Mørkt

[bugge -jenta]

Når sola skinner ute, og det er helt mørkt inne i meg. Ingen ting mer å gjøre. Ingen spørsmål å stille, ingen svar å få. Bare en stor kraftløshet, en sofa. En svak verking i hjertet. En stillhet i hodet. Timer som ikke går. Dagen som ikke tar slutt. Ulmende angst, helt sikkert. Kommer snart.

I dag skal ikke maten få døyve. Den skal ikke få prøve det den ikke klarer likevel.

"Sol ute, mørkt inne, mørkt i hjerte, mørkt i sinne,mørkt, bare mørkt." Går jeg ut kjenner jeg kontrasten enda tydeligere. Brenner meg av sjokket.

[Gjest skal]

*trøsteklem til Bugge*

På sånne dager er det bare å holde ut. Ikke miste av synet at det blir bedre igjen. Men bare orke akkurat nå. Ikke i sted og ikke om en stund men akkurat nå!

Er ekstra tungt å være i mørket når verden er så påtagelig lys! Håper det kommer noen myke stråler inn i det mørke hjertet snart!

Fryst

Ingen hører(...) Ingen hører skriket(...) Ingen hører skriket som aldri kom

Ingen ser(...) Ingen ser tåren(...) Ingen ser tåren aldri rant

Ingen vet(...) Ingen vet om det(...) Ingen vet om det som aldri ble fortalt

Alt er fryst(...) Alt er fryst fast(...) Alt er fryst fast i uendelig vinter

Men en dag(...) En dag når skriket løsner(...) En dag når skriket løsner skal du høre

En dag,(...)En dag når tårer renner(...) En dag når tårer renner skal du se

Ja en dag(...) En dag skal du vite(...) En dag skal du vite alt

For vårsolen kommer - (...) løsner skriket, smelter tåren(...) og vekker det som aldri ble fortalt.

[Gjest mbo]

Hei Buggejenta.

Du har det vondt nå og er sliten.

Håper mørket blir til lys for deg igjen snart,

ikke stikkende brennende og vondt men behagelig og godt.

Håper du finner motet,

motet som du har gitt meg så mange ganger når alt var trist og vondt.

Du er den som har reddet dagene for meg flere ganger og jeg håper det blir godt for deg og leve igjen snart.

Stor klem fra mbo

[cathlin]

Hei bugge-jenta:-)

Hva er det du trenger nå?

[gunter]

Skal forsøke å skrue på lysbryteren i hele kveld og natt. Krysser fingrene for at dagen i morgen blir lysere.

Kjenner igjen meg selv i det der, ingenting som hjelper liksom når mørket kommer...

Eneste jeg har erfart er tiden. Ting endrer seg opp og ned, ikke miste håpet, det blir bedre, men vet det er et slit og det er smertefullt å holde ut. Litt sobril el. kan også være til litt hjelp hvis angsten blir for ille, virker smertelindrende for meg ihvertfall hvis jeg ikke bruker den for ofte.

Sender masse energi og krefter så du kan komme deg oppover igjen

[bugge -jenta]

Hei bugge-jenta:-)

Hva er det du trenger nå?

Jeg vet ikke helt. Jeg trenger psykiatern min tror jeg. Han har vært borte denne våren, og kommer ikke igjen på det første. Det er så mye jeg kun kan snakke med ham om. Ja, og mannen min da, men han kan jo ikke være terapeut. Det har skjedd så mye de siste månedene, og jeg har vært så alene i prosessen. Mye av det kan jeg ikke fortelle om til særlig mange, siden det impliserer andre enn meg. Jeg kan utlevere meg selv, men ikke andre rundt meg.

Jeg er også sliten av at jeg skulle stå så alene i den perioden jeg måtte forholde meg til systemet igjen. Sykemelding, søknader om rehabilitering. Primærlegen min kjenner meg desto mindre, siden jeg har hatt så mye psykiaterkontakt.

Jeg har vært i kjelleren og måttet innse alene at jeg må nok uføretrygdes. Det er svært tøft, men før var jeg ikke redd for selve prosessen, siden jeg hadde psykiateren min. Nå er jeg redd for det også.

