Vi er gravide men har ulikt syn på hva vi skal gjøre!

[Gjest Forelsket, fortvilet, forvirret, glad og gravid]

Jeg er en kvinne på 36 år, skilt og mamma til to barn (den yngste i barnehage-alder). For noen måneder siden traff jeg verdens flotteste kar. Vi er kjærester, har masse felles interesser, tanker og drømmer om fremtiden og hva vi vil gjøre sammen i årene som kommer. Han har også barn fra tidligere forhold.

Så skjer det at jeg blir gravid. Det var ikke med i våre planer, men vi vet jo utmerket godt hva vi har gjort og hva konsekvensene kunne bli. Så nå er vi der, ting ble plutselig helt annerledes enn vi hadde tenkt oss.

Jeg fikk litt "hetta" først, men tanken har sunket og jeg vil ikke noe annet enn å fullføre dette. Han er verdens mest omtenksomme mann, flink med barn og har tatt mine til seg nærmest som sine egne bare på denne korte tiden. Jeg klarer bare ikke tanken på å skulle avbryte det som har begynt å vokse der nede i magen min.

Han har det annerledes. Han har en sterk følelse for at det var ikke dette han ønsket seg for fremtiden, han ville være sammen med meg og barna mine. Men ikke starte på nytt igjen med flere barn.

Så nå står vi der. Beslutningen må taes, jeg klarer ikke å være alenemamma for enda et barn. Og han vil ikke ha flere, men for meg er det egentlig heller ikke noe alternativ å ta abort.

Det finnes vel ikke noe fasit-svar på dette. Vi er veldig glad i hverandre, bruker masse tid sammen nå i denne litt vanskelige tiden. Prater masse, tar vare på hverandre, men kommer liksom ikke videre med beslutningen som må taes. Den kan ikke taes på bakgrunn av argumenter, den må baseres på følelser. Og våre følelser er helt forskjellige. Alt det praktiske rundt en eventuell familieforøkelse vil vi fikse. Vi er voksne mennesker som kan ta ansvar for et barn. Vi er etablerte og i jobb. Men FØLELSENE er så veldig viktige, og jeg kan ikke påvirke ham i noen retning. Han må finne ut av det selv - men kan ikke få all verdens av tid heller. Og ikke vet jeg om hans utfall til syvende og sist påvirker meg i det hele tatt, om jeg vil greie å avbryte hvis det er det han vil.

Noen som har tanker å dele med meg? Jeg forventer som sagt ingen fasitsvar med konkrete råd om utfall - men tanker og synspunkter.

Sliten nå jeg....

[KaVa]

Ingen enkel situasjon, men du har jo egentlig gitt svaret allerede: Du mener at abort ikke er et alternativ.

Kanskje dere kan få hjelp hos familievernkontoret - få noen som er nøytrale til å hjelpe dere med samtalene. Eller på Amathea? ( http://www.amathea.no/index.aspx?id=1013&mid=1145 ).

Jeg håper dere kommer til en enighet dere begge kan leve med!

[DarkPink]

Føler veldig med deg.

De viktigste tingene du må ta stilling til er vel om du kunne greie deg alene med babyen/barnet hvis han skulle bryte ut, og om du kan greie å leve med aborten i ettertid.

Redd jeg ikke kan gi deg noen råd, men jeg skal tenke på deg.

[org]

Jeg har ingen gode råd å gi, men ønsker deg og dere lykke til i tiden som kommer.

[Speak]

Vet at det finnes en eller annen instans hvor man kan få snakke litt om dette. Klarer bare ikke å komme på hva det heter....

Uansett: lykke til. Virkelig et vanskelig valg å ta.

Og husk at du risikerer å bli alenemor.

[Gjest Garla]

Når slikt skjer litt uventet er det jo en ganske normal reaksjon. Du skriver at han er en så flott mann, da vil han nok også ikke finne på og bare forlate mor og et nydelig nyfødt barn. Han vil helt sikkert elske dere høyt begge to og innerst inne har han nok stor respekt for at du ikke dreper barnet ditt tror jeg.

