Når vil jeg slutte å elske ham?

[Gjest savner mer og mer]

Mannen min flytta ut for ca et halvt år siden, og i begynnelsen så jeg han innimellom, ved levering av barn hos han o.l. Men hver gang ble jeg helt knust, gråt når jeg kom hjem og følte meg deppa i flere dager.

Så begynte jeg å bare sette av barna utenfor der han bor, for å slippe å se han, og nå har jeg ikke sett han på ca. 3 mnd. Jeg prøver å unngå lange samtaler med han på tlf fordi det fører bare til at jeg begynner å gråte.

Vil jeg noensinne komme over ham dersom jeg fortsetter å unngå han? Jeg føler at jeg elsker ham akkurat like mye som den dagen han flyttet ut.

For hver gang jeg går ut og møter nye mennesker blir jeg mer og mer sikker på at jeg vil ikke ha noen annen.

Jeg trodde at etter et brudd ville det bli lettere etterhvert som tiden gikk. Men for meg er det som om jeg bare savner ham mer og mer. Noen ganger føler jeg at jeg ikke kan holde det ut...

Familie og venner sier at snart vil jeg nok møte en ny osv. Men jeg er jo totalt uinteressert. Jeg vil bare ha mannen min tilbake...

[Gjest kizi]

Ja du vil slutte å elske han. Du er ennå ikke kommet over mannen din. Når den dag kommer vil det ikke være så vondt å snakke med han lengre. Minnene vil jo alltid være der, men de bleker kraftig med tiden. Slik var det for meg iallefall, og spesielt da jeg fant meg en ny mann. Det gjør du også etterhvert, når du er klar eller når du minst venter det. Denne førjulstiden er også ekstra sårbar med tanke på følelser. Ta tiden til hjelp, det er det som skal til. Ikke dyrk den tidligere mannen din i tankene heller. Vær ute blandt folk, oppsøk ting og ikke mur deg inne. Livet har garantert noe positivt i vente etterhvert.

Lykke til....

[løvinne71]

1/2 år er egentlig ikke så lenge. Så det er nok normalt at du trenger lengre tid på å komme over ham.

Om det blir bedre eller værre av at du unngår å se ham, vet jeg ikke.

Men det viktigste her er vel hvordan dette oppfattes for barna?

Er de så gamle at de forstår grunnen til at du ikke vil møte pappaen deres. Eller kan de oppfatte det som forvirrende og leit at du "unngår" ham?

[Gjest tippsiii]

Det vil gå over til slutt - men det kan ta lang tid. Du må forsøke å finne den beste måten for deg å bearbeide det på, det kan jo variere fra person til person.

Jeg føler veldig med deg, det er ufattelig vondt å ha det slik. Og trøsten du får om at det går over en vakker dag, er fryktelig utilstrekkelig. Skulle ønske jeg kunne gjøre noe for å hjelpe deg! Vil bare gi deg en *klem* og håper det går bedre etterhvert!

[Gjest savner mer og mer]

1/2 år er egentlig ikke så lenge. Så det er nok normalt at du trenger lengre tid på å komme over ham.

Om det blir bedre eller værre av at du unngår å se ham, vet jeg ikke.

Men det viktigste her er vel hvordan dette oppfattes for barna?

Er de så gamle at de forstår grunnen til at du ikke vil møte pappaen deres. Eller kan de oppfatte det som forvirrende og leit at du "unngår" ham?

De har ikke reagert på det. Jeg tror ikke de har oppfattet at jeg med vilje unngår han. De har aldri bedt meg om å bli med inn når jeg leverer dem heller.

[Gjest savner mer og mer]

Det vil gå over til slutt - men det kan ta lang tid. Du må forsøke å finne den beste måten for deg å bearbeide det på, det kan jo variere fra person til person.

Jeg føler veldig med deg, det er ufattelig vondt å ha det slik. Og trøsten du får om at det går over en vakker dag, er fryktelig utilstrekkelig. Skulle ønske jeg kunne gjøre noe for å hjelpe deg! Vil bare gi deg en *klem* og håper det går bedre etterhvert!

Takk for klem og trøst.

[Gjest LOTUS78]

Det å bli forlatt av sin kjære kan ta flere år å komme over. Det var kanskje ikke svaret du ønsket, men ofte sitter man igen med et stort hvorfor, som man kanskje ikke får noe svar på.

[Gjest savner mer og mer]

Ja du vil slutte å elske han. Du er ennå ikke kommet over mannen din. Når den dag kommer vil det ikke være så vondt å snakke med han lengre. Minnene vil jo alltid være der, men de bleker kraftig med tiden. Slik var det for meg iallefall, og spesielt da jeg fant meg en ny mann. Det gjør du også etterhvert, når du er klar eller når du minst venter det. Denne førjulstiden er også ekstra sårbar med tanke på følelser. Ta tiden til hjelp, det er det som skal til. Ikke dyrk den tidligere mannen din i tankene heller. Vær ute blandt folk, oppsøk ting og ikke mur deg inne. Livet har garantert noe positivt i vente etterhvert.

Lykke til....

Takk for koselig svar. Jeg håper det går over snart. Og det er sant som du sier at jeg må slutte å dyrke han i tankene. Han surrer rundt i hodet mitt dagen lang...føler meg helt besatt...

