Selvmord som løsning på problemer - hva kan jeg gjøre?

[Orio]

Når det dukker opp problemer av forskjellig slag, som det alltid vil gjøre, reagerer jeg med å ønske/planlegge/forberede eller prøve å ta livet av meg. Det kan være de mest bagatellmessige ting, praktiske ting. At rundstykkene blir brent, at jeg glemmer en regning og betaler den for sent, purring på en regning jeg har betalt, at kjøleskapet går i stykker. Det meste utløser selvmordstanker hos meg. Særlig hvis jeg (føler at jeg) ikke klarer å leve opp til andres forventninger.

Hva er det som gjør at jeg reagerer på denne måten? Hvordan kan jeg endre det?

[frosken]

Jeg synes du beskriver godt den sterke følelsen som kan dukke opp i forbindelse med motgang hos noen; at det akkurat utløser tanker om selvmord tror jeg er litt "tilfeldig".

Jeg synes reaksjonen minner litt om den de fleste av oss kunne ha som barn når noe gikk oss i mot - jeg skulle i allefall med ujevne mellomrom "flytte hjemmefra" når motgangen ble for stor. Det blir en blanding av at man vil vekk fra situasjonen samt at det også inneholder et element av "straff" mot omgivelsene.

Jeg tror at dersom du klarer å kjenne igjen reaksjonen din fra gang til gang samt snakke om den i terapi, så vil styrken i reaksjonen din på motgang endres etterhvert.

P.S. Jeg har et ganske sterkt forhold til slike "flytte hjemmefra situasjoner" fordi moren min alltid kjapt tilbød seg å hjelpe meg med pakkingen :-(( Snakk om manglende forståelse!! D.S

[bibben]

Jeg synes du beskriver godt den sterke følelsen som kan dukke opp i forbindelse med motgang hos noen; at det akkurat utløser tanker om selvmord tror jeg er litt "tilfeldig".

Jeg synes reaksjonen minner litt om den de fleste av oss kunne ha som barn når noe gikk oss i mot - jeg skulle i allefall med ujevne mellomrom "flytte hjemmefra" når motgangen ble for stor. Det blir en blanding av at man vil vekk fra situasjonen samt at det også inneholder et element av "straff" mot omgivelsene.

Jeg tror at dersom du klarer å kjenne igjen reaksjonen din fra gang til gang samt snakke om den i terapi, så vil styrken i reaksjonen din på motgang endres etterhvert.

P.S. Jeg har et ganske sterkt forhold til slike "flytte hjemmefra situasjoner" fordi moren min alltid kjapt tilbød seg å hjelpe meg med pakkingen :-(( Snakk om manglende forståelse!! D.S

Spennende og viktige tanker omkring en ubehagelig og skremmende reaksjon på motgang! Noen og enhver kan kjenne seg igjen i det som beskrives!

[Gjest Deppetrynet]

Vil bare si, selv om det kanskje ikke er noen trøst, at jeg har hatt det sånn som du beskriver hele livet. Om noe gikk meg imot eller ble vanskelig, kunne jeg alltids begå selvmord. Men etter at jeg fikk barn, har jeg liksom ikke den muligheten lenger. Nå må jeg stå i vanskelighetene uten mulighet for å "slippe unna", slik jeg hadde før.

Jeg elsker barna mine, og vil aldri i verden reise fra dem. Jeg kan ikke heller, for de trenger meg. Men det å ikke ha selvmord som en reell løsning på problemene lenger, er også frustrerende. Jeg vil, jeg har igrunnen aldri sett noen mening med dette livet, men jeg kan ikke. Hvis du skjønner... Jeg er fanget.Jeg må være her nå, mot min vilje. jeg lever kun for barna mine.

[Gjest tenker det samme]

Er som om jeg skulle skrevet innlegget ditt selv. Kjenner meg veldig godt igjen.

Jeg tror kanskje det kan ha noe med tidligere opplevelser, som man kanskje har glemt?

