like dårlig som meg i matte. Innenfor en mnd, trenger du ikke ta seponeringsdosen i et jafs, men ev. dele den i to, slik at du får en nedtrapping hver andre uke. Det spørs litt på dosering, medisiner kontra depot og slikt. Og hvor var du er.

Noen trenger kanskje litt lengre tid enn dette også. Man blir ikke avhengig av AD, men det betyr ikke at det ikke kan kjennes slik ut når du trapper ned.

Det er forskjell på at en kropp er vent til en tablett, og at en er avhengig. En som har røyket kan fortelle om et sug lenge etter han har sluttet, selv om kroppen er avvent. Dette suget vil du ikke kjenne når kroppen din er avvent et antidepressiva. Jeg vet ikke om det er det beste bilde jeg kan gi, men ja, kroppen din er pr. dags dato vent til zoloft. Du må trappe ned på en fornuftig måte og over tid. Senere vil du ikke føle en dragning mot zoloft når den er ute av systemet.

Men en fornuftig nedtrapping tar minst tre mnd. Følger du ikke dette, vil du svært lett få store seponeringsvansker. Går det svært greit, kan en ta det litt raskere. Har du problemer, bruker du fire mnd. En sakte nedtrapping vil dempe søvnløshet, angst, urolighet.

Lykke til.

[bugge -jenta]

Hei.

Etter å ha lest innlegget ditt er jeg usikker.

Jeg ble veldig dårlig av efexor og zoloft og fikk derfor Cipralex .

Kjenner igjen mye av det du skriver om angst og kroppslige symptomer men vet ikke om det er Cipralexen eller det at jeg trapper ned xanor som gjør at jeg føler meg dårlig.

Jeg har også dødsangst og det er grusomt,

frostrier ,skjelvinger og angst har jeg også.

Veldig vanskelig når man ikke vet hva som kommer av hva.

Skrev et innlegg til nhd men får visst ikke svar(han kan vel ikke svare alle)

Håper du har en noenlunde dag.

hilsen mbo

Hei!

Jeg skulle egentlig ønske psykiatrien kunne lære noe fra oss spesialpedagoger, at alle mennesker trenger individuell tilpasnining.

Når man gar GAD er det dumt seponere en medisin, og samtidig gå opp på en annen, netttopp fordi dette vil stresse mer på en med helseangst enn folk flest. Men jeg tror den planen de har satt opp for deg er rett. Ned på xanor, og opp på cipralex.

Tar jeg feil, eller hadde du ikke begynt litt på cipralex før du begynte å seponere xanor? Og virket det ikke da som om cipralex i starten var en grei medisin for deg? Hvis det er tilfelle, tror jeg neppe det nå er cipralexen som er synderen, men xanoren.

Vh

[Gjest mbo]

Hei!

Jeg skulle egentlig ønske psykiatrien kunne lære noe fra oss spesialpedagoger, at alle mennesker trenger individuell tilpasnining.

Når man gar GAD er det dumt seponere en medisin, og samtidig gå opp på en annen, netttopp fordi dette vil stresse mer på en med helseangst enn folk flest. Men jeg tror den planen de har satt opp for deg er rett. Ned på xanor, og opp på cipralex.

Tar jeg feil, eller hadde du ikke begynt litt på cipralex før du begynte å seponere xanor? Og virket det ikke da som om cipralex i starten var en grei medisin for deg? Hvis det er tilfelle, tror jeg neppe det nå er cipralexen som er synderen, men xanoren.

Vh

hei buggejenta.

Som du forstår jeg jeg ganske usikker for tiden.

Jeg gikk på 5mg Cipralex da jeg begynte på nedtrappingen av xanor.

Jeg må innrømme at da jeg hadde mine 3 doser på 0,5 mg xanor + 5 mg Cipralex hadde jeg det kjempebra,kanskje litt for høyt oppe men det føltes godt.

De siste dagene har vært tunge har liksom mistet håpet men jeg skal til legen i morgen og vil gjerne prøve 15mg Cipralex og se om det hjelper.

Går det bra med deg,

helt bra blir man vel aldri men det er så godt når kroppen fungerer bare littegrann.

klem fra mbo

[bugge -jenta]

hei buggejenta.

Som du forstår jeg jeg ganske usikker for tiden.

Jeg gikk på 5mg Cipralex da jeg begynte på nedtrappingen av xanor.

Jeg må innrømme at da jeg hadde mine 3 doser på 0,5 mg xanor + 5 mg Cipralex hadde jeg det kjempebra,kanskje litt for høyt oppe men det føltes godt.

De siste dagene har vært tunge har liksom mistet håpet men jeg skal til legen i morgen og vil gjerne prøve 15mg Cipralex og se om det hjelper.

Går det bra med deg,

helt bra blir man vel aldri men det er så godt når kroppen fungerer bare littegrann.

klem fra mbo

Husk på at det kan ta en uke eller to før du finner ut om 15 mg hjelper deg også. Ordtaket "Tålmodighet er en dyd" får ny mening i utprøvelsen av nye medisiner.

