Mørkt

[bugge -jenta]

Hei bugge-jenta

Jeg leste innlegget ditt og kjente at jeg ville gi deg noe.

Problemet er at jeg ikke finner ord, og ikke vet hvordan.

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver, frustrasjonen over systemet. Ensomheten, det mørke som ligger der og trykker.

Håper du snart føler deg bedre.

Som sagt skulle ønske at jeg kunne bidra med noe, og ofte så ønsker jeg det når jeg ser hvor mange som sliter her inne, men jeg finner ikke ord, men jeg bryr meg veldig.

Takk. Du finner akkurat ordene jeg trenger. At noen bryr seg selv om de ikke har sett mitt ansikt. Jeg velger å tro det, siden jeg selv bryr meg når jeg leser om mennesker som sliter her inne. Takk du.

Klem

[bugge -jenta]

Hei Buggejenta.

Du har det vondt nå og er sliten.

Håper mørket blir til lys for deg igjen snart,

ikke stikkende brennende og vondt men behagelig og godt.

Håper du finner motet,

motet som du har gitt meg så mange ganger når alt var trist og vondt.

Du er den som har reddet dagene for meg flere ganger og jeg håper det blir godt for deg og leve igjen snart.

Stor klem fra mbo

Takk mbo. Takk for dine gode ord. Det har vært mørkt før, og det blir nok bedre igjen denne gangen også.

Klem

[bugge -jenta]

*trøsteklem til Bugge*

På sånne dager er det bare å holde ut. Ikke miste av synet at det blir bedre igjen. Men bare orke akkurat nå. Ikke i sted og ikke om en stund men akkurat nå!

Er ekstra tungt å være i mørket når verden er så påtagelig lys! Håper det kommer noen myke stråler inn i det mørke hjertet snart!

Fryst

Ingen hører(...) Ingen hører skriket(...) Ingen hører skriket som aldri kom

Ingen ser(...) Ingen ser tåren(...) Ingen ser tåren aldri rant

Ingen vet(...) Ingen vet om det(...) Ingen vet om det som aldri ble fortalt

Alt er fryst(...) Alt er fryst fast(...) Alt er fryst fast i uendelig vinter

Men en dag(...) En dag når skriket løsner(...) En dag når skriket løsner skal du høre

En dag,(...)En dag når tårer renner(...) En dag når tårer renner skal du se

Ja en dag(...) En dag skal du vite(...) En dag skal du vite alt

For vårsolen kommer - (...) løsner skriket, smelter tåren(...) og vekker det som aldri ble fortalt.

Ja, jeg prøver å bare holde ut. Tiden er så stille. Det kjennes ut som å gå litt i hi.

Jeg er så glad mannen min og barnet mitt er mye ute på fjellturer og slikt. Så slipper jeg å bruke energi på å ta meg sammen for dem. Og spesielt gutten min. Det er bedre å være alene akkurat nå.

Klem

[bugge -jenta]

klem til buggejenta...så trist at du sliter...du som alltid er så flink til å trøste oss andre her.

men husk: du er en ressursperson, så ikke tillat deg å tenke for negativt om deg selv.

Er helt sikker på at du en den beste mor en kan ha, den beste kone en kan ha og den beste venninne en kan ha.

Og selv om jeg ikke greier å se noe lys i mitt eget liv for tiden, så sier jeg alltid til andre at det finnes. Finnes forhåpentdlig for både deg og meg og alle andre her.

Min tankeflukt når ting blir vanskelig er å se en god film, lese en god bok, høre på god musikk. Da glemmer jeg elendighethen for en stund. Og selv om virkeligheten kommer stikkende som en smerte etter "flukten".. så er pausen god.

Jeg orker heller ikke jobbe, og er i også helt avhengig av andre--det er mannen min som tjener pengene hos oss. Min jobb er min interesse, men lønnen er liksom lommerusk. Og mine rehab. penger deretter. Må nok også avfinne meg med uføretrygd.Liten sådan. Og det er ingen god tanke..har bygget opp businessen min selv,sammen med en kollega.. så veldig vanskelig å måtte overlate min plass til andre. Men jeg greier ikke jobbe lenger jeg heller, og må avfinne meg med det. Greier ikke annet enn å være hjemme for meg selv for tiden. Med nærmeste familie, og ikke andre.

Trøster meg og vil også trøste deg med at en kan fryse trygd om en blir bedre. Det behøver ikke være for ever.