Iallefall vet jeg at grunnen til at jeg tenker på selvmord ved den minste motgang, er mye pga tidligere opplevelser.

Dette kan f.eks være overgrep, mobbing, misbruk av tillit, hvor sårbar en er, at man drømmer om et lett uvei....sånn man slipper disse problemene mer.

Vet ikke hvordan det er med deg men...

Prøv å konfronter disse tankene når du tenker dem. Spør hvorfor du er så opptatt av det å dø? hvordan vet du at døden blir bedre, ingen av de du kjenner som er død kan jo svare på at det er bedre å være død.

Jeg vet dette er groteske tanker, men jeg prøver å tenke at: jeg vil dø.....for å slippe unna det vonde, en gang for alle. Men hva om det ikke finnes et liv etter døden? er det å ligge kald, stiv i en kiste, laaaangt under jorden i mørket og bli spist opp av insekter....er det noe å strebe etter?

Det gjør at jeg blir reddere for døden, jeg blir usikker...selv om dødstankene er sterke likevel.

For jeg tror at de fleste som ønsker å dø, egentlig ikke ønsker det likevel. Man ønsker bare en brå slutt på det vonde, og den eneste brå slutten er døden.

Men jeg er også sånn at jeg kan plutselig bli redd og deprimert av å lage mat til noen, for jeg er usikker på om de liker den....etter at jeg liksom har gjort mitt beste og stått på å laga den liksom. Å dersom folk kommenterer noe negativt om meg, eller ting jeg lager eller gjør (dvs, dersom det ikke er fortjent kritikk) så tenker jeg automatisk på tanker om at jeg er mislykka og jeg vil ikke mere....jeg vil slippe å ha det vondt, derfor vil jeg dø.

Dette har med hva jeg har vokst opp med, og hvilke opplevelser (som ikke har vært positive akkurat) jeg har hatt. Man blir minna på dem, veldig lett.

Men man må jobbe med dette. Det finnes ikke noen lett og kort utveg for å jobbe med selvtilliten og problemer. Bortsett fra døden da. Men er det det du virkelig, 100%, vil??? hvis du er ærlig med deg selv og kjenner etter??

[Orio]

Er som om jeg skulle skrevet innlegget ditt selv. Kjenner meg veldig godt igjen.

Jeg tror kanskje det kan ha noe med tidligere opplevelser, som man kanskje har glemt?

Iallefall vet jeg at grunnen til at jeg tenker på selvmord ved den minste motgang, er mye pga tidligere opplevelser.

Dette kan f.eks være overgrep, mobbing, misbruk av tillit, hvor sårbar en er, at man drømmer om et lett uvei....sånn man slipper disse problemene mer.

Vet ikke hvordan det er med deg men...

Prøv å konfronter disse tankene når du tenker dem. Spør hvorfor du er så opptatt av det å dø? hvordan vet du at døden blir bedre, ingen av de du kjenner som er død kan jo svare på at det er bedre å være død.

Jeg vet dette er groteske tanker, men jeg prøver å tenke at: jeg vil dø.....for å slippe unna det vonde, en gang for alle. Men hva om det ikke finnes et liv etter døden? er det å ligge kald, stiv i en kiste, laaaangt under jorden i mørket og bli spist opp av insekter....er det noe å strebe etter?

Det gjør at jeg blir reddere for døden, jeg blir usikker...selv om dødstankene er sterke likevel.

For jeg tror at de fleste som ønsker å dø, egentlig ikke ønsker det likevel. Man ønsker bare en brå slutt på det vonde, og den eneste brå slutten er døden.

Men jeg er også sånn at jeg kan plutselig bli redd og deprimert av å lage mat til noen, for jeg er usikker på om de liker den....etter at jeg liksom har gjort mitt beste og stått på å laga den liksom. Å dersom folk kommenterer noe negativt om meg, eller ting jeg lager eller gjør (dvs, dersom det ikke er fortjent kritikk) så tenker jeg automatisk på tanker om at jeg er mislykka og jeg vil ikke mere....jeg vil slippe å ha det vondt, derfor vil jeg dø.