Jeg har i skrivende stund 10 kroner på kontoen. Når du faller ut av yrkesrettet attføring, får du penger i 4 uker fra aetat, så står du alene. Jeg søkte om rehabiliteringspenger for snart to måneder siden, og saken min er ikke behandlet. Du har klagerett etter tre måneder. I mellomtiden må du på sosialen, eller du må være så heldig at du har en mann som meg, som kan få tatt opp kreditter. Jeg får det trykt i trynet hvor hjelpeløs jeg hadde vært alene. Og derfor føler jeg meg alene. Og hjelpeløs. Å vite at jeg ikke hadde klart meg alene, er fryktelig smertefullt. Alt dette hadde psykiateren min roet meg ned på. Ja, han hadde sikkert ringt dem og fått dem til å prioritere saken min. Det jeg egentlig skulle i denne perioden var å komme til hektene igjen, ikke stresse, få roet migrenen, men systemet driver deg rett ned. Sliter deg ut med alle slags erklæringer, søknader og purringer. Timer i telefonen uten å komme frem. Jeg har ennå ikke fått snakket med min saksbehandler. Jeg sover dårlig, og har hyppige migreneanfall, og føler mer enn noen gang at jeg trenger fred et par tre år for å komme meg. Jeg har vært i systemet i snart 8-9 år. Jeg har gått til alle slags behandlinger, alt har dreid seg om å bli frisk. Jeg har gått til manuell terapeut i årevis, fysioterapeuter, kiropraktor,akupunktur, psykiater, psykomotorisk fysioterapi, nevrologer, andre spesialister, alternative former for behandlinger, medisinstreningsterapi. Og smerteklinikk. Jeg har møtt så mange ubehagelige leger at det rekker for flere liv, og jeg vil helst ikke gå til en lege igjen noen gang. Psykiatere regner jeg ikke som leger. De var leger og kom til fornuft og ble psykiatere:o) Jeg blir fysisk kvalm av et venteværelse, og sover tre timer etter hvert legebesøk. Kroppen min vil ikke glemme. Og jeg har trent og trent. Jeg har betalt tusenvis av kroner hvert år på medisiner og behandlinger og reiser. Og jeg er ikke frisk, og jeg blir det ikke. Selv om jeg har vært flink pike.

Jeg var flink pike når jeg som ung tenåring spurte om hjelp til psykolog, men helsevesenet sviktet meg. De overlot meg til den eneste som var igjen, og han forgrep seg, og jeg betalte. For det var den eneste personen som ville hjelpe meg og lyttet. Og jeg gikk på gymnaset og var forbaska flink pike, med gode karakterer, og lærerskolen likeså. Var så syk at jeg ikke kunne gå på undervisningen, men jeg kom meg igjennom det.

Pg nå sitter jeg her, og har kjempet og kjempet, og jeg er så sliten, og jeg klarte det ikke. Og de sier etter alt dette. Ja, du får gå på sosialen. Som en slags straff.

Det er nedverdigende og jeg føler sorg og sinne. Jeg føler jeg har gjort alt jeg kan. Jeg har i hvertfal ikke greid mer. Og jeg har lest og lest og prøvd å forstå.

Og primærlegen min sier at jeg er altfor oppegående og ung til å bli uføretrygdet. Som om det gjør det noe lettere for meg. Men dypt i meg vet jeg at jeg var for syk til å jobbe halvt i fjor, og året før, og neste år, og neste år der igjen. Og psykiateren min har ymtet forsiktig om en foreløpig uføretrygd lenge nå, før jul da.

Men jeg er ikke flink til å leve med uoppklarte ting hengende over meg. Det har vel sammenheng med at jeg er sliten. Før tålte jeg så mye mer, men nå er jeg såå sliten.

Jeg har gitt mye av meg selv her inne, men jeg har store områder jeg aldri kommer inn på. De står på listen over ting som ikke skal på nettet. For jeg er lett gjenkjennelig for de som skulle kjenne meg.

Det er så mye jeg trenger å snakke om nå, men jeg har ingen. Mannen min er for sliten. Venninnene mine er for opptatte, eller det passer seg ikke, for dette er psykiaterstoff egentig. Lange prosesser jeg har vært i og som jeg nå må klare på egenhånd. Jaja, slik er det. Nå har jeg grått og sørget så mye, og det har blitt et langt syteinnlegg uten like, men det er der jeg er akkurat nå.

Trist, sint, lei, forlatt, alene, sørgende.

Takk for at du spurte, kjære cathlin. Det hjalp å få litt ut, og det kom som en foss når det kom.

Klem

[Gjest PandaMiranda]

Prøv å tenke at inni deg bor en gnist, som vil bli tatt vare på, som vil lyse for deg selv og andre.

Tenk at en sånn gnist kan vokse. Den bryr seg om hva som er godt for deg. Det vonde skal ikke få overtaket, selv om du kjenner at det har grep om deg en stund.

Kan du skape noe? Et dikt kanskje, eller et bilde? Sette ord på den veien du har gått, og hvor den går videre? Har du glede av naturen, kan du komme deg ut en dag og puste rolig mellom fredelige trær? Kan du lytte til musikk som du liker, og kanskje tenne et stearinlys? Lese i en bok du er glad i?

[inkink]

Jeg vet ikke helt. Jeg trenger psykiatern min tror jeg. Han har vært borte denne våren, og kommer ikke igjen på det første. Det er så mye jeg kun kan snakke med ham om. Ja, og mannen min da, men han kan jo ikke være terapeut. Det har skjedd så mye de siste månedene, og jeg har vært så alene i prosessen. Mye av det kan jeg ikke fortelle om til særlig mange, siden det impliserer andre enn meg. Jeg kan utlevere meg selv, men ikke andre rundt meg.

Jeg er også sliten av at jeg skulle stå så alene i den perioden jeg måtte forholde meg til systemet igjen. Sykemelding, søknader om rehabilitering. Primærlegen min kjenner meg desto mindre, siden jeg har hatt så mye psykiaterkontakt.

Jeg har vært i kjelleren og måttet innse alene at jeg må nok uføretrygdes. Det er svært tøft, men før var jeg ikke redd for selve prosessen, siden jeg hadde psykiateren min. Nå er jeg redd for det også.

