Det er så mye jeg lurer på...

[Gjest Goldy]

Jeg har nå vært deprimert i 3 år, og vil snakke med lege om medisiner. jeg har gått til samtale i to perioder uten at det har hjulpet. Jeg har hatt en barndom med mye avvisning, men har nå et godt liv med mann og tre barn. Neste uke vil jeg ta opp med legen min om antideprissiva. For det første er jeg redd for ikke å bli tatt på alvor fordi legen ikke kjenner meg godt nok. Men det jeg ihvertfall ikke vil er at hun skriver ut resept uten å ha vurdert meg nøye. Har de fleste leger god greie på psykiske lidelser eller bør jeg gå til en psykiater? Dessuten ammer jeg, og ville spørre om det var noen som hadde erfaringer med amming og antidepressiver? Er redd babyen skal bli trøtt og sløv.

[Gjest (Anonymous)]

Hei Goldy

kjenner meg litt igjen i situasjonen din, og har derfor lyst til å dele min erfaring med deg. Jeg er 27 år og har også vært deprimert noen år nå. Jeg prøvde to psykologer uten hell, før jeg fant hun som hjalp meg å løse litt på det som er vondt og trist. Jeg har fått hjelp av henne siden august i fjor. Min barndom har vel bestått av mye av det som du beskriver; mangel på kjærlighet og tonnevis med avvisninger. Jeg har aldri vært lei meg for dette i oppveksten, og aldri vært klar over hvilken "skade" dette har gjort. Det har jo på en måte vært naturlig. Jeg har til tider hatt vanskelig for å tro at disse tingene kan gjøre meg SÅ lei meg i voksen alder. Men jeg har lært meg at nettopp det at jeg faktisk ER så nedfor, er "bevis" godt nok. Jeg har hatt stor utbytte av mine samtaler, det ser jeg når jeg nå klarer å sette ting i perspektiv, men innimellom blir jeg frustrert, vil selvsagt at ting skal gå raskere. Det er en lang og til tider smertefull prosess, men jeg har full tro på at alt skal bli bra til slutt.

Min samboer mener at jeg burde ta antidepressiva for å gjøre ting litt lettere, men forleløpig har jeg ikke lyst til det.

Han jobber med disse medikamentene, og er på en måte litt innhabil, men han vet også effekten de kan ha og mener det er verdt et forsøk.

Jeg vet ikke hva som vil være riktig i din situasjon, men snakk med en lege eller psykiater. Det eneste som er sikkert er at du ikke skal gå rundt å være deprimert! Det er livet for kostbart til. Da er det verdt å prøve de fleste alternativer. også medisiner

Ønsker deg alt godt, Lykke til!

Klem barnet

[Gjest ikke nå]

Så bra at du har det bra med familien din nå! Jeg har litt lignende som deg å stri med, og har også et lite barn. Jeg har slitt med angst og depresjon i flere år etter en vanskelig oppvekst - men har det nå bra med mann og barn jeg også. Dessuten har jeg gått i samtale hos psykolog en stund. Synes det hjelper litt periodevis.

Men det jeg vil si til deg er at jeg ville ikke uten videre begynt med antideprisiva. Jeg tror ikke det er løsningen på lang sikt.

Skal fortelle deg om ei venninne av meg. Ho går på antideprisiva, ho er bare 28 år og gift, og hennes store sorg er at hun ikke kan bli gravid så lenge hun går på tabelettene. Hun prøvde å gå over til noen andre tabeletter, noe som medførte at hun fikk veldig store problemer. Ble helt sykemeldt, og fikk problemer med å forholde seg til andre mennesker. Hun måtte tilbake til tabelettene sine, og er nå livredd for å slutte med dem. Hun har et normalt liv ja, med tabeletter, men tror ikke hun kan leve uten..

Jeg har tenkt om min egen situasjon at slik vil jeg ikke ha det - være så avhengig av å gå på tabeletter resten av livet, vite at livet ikke fungerer uten. Jeg vet at det er knalltøft å leve med angst og depresjon. Og på sett og vis er det urettferdig at min venninne lever så normalt, siden det er jeg som "strever" mot angsten og depresjonen. Hun merker ikke problemene sine, men de er jo der under overflaten.

Jeg ville tenkt meg veldig godt om før jeg begynte på tabeletter, ville heller prøvd en ny psykolog først. Man blir på en måte følelsesmessig avflatet av å gå på tabeletter. Jeg tror iallefall det er viktig at du samtidig som tabeletter, har terapi.

Ønsker deg lykke til iallefall.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Siden depresjonen har vart så lenge på tross av to behandlingsforsøk hos psykolog, synes jeg tiden er inne for å prøve antidepressiva.

