NHD -kriterier for bipolar/unipolar depresjon.

[Sukk]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få formidlet spørsmålet mitt.

Jeg lurer egentlig bare på om at når depresjoner er så dype og langvarige at en får somatiske symptomer. Er det da ensbetydende med at en har en bipolar evt unipolar depresjon?

Kan en ha en alvorlig depressiv lidelse som respondere på SSRI, som er endogen og som_ ikke hører til under det bipolare spekteret ?

Forstod du hva jeg mente ?

Når og hvordan utreder man og hvilken hensikt har det i forhold til medisinering om det er unipolar/bipolar? Er SSRI greitt ved nevnte lidelse?

Jeg snakket med en psykolog som etter 2 timer antydet at jeg led av en depresjon av den slags karakter.(men jeg har aldri vært manisk/psykotisk)

Fikk så vurderingstime hos psykiater som anbefalte samtaleterapi (fordi hun mente at jeg hadde opplevd såpass mye dritt at jeg hadde godt av det) Men hvis det er ren kjemi, forstår ikke jeg at det er vits i å snakke seg ut av ting ?

Men det som er, er at jeg har resignert litt i forhold til ting, altså, ting skjer, traumer,overgrep (som de sier skal være av alvorlig grad) Men det går liksom ikke inn på meg lenger. Så jeg sa liksom bare til hun psykiateren som drog frem det ene og det andre som hun hadde hørt og som hun mente burde snakkes om at jeg hadde vært ute en vinternatt før. At ting ikke betyr noe lenger. Går ut fra at hun trodde jeg var sjuk i hodet da.

For det er blitt sånn at jeg ikke ønsker å leve mer, men jeg føler ikke noe særlig tristhet, aggresjon. Det er bare sånn.Men jeg er litt bitter på at jeg ikke døde under visse omstendigheter som jeg kunne ha dødd av.

Er et dødsønske et symptom på sykdom ?

Jeg bare lurer.

For, det er ikke noe jeg vil mer nemlig. "ferdig med livet-følelse" Men jeg har det jo tilsynelatende greitt, jeg knekker aldri sammen, bortsett fra når de psykofixerfolka pirker borti ting.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg lurer egentlig bare på om at når depresjoner er så dype og langvarige at en får somatiske symptomer. Er det da ensbetydende med at en har en bipolar evt unipolar depresjon?

S: Nei, dybden på depresjon og evt somatiske symptomer sier ingenting om det er en unipolar eller bipolar lidelse.

Kan en ha en alvorlig depressiv lidelse som respondere på SSRI, som er endogen og som_ ikke hører til under det bipolare spekteret ?

S: Ja, helt klart.

Når og hvordan utreder man og hvilken hensikt har det i forhold til medisinering om det er unipolar/bipolar? Er SSRI greitt ved nevnte lidelse?

S: Hver gang en har stilt diagnosen depresjon, bør en gjøre det en kan for å finne ut om den er unipolar eller bipolar. Det viktigste her er sykehistorien, både ens egen, men også slektnigers.

Unipolare depresjoner behandles primært med AD som feks SSRI.

Bipolare depresjoner behandles primært med stamningsstbilisator som litium eller Lamictal.

Jeg snakket med en psykolog som etter 2 timer antydet at jeg led av en depresjon av den slags karakter.(men jeg har aldri vært manisk/psykotisk) Fikk så vurderingstime hos psykiater som anbefalte samtaleterapi (fordi hun mente at jeg hadde opplevd såpass mye dritt at jeg hadde godt av det) Men hvis det er ren kjemi, forstår ikke jeg at det er vits i å snakke seg ut av ting ? Men det som er, er at jeg har resignert litt i forhold til ting, altså, ting skjer, traumer,overgrep (som de sier skal være av alvorlig grad) Men det går liksom ikke inn på meg lenger. Så jeg sa liksom bare til hun psykiateren som drog frem det ene og det andre som hun hadde hørt og som hun mente burde snakkes om at jeg hadde vært ute en vinternatt før. At ting ikke betyr noe lenger. Går ut fra at hun trodde jeg var sjuk i hodet da. For det er blitt sånn at jeg ikke ønsker å leve mer, men jeg føler ikke noe særlig tristhet, aggresjon. Det er bare sånn.Men jeg er litt bitter på at jeg ikke døde under visse omstendigheter som jeg kunne ha dødd av.

Er et dødsønske et symptom på sykdom ? Jeg bare lurer. For, det er ikke noe jeg vil mer nemlig. "ferdig med livet-følelse" Men jeg har det jo tilsynelatende greitt, jeg knekker aldri sammen, bortsett fra når de psykofixerfolka pirker borti ting.

S: Det er ikke slik at biologisk disposisjon og traumatiske livshendelser utelukker hverandre. Snarere er det vel slik at de som er disponert for psykisk lidelse har større risiko for også å oppleve alvorlige psykiske traumer (urettferdig, men dessverre sant).

Derfor er det ingen motsetning mellom det å trenge medisiner og det å trenge psykoterapi. Alt du skriver sier meg at du trenger begge deler.