Jeg har i skrivende stund 10 kroner på kontoen. Når du faller ut av yrkesrettet attføring, får du penger i 4 uker fra aetat, så står du alene. Jeg søkte om rehabiliteringspenger for snart to måneder siden, og saken min er ikke behandlet. Du har klagerett etter tre måneder. I mellomtiden må du på sosialen, eller du må være så heldig at du har en mann som meg, som kan få tatt opp kreditter. Jeg får det trykt i trynet hvor hjelpeløs jeg hadde vært alene. Og derfor føler jeg meg alene. Og hjelpeløs. Å vite at jeg ikke hadde klart meg alene, er fryktelig smertefullt. Alt dette hadde psykiateren min roet meg ned på. Ja, han hadde sikkert ringt dem og fått dem til å prioritere saken min. Det jeg egentlig skulle i denne perioden var å komme til hektene igjen, ikke stresse, få roet migrenen, men systemet driver deg rett ned. Sliter deg ut med alle slags erklæringer, søknader og purringer. Timer i telefonen uten å komme frem. Jeg har ennå ikke fått snakket med min saksbehandler. Jeg sover dårlig, og har hyppige migreneanfall, og føler mer enn noen gang at jeg trenger fred et par tre år for å komme meg. Jeg har vært i systemet i snart 8-9 år. Jeg har gått til alle slags behandlinger, alt har dreid seg om å bli frisk. Jeg har gått til manuell terapeut i årevis, fysioterapeuter, kiropraktor,akupunktur, psykiater, psykomotorisk fysioterapi, nevrologer, andre spesialister, alternative former for behandlinger, medisinstreningsterapi. Og smerteklinikk. Jeg har møtt så mange ubehagelige leger at det rekker for flere liv, og jeg vil helst ikke gå til en lege igjen noen gang. Psykiatere regner jeg ikke som leger. De var leger og kom til fornuft og ble psykiatere:o) Jeg blir fysisk kvalm av et venteværelse, og sover tre timer etter hvert legebesøk. Kroppen min vil ikke glemme. Og jeg har trent og trent. Jeg har betalt tusenvis av kroner hvert år på medisiner og behandlinger og reiser. Og jeg er ikke frisk, og jeg blir det ikke. Selv om jeg har vært flink pike.

Jeg var flink pike når jeg som ung tenåring spurte om hjelp til psykolog, men helsevesenet sviktet meg. De overlot meg til den eneste som var igjen, og han forgrep seg, og jeg betalte. For det var den eneste personen som ville hjelpe meg og lyttet. Og jeg gikk på gymnaset og var forbaska flink pike, med gode karakterer, og lærerskolen likeså. Var så syk at jeg ikke kunne gå på undervisningen, men jeg kom meg igjennom det.

Pg nå sitter jeg her, og har kjempet og kjempet, og jeg er så sliten, og jeg klarte det ikke. Og de sier etter alt dette. Ja, du får gå på sosialen. Som en slags straff.

Det er nedverdigende og jeg føler sorg og sinne. Jeg føler jeg har gjort alt jeg kan. Jeg har i hvertfal ikke greid mer. Og jeg har lest og lest og prøvd å forstå.

Og primærlegen min sier at jeg er altfor oppegående og ung til å bli uføretrygdet. Som om det gjør det noe lettere for meg. Men dypt i meg vet jeg at jeg var for syk til å jobbe halvt i fjor, og året før, og neste år, og neste år der igjen. Og psykiateren min har ymtet forsiktig om en foreløpig uføretrygd lenge nå, før jul da.

Men jeg er ikke flink til å leve med uoppklarte ting hengende over meg. Det har vel sammenheng med at jeg er sliten. Før tålte jeg så mye mer, men nå er jeg såå sliten.

Jeg har gitt mye av meg selv her inne, men jeg har store områder jeg aldri kommer inn på. De står på listen over ting som ikke skal på nettet. For jeg er lett gjenkjennelig for de som skulle kjenne meg.

Det er så mye jeg trenger å snakke om nå, men jeg har ingen. Mannen min er for sliten. Venninnene mine er for opptatte, eller det passer seg ikke, for dette er psykiaterstoff egentig. Lange prosesser jeg har vært i og som jeg nå må klare på egenhånd. Jaja, slik er det. Nå har jeg grått og sørget så mye, og det har blitt et langt syteinnlegg uten like, men det er der jeg er akkurat nå.

Trist, sint, lei, forlatt, alene, sørgende.

Takk for at du spurte, kjære cathlin. Det hjalp å få litt ut, og det kom som en foss når det kom.

Klem

klem til buggejenta...så trist at du sliter...du som alltid er så flink til å trøste oss andre her.

men husk: du er en ressursperson, så ikke tillat deg å tenke for negativt om deg selv.

Er helt sikker på at du en den beste mor en kan ha, den beste kone en kan ha og den beste venninne en kan ha.

Og selv om jeg ikke greier å se noe lys i mitt eget liv for tiden, så sier jeg alltid til andre at det finnes. Finnes forhåpentdlig for både deg og meg og alle andre her.

Min tankeflukt når ting blir vanskelig er å se en god film, lese en god bok, høre på god musikk. Da glemmer jeg elendighethen for en stund. Og selv om virkeligheten kommer stikkende som en smerte etter "flukten".. så er pausen god.

