Hvordan fortelle barn om kreft?

[nitni]

Min skjønne svigermor har nettopp fått bekreftet kreft i levra -sannsynligvis spredd seg fra en svulst muligens i tynntarmen....

Kjempetrist, og vi er litt i sjokk her selv om vi var litt forberedt på dette.

Ungene vet ikke noe annet enn at farmor har vært syk og hatt vondt i magen ei god stund, og de var på besøk på sykehuset et par ganger da ho var inne å tok forskjellige prøver.

Lurer litt på hvordan vi skal fortelle dem, hva vi skal fortelle og hva de ikke trenger å vite?

De er 18, 8, 4 og 2 år.

(Ho kan jo ikke bli kvitt det, så det er snakk om å bedre livskvaliteten når tingene først er som det er.)

[Gjest det er trist]

Vi har gått gjennom det samme selv nylig. Jeg ville fortalt sannheten til de to eldste. Til de minste ville jeg gradvis fortelle om farmors tilstand, og etterhvert fortelle litt om døden. Men jeg ville ikke sagt at farmor skal dø, for det kan de finne på å si til henne. Det kan dere vente med til det nærmer dere slutten.

[Velouria]

Jeg vet at det finnes fine bøker om dette, venninnen min hadde noen da det ene barnet hennes fikk kreft.

Ringte henne nettopp og hun ga meg denne linken: http://www.kreftsyke-barn.no/bibliotek.asp?meny=6,14

Kanskje du kan finne noe der.

[kosemor]

Så trist å høre.

Min erfaring er at barn ofte takler sannhet greit og at det er viktig å inkludere dem i det som skjer. "Omsnakk" - bortforklaringer og slik blir ofte gjennomskuet av barna og fører til at fantasiene de selv lager er verre enn virkeligheten.

- og om barna skulle nevne døden for henne - vil det ikke være best for alle om man greide å snakke om det?

[SoriaMoria]

Jeg synes du skal fortelle mest mulig, i alle fall når det gjelder alvorlighetsgrad o.l - barn skjønner mer enn man skulle tro! Og kan reagere veldig hvis de selv føler de voksne holder noe slikt skjult for dem.

Og ikke minst: vær åpen for spørsmål fra dem og svar så ærlig du kan .

mvh

[Gjest darkside]

Med så stor aldersspredning blir jo det de får vite og trenger å vite veldig forskjellig.

Den eldste bør få vite alt som dere andre vet. 8-åringen bør få vite så mye som mulig både om sykdommen og hva som vil skje framover, og at bestemoren ikke kommer til å bli frist. 4-åringen må få vite i litt enklere formen om sykdommen, og at bestemor kan komme til å dø. 2-åringen trenger egentlig bare vite at bestemor er syk.

[Gjest har erfaring med sykdom i familien]

Attenåringen bør få informasjon å lik linje med andre voksne.

De mindre barna bør få vite så mye som mulig. Jeg vet om flere tilfeller hvor foreldrene ønsket å skjerme barna, og resultatet ble et kjempesjokk da det endte som det måtte. Siden alle hadde vært så veldig "optimistiske" hele veien, ble det et sjokk for barna da vedkommende døde.

[Gjest darkside]

Attenåringen bør få informasjon å lik linje med andre voksne.

De mindre barna bør få vite så mye som mulig. Jeg vet om flere tilfeller hvor foreldrene ønsket å skjerme barna, og resultatet ble et kjempesjokk da det endte som det måtte. Siden alle hadde vært så veldig "optimistiske" hele veien, ble det et sjokk for barna da vedkommende døde.

Vi har lignende erfaring. Et barn ble dypt sjokkert, og i tillegg mistet han tillit både til leger, sykehus og til dels de voksne. Barnet trodd hele tiden at doktorn og sykehuset skulle gjøre familiemedlemmet friskt, og så døde h*n, og det viste seg at resten av familien hadde visst at det kom til å skje. Barnet gikk på en alvorlig smell. Ikke bra.

[togram]

Ta kontakt med Kreftforeningen. De har masse informasjon om barn som pårørende. De har dessuten flere filmer man kan få eller kjøpe omkring dette temaet.

[Speak]

18-åringen må jo få vite alt.