Det går sånn passe med meg. Jeg er så sliten hele tiden. Det er som om jeg i en alder av 35 år er utslitt. Som om den energien som skulle vare et helt liv, for det meste er brukt opp. Og jeg har jo i perioder vært uten både xanor og cipralex uten at dette forandret på seg. Det er vel kanskje noe i det psykiatrene mine har sagt, at jeg har opplevd mer enn en helst skal i løpet av et forholdsvis ungt liv. Føler meg ikke så ung og sprek her jeg sitter.

Jeg har ikke penger på kontoen.

Når du går på yrkesrettet attføring, er det slik at hvis du blir sykemeldt som jeg har blitt og faller ut av opplegget, får du midler fra dem i fire uker. Etter det er det stopp. Da må en søke om rehabiliteringspenger for eks, og det har jeg gjort. Men i verste fall kan det ta tre mnd til saken blir behandlet. Nå har det gått 5 uker, og behandleren min er på ferie. Hadde jeg ikke hatt en mann som kunne fått kreditt, hadde jeg måttet gå på sosialen. Det er det de gjør fikk jeg vite av hun jeg snakket med i dag. Hele greia stresser meg slik. Å stadig ringe og purre på dette her, og ingenting skjer. Dette er det som stresser meg og gir meg angst. Å forholde seg til etater, ringe telefoner, uavgjorte ting. Å føle seg så sårbar. Avhengig av mannen min. Og prisgitt et etatsystem jeg har fått i halsen for årevis siden. Og psykiateren min har vært sykemeldt i lang tid. Så jeg er alene på så mange måter.

Så sliter jeg med en del ting jeg ikke kan skrive om her inne. De står på den "listen" jeg har over områder som bare hører til i et terapirom. De er tunge å bære, og det har blitt mye av det i det siste, og jeg har intet terapirom for tiden. Det er tungt og ensomt.

Jeg kjenner jeg har begynt å kompensere med mat igjen. Det må jeg få kontroll på. Igjen.

Klem

[Gjest mbo]

Husk på at det kan ta en uke eller to før du finner ut om 15 mg hjelper deg også. Ordtaket "Tålmodighet er en dyd" får ny mening i utprøvelsen av nye medisiner.

Det går sånn passe med meg. Jeg er så sliten hele tiden. Det er som om jeg i en alder av 35 år er utslitt. Som om den energien som skulle vare et helt liv, for det meste er brukt opp. Og jeg har jo i perioder vært uten både xanor og cipralex uten at dette forandret på seg. Det er vel kanskje noe i det psykiatrene mine har sagt, at jeg har opplevd mer enn en helst skal i løpet av et forholdsvis ungt liv. Føler meg ikke så ung og sprek her jeg sitter.

Jeg har ikke penger på kontoen.

Når du går på yrkesrettet attføring, er det slik at hvis du blir sykemeldt som jeg har blitt og faller ut av opplegget, får du midler fra dem i fire uker. Etter det er det stopp. Da må en søke om rehabiliteringspenger for eks, og det har jeg gjort. Men i verste fall kan det ta tre mnd til saken blir behandlet. Nå har det gått 5 uker, og behandleren min er på ferie. Hadde jeg ikke hatt en mann som kunne fått kreditt, hadde jeg måttet gå på sosialen. Det er det de gjør fikk jeg vite av hun jeg snakket med i dag. Hele greia stresser meg slik. Å stadig ringe og purre på dette her, og ingenting skjer. Dette er det som stresser meg og gir meg angst. Å forholde seg til etater, ringe telefoner, uavgjorte ting. Å føle seg så sårbar. Avhengig av mannen min. Og prisgitt et etatsystem jeg har fått i halsen for årevis siden. Og psykiateren min har vært sykemeldt i lang tid. Så jeg er alene på så mange måter.

Så sliter jeg med en del ting jeg ikke kan skrive om her inne. De står på den "listen" jeg har over områder som bare hører til i et terapirom. De er tunge å bære, og det har blitt mye av det i det siste, og jeg har intet terapirom for tiden. Det er tungt og ensomt.

Jeg kjenner jeg har begynt å kompensere med mat igjen. Det må jeg få kontroll på. Igjen.

Klem

hei igjen.

Det er slitsomt for deg og måtte forholde deg til så mange og økonomiske problemer skaper angst.

Flere av dem jeg går i terapi med sliter med det samme,

veldig frustrerende.

Det er vondt og føle seg gammel når man bare er 35år,

har selv hatt et slitsomt liv og tror jeg forstår hva du mener.

Nå er jo jeg over 50 men har følt meg utslitt lenge,

har 4 barn som nå er voksne men det har vært mye sykdom og andre problemer for barna mine og det tar på for det er jo det kjæreste man har.

Har nok en del ting som bare kommer fram i terapisammenheng jeg også og sånn må det bare være.