Jeg orker heller ikke jobbe, og er i også helt avhengig av andre--det er mannen min som tjener pengene hos oss. Min jobb er min interesse, men lønnen er liksom lommerusk. Og mine rehab. penger deretter. Må nok også avfinne meg med uføretrygd.Liten sådan. Og det er ingen god tanke..har bygget opp businessen min selv,sammen med en kollega.. så veldig vanskelig å måtte overlate min plass til andre. Men jeg greier ikke jobbe lenger jeg heller, og må avfinne meg med det. Greier ikke annet enn å være hjemme for meg selv for tiden. Med nærmeste familie, og ikke andre.

Trøster meg og vil også trøste deg med at en kan fryse trygd om en blir bedre. Det behøver ikke være for ever.

Håper du får psykiatikeren din tilbake snart.

Og hvis du vil... kan har du sikkert mange her du kan lette ditt hjerte til, inklusive meg!

[email protected]

Nattaklem

[cathlin]

Jeg vet ikke helt. Jeg trenger psykiatern min tror jeg. Han har vært borte denne våren, og kommer ikke igjen på det første. Det er så mye jeg kun kan snakke med ham om. Ja, og mannen min da, men han kan jo ikke være terapeut. Det har skjedd så mye de siste månedene, og jeg har vært så alene i prosessen. Mye av det kan jeg ikke fortelle om til særlig mange, siden det impliserer andre enn meg. Jeg kan utlevere meg selv, men ikke andre rundt meg.

Jeg er også sliten av at jeg skulle stå så alene i den perioden jeg måtte forholde meg til systemet igjen. Sykemelding, søknader om rehabilitering. Primærlegen min kjenner meg desto mindre, siden jeg har hatt så mye psykiaterkontakt.

Jeg har vært i kjelleren og måttet innse alene at jeg må nok uføretrygdes. Det er svært tøft, men før var jeg ikke redd for selve prosessen, siden jeg hadde psykiateren min. Nå er jeg redd for det også.

Jeg har i skrivende stund 10 kroner på kontoen. Når du faller ut av yrkesrettet attføring, får du penger i 4 uker fra aetat, så står du alene. Jeg søkte om rehabiliteringspenger for snart to måneder siden, og saken min er ikke behandlet. Du har klagerett etter tre måneder. I mellomtiden må du på sosialen, eller du må være så heldig at du har en mann som meg, som kan få tatt opp kreditter. Jeg får det trykt i trynet hvor hjelpeløs jeg hadde vært alene. Og derfor føler jeg meg alene. Og hjelpeløs. Å vite at jeg ikke hadde klart meg alene, er fryktelig smertefullt. Alt dette hadde psykiateren min roet meg ned på. Ja, han hadde sikkert ringt dem og fått dem til å prioritere saken min. Det jeg egentlig skulle i denne perioden var å komme til hektene igjen, ikke stresse, få roet migrenen, men systemet driver deg rett ned. Sliter deg ut med alle slags erklæringer, søknader og purringer. Timer i telefonen uten å komme frem. Jeg har ennå ikke fått snakket med min saksbehandler. Jeg sover dårlig, og har hyppige migreneanfall, og føler mer enn noen gang at jeg trenger fred et par tre år for å komme meg. Jeg har vært i systemet i snart 8-9 år. Jeg har gått til alle slags behandlinger, alt har dreid seg om å bli frisk. Jeg har gått til manuell terapeut i årevis, fysioterapeuter, kiropraktor,akupunktur, psykiater, psykomotorisk fysioterapi, nevrologer, andre spesialister, alternative former for behandlinger, medisinstreningsterapi. Og smerteklinikk. Jeg har møtt så mange ubehagelige leger at det rekker for flere liv, og jeg vil helst ikke gå til en lege igjen noen gang. Psykiatere regner jeg ikke som leger. De var leger og kom til fornuft og ble psykiatere:o) Jeg blir fysisk kvalm av et venteværelse, og sover tre timer etter hvert legebesøk. Kroppen min vil ikke glemme. Og jeg har trent og trent. Jeg har betalt tusenvis av kroner hvert år på medisiner og behandlinger og reiser. Og jeg er ikke frisk, og jeg blir det ikke. Selv om jeg har vært flink pike.

Jeg var flink pike når jeg som ung tenåring spurte om hjelp til psykolog, men helsevesenet sviktet meg. De overlot meg til den eneste som var igjen, og han forgrep seg, og jeg betalte. For det var den eneste personen som ville hjelpe meg og lyttet. Og jeg gikk på gymnaset og var forbaska flink pike, med gode karakterer, og lærerskolen likeså. Var så syk at jeg ikke kunne gå på undervisningen, men jeg kom meg igjennom det.

Pg nå sitter jeg her, og har kjempet og kjempet, og jeg er så sliten, og jeg klarte det ikke. Og de sier etter alt dette. Ja, du får gå på sosialen. Som en slags straff.

Det er nedverdigende og jeg føler sorg og sinne. Jeg føler jeg har gjort alt jeg kan. Jeg har i hvertfal ikke greid mer. Og jeg har lest og lest og prøvd å forstå.

