Hos psykologen min

[Gjest jeg_er_bare_en_jente]

Vet ikke om noen av dere husker innlegget mitt, hvor jeg følte veldig usikkerhet.

Psykologen min kom ofte og hentet meg for sent, samtidig som han da også avsluttet tidlig.

Når timene koster 500kr stykk, følte jeg vel at jeg burde få tiden jeg betalte for.

Det føles ganske merkelig at andre skal få av tiden min.

Gjorde et tappert forsøk på å fortelle psykologen min hvordan jeg følte det.

Det kom ikke så mye ut av det, er jeg redd.

Er det noe jeg har lært meg etter å ha vært i systemet en stund, så er det at å plukke på feil og mangler ved behandler eller behandlingsopplegget er dødføtt.

Han tok det nok som kritikk, og ble snurt.

Det endte vel med at det igjen var jeg som var overfølsom, usikker osv... bla, bla har hørt leksa hundre ganger før.

Merkelig, skulle jo tro jeg ikke en gang kunne klokka, så usikker som jeg er.. sukk.

Men dere jeg slapp å betale for timen.....

Dro rett ned til byen og kjøpte meg en jakke jeg lenge har hatt lyst på, men ikke råd til.

Nå er jeg en fornøyd eier av en flott jakke.

Tenk så mange jakker jeg kunne kjøpe hvis jeg kutter ham ut.

Kanskje jeg burde vurdere hva jeg trenger mest. Og hva som styrker selvbildet mitt.

Men egentlig skulle jeg bare ønske at han så meg og forsto noe av det kaoset som er inne i meg.

[bb71]

Grattis med ny jakke! Men er denne mannen verdt penga dine?

[org]

Burde du ha byttet psykolog, tror du?

[Gjest tikkanen]

heidu.

hvis jeg ikke husker veldig feil hadde du gått hos han i mange år og ville ikke bytte?

det var fint at du sa ifra i allefall og jeg mener det er dårlig gjort å på en måte legge skylden over på deg. klokken kan du.

kunne du prøvd å skrive ned hva dine følelser er hvis du ikke får forklart skikkelig? til han mener jeg. og eventuelt følge opp det hvis han ikke forstår helt. det funker fint for min del. bare ett tips.

fint du fikk deg jakken du har hatt lyst på, du får tenke igjennom hva som er best for deg i lengden, fortsette å gå, ny psykolog, eller andre ting som gjør deg lykkelig.

[bugge -jenta]

Jeg husker deg. Husker ikke helt hva jeg har svart deg, men:o)

Først synes jeg du har vært tøff som konfronterte ham. Det koster for de fleste, og det kostet deg, men du gjorde det igjen. Det er kjempebra. Stjerne i boka til deg:o)

Hans reaksjon derimot gir ingen stjerne i boka fra meg. Som vi lærere skriver; Det blir ingen stjerne denne gangen, for dette kan du gjøre bedre!

Det virker ganske infantilt egentlig. Så spørsmålet er om ham kan gjøre det så mye bedre.

Hadde ikke du gått til denne psykologen i mange år? Og betalt i dyre dommer forstår jeg. Jeg synes du skulle seriøst burde vurdere å skifte psykolog. Jeg vet at nå gir jeg et råd du selv må ta, men jeg har en følelse av at du nærmest trenger et puff. Men hvis det stemmer dette, at han ikke respekterer tiden du betaler for, ikke tar deg på alvor når du konfronterer ham, du har gått med ham i mange år, (7?), og du betaler dyrt pr. time, da har du mye å hente hos en ny.

Hva drømmer du om hos en terapeut? Kan du lage en liste over det for deg selv. Hva er realistisk?

Hva er det du skulle ønske din nåværende terapeut var, eller gjorde annerledes? Kan du lage en liste over det for deg selv? Kan du forandre på noe? Er det ting som ikke bør forandres på selv om du ønsker det?

Se listene opp mot hverandre. Kanskje ser du da hva som er riktig valg å ta.