Nå er jo som sagt barna mine voksne og vi skulle slappe mer av men mannen min har fått kols og blir mer og mer tungpustet og jeg sliter med mitt.

Opplevde forresten noe hyggelig også i går ,

sønnen min kom på besøk med en nydelig liten rottweilervalp han og samboeren hadde kjøpt,

nydelig liten babyhund som skal hete Loke.

Håper behandleren din snart kommer tilbake og at ting blir lettere for deg etterhvert

Skal du snart igang med xanoren igjen?

bra at den hjelper deg og at nedtrappingen ikke er for tung.

Ha det godt.

hilsen mbo

[sliten&redd]

Hei, stiller meg i rekken med deg. Jeg begynte med cipralex mot GAD, og utbrenthet, svimmelhet og energisløshet for ett år siden, og utviklet panikkanfall i opptrappingsfasen, og siden sterk angst for nye. Det verste panikkanfallet fikk jeg i bilen, men det resultat at jeg ikke tør kjøre mer. Har prøvd men anfallene bygger seg opp. Er også blitt som et skjørt blad i henhold til alle mine psykosomtiske plager som jeg har levt med i 12 år. De var tunge, blytunge å bære, men jeg taklet dem ved hjelp av valium.terapautisk dose. Da de virker avslappende på alle mine spenninger.

Jeg var også utrolig dårlig når jeg begynte på cipralex, men hadde på den tiden ingen å spørre, utover her på DOL. Legen var sykemeldt og psykiatikeren var umulig å få tak i. Ble som forgiftet. Men det var ingen som anbefalte meg å slutte, at dette kanskje var feil medisin for meg, men ble bare anbefalt å øke. Denne økningen resulterte som nevnt ovenfor i sterke panikkanfall.

Jeg har hatt trøbbel med seponering før og var redd for dette, men fikk høre at jeg bare gjorde det sakte nok så skulle det gå bra. No problem.

Og jeg skal love deg at jeg har smulet med nedover. Har holdt på siden slutten av oktober, etter RL psykiatikers anmodning, og sniglet med ned til 2,5 mg. Og jeg ble bedre og bedre nedover fra 7,5 til 3,5. Og tenkte dette kom til å gå bra allikevel.

Men etter 14 dager på denne dosen (2,5mg) fikk jeg et nytt anfall i form av sterk svimmelhet og frostrier som gjorde at jeg ikke greide å stå oppreist. Det virker som jeg hadde nådd en nedre grense akkurat som jeg nådde en øvre i fjor vår under opptrapping.

Etter dette har jeg utviklet depresjon. Gråter og gråter, er helt gledesløs, alt er bare ett sort mørke, som jeg ikke ser noen utvei fra. Skjelver av utmattelse bare ved å støvsuge gulvet her. Jeg har ikke vært deprimert før, så dette må ha noe med cipralexen å gjøre. Angsten er også verre enn den noen gang har vært. Så nå sitter jeg inne helt maktesløs.

RL psykiatikeren sier dette har med min kunstige serotinin tilføring å gjøre, og at jeg må smøre meg med tålmodighet til kroppen greier å ordne opp selv, eller vil jeg aldri greie å komme av disse tablettene sier han. Han vet tydligvis hvor avhengihetsdannede de er, og hva slags behov serotininpåførslen skaper.

Men jeg vet ikke om jeg orker mer. Hverken av livet eller hva. Og jeg som paradossalt nok har vært så redd for å falle i fra. Min GAD var nok i første rekke på grunn av dødsangst, men også andre ting som har vært problematiske.

Jeg har prøvd 7 slags AD,men ingen har ført fram. Cipralex er det verste bivirkningsmessig og seponeringmessig. Så føler at jeg ikke har noen plass å gå til heller.-- Jeg tror ikke jeg tåler AD...blir bare værre på grunn av at sentralnervesystemet er oppskrudd fra før, og tåler ikke mer oppskruing i form av alle bivirkningene.

Jeg gråter bare jeg tenker på ungene mine hvis jeg ikke klarer livet lenger.

Hva tror du NHD--- jeg hadde hodet så vidt over vannet inntil 2,5 mg. Bør jeg øke å leve med alle bivirkningene, eller er det noe i det RL psykiatikeren sier at denne økte angsten og ikke minst depresjonen vil gi seg.

Hva slags råd ville du gitt hvis jeg var din pasient NHD.

Er helt, helt fortvilet, for dette er ikke til å leve med.

Hei.

Det er utrolig vondt å høre at du også sliter så veldig.Akkurat nå er kl.03.40 og jeg våknet nettop og var dårlig.Er rart det at det er mest om morgenen jeg er dårlig.Også blir jeg så forbanna på meg sjøl fordi jeg lar meg skremme av angsten hver gang.Det er bare så ubeskrivelig ubehagelig.Følelsen av å ikke få puste og prikingen i armer og ben.

Men takk for svaret ditt.

Håper du får en fin dag!