Og primærlegen min sier at jeg er altfor oppegående og ung til å bli uføretrygdet. Som om det gjør det noe lettere for meg. Men dypt i meg vet jeg at jeg var for syk til å jobbe halvt i fjor, og året før, og neste år, og neste år der igjen. Og psykiateren min har ymtet forsiktig om en foreløpig uføretrygd lenge nå, før jul da.

Men jeg er ikke flink til å leve med uoppklarte ting hengende over meg. Det har vel sammenheng med at jeg er sliten. Før tålte jeg så mye mer, men nå er jeg såå sliten.

Jeg har gitt mye av meg selv her inne, men jeg har store områder jeg aldri kommer inn på. De står på listen over ting som ikke skal på nettet. For jeg er lett gjenkjennelig for de som skulle kjenne meg.

Det er så mye jeg trenger å snakke om nå, men jeg har ingen. Mannen min er for sliten. Venninnene mine er for opptatte, eller det passer seg ikke, for dette er psykiaterstoff egentig. Lange prosesser jeg har vært i og som jeg nå må klare på egenhånd. Jaja, slik er det. Nå har jeg grått og sørget så mye, og det har blitt et langt syteinnlegg uten like, men det er der jeg er akkurat nå.

Trist, sint, lei, forlatt, alene, sørgende.

Takk for at du spurte, kjære cathlin. Det hjalp å få litt ut, og det kom som en foss når det kom.

Klem

Jammen, du har gjort ditt beste og mer kan en rett og slett ikke gjøre. Og, du syter ikke, du forteller det som det er.

Jeg holder også på å søke -og vente på trygdekontoret, og var nettopp på sosialkontoret, Det gikk på instinkt hos meg;-)

Og jeg vet om flere som har midlertig uføre.

Du skriver mye at du er alene og føler deg hjelpeløs, (det kjenner jeg godt igjen), og at psykiateren din er borte en stund. Jeg lurer på hvem som kunne være til støtte for deg i denne perioden. Det er ikke meningen at man skal klare alt alene. Alle trenger vi støtte, spesielt når man har det sånn. Selv har jeg *oppdaget* psykiatriske sykepleiere. Det fins faktisk en del veldig okei mennesker der ute som det går an å snakke med. Er forøvrig enig med deg i at psykiatere stort sett er "greie dyr" :-)

[Gjest fra en venn]

Hei bugge-jenta!!

Trist å høre at du er nedfor. Du er så flink til å inspirere og hjelpe oss andre her inne. Du har alltid et godt og veloverveid svar til oss som trenger det. Jeg håper at du kommer deg fort oppover igjen. Det snur alltid samme hvor mørkt det kan se ut. Det er det som holder meg oppe. Skjønner at det må være fryktelig tungt å innse at man kanskje blir ufør. Er vel litt i samme båten selv. Men husk at det bare kan være for en periode. Og plutselig kan det skje positive uventede ting, som gjør at alt ser lysere ut. Snakker av erfaring.

Du skal se at ting blir bedre når psykiateren er på plass igjen. Da vil du sikkert ikke føle deg så alene igjen. Jeg vet og alt om å være avhengig av mannen sin og hans økonomi for at det skal gå rundt. Det er en ekkel følelse, og man tenker ofte at hvis noe skjer så står man der alene. Men husk; vi er ikke alene. Vi har venner og familie som vil støtte oss. Og det er en grunn til at mennene våre er hos oss. Det heter seg i gode og onde dager..Plutselig er vi sterke igjen, og de trenger oss..

Stå på bugge-jenta!! Du er en ressurs person, det har jeg merket meg!Det snur snart igjen!! Ønsker deg alt godt!!!

[Gjest rota]

Sier det samme som alle andre. Leit at du har det slik som du har det nå. Men det er lov for deg også selv om du er en flink pike og har stått på. Bugge-jenta er jo et av lysene på forumet. Dag og natt, lys og mørke, yin og yang. Vi lever i polariteter. Vær i ett med mørket, der finnes også svar. Og snart kommer lyset tilbake.

Det virker ikke som om du er den som plager venner med sykdomsprat, så når du nå har tatt en tur i mørket, og sårt trenger noen og snakke med, så kan du med god samvittighet ta kontakt med venner, noen som du vet forstår og som du kan snakke med nå, til lyset skrus på igjen.

[Gjest jeg_er_bare_en_jente]

Jeg vet ikke helt. Jeg trenger psykiatern min tror jeg. Han har vært borte denne våren, og kommer ikke igjen på det første. Det er så mye jeg kun kan snakke med ham om. Ja, og mannen min da, men han kan jo ikke være terapeut. Det har skjedd så mye de siste månedene, og jeg har vært så alene i prosessen. Mye av det kan jeg ikke fortelle om til særlig mange, siden det impliserer andre enn meg. Jeg kan utlevere meg selv, men ikke andre rundt meg.

Jeg er også sliten av at jeg skulle stå så alene i den perioden jeg måtte forholde meg til systemet igjen. Sykemelding, søknader om rehabilitering. Primærlegen min kjenner meg desto mindre, siden jeg har hatt så mye psykiaterkontakt.