Jeg skiftet selv en gang, og selv om det var bare etter to år, ser jeg at de begge har tilført meg ulike ting, verdifulle ting. Et skifte kan føre mye godt med seg selv om han etter mitt syn var superb han jeg gikk hos.

Føler du at terapien din har gått fremover la oss si det siste året? Har du utviklet deg som en følge av terapien? Hvis du får lyst å svare et stort NEI på det spm, er det enda en ting jeg ville tenkt grundig over. Det kan gå sakte i terapien, men _noe_ skal skje.

Hvis jeg husker noe feil om deg , ber jeg om unnskyldning. Gikk ikke tilbake og leste gamle tråder.

Vh

[bugge -jenta]

Mine psykiatere så meg. De så mitt forlatte barn. De så smerten min, behandlet meg med verdighet. Det startet helingsprosessen for meg.

I starten på min terapi sa psykiateren min noen ord til meg. Jeg ble så redd. Men jeg bevarte ordene i mitt hjerte.

Han så mitt lille redde , forlatte barn.

Så gikk det nesten 6-7 år, og jeg kunne endelig skrive denne.

FORLATT

Fargene jeg kjente blekner hen.

Isende blått står alene igjen.

Flammen jeg kjente er døende glør.

Jeg ble så liten, redd og skjør

Ei lita jente ingen vil ha.

Husker du det du engang sa?

Du sa du så mitt barn og ville løfte meg opp. Vil du gjøre det nå?

Holde meg stille inntil din kropp. Du kan få gjøre det nå.

Jeg er ikke skapt for denne jord i kveld

Jeg ble så liten og forlatt i meg selv.

Ei lita jente ingen vil ha.

Husker du det du en gang sa?

Du sa du ville stryke mitt hår til jeg fant fred. Vil du gjøre det nå?

Holde meg fast så jeg ikke faller ned. Du kan få gjøre det nå.

Min hud er redd og min pust er så trang.

Jeg trenger ro. Jeg trenger et fang.

Fargene jeg kjente blekner hen

Isende blått står alene igjen

Flammen jeg kjente er døende glør

Jeg ble så liten,redd og skjør

Ei lita jente ingen vil ha

Men det var stemme igjen til å si det jeg sa;Vil du gjøre det nå?

[Gjest jaddablabla]

du fikk i allefall en fin jakke:)

nei,fra spøk til alvor..hvis psykologen i seg selv skaper så mye usikkerhet hos deg, så synes jeg det høres ut som et problem.h*n skal jo være der for å gjøre deg tryggere slik at du lettere skal kunne dele vanskelig ting med han/henne!hva med å bytte behandler?når man først bruker mye penger på terapi,så er det jo fint om den fungerer..hvorfor skal en som gjør en så dårlig jobb få alle pengene dine?og hvorfor skal du godta at han gjør deg så usikker?det er ingen lett situasjon du er i..

håper du finner en løsning du kan leve med.synes det høres skikkelig vanskelig ut slik som det er nå!lykke lykke til i allefall-jeg heier på deg:)

[bugge -jenta]

Hei!

Tenker på dette; Det er som om du ikke kan gi slipp på han, før han ser deg.

Er det slik?

Er det andre han minner deg om i livet ditt som heller ikke har sett deg?

Står din verdi og faller på at akkurat han ser deg? Hvorfor?

Kan noen andre få sjansen til å se deg? Eller får det verdi bare fra den som du ikke så lett får det fra?

Kan du gi slipp, og la noen andre få sjansen?

Bare noen spørsmål du ikke trenger besvare, men du har nevnt det før også. Og det er det siste du nevner. At du ønsker at han så deg.

Vennlig hilsen

[Gjest jeg_er_bare_en_jente]

Det varmer å vite at noen engasjerer seg nok til å svare meg.

Jeg tror jeg har fått en litt bredere forståelse for hva det er som skjer og har skjedd i min relasjon til denne psykologen.

Ja, jeg har gått hos ham i mange år (7).

Han har vært flink til å skape avhengighet. Antagelig ikke bevisst, hva vet vel jeg.

