Jeg dveler/mimrer om fortiden...

[Gjest Jeg vil være anonym nå...]

Jeg er ikke helt sikker på hvilket forum jeg burde legge dette på, men jeg prøver her.

Samboeren min sier at jeg må slutte å dvele med fortiden... Men jeg elsker å mimre, men misliker savnet...

Altså, jeg tenker mye på når jeg var liten, hvor gøy jeg hadde det. Jeg kunne være ute hele dagen og leke sammen med min venninne, det var koslig på barneskolen rundt f.eks juletider og andre høytider, jeg brukte tiden min til å gå på fritidsaktiviteter, aldri flyttet (født og oppvokst i samme hus)... jeg elsker å mimre tilbake, og helt ut i det blå kan jeg komme med kommentarer rundt dette til samboeren min som er drittlei av å høre på hvor koslig det var før. Han sier jeg bare dveler... Jeg har det jo fint nå, for all del. Jeg har en flott samboer og barn, fin leilighet og alt jeg trenger... men helt seriøst, hadde jeg fått muligheten til å viske bort alt som har skjedd meg etter fyllte 13 år, så hadde jeg tatt imot tilbudet og dratt tilbake til fortiden og levd det livet jeg hadde uten å kunne huske eller vite hva jeg kunne hatt nå... jeg vet det høres fælt ut...

Mine foreldre solgte huset for litt over ett år siden, og det var rett etter dette at disse "dvele-problemene" oppstod. Det går ikke en dag uten at jeg savner å legge meg på stuegolvet i det gamle huset og kjenne den trygge varmen fra peisen, det går ikke en dag uten at jeg tenker på de koslige somrene, vintrene, våren høsten, ALT!

Når samboeren min sier jeg må slutte å dvele og legge den gode fortida bak meg, så begynner jeg forøvrig å tenke fæle tanker... den fine fortiden hadde nemdlig en sort bakside: Mine foreldre kranglet MYE, min mor var stort sett sur og ekkel hele oppveksten min, en mor som bare satt å røyka sigaretter hele dagen, en mor som ikke letta på rævva for å gjøre noe fornuftig, jeg har dårlig samvittighet ovenfor min far som gjorde alt for meg og mine søsken (han vaska klær, gjorde rent, fikk oss opp om morgenen, smørte mat til oss, laga middag til oss, kjøpte ting til oss)... så da bruker jeg liksom disse negative sidene ved det til å se det positive ved at fortida er borte, at den aldri vil komme igjen, fordi min far nå har skillt seg fra henne og fått et myyye bedre liv. Men når min mor var sur og ekkel (som regel bare i helgene) så gikk jeg som regel ut å lekte og koste meg uten å ane hva de drev å krangla om der hjemme...

Seriøst, er det farlig å mimre på denne måten?

p.s er det mulig å få bygget et prikkens likt hus når jeg blir "skikkelig voksen" (maken til det som jeg alltid har bodd i)?

[Lillemus]

Det høres ut som om du er i overkant opptatt av hvor mye bedre alt var før, er ikke alt bra nå da?

Det å bygge et helt likedan hus tror ikke er noen god ide, skuffelsen og nedturen vil bli gedigen når du oppdager at selv om huset er likedan så mangler det noe vesentlig fra det gamle huset.

Du har blitt voksen, jente, legg barndommen bak deg som et godt minne og gå videre. Jeg er enig med samboeren din jeg.

[mrxx]

Dette her hørtes ikke helt bra og friskt ut. Det er godt å minnes de gode barneårene, det gir jo noe trygt og godt, men å dyrke det slik som du gjør er nok langt i overkant av hva som er sunt. Du drar dette svært langt og må forsøke å tone det ned endel. Jeg skjønner godt mannen din som blir drittlei dette.

Det er fullt mulig å bygge et hus som er likt det du vokste opp i, men jeg tror faktisk ikke det er så bra for deg rett og slett. Du må nok jobbe med å se fremover og leve livet i nuet. Bruk heller de gode minnene som noe stabilt og godt, men ikke dyrk det. Det høres ut som om du er på flukt fra ett eller annet.

[flisa]

Jeg tror du har begynt å leke med tanken på å "være din mamma" - så du kan gjøre alt bedre enn henne.

Vær heller en bedre mamma for dine barn og vær glad for at du hadde en så flott pappa!

Gå videre! - du er ikke henne -og du kan ikke kjøre noen reprise på livet hennes.

Noen foreldre er ikke gode og fulle av omsorg - å oppdage det kan være et sjokket du lever med nå som du selv har fått barn - du forstår ikke mammaen din.

Det trenger du ikke.

Du kan tenke at hun er hun, du er deg, og så setter du veldig pris på pappa. :-)

Lykke til!

[Mista nikket]

Kan nesten virke som du er i en sorgfase over huset og noen av de gode minnene du hadde i barndommen. Du kan ikke få den tiden tilbake selv om du får bygget et helt likt hus. Som du selv sier, kom disse mimrestundene etter at huset ble solgt.

Det er ikke hus som gjør en god barndom, men menneskene som bor i huset.