Håper du får psykiatikeren din tilbake snart.

Og hvis du vil... kan har du sikkert mange her du kan lette ditt hjerte til, inklusive meg!

[email protected]

Nattaklem

Hei inkink!

Takk for svar og trøstende ord. Vet du har det tøft selv for tiden. Jeg har denne totale energiløsheten som gjør at jeg ikke orker å lese en bok en gang. Leser en av mine yndlingsforfattere, "Fyret" av P.D.James, men yter henne ikke rettferdighet med å lese den nå. Får ikke med meg noe. Klarer ikke konsentrere meg om noen ting, hverken programmer på TV, eller bøker, blad. Tanke på å gå en tur kjennes uoverkommelig ut. Jeg får dette bildet av meg selv liggende på bakken litt bort i vegen. Nå er jeg sliten av å skrive disse innleggene, men det betyr så mye for meg med svar fra hver enkelt av dere, at jeg vil svare dere. De varmer virkelig, de gjør det. Så har vi aldri sett hverandre, men vi deler ting med hverandre som vi ikke gjør til så mange, tross alt. Mange mennesker ser jeg ofte ansiktet til, men vet desto mindre hva som rører seg der inne. Selv etter mange år.

Vi får holde ut inkink. Det er ikke annet å gjøre.

stor klem fra

[bugge -jenta]

Jammen, du har gjort ditt beste og mer kan en rett og slett ikke gjøre. Og, du syter ikke, du forteller det som det er.

Jeg holder også på å søke -og vente på trygdekontoret, og var nettopp på sosialkontoret, Det gikk på instinkt hos meg;-)

Og jeg vet om flere som har midlertig uføre.

Du skriver mye at du er alene og føler deg hjelpeløs, (det kjenner jeg godt igjen), og at psykiateren din er borte en stund. Jeg lurer på hvem som kunne være til støtte for deg i denne perioden. Det er ikke meningen at man skal klare alt alene. Alle trenger vi støtte, spesielt når man har det sånn. Selv har jeg *oppdaget* psykiatriske sykepleiere. Det fins faktisk en del veldig okei mennesker der ute som det går an å snakke med. Er forøvrig enig med deg i at psykiatere stort sett er "greie dyr" :-)

Det hadde kanskje vært en god ide å snakke med noen. Egentlig er jeg litt feig, for jeg har en stående avtale med psykiateren min om at jeg kan ringe ham og snakke med ham når jeg skulle trenge det, selv om han ikke e ri jobb for tiden. Alt er relativt, og min grense for å trenge det, satt opp mot mitt ønske om ikke å plage ham nå, kommer litt i konflikt. Jeg trenger det jo, og burde benyttet meg av det tilbudet han har gitt meg så mange ganger. De fleste psykiatere ville ikke giddet tenke på pasientene sine når de er sykemeldt, og jeg er heldig som har en som ikke er slik. Kanskje jeg får ta mot til meg å sende han en tekstmelding hvor jeg sier jeg ønsker en samtale.

Som du ser på det lange innlegget mitt til deg, viser det hvor tydelig jeg har behov for å være på den andre siden, få syte litt, være litt infantil i mitt sinne og min sorg. Og jeg håper at folk flest skjønner hva jeg mener med "flinkpike"-begrepet. (Hvis folk vil lese mer om det er boka "Uro" og de flinke barna, og den hvite sorgen godt lesestoff, Skårderud.)Det betyr ikke at jeg er flinkere enn andre såklart. For meg er det blitt en psykiatrisk term. Fordi psykiatrien skriver mye om det. Og det er mange av oss i psykiatrien. Jeg tror du er ei slik ei også, kanskje. Det har vært en del av min identitet, en måte å overleve på, en måte å møte verden på og gå videre, gå videre, gå videre. En måte folk har møtt meg på, forventet at jeg skulle være selvhjulpen. Hadde jeg latt det rakne, men det gjør ikke en "flinkpike" før hun må. Hun bare fortsetter som en duracellkanin. Helt til jeg ble invalid. Og lå der i senga uten å kunne sitte, uten å kunne kle seg, ikke gå i perioder, uten å kunne holde en kravlende toåring, mitt barn på fanget på flere måneder. Og primærlegen min forstod ingenting. Til slutt bad jeg om å komme til en psykiater, og den første tiden diskuterte vi meg som et kasus, hvor jeg snakket om meg selv i tredjeperson. Gradvis våget jeg meg over i førsteperson. Det er det jeg har behov for, å komme i førsteperson entall igjen.