Jeg har vært i kjelleren og måttet innse alene at jeg må nok uføretrygdes. Det er svært tøft, men før var jeg ikke redd for selve prosessen, siden jeg hadde psykiateren min. Nå er jeg redd for det også.

Jeg har i skrivende stund 10 kroner på kontoen. Når du faller ut av yrkesrettet attføring, får du penger i 4 uker fra aetat, så står du alene. Jeg søkte om rehabiliteringspenger for snart to måneder siden, og saken min er ikke behandlet. Du har klagerett etter tre måneder. I mellomtiden må du på sosialen, eller du må være så heldig at du har en mann som meg, som kan få tatt opp kreditter. Jeg får det trykt i trynet hvor hjelpeløs jeg hadde vært alene. Og derfor føler jeg meg alene. Og hjelpeløs. Å vite at jeg ikke hadde klart meg alene, er fryktelig smertefullt. Alt dette hadde psykiateren min roet meg ned på. Ja, han hadde sikkert ringt dem og fått dem til å prioritere saken min. Det jeg egentlig skulle i denne perioden var å komme til hektene igjen, ikke stresse, få roet migrenen, men systemet driver deg rett ned. Sliter deg ut med alle slags erklæringer, søknader og purringer. Timer i telefonen uten å komme frem. Jeg har ennå ikke fått snakket med min saksbehandler. Jeg sover dårlig, og har hyppige migreneanfall, og føler mer enn noen gang at jeg trenger fred et par tre år for å komme meg. Jeg har vært i systemet i snart 8-9 år. Jeg har gått til alle slags behandlinger, alt har dreid seg om å bli frisk. Jeg har gått til manuell terapeut i årevis, fysioterapeuter, kiropraktor,akupunktur, psykiater, psykomotorisk fysioterapi, nevrologer, andre spesialister, alternative former for behandlinger, medisinstreningsterapi. Og smerteklinikk. Jeg har møtt så mange ubehagelige leger at det rekker for flere liv, og jeg vil helst ikke gå til en lege igjen noen gang. Psykiatere regner jeg ikke som leger. De var leger og kom til fornuft og ble psykiatere:o) Jeg blir fysisk kvalm av et venteværelse, og sover tre timer etter hvert legebesøk. Kroppen min vil ikke glemme. Og jeg har trent og trent. Jeg har betalt tusenvis av kroner hvert år på medisiner og behandlinger og reiser. Og jeg er ikke frisk, og jeg blir det ikke. Selv om jeg har vært flink pike.

Jeg var flink pike når jeg som ung tenåring spurte om hjelp til psykolog, men helsevesenet sviktet meg. De overlot meg til den eneste som var igjen, og han forgrep seg, og jeg betalte. For det var den eneste personen som ville hjelpe meg og lyttet. Og jeg gikk på gymnaset og var forbaska flink pike, med gode karakterer, og lærerskolen likeså. Var så syk at jeg ikke kunne gå på undervisningen, men jeg kom meg igjennom det.

Pg nå sitter jeg her, og har kjempet og kjempet, og jeg er så sliten, og jeg klarte det ikke. Og de sier etter alt dette. Ja, du får gå på sosialen. Som en slags straff.

Det er nedverdigende og jeg føler sorg og sinne. Jeg føler jeg har gjort alt jeg kan. Jeg har i hvertfal ikke greid mer. Og jeg har lest og lest og prøvd å forstå.

Og primærlegen min sier at jeg er altfor oppegående og ung til å bli uføretrygdet. Som om det gjør det noe lettere for meg. Men dypt i meg vet jeg at jeg var for syk til å jobbe halvt i fjor, og året før, og neste år, og neste år der igjen. Og psykiateren min har ymtet forsiktig om en foreløpig uføretrygd lenge nå, før jul da.

Men jeg er ikke flink til å leve med uoppklarte ting hengende over meg. Det har vel sammenheng med at jeg er sliten. Før tålte jeg så mye mer, men nå er jeg såå sliten.

Jeg har gitt mye av meg selv her inne, men jeg har store områder jeg aldri kommer inn på. De står på listen over ting som ikke skal på nettet. For jeg er lett gjenkjennelig for de som skulle kjenne meg.

Det er så mye jeg trenger å snakke om nå, men jeg har ingen. Mannen min er for sliten. Venninnene mine er for opptatte, eller det passer seg ikke, for dette er psykiaterstoff egentig. Lange prosesser jeg har vært i og som jeg nå må klare på egenhånd. Jaja, slik er det. Nå har jeg grått og sørget så mye, og det har blitt et langt syteinnlegg uten like, men det er der jeg er akkurat nå.

Trist, sint, lei, forlatt, alene, sørgende.

Takk for at du spurte, kjære cathlin. Det hjalp å få litt ut, og det kom som en foss når det kom.

Klem

Hei bugge-jenta

Jeg leste innlegget ditt og kjente at jeg ville gi deg noe.

Problemet er at jeg ikke finner ord, og ikke vet hvordan.

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver, frustrasjonen over systemet. Ensomheten, det mørke som ligger der og trykker.

Håper du snart føler deg bedre.

Som sagt skulle ønske at jeg kunne bidra med noe, og ofte så ønsker jeg det når jeg ser hvor mange som sliter her inne, men jeg finner ikke ord, men jeg bryr meg veldig.