De aller fleste allmennleger er godt kompetente til slike vurderinger.

Både du, barnet ditt og mannen din vil ha stor glede av at du blir kvitt depresjonen.

Siden du ammer, må en ta hensyn til dette ved valg av type antidepressiva.

[Gjest ikke nå]

Siden depresjonen har vart så lenge på tross av to behandlingsforsøk hos psykolog, synes jeg tiden er inne for å prøve antidepressiva.

De aller fleste allmennleger er godt kompetente til slike vurderinger.

Både du, barnet ditt og mannen din vil ha stor glede av at du blir kvitt depresjonen.

Siden du ammer, må en ta hensyn til dette ved valg av type antidepressiva.

Jeg synes egentlig din løsning til Goldy er litt enkel. Hun skriver lite om hvilken type samtale hun har prøvd, om det er hos psykolog, og hvor lenge hun har gått i samtale. Mange pasienter føler ikke at kjemien med psykologen fungerer, og har dermed lite utbytte av behandlingen.

Dessuten tror jeg det er viktig å påpeke at man trenger terapi samtidig som man går på antidepresiva, og hvilke bivirkninger slike medikamenter gir. Jeg synes leger altfor lett tyr til denne løsningen. Det er viktig å huske på at langtidsbivirkninger ikke er skikkelig utredet enda.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes egentlig din løsning til Goldy er litt enkel. Hun skriver lite om hvilken type samtale hun har prøvd, om det er hos psykolog, og hvor lenge hun har gått i samtale. Mange pasienter føler ikke at kjemien med psykologen fungerer, og har dermed lite utbytte av behandlingen.

Dessuten tror jeg det er viktig å påpeke at man trenger terapi samtidig som man går på antidepresiva, og hvilke bivirkninger slike medikamenter gir. Jeg synes leger altfor lett tyr til denne løsningen. Det er viktig å huske på at langtidsbivirkninger ikke er skikkelig utredet enda.

Tre års sammenhengende depresjon er nok!

[Gjest også høy utdannelse]

Tre års sammenhengende depresjon er nok!

Jeg er enig i det, men jeg tror det er viktig å vite litt mer her. Hva ligger bak, hvilken type terapi, hvor lenge hver gang osv.

Kanskje det er en løsning å begynne på tabeletter, men jeg tror iallefall det skal avgjøres av en lege som ser henne face-to-face, og får høre hele historien hennes.

Mitt inntrykk er at selv da, er det alfor lett å ty til tabeletter. Jeg kjenner altfor mange som har fått "utskrevet" denne løsningen, uten at den samtidig følges av terapi. På sikt mener jeg det er feil.

Men det er naturligvis mulig jeg tar feil?!

[Gjest Magna]

Hei Goldy

kjenner meg litt igjen i situasjonen din, og har derfor lyst til å dele min erfaring med deg. Jeg er 27 år og har også vært deprimert noen år nå. Jeg prøvde to psykologer uten hell, før jeg fant hun som hjalp meg å løse litt på det som er vondt og trist. Jeg har fått hjelp av henne siden august i fjor. Min barndom har vel bestått av mye av det som du beskriver; mangel på kjærlighet og tonnevis med avvisninger. Jeg har aldri vært lei meg for dette i oppveksten, og aldri vært klar over hvilken "skade" dette har gjort. Det har jo på en måte vært naturlig. Jeg har til tider hatt vanskelig for å tro at disse tingene kan gjøre meg SÅ lei meg i voksen alder. Men jeg har lært meg at nettopp det at jeg faktisk ER så nedfor, er "bevis" godt nok. Jeg har hatt stor utbytte av mine samtaler, det ser jeg når jeg nå klarer å sette ting i perspektiv, men innimellom blir jeg frustrert, vil selvsagt at ting skal gå raskere. Det er en lang og til tider smertefull prosess, men jeg har full tro på at alt skal bli bra til slutt.

Min samboer mener at jeg burde ta antidepressiva for å gjøre ting litt lettere, men forleløpig har jeg ikke lyst til det.

Han jobber med disse medikamentene, og er på en måte litt innhabil, men han vet også effekten de kan ha og mener det er verdt et forsøk.

Jeg vet ikke hva som vil være riktig i din situasjon, men snakk med en lege eller psykiater. Det eneste som er sikkert er at du ikke skal gå rundt å være deprimert! Det er livet for kostbart til. Da er det verdt å prøve de fleste alternativer. også medisiner

Ønsker deg alt godt, Lykke til!

Klem barnet

Jeg har nok etterhvert fått et annet perspektiv på det med tabletter enn den skrekken dere sitter inne med.