Jeg trenger å komme i førsteperon, tilbake til "jeg".

Jeg trenger å være infantil, klagende, sytende, usympatisk(etter min opplevelse) sårbar, sint osv.

Etter å ha skrevet innlegget mitt tenkte jeg, ja nå ser de det, hvor sytete og klagende og barnslig og infantil jeg kan være, og nå liker de meg ikke mer.(tankene i mitt barn) Men det er en side ved meg det også, men den siden møter psykiateren min som oftest. Han er betalt for det;o) og takk og lov for det.

Takk for gode ord. Livet går i bølger. Det forandrer seg forhåpentligvis snart til det bedre.

Klem

[Gjest PandaMiranda]

Jeg vet det finnes dypt i meg, lyset. Det er bare ikke sterkt nok til at det kjennes akkurat nå. Jeg lider nok av anhedoni, ingenting gir mening, alt kjennes tungt og det motsatte av lystbetont. Har ikke lyst til noen ting, og har ikke energi til noe. Er fullstendig kraftløs. Og tom. Men jeg skal kanskje prøve å gå en liten tur etterpå. Takk for at du svarte meg. Det betyr så mye. Ikke alltid være hjelper, men våge å ta imot trøst og hjelp også. Det er vanskelig for meg.

Jeg håper du fikk gått deg en liten tur, som du tenkte på. Eller at du får gjort det i morgen. Sånn jeg har erfart det, kan det gi litt. Særlig det å komme ut i skogen eller ellers i naturen. Men bare frisk luft, lys og mosjon kan være nok til at jeg kommer mer ovenpå. Håper det kan det for deg også.

Hvis en gjør noe som gir en noe, om enn aldri så lite, så kan det være et steg i en god retning.

Naturen har gitt mening til mange. Noen ganger tror jeg at vi mennesker har mistet litt kontakten med naturen, og at det har fjernet noe av meningen. Sånn kan i hvert fall jeg føle det av og til.

Ta imot den hjelpen du trenger, det er du verdt. Det er vi alle. Mennesker trenger hverandre.

[Gjest skal]

Ja, jeg prøver å bare holde ut. Tiden er så stille. Det kjennes ut som å gå litt i hi.

Jeg er så glad mannen min og barnet mitt er mye ute på fjellturer og slikt. Så slipper jeg å bruke energi på å ta meg sammen for dem. Og spesielt gutten min. Det er bedre å være alene akkurat nå.

Klem

Det finnes tid for verden, og tid for "hi". Hvil hvis det er det du trenger, ring psykiateren din hvis du trenger det! Han hadde ikke sagt at du kunne det hvis han ikke mente det! Kan nok ta vare på seg selv! :-) Tenk på deg, selvom det er vanskelig.

Varme tanker og klem

[Gjest PandaMiranda]

Takk for gode ord. Du har rett i at jeg trenger å få være den som har noen som er "sterkere" enn meg, slik at jeg kan få rollen som jeg trenger å ha i blant, nemlig pasientrollen.

I den rollen spilles det blant annet ut det viktige spillet, som dog er ekte, og som gjentas fordi jeg trenger det.

"Tenk om de synes jeg er rar da? De kommer sikkert til å gå lei av meg. Jeg tror ikke de liker meg noe særlig de synes sikker jeg er barnslig."

Så sier psykiateren min for ente gang; "hvorfor skulle de ikke like deg?" Jeg svarer, også har vi det gående. Jeg vet ikke om det høres gjenkjennelig ut?

Gamle spor i hjernen som skal byttes ut med nye. Jeg klarer det ikke alene i lengden. Jeg er ikke ferdig med terapien min, og det kjenner jeg, selv om det kan være greit og sunt å prøve seg litt alene.

Takk for omsorg.

Du kan jo prøve å like deg selv. Verdsette deg selv som den du er. Det vonde er bare en del av en helhet. Det vonde er ikke deg.

[Gjest mbo]

hei på deg.

Hvordan går det med deg?

har du det bedre i dag.

Tenker masse på deg og håper det blir orden på alt rotet systemet lager for deg.

1 Maiklem fra meg.

[bugge -jenta]

hei på deg.

Hvordan går det med deg?

har du det bedre i dag.

Tenker masse på deg og håper det blir orden på alt rotet systemet lager for deg.

