Voksnes separasjonsangst...

[Gjest opp og ned her i verden]

Det står om voksne og separasjonsangst på framsida av DOL - og jeg tror det kan være mitt problem.

Det er kanskje separasjonsangst som gjør at hver gang ungene og jeg krangler skikkelig blir jeg helt nedfor. Jeg føler meg helt alene, og der er så deprimerende at jeg synes det er en enorm påkjenning å sette grenser for ungene, være voksen mens de ikke er voksne. Vil helst "være som dem" og ikke annerledes, dvs. voksen.

Jeg blir veldig - redd, tror jeg - for konflikter. Jeg føler meg så alene, ungene er de eneste jeg har, liksom. Jeg orker ikke miste dem - og det er klart at hver krangel er jo en måte å "miste" dem på. Da trekker jeg jo grenser og tar en konflikt.

Den angsten jeg har for "å miste barna også" gjør nok at jeg lar mye passere som jeg strengt tatt burde ha slått ned på. Og den tristheten jeg opplever og den lave selvtilliten som følger når vi krangler, kan like gjerne være at jeg føler meg verdiløs fordi "også ungene" er sure og sinte på meg.

Problemet er at jeg skulle ønske jeg ikke var så alene. De eneste voksne jeg omgås, er på jobben, jeg har sjelden tid eller overskudd til å ha besøk eller besøke på kveldstid. Dessuten er de felles vennene vi hadde da vi var gift, enten flyttet eller mest sammen med ham.

Separasjonsangsten gjør nok at jeg ikke setter grenser for andre - og at jeg ikke tør si nei eller risikere at andre blir sure på meg. Jeg strekker meg forferdelig langt for alle andre - men nå merker jeg at jeg blir mer og mer sint.

Så ja - jeg tror absolutt på dette med at også voksne har separasjonsangst. Dette med å være "snill pike" utover alle grenser som jeg er, handler i bunn og grunn nettopp om frykten for å bli forlatt dersom jeg markerer meg selv, egne behov og grenser, mer enn i dag. Det gjør meg til en dårlig mor, en pregløs medarbeider og hindrer meg absolutt i å yte mitt beste og risikere kritikk.

I tillegg orker jeg ikke lenger å få nye venner - fordi jeg opplever det veldig belastende og skremmende å gå inn i forhold til andre mennesker som sikkert kommer til å forlate meg hvis de og når de oppdager hvor mislykket jeg egentlig er...

Jo - også voksne har separasjonsangst - og den ytrer seg på mange måter og er invalidiserende.

[Elis31]

Oppsøk psykolog og gjør noe med, du har bare et liv. Det er belastende for barn og være det eneste i foreldrene sine liv. Det er ikke sunt hverken for deg eller dere.

Det du sier med at du er redd for at de du blir kjent med stikker når de finner ut hvordan du egentlig er, er vel den mest vanlige følelsen folk går til psykolog for. Helt vanlig altså!

Og du fortjener bedre!