Men jeg er faktisk litt usikker på de tre minste. Tror jeg kanskje hadde valgt å fortelle dem at ho var syk (har fått en sykdom i magen).

Jeg ville snakket litt med svigermor ang. om man skal fortelle dem at svigermor skal dø. Der synes jeg også at tidsperspektivet er litt vesentlig.

Om legen har gitt henne kort tid ville jeg nok fortalt dem at ho skulle dø. Om ho har lenge igjen så ville jeg nok valgt å vente dem med å fortelle dem det. (1 år er laaaang tid for de små)

[Gjest Calóni]

Det sies at det eneste som er verre enn sannheten, er et barns fantasi.

Jeg vil anbefale dere om å være mest mulig åpne, selv om små barn ikke forstår alt.

Min mormor hadde kreft da jeg var liten (kanskje fem år?). Moren min forklarte det for meg med noe sånt som at "mormor har et frø som vokser i magen sin", derfor er hun syk. Mormor ble frisk igjen etter en stund, og levde i mange år til, så det var en lykkelig slutt sånn sett.

Men det "lille frøet" uroet meg veldig. Jeg forestilte meg en blomst som vokste i magen på mormor. Jeg begynte å legge merke til steinene/frøene i druer, epler, vannmelon etc. Jeg var -livredd- for å svelge noen av dem i flere år etterpå. Jeg spurte aldri mamma om noe mer heller, for jeg hadde liksom fått svaret trodde jeg, at frø er farlig og at man kommer på sykehus.

Det tok som sagt flere år før jeg skjønte at man ikke ble syk av å spise frø fra frukt og grønt.

En liten tankevekker bare, om hvordan et barns fantasi kan gå langt, og at det ikke er sikkert at barna forteller mor og far om redselen eller andre spørsmål som dukker opp.

Forklar som best dere kan, og snakk ofte med barna om det, sånn at det skjønner at det er greit å stille spørsmål. Håper svigermoren din får ha en fin tid sammen med dere!

[Linnea78]

Siden barn forstår utrolig mye er det viktig å være ærlig. Men naturligvis må det forklares slik at barna forstår det. Den på 18 kan veø foresten knappt regnes som barn i alder.

Det er veldig trist og leit når slik skjer, men det er bedre for barna å få lov å forberede seg akkurat som dere voksne får.

[Mrs. Wallace]

Det sies at det eneste som er verre enn sannheten, er et barns fantasi.

Jeg vil anbefale dere om å være mest mulig åpne, selv om små barn ikke forstår alt.

Min mormor hadde kreft da jeg var liten (kanskje fem år?). Moren min forklarte det for meg med noe sånt som at "mormor har et frø som vokser i magen sin", derfor er hun syk. Mormor ble frisk igjen etter en stund, og levde i mange år til, så det var en lykkelig slutt sånn sett.

Men det "lille frøet" uroet meg veldig. Jeg forestilte meg en blomst som vokste i magen på mormor. Jeg begynte å legge merke til steinene/frøene i druer, epler, vannmelon etc. Jeg var -livredd- for å svelge noen av dem i flere år etterpå. Jeg spurte aldri mamma om noe mer heller, for jeg hadde liksom fått svaret trodde jeg, at frø er farlig og at man kommer på sykehus.

Det tok som sagt flere år før jeg skjønte at man ikke ble syk av å spise frø fra frukt og grønt.

En liten tankevekker bare, om hvordan et barns fantasi kan gå langt, og at det ikke er sikkert at barna forteller mor og far om redselen eller andre spørsmål som dukker opp.

Forklar som best dere kan, og snakk ofte med barna om det, sånn at det skjønner at det er greit å stille spørsmål. Håper svigermoren din får ha en fin tid sammen med dere!

Å huffameg, stakkars deg som gikk og grublet på sånt. Og bedre blir det heller ikke at man ofte forklarer hvordan barn blir til med et lite frø som vokser i magen - da er det virkelig duket for forviklinger.

Virkelig et tankekors for oss voksne, som gjerne tyr til omskrivninger eller evfemismer når vi skal forklare noe vi synes er vanskelig. Unger trenger konkrete beskjeder.

En bekjent av meg opplevde at et barn i barnehagen til datteren hennes døde. De ansatte forklarte det med at hun hadde sovnet inn, noe som førte til at minst halvparten av ungene der var livredde for å legge seg om kvelden.