[petter smart]

Han visste at det var en viss sjanse for at du ble gravid. Da må han ta konsekvensene.

Siden dere begge har barn vet han hva de handler om. Det yngste barnet ditt er heller ikke så gammelt at dette blir en attpåklatt. Jeg hadde fortstått det bedre om dere var godt voksne med voksne barn og at han da ikke ville begynne på nytt igjen.

Stå på ditt og la det synke inn hos han. Kanskje føler han at du prøver å fange han med en graviditet (som han kanskje tror var planlagt fra din side?).

[amber sun]

Du kan risikere å bli stående som alenemor, det er i såfall noe du må ta med i betraktningen dersom du ønsker å fortsette svangerskapet.

Klart det kan hende han forandrer mening, men det kan ikke tvinges fram .Og hvis dere i utgangspunktet ikke ønsket flere barn så er dette en risiko. Men , det kan jo gå bra og.

Det er bare dere som kan finne ut av dette. Kanskje en ide å ta kontakt med rådgivingskontor eller noe dersom dere ikke er enige.

Hadde dere på forhånd snakket om hva dere ville gjøre dersom du mot formodning skulle bli gravid?

[Gjest mandolina]

Det er da ikke ditt ansvar alene at du er blitt gravid, slik overskriften din også viser.

Han har da et også et ansvar for det barn han har vært med på å skape.

Hilsen

[Gjest et kort innlegg fra meg]

Jeg skal ikke skrive et langt svar til deg.

Men jeg bare føler for å si. Flott at du skal føde barnet. Det er tross alt et liv selv om det er et lite foster. Dens leverett er viktigere enn at mannen din skal få viljen sin. Han kommer til å elske barnet når det først har kommet. Det blir ofte slik. Hetta på forhånd, men etterpå... takk og lov at barnet fikk leve.

[morinor]

Når du selv ønsker barnet tror jeg at det er riktig av deg å bære det fram, og ta risikoen for at du mister denne mannen. Hvordan skulle det ellers bli å satse på en framtid med en som i denne saken nærmest tvang deg til å ta en abort du ikke ønsket. Tror ikke kjærligheten til han ville vare med tanke på dette, og når dere møter motgang i forholdet vil dette komme opp.

[Sofline]

Når du selv ønsker barnet tror jeg at det er riktig av deg å bære det fram, og ta risikoen for at du mister denne mannen. Hvordan skulle det ellers bli å satse på en framtid med en som i denne saken nærmest tvang deg til å ta en abort du ikke ønsket. Tror ikke kjærligheten til han ville vare med tanke på dette, og når dere møter motgang i forholdet vil dette komme opp.

Enig.

[laban]

Du skriver at du ikke vil noe annet enn å fullføre dette.

I verste fall kan du jo bli alene uansett hva du gjør - enten med et barn til, fordi han synes det blir for vanskelig, eller uten barnet, fordi DU synes det blir for vanskelig å fortsette etter å ha følt deg presset til å gjøre noe du helst ikke ville.

Antakelig er den første av disse "verste fall"-scenariene den som vil slite minst på deg på kort sikt.

På lang sikt vil jo barnet være der, og da vet man jo aldri nøyaktig hvordan ting vil bli og hvor mye det vil slite på deg. Men da har du i hvert fall gjort et valg du vet du følte var riktig da du tok det, hvis du forstår hva jeg mener.

Det kan jo gå seg til mellom dere etter hvert hvis du beholder barnet og han får litt tid på seg, men du har ingen garanti.

Tidligere i år var det en her som var i en situasjon som likner litt på din. Du kan lese historien hvis du går inn i disse trådene (begynn nederst, se på datoene):

http://www.doktoronline.no/dol/search/search.wa2?_cmd=search_forum&op=and&search=eldre+foreldre&count=100&type=author&forumlist=26

Her er det siste vi hørte fra henne (under det nicket):

http://www.doktoronline.no/forum/bin/gotomsg.wa?msgid=3134160

Ingen opplever sånt helt likt, men du kan kanskje kjenne igjen noe av det du føler. Hun var god til å sette ord på ting.