Dette har med hva jeg har vokst opp med, og hvilke opplevelser (som ikke har vært positive akkurat) jeg har hatt. Man blir minna på dem, veldig lett.

Men man må jobbe med dette. Det finnes ikke noen lett og kort utveg for å jobbe med selvtilliten og problemer. Bortsett fra døden da. Men er det det du virkelig, 100%, vil??? hvis du er ærlig med deg selv og kjenner etter??

Jeg kjenner meg også igjen i mye av det du skriver.

Selvfølgelig er jeg ikke 100% sikker på at jeg ønsker å dø. Da ville jeg ikke sittet her.

Det varierer veldig, men ofte er selvmordstankene et utslag av voldsom desperasjon, at jeg rett og slett ikke ser noen annen løsning på problemene.

[Orio]

Vil bare si, selv om det kanskje ikke er noen trøst, at jeg har hatt det sånn som du beskriver hele livet. Om noe gikk meg imot eller ble vanskelig, kunne jeg alltids begå selvmord. Men etter at jeg fikk barn, har jeg liksom ikke den muligheten lenger. Nå må jeg stå i vanskelighetene uten mulighet for å "slippe unna", slik jeg hadde før.

Jeg elsker barna mine, og vil aldri i verden reise fra dem. Jeg kan ikke heller, for de trenger meg. Men det å ikke ha selvmord som en reell løsning på problemene lenger, er også frustrerende. Jeg vil, jeg har igrunnen aldri sett noen mening med dette livet, men jeg kan ikke. Hvis du skjønner... Jeg er fanget.Jeg må være her nå, mot min vilje. jeg lever kun for barna mine.

Jeg skjønner hva du mener. Jeg har ikke barn, så det er ingen som er så avhengige av meg. (Og hadde jeg hatt barn, ville jeg nok ment de hadde hatt det bedre uten meg, at de ville få det bedre av å vikse opp med faren.)

[Orio]

Jeg synes du beskriver godt den sterke følelsen som kan dukke opp i forbindelse med motgang hos noen; at det akkurat utløser tanker om selvmord tror jeg er litt "tilfeldig".

Jeg synes reaksjonen minner litt om den de fleste av oss kunne ha som barn når noe gikk oss i mot - jeg skulle i allefall med ujevne mellomrom "flytte hjemmefra" når motgangen ble for stor. Det blir en blanding av at man vil vekk fra situasjonen samt at det også inneholder et element av "straff" mot omgivelsene.

Jeg tror at dersom du klarer å kjenne igjen reaksjonen din fra gang til gang samt snakke om den i terapi, så vil styrken i reaksjonen din på motgang endres etterhvert.

P.S. Jeg har et ganske sterkt forhold til slike "flytte hjemmefra situasjoner" fordi moren min alltid kjapt tilbød seg å hjelpe meg med pakkingen :-(( Snakk om manglende forståelse!! D.S

Jeg tror ikke jeg ønsker å straffe noen ved et ev. selvmord, har heller aldri nevnt tankene for de som står meg nær. Vil ikke påføre dem den bekymringen.

Jeg skjønner hva du mener med at det er en "barnslig" måte å reagere på. (Vet at det ikke var de ordene du brukte.) Jeg reagerte også sånn som barn, "når dere er så slemme, så rømmer jeg, så kan dere ha det så godt". Det var kanskje også et element av utpressing i det. Det elementet tror jeg ikke lenger er til stede.

Dette er veldig vanskelig å snakke om, og jeg har "nettopp" byttet behandler, og det er ikke det letteste emnet å ta opp. Jeg føler at jeg må bli bedre kjent med henne først, men det virker ikke som hun er inneforstått med at det er noe som tar tid for meg.