1 Maiklem fra meg.

Takk skal du ha mbo. Jeg klarte ikke komme meg noe ut i går, men i dag har jeg ryddet og vasket kjøkkenet, så det er da noe. Det er hardt med husarbeid når jeg føler meg deprimert. Det flyter rundt meg føler jeg, og det er uoverkommelig å begynne.

Jeg har begynt å trappe opp cipralexen til 15 mg. 3.dagen nå, og jeg har veldig trykk i hodet. Typisk bivirkning for meg for øvrig. Så lenge jeg har gått på 4 mg xanor har det vært greit med 10 mg cipralex, men nå føler jeg at jeg bør gå opp til 15 som var det jeg gikk på før. Så får vi se om det kan hjelpe litt også.

Takk for din omsorg.

Klem fra

[Gjest mbo]

Takk skal du ha mbo. Jeg klarte ikke komme meg noe ut i går, men i dag har jeg ryddet og vasket kjøkkenet, så det er da noe. Det er hardt med husarbeid når jeg føler meg deprimert. Det flyter rundt meg føler jeg, og det er uoverkommelig å begynne.

Jeg har begynt å trappe opp cipralexen til 15 mg. 3.dagen nå, og jeg har veldig trykk i hodet. Typisk bivirkning for meg for øvrig. Så lenge jeg har gått på 4 mg xanor har det vært greit med 10 mg cipralex, men nå føler jeg at jeg bør gå opp til 15 som var det jeg gikk på før. Så får vi se om det kan hjelpe litt også.

Takk for din omsorg.

Klem fra

Hei.

Håper det hjelper.

Synes du har vært flink jeg for

man blir så kraftløs under depresjon.

Jeg er veldig glad jeg er bedre nå for jeg har mannen min på sykehuset og jeg har klart og besøke ham hver dag.

Merker at kreftene må bygges opp så jeg tar det litt etterhvert

Du får ta det med ro og håpe opptrappingen av cipralex hjelper.

Det er vel ikke så veldig lenge til du får bruke xanoren igjen?

må jo være slitsomt for deg å trappe den ned og opp

Hilsen en venn.

[Gjest MinimizeMe]

Kjære deg. Å, jeg kjenner så altfor godt til situasjonen du beskriver! Det mørke inni en kjennes ofte enda mørkere om solen skinner ute:( Dessverre. Noen ganger kan det hjelpe å "tvinge" seg selv ut, andre ganger ikke. Du kjenner deg selv best. Bare prøv å senke litt på kravene til deg selv akkurat nå, er mitt råd. Lytt til kroppen og vær lit egoistisk. Du har lov til det iblant:)

Vit at jeg tenker på deg!! Sender også en liten bønn til Han der oppe, hvis Han finnes..Måtte Han i så fall gi snille bugge-jenta kraft til å komme seg gjennom dagene, og noe å smile av:)

*varsom klem* på deg

[cathlin]

Det hadde kanskje vært en god ide å snakke med noen. Egentlig er jeg litt feig, for jeg har en stående avtale med psykiateren min om at jeg kan ringe ham og snakke med ham når jeg skulle trenge det, selv om han ikke e ri jobb for tiden. Alt er relativt, og min grense for å trenge det, satt opp mot mitt ønske om ikke å plage ham nå, kommer litt i konflikt. Jeg trenger det jo, og burde benyttet meg av det tilbudet han har gitt meg så mange ganger. De fleste psykiatere ville ikke giddet tenke på pasientene sine når de er sykemeldt, og jeg er heldig som har en som ikke er slik. Kanskje jeg får ta mot til meg å sende han en tekstmelding hvor jeg sier jeg ønsker en samtale.

Som du ser på det lange innlegget mitt til deg, viser det hvor tydelig jeg har behov for å være på den andre siden, få syte litt, være litt infantil i mitt sinne og min sorg. Og jeg håper at folk flest skjønner hva jeg mener med "flinkpike"-begrepet. (Hvis folk vil lese mer om det er boka "Uro" og de flinke barna, og den hvite sorgen godt lesestoff, Skårderud.)Det betyr ikke at jeg er flinkere enn andre såklart. For meg er det blitt en psykiatrisk term. Fordi psykiatrien skriver mye om det. Og det er mange av oss i psykiatrien. Jeg tror du er ei slik ei også, kanskje. Det har vært en del av min identitet, en måte å overleve på, en måte å møte verden på og gå videre, gå videre, gå videre. En måte folk har møtt meg på, forventet at jeg skulle være selvhjulpen. Hadde jeg latt det rakne, men det gjør ikke en "flinkpike" før hun må. Hun bare fortsetter som en duracellkanin. Helt til jeg ble invalid. Og lå der i senga uten å kunne sitte, uten å kunne kle seg, ikke gå i perioder, uten å kunne holde en kravlende toåring, mitt barn på fanget på flere måneder. Og primærlegen min forstod ingenting. Til slutt bad jeg om å komme til en psykiater, og den første tiden diskuterte vi meg som et kasus, hvor jeg snakket om meg selv i tredjeperson. Gradvis våget jeg meg over i førsteperson. Det er det jeg har behov for, å komme i førsteperson entall igjen.