Men, når det er sagt, så tror jeg ikke han er i stand til å hjelpe meg med mine problemer.

Det blir for lite tatt tak i problemene.

Synes for det meste det er som om jeg skal underholde ham en time.

Alt blir som skudd i blinde.

Jeg savner kontinuitet, innlevelse og fremgang.

Hvis jeg skal sette opp en liste som du sier bugge-jenta.

Ja da ville det første punktet på listen være, arbeide sammen.

Ta tak i problemene, se på vanskelige ting, arbeide seg igjennom vonde følelser, varsomt og med omsorg.

Men det blir bare rot, jeg prøver hele tiden å snakke om ting jeg vet jeg trenger å få ut, men det blir bare piler uten mottaker.

Jeg finner rett og slett ikke frem i jungelen av frustrasjon og usikkerhet.

Men så, plutselig en time, føler jeg at han er der. Til stede, med alt hva jeg ønsker meg av et medmenneske og behandler.

Og jeg føler at dette er bra for meg.

Men like fort som det dukket opp, forsvinner det igjen, det udefinerbare i rommet.

Men jeg venter og håper at jeg skal få denne følelsen og innsikten igjen.

Men, det skjer så alt for sjelden, og det gir meg jo ikke annet enn en liten gnist av noe som egentlig ikke er annet enn hengivenhet for ham, der og da.

Men det er altså det som har blitt så mye klarere for meg.

Jeg klarer ikke å bryte ut.

Og det er som om han suger meg tilbake de gangene jeg har gjort opprør, prøvd å bryte ut.

For jeg innser jo at jeg trenger noe annet enn det han kan gi meg.

Jeg trenger virkelig å arbeide med vonde minner, angsten, panikken og mitt forhold til andre mennesker.

Og ja, jeg koser meg med min nye jakke.

Føler på en måte at det er et lite opprør mot ham og makten han har over meg hver gang jeg tar den på.

[rose23]

Det finnest psykolger som har rekvisjisnonsordninger også da... Bytter du til en slik kan det bli mange jakker...

[Gjest jeg_er_bare_en_jente]

Mine psykiatere så meg. De så mitt forlatte barn. De så smerten min, behandlet meg med verdighet. Det startet helingsprosessen for meg.

I starten på min terapi sa psykiateren min noen ord til meg. Jeg ble så redd. Men jeg bevarte ordene i mitt hjerte.

Han så mitt lille redde , forlatte barn.

Så gikk det nesten 6-7 år, og jeg kunne endelig skrive denne.

FORLATT

Fargene jeg kjente blekner hen.

Isende blått står alene igjen.

Flammen jeg kjente er døende glør.

Jeg ble så liten, redd og skjør

Ei lita jente ingen vil ha.

Husker du det du engang sa?

Du sa du så mitt barn og ville løfte meg opp. Vil du gjøre det nå?

Holde meg stille inntil din kropp. Du kan få gjøre det nå.

Jeg er ikke skapt for denne jord i kveld

Jeg ble så liten og forlatt i meg selv.

Ei lita jente ingen vil ha.

Husker du det du en gang sa?

Du sa du ville stryke mitt hår til jeg fant fred. Vil du gjøre det nå?

Holde meg fast så jeg ikke faller ned. Du kan få gjøre det nå.

Min hud er redd og min pust er så trang.

Jeg trenger ro. Jeg trenger et fang.

Fargene jeg kjente blekner hen

Isende blått står alene igjen

Flammen jeg kjente er døende glør

Jeg ble så liten,redd og skjør

Ei lita jente ingen vil ha

Men det var stemme igjen til å si det jeg sa;Vil du gjøre det nå?

Hei bugge-jenta

Utrolig flott dikt.

Jeg har tatt vare på det på min egen maskin, og håper det er ok for deg.

Antar du mener ordene billedlige.

En slik nærhet fysisk som du beskriver, ville nok ha vært litt for tett for meg.

Men igjen, utrolig vakkert, sårt, nært, sart skrevet.

fortsett å bruk ordene dine.

De er et utrolig våpen i kampen mot angst og problemer