Jeg har også hatt mye angst og depresjon. Jeg har blitt riktig medisinert og kan leve et normalt liv. Det eneste som jeg må ta mer hensyn til enn andre er egen sårbarhet som medisinene ikke fjerner. Jeg har absolutt ikke noe avflatet følelsesliv.

Er det ikke en viss avflating og stbilisering av følelsene våre vi trenger?

Jeg vil for alt i verden ikke la mitt vanskelige følelsesliv og mine humørsvigninger gå ut over mine nærmeste. Jeg vil fungere optimalt i samfunnet og være sosialt aktiv. Det betyr alt for meg.

Jeg har vokst opp med ei mor som levde ut sin psykisk lidelse i familien. Det har skadet meg forferdelig. I mitt innerste hater jeg henne, selv om hun egentlig ikke mente å være så fæl som jeg opplevde henne.

Min mor har skadet meg psykisk hun fikk ikke medisiner og er stolt av det i dag, men til hvilken pris?

Den prisen føler jeg at jeg betaler.

Hvis en pasient fikk beskjed av sin lege at om å ta medisiner for høyt blodtrykk, ville dere nekte å ta den? Innenfor somatikken øses det ut medisiner i tonnevis her i Norge, men noe spørsmålstegn ift. til bruk og eventuelt misbruk blir ikke stilt på samme måte her.

[Gjest ikke nå]

Jeg har nok etterhvert fått et annet perspektiv på det med tabletter enn den skrekken dere sitter inne med.

Jeg har også hatt mye angst og depresjon. Jeg har blitt riktig medisinert og kan leve et normalt liv. Det eneste som jeg må ta mer hensyn til enn andre er egen sårbarhet som medisinene ikke fjerner. Jeg har absolutt ikke noe avflatet følelsesliv.

Er det ikke en viss avflating og stbilisering av følelsene våre vi trenger?

Jeg vil for alt i verden ikke la mitt vanskelige følelsesliv og mine humørsvigninger gå ut over mine nærmeste. Jeg vil fungere optimalt i samfunnet og være sosialt aktiv. Det betyr alt for meg.

Jeg har vokst opp med ei mor som levde ut sin psykisk lidelse i familien. Det har skadet meg forferdelig. I mitt innerste hater jeg henne, selv om hun egentlig ikke mente å være så fæl som jeg opplevde henne.

Min mor har skadet meg psykisk hun fikk ikke medisiner og er stolt av det i dag, men til hvilken pris?

Den prisen føler jeg at jeg betaler.

Hvis en pasient fikk beskjed av sin lege at om å ta medisiner for høyt blodtrykk, ville dere nekte å ta den? Innenfor somatikken øses det ut medisiner i tonnevis her i Norge, men noe spørsmålstegn ift. til bruk og eventuelt misbruk blir ikke stilt på samme måte her.

Du har et poeng, ja!

Tror også det er viktig å veie opp om skadene på familien blir store, hvis man ikke går på medisiner.

Likevel tror jeg det er mange som går på medisiner uten å i det hele tatt ha prøvd terapi/samtale. Personlig kjenner jeg 3 mennesker som gikk til lege med sine angst/depresjoner, og de fikk alle tre medisiner, de har per. i dag ikke vært til terapi/samtale..

Da prøver man jo ikke å ta roten til problemene..

Hvis man har gått i samtale, og opplever at man kommuniserer med terapeuten, og det ikke hjelper likevel - ja da tror jeg man kan vurdere medisiner.

[Gjest Magna]

Du har et poeng, ja!

Tror også det er viktig å veie opp om skadene på familien blir store, hvis man ikke går på medisiner.

Likevel tror jeg det er mange som går på medisiner uten å i det hele tatt ha prøvd terapi/samtale. Personlig kjenner jeg 3 mennesker som gikk til lege med sine angst/depresjoner, og de fikk alle tre medisiner, de har per. i dag ikke vært til terapi/samtale..

Da prøver man jo ikke å ta roten til problemene..

Hvis man har gått i samtale, og opplever at man kommuniserer med terapeuten, og det ikke hjelper likevel - ja da tror jeg man kan vurdere medisiner.

Jeg har også gått i mange år til samtalebehandling. Jeg har fått det jeg har bedt om, og er fornøyd med behandlingen jeg har fått. Men jeg fikk ikke alt dette uten videre. Jeg har stått på selv for å få ordnet meg.

Medisiner fikk jeg på psykiatrisk poliklinikk, noe jeg nektet plent i begynnelsen. Hva skulle jeg med tabletter jeg som var synnheten selv?

Da jeg ble så ille at verden holdt på å rase fullstendig sammen og jeg ikke klarte å styre den, da ville jeg medisineres.

Jeg forteller bare litt av hvorfor fordi jeg mener at medisiner er viktig i psykiatrien, på lik linje med somatikken.