[Gjest Timari]

Hei Bugge-jenta:)

Til ære for deg så svarer jeg deg, selv om jeg egentlig har forlattt dette forumet.

Jeg skulle ønske jeg kunne trylle. Jeg skulle ha tryllet bort angsten og motløsheten din. Skulle fylt deg med håp og solskinn. Og ikke minst lykke.

Men jeg kan ikke trylle.

Du beskriver veldig godt angsten og motløsheten. Det mørke. Kontrastene i livet. Vet ikke om dette har kommet pga mange hendelser den siste tiden eller om det er depresjon av ulik årsak.

Hørte en preken i gudstjeneste for en stund siden som gjorde inntrykk på meg. " Det finnes alltid en storm". Vi har alle en storm inn i oss. Den vil aldri forsvinne, men vi må alle lære oss å leve med stormen. Og for noen er stormen større enn for andre.

Ja livet er vondt, brutalt og grusomt til tider. Kan bare underskrive på det.

Kan du være litt snill med deg selv nå?. Stiller du litt for store krav til deg selv, selv om du kanskje ikke tenker over at du gjør det?

Klarer du å sortere tankene, slik at du ikke tenker på absolutt alt nå på en gang?. Vet selv at det er lett når en går alene at tankene og grublingen tar overhånd. Kanskje du skulle hatt et tilbud på dagen, hvis du ikke allerede har det?, nå som du har tatt studiepause (hvis jeg husker riktig).

Sender deg varme tanker, og håper at stormen snart vil stilne. i mellomtiden får du stelle pent med deg selv. Hvis målet er å få i seg mat, så spis det du har lyst på selv om det sikkert ikke er sunt eller vanlig frokostmat.

Og husk: Du er verdifull. For ingen andre er som Du.

Hilsen en som også befinner seg i stormen. Og bare jeg finner frem kartet, så skal vi nok komme oss ut

mvh

[Gjest Lysglimt]

Det var bra formulert,sånn har jeg det også.

[Gjest Lysglimt]

Sier det samme som alle andre. Leit at du har det slik som du har det nå. Men det er lov for deg også selv om du er en flink pike og har stått på. Bugge-jenta er jo et av lysene på forumet. Dag og natt, lys og mørke, yin og yang. Vi lever i polariteter. Vær i ett med mørket, der finnes også svar. Og snart kommer lyset tilbake.

Det virker ikke som om du er den som plager venner med sykdomsprat, så når du nå har tatt en tur i mørket, og sårt trenger noen og snakke med, så kan du med god samvittighet ta kontakt med venner, noen som du vet forstår og som du kan snakke med nå, til lyset skrus på igjen.

Jepp,vi trenger polaritet,uten det ene eksisterer ikke det andre...=)

[bugge -jenta]

Hei Bugge-jenta:)

Til ære for deg så svarer jeg deg, selv om jeg egentlig har forlattt dette forumet.

Jeg skulle ønske jeg kunne trylle. Jeg skulle ha tryllet bort angsten og motløsheten din. Skulle fylt deg med håp og solskinn. Og ikke minst lykke.

Men jeg kan ikke trylle.

Du beskriver veldig godt angsten og motløsheten. Det mørke. Kontrastene i livet. Vet ikke om dette har kommet pga mange hendelser den siste tiden eller om det er depresjon av ulik årsak.

Hørte en preken i gudstjeneste for en stund siden som gjorde inntrykk på meg. " Det finnes alltid en storm". Vi har alle en storm inn i oss. Den vil aldri forsvinne, men vi må alle lære oss å leve med stormen. Og for noen er stormen større enn for andre.

Ja livet er vondt, brutalt og grusomt til tider. Kan bare underskrive på det.

Kan du være litt snill med deg selv nå?. Stiller du litt for store krav til deg selv, selv om du kanskje ikke tenker over at du gjør det?

Klarer du å sortere tankene, slik at du ikke tenker på absolutt alt nå på en gang?. Vet selv at det er lett når en går alene at tankene og grublingen tar overhånd. Kanskje du skulle hatt et tilbud på dagen, hvis du ikke allerede har det?, nå som du har tatt studiepause (hvis jeg husker riktig).

Sender deg varme tanker, og håper at stormen snart vil stilne. i mellomtiden får du stelle pent med deg selv. Hvis målet er å få i seg mat, så spis det du har lyst på selv om det sikkert ikke er sunt eller vanlig frokostmat.

Og husk: Du er verdifull. For ingen andre er som Du.

Hilsen en som også befinner seg i stormen. Og bare jeg finner frem kartet, så skal vi nok komme oss ut

mvh

Kjære Timari, det var godt bare å se nicket ditt. Takk for gode ord, og send noen tanker til den vi begge tror på hvis du skulle orke. Jeg gjør det for dere som gir uttrykk for den samme troen som jeg har. Om vi er langt fra hverandre der ute i eteren, er det liksom det eneste og kanskje beste jeg kan gjøre. I ny og ne hender det en bønn kommer til Gud fra meg, om deg. Håper det kan være godt å tenke på) Det vil nok gå oppover igjen. Det må jo det, men det er tøft ja.

