Jeg har aldri hatt venner.

[linnnea]

Da jeg var liten så hadde jeg ingen venner. Jeg gikk for meg selv. Helt stille. Trakk meg alltid unna de andre i klassen. Gikk for meg selv. Jeg turte ikke å ta kontakt med andre. Jeg ble masse mobbet fordi jeg trakk meg unna og var veldig beskjeden. Turte ikke å si ifra. Sliter også mye med sterk angst og alvorlig depresjon. Noe som gjør det vanskelig for meg. I tellegg med asperger syndrom. Jeg klarer ikke å gå på skolen eller å jobbe fordi jeg er så redd. Jeg takler ikke livet pga. nervøsitet og angst også føler jeg meg trist. Jeg har prøvd å vært innlagt tre ganger før jeg fikk asperger syndrom diagnosen, men det hjalp meg ikke noe. Derfor skal jeg ikke bli innlagt mere. Jeg har gått til ppt, Bup, psykologer, helsesøstre, sosinom, fysioterapaut ol. helt siden barneskolen. Men først som 26 åring fikk jeg vite at jeg hadde asperger syndrom hele tiden. Hvorfor tar det så lang tid før man får en diagnose? Jeg har prøvd flere antideppressiver, men de får jeg bare bivirkninger av. Det hjelper ikke. Pleier det å hjelpe på folk med asperger syndrom i tillegg til angst og depresjon? Psykologen sa at angsten og depresjonen er tillknyttet aspergeren. Jeg orker bare ikke mer. Jeg er lei av å gå i behandling hele livet uten å bli noe bedre. Jeg har gitt opp alt sammen. Hva skal jeg gjøre? Jeg er bare så lei av alt sammen. Jeg vet ikke mine armer råd? Jeg takler ikke angsten eller depresjonen mer. Jeg har hatt angst og depresjon så lenge jeg kan huske. Og jeg orker ikke den indre smerten eller den indre uroen mere. Jeg har også fått diagnosen lammende angst og alvorlig depresjon sa psykologen. Hvordan kan jeg bli normal? Jeg orker ikke å leve sånn mere? Og jeg blir ikke noe bedre? Jeg blir bare dårligere og dårligere fordi jeg gir mer og mer opp livet. Hva skal jeg gjøre? Noen som kjenner seg igjen? Snufs.

[Gjest jennali]

Egentlig så kjenner jeg meg litt igjen i deg. Men grunnen til at jeg har mange av symptomene som du, er at jeg så litt annerledes ut enn andre da jeg var barn. Jeg hadde masse venner og var veldig sosial, måtte ha folk rundt meg hele tiden og hadde alltid noen inne hos meg hjemme, men fikk meg noen stikk pga kommentarer for utseendet mitt. Nå er jeg veldig opphengt i mitt eget utseende og føler meg liksom aldri bra nok til tross for at jeg nå ser normal ut. Men jeg føler som du enda for å trekke meg unna andre. Nå for tiden går det litt i bølgedal for meg, håper å komme meg opp igjen snart.

Kanskje du trenger en god venninne som du kan snakke med som er forståelsesfull og godtar deg akkurat som du er. Som forstår hvorfor du i perioder sliter og kan være avvikende. Ikke gi opp jeg tror sånne venner finnes. Hvem andre har du i nettverket ditt? Har du partner eller barn?

Hvordan er livet ditt fra dag til dag? Fortell! Er du HELT uten kontakt med andre? Hva med søsken eller foreldre?

Har du noen nære personer som du kan snakke med?