Jeg trenger å komme i førsteperon, tilbake til "jeg".

Jeg trenger å være infantil, klagende, sytende, usympatisk(etter min opplevelse) sårbar, sint osv.

Etter å ha skrevet innlegget mitt tenkte jeg, ja nå ser de det, hvor sytete og klagende og barnslig og infantil jeg kan være, og nå liker de meg ikke mer.(tankene i mitt barn) Men det er en side ved meg det også, men den siden møter psykiateren min som oftest. Han er betalt for det;o) og takk og lov for det.

Takk for gode ord. Livet går i bølger. Det forandrer seg forhåpentligvis snart til det bedre.

Klem

Du er en ekte tøffing, bugge-jenta! :-) Fordi du tør å vise deg frem, og alt du har gjort.

Jeg skulle ønske du kunne ta kontakt med psykiateren din.

[bugge -jenta]

Du er en ekte tøffing, bugge-jenta! :-) Fordi du tør å vise deg frem, og alt du har gjort.

Jeg skulle ønske du kunne ta kontakt med psykiateren din.

Takk cathlin!

Føler meg ikke spesielt tøff for tiden, men går og tenker på å ta kontakt med psykiateren min. Jeg jobber med tanken, og tror jeg snart skal ta ham på ordet.

Det er spesielt enkelte ting vi har jobbet med i årevis, og nå har jeg rusket opp i det, uten at jeg helt vet hva resultatet blir. Det er litt rart å ha snakket så mye om disse tingene, og ikke få delt det jeg har opplevd denne våren med ham. Terapien står ikke stille nemlig selv om han ikke er der, og det er både godt og gale på samme tid. Godt at noe skjer, men vanskelig å gå gjennom det alene, selv om jeg selvfølgelig har god støttte i mannen min, og noen venninner.

Men det er bare hos psykiateren min jeg kan snakke om det på den bestemte måten som jeg gjør der. Jeg er ganske redd telefoner. Har alltid vært det. Så det er også en bøyg.

Som jeg har sagt til andre; Det er ikke det samme å føle seg svak, som å være svak. Antar det gjelder meg også)

Hvordan går det med deg da, cathlin? Hvis du vil si noe om det da. Du kan jo bare svare svada hvis du vil:o)

[cathlin]

Takk cathlin!

Føler meg ikke spesielt tøff for tiden, men går og tenker på å ta kontakt med psykiateren min. Jeg jobber med tanken, og tror jeg snart skal ta ham på ordet.

Det er spesielt enkelte ting vi har jobbet med i årevis, og nå har jeg rusket opp i det, uten at jeg helt vet hva resultatet blir. Det er litt rart å ha snakket så mye om disse tingene, og ikke få delt det jeg har opplevd denne våren med ham. Terapien står ikke stille nemlig selv om han ikke er der, og det er både godt og gale på samme tid. Godt at noe skjer, men vanskelig å gå gjennom det alene, selv om jeg selvfølgelig har god støttte i mannen min, og noen venninner.

Men det er bare hos psykiateren min jeg kan snakke om det på den bestemte måten som jeg gjør der. Jeg er ganske redd telefoner. Har alltid vært det. Så det er også en bøyg.

Som jeg har sagt til andre; Det er ikke det samme å føle seg svak, som å være svak. Antar det gjelder meg også)

Hvordan går det med deg da, cathlin? Hvis du vil si noe om det da. Du kan jo bare svare svada hvis du vil:o)

Skjønner det! , jeg har det greit. Skjer en del ting som gjør at jeg mister fotfeste og får angst fortiden, men har rutiner og planer så et vil ordne seg med tiden! (Håper jeg da virkelig!!!)