Klem fra

[bugge -jenta]

Sier det samme som alle andre. Leit at du har det slik som du har det nå. Men det er lov for deg også selv om du er en flink pike og har stått på. Bugge-jenta er jo et av lysene på forumet. Dag og natt, lys og mørke, yin og yang. Vi lever i polariteter. Vær i ett med mørket, der finnes også svar. Og snart kommer lyset tilbake.

Det virker ikke som om du er den som plager venner med sykdomsprat, så når du nå har tatt en tur i mørket, og sårt trenger noen og snakke med, så kan du med god samvittighet ta kontakt med venner, noen som du vet forstår og som du kan snakke med nå, til lyset skrus på igjen.

Takk skal du ha. Du har rett i at jeg kan prøve å gå til vennene mine mer. Si at nå er det verre enn vanlig. De kan jo ikke vite det, når jeg ikke forteller.

[bugge -jenta]

Hei bugge-jenta!!

Trist å høre at du er nedfor. Du er så flink til å inspirere og hjelpe oss andre her inne. Du har alltid et godt og veloverveid svar til oss som trenger det. Jeg håper at du kommer deg fort oppover igjen. Det snur alltid samme hvor mørkt det kan se ut. Det er det som holder meg oppe. Skjønner at det må være fryktelig tungt å innse at man kanskje blir ufør. Er vel litt i samme båten selv. Men husk at det bare kan være for en periode. Og plutselig kan det skje positive uventede ting, som gjør at alt ser lysere ut. Snakker av erfaring.

Du skal se at ting blir bedre når psykiateren er på plass igjen. Da vil du sikkert ikke føle deg så alene igjen. Jeg vet og alt om å være avhengig av mannen sin og hans økonomi for at det skal gå rundt. Det er en ekkel følelse, og man tenker ofte at hvis noe skjer så står man der alene. Men husk; vi er ikke alene. Vi har venner og familie som vil støtte oss. Og det er en grunn til at mennene våre er hos oss. Det heter seg i gode og onde dager..Plutselig er vi sterke igjen, og de trenger oss..

Stå på bugge-jenta!! Du er en ressurs person, det har jeg merket meg!Det snur snart igjen!! Ønsker deg alt godt!!!

Takk for gode ord. Du har rett i at jeg trenger å få være den som har noen som er "sterkere" enn meg, slik at jeg kan få rollen som jeg trenger å ha i blant, nemlig pasientrollen.

I den rollen spilles det blant annet ut det viktige spillet, som dog er ekte, og som gjentas fordi jeg trenger det.

"Tenk om de synes jeg er rar da? De kommer sikkert til å gå lei av meg. Jeg tror ikke de liker meg noe særlig de synes sikker jeg er barnslig."

Så sier psykiateren min for ente gang; "hvorfor skulle de ikke like deg?" Jeg svarer, også har vi det gående. Jeg vet ikke om det høres gjenkjennelig ut?

Gamle spor i hjernen som skal byttes ut med nye. Jeg klarer det ikke alene i lengden. Jeg er ikke ferdig med terapien min, og det kjenner jeg, selv om det kan være greit og sunt å prøve seg litt alene.

Takk for omsorg.

[bugge -jenta]

Prøv å tenke at inni deg bor en gnist, som vil bli tatt vare på, som vil lyse for deg selv og andre.

Tenk at en sånn gnist kan vokse. Den bryr seg om hva som er godt for deg. Det vonde skal ikke få overtaket, selv om du kjenner at det har grep om deg en stund.

Kan du skape noe? Et dikt kanskje, eller et bilde? Sette ord på den veien du har gått, og hvor den går videre? Har du glede av naturen, kan du komme deg ut en dag og puste rolig mellom fredelige trær? Kan du lytte til musikk som du liker, og kanskje tenne et stearinlys? Lese i en bok du er glad i?

Jeg vet det finnes dypt i meg, lyset. Det er bare ikke sterkt nok til at det kjennes akkurat nå. Jeg lider nok av anhedoni, ingenting gir mening, alt kjennes tungt og det motsatte av lystbetont. Har ikke lyst til noen ting, og har ikke energi til noe. Er fullstendig kraftløs. Og tom. Men jeg skal kanskje prøve å gå en liten tur etterpå. Takk for at du svarte meg. Det betyr så mye. Ikke alltid være hjelper, men våge å ta imot trøst og hjelp også. Det er vanskelig for meg.

[bugge -jenta]

Skal forsøke å skrue på lysbryteren i hele kveld og natt. Krysser fingrene for at dagen i morgen blir lysere.

Kjenner igjen meg selv i det der, ingenting som hjelper liksom når mørket kommer...

Eneste jeg har erfart er tiden. Ting endrer seg opp og ned, ikke miste håpet, det blir bedre, men vet det er et slit og det er smertefullt å holde ut. Litt sobril el. kan også være til litt hjelp hvis angsten blir for ille, virker smertelindrende for meg ihvertfall hvis jeg ikke bruker den for ofte.

Sender masse energi og krefter så du kan komme deg oppover igjen

Takk for energien som sendes over. Jeg håper også at tiden skal hjelpe meg. At det kan snu fortere enn jeg tror, fortere enn det kjennes ut som det skal akkurat nå.

Klem fra