[Dorthe]

Må dere fortelle det ennå da? Vi ventet med å si at bestefar skulle dø helt til det var noen mnd igjen. Vi visste det i to år da.

Antagelig er det verst å fortelle det til den eldste og han burde kanskje få vite det med en gang. Men unger er forskjellige, minstemann har akkurat opplevd 3 dødsfall på rappen og har taklet det bra.

[Gjest Samfunnskritiker]

Jeg fikk et godt tis en gang, svar på det barna spørr om, og fortell ikke mer en det. På denne måten får barna svar på det de lurer på.

I en artikkel i landsforeningen for etterlatte etter selvmord(Leve), leste jeg en gang at vi bør fortelle allt, men unnlate de verste detaljene til de minste barna.

[Gregga]

Først vil jeg si at jeg føler med dere!

Ja du, det er ingen enkel sak dette.

Jeg har hatt kreft, jeg var veldig syk, og vi visste ikke om det ville gå bra.

Datteren vår var da 3,5 år og det var vanskelig å vite hva vi skulle si og hvordan.

Hun visste jo at jeg var syk, hun var hos meg på radiumhospitalet, så at jeg fikk medisiner og "mat" i slanger etc.

Vi prøvde så godt det lot seg gjøre å være åpne, samtidig som vi skånet for det værste av det værste...

Vi brukte bevisst aldri ordet kreft.

Vi snakket aldri i hennes nærvær om døden.

I dag er jenta straks 17 år,og forteller her at dette var for henne ingen dramatikk.

Men sier også at hadde det vært i dag så skulle alle detaljer kommet på bordet.

Vi snakket også tidlig i forløpet om at jeg fikk så sterke medisiner at håret ville falle av, og at jeg ville få låne hår:-)

Høres litt tåpelig ut, men med små barn, må man legge seg på et nivå tilnærmet deres..Og det å se håret forsvinne, (og det gikk fort!)kan være veldig skremmende.

I dag har hun ikke noen vonde tanker om dette, bare at hun fikk med seg parykker i barnehagen til utkledning til ungene der - noe som var veeeldig populært:-)

Jeg ville nok fortelle sannheten og fakta til en på 18, og heller gradert infoen til de små.

Lykke til!

[Gjest Samfunnskritiker]

Med så stor aldersspredning blir jo det de får vite og trenger å vite veldig forskjellig.

Den eldste bør få vite alt som dere andre vet. 8-åringen bør få vite så mye som mulig både om sykdommen og hva som vil skje framover, og at bestemoren ikke kommer til å bli frist. 4-åringen må få vite i litt enklere formen om sykdommen, og at bestemor kan komme til å dø. 2-åringen trenger egentlig bare vite at bestemor er syk.

18 åringen må få vite alt sier du. Jeg er litt uenig her. Du glemmer aspektet, hva er ungdommen moden for, og hva vil han ha svar på?

Jeg tror ikke uten videre en skal velge å gi/holde tilbake informasjon med utgangspunkt i alder. Barn er forskjellig.

[Gjest darkside]

18 åringen må få vite alt sier du. Jeg er litt uenig her. Du glemmer aspektet, hva er ungdommen moden for, og hva vil han ha svar på?

Jeg tror ikke uten videre en skal velge å gi/holde tilbake informasjon med utgangspunkt i alder. Barn er forskjellig.

18 år er voksen, derfor mener jeg også at man ikke skal "ta hensyn til alder" for 18-åringen. H*n må få vite det som de øvrige voksne vet, også om det er vanskelig å forholde seg til.

[Gjest Samfunnskritiker]

18 år er voksen, derfor mener jeg også at man ikke skal "ta hensyn til alder" for 18-åringen. H*n må få vite det som de øvrige voksne vet, også om det er vanskelig å forholde seg til.

Så hensynsfull du er, det er flott. Så hvis din 18 åring lå tafikkskadd på et sykehus, men en sjanse for å dø, så hadde du sagt" Bare slapp av gutten, det er fint i himmelen", men det er jo ikke sikker du skal dra da. Men venn deg til tanken...

Det er vanlig praksis også på sykehus at man unnlater å gi beskjed til alvorlig syke som holder på å dø. Jeg ville ha valgt mine ord med omhu, uansett budaskap jeg skulle gi.