[Gjest LOTUS78]

Samlivseksperten her på dol, har skrevet flere artikkler om emnet.

http://www.vennesland.no/default.pl?subartlistekat=48

[Gjest stakkars deg!]

Uff så trist innlegg, har ikke noen trøstende ord, føler bare med deg.

Jeg hadde heller ikke takla det der.

Kan jeg spørre om hvorfor det ble slutt mellom dere, var det han som gikk fordi han fant en ny?

[Gjest this is a signature]

De har ikke reagert på det. Jeg tror ikke de har oppfattet at jeg med vilje unngår han. De har aldri bedt meg om å bli med inn når jeg leverer dem heller.

Jeg tror nok ikke barna skjønner at du unngår han fordi du fortsatt er glad i ham.

De tenker nok det motsatte, at du ikke er det.

[løvinne71]

De har ikke reagert på det. Jeg tror ikke de har oppfattet at jeg med vilje unngår han. De har aldri bedt meg om å bli med inn når jeg leverer dem heller.

Ok. Tenkte bare at unger ofte er veldig følsomme på sånne ting. Særlig hvis bruddet mellom foreldrene er ganske ferskt...

Men jeg føler virkelig med deg, og skjønner at du har det vondt.

Men hvis du vet at bruddet er definitivt, og at gjenforening ikke er noe alternativ, så kan du nok jobbe mye med deg selv også for å komme over det.

Litt "selvsuggesjon" som å prøve å huske på hans dårlige sider, (de du IKKE savner) fremfor det du savner, + å prøve å huske årsakene til at det ble slutt, kan faktisk hjelpe mye på innstillingen din.

Hvis du føler deg "dumpa" kan det hjelpe å mobilisere frem sinnet fremfor å være den sårede part.

Tenk heller: "For en idiot han er som ikke satte pris på meg"

Enn: "For en idiot jeg må være siden han gikk fra meg"

Alt hjelper! Og med tiden blir det lettere!

[Gjest nettside om hjertesorg]

Har du sett denne siden? Her kan du få råd og tips til å komme gjennom kjærlighetssorgen:

http://hjertesorg.tripod.com

[Gjest savner mer og mer]

Uff så trist innlegg, har ikke noen trøstende ord, føler bare med deg.

Jeg hadde heller ikke takla det der.

Kan jeg spørre om hvorfor det ble slutt mellom dere, var det han som gikk fordi han fant en ny?

Han var ikke norsk, og vi hadde rett og slett veldig ulik måte å tenke på. Mens jeg var villig til å leve med det, så orket ikke han mer. Det ble veldig mye krangling og jeg kan også se at forholdet ikke var godt for oss. Men likevel var jeg altså hodestups forelsket selv etter mange år sammen... Han bor sammen med en eldre venninne. Tror ikke han har noen kjæreste... Vil vel egentlig ikke vite det heller...

[Gjest savner mer og mer]

Ok. Tenkte bare at unger ofte er veldig følsomme på sånne ting. Særlig hvis bruddet mellom foreldrene er ganske ferskt...

Men jeg føler virkelig med deg, og skjønner at du har det vondt.

Men hvis du vet at bruddet er definitivt, og at gjenforening ikke er noe alternativ, så kan du nok jobbe mye med deg selv også for å komme over det.

Litt "selvsuggesjon" som å prøve å huske på hans dårlige sider, (de du IKKE savner) fremfor det du savner, + å prøve å huske årsakene til at det ble slutt, kan faktisk hjelpe mye på innstillingen din.

Hvis du føler deg "dumpa" kan det hjelpe å mobilisere frem sinnet fremfor å være den sårede part.

Tenk heller: "For en idiot han er som ikke satte pris på meg"

Enn: "For en idiot jeg må være siden han gikk fra meg"

Alt hjelper! Og med tiden blir det lettere!

Ja det kan hjelpe og tenke på de negative tingene ved han og ved forholdet. Jeg har lett for å bare tenke på det som var bra, og tenke at han var helt fantastisk, og at det var meg som ødela alt.

[Gjest kulturella]

Han var ikke norsk, og vi hadde rett og slett veldig ulik måte å tenke på. Mens jeg var villig til å leve med det, så orket ikke han mer. Det ble veldig mye krangling og jeg kan også se at forholdet ikke var godt for oss. Men likevel var jeg altså hodestups forelsket selv etter mange år sammen... Han bor sammen med en eldre venninne. Tror ikke han har noen kjæreste... Vil vel egentlig ikke vite det heller...

Hvilket land er han fra da? Ikke for å være gravende, men..

Er i litt liknende situasjon selv.

Kulturforskjeller kan føre til dyptliggende uenigheter og misforståelser, og det er ikke lett..

[Gjest snulletutten]

Takk for koselig svar. Jeg håper det går over snart. Og det er sant som du sier at jeg må slutte å dyrke han i tankene. Han surrer rundt i hodet mitt dagen lang...føler meg helt besatt...

Et lite råd som har hjulpet meg i en liknende situasjon: Tillat deg selv å fortsette å elske! Har erfart at når noe blir forbudt, blir en helt opphengt i det, og klarer ikke tenke på annet. (Som alle tankene på mat når en er på slankekur...)

Ønsker deg lykke til.

Klem fra

[Gjest gomle]

Savn tar lang tid det, et halvt år er ikke nok! Du får ta tiden til hjelp, og prøve å godta at han har valgt å leve livet uten deg.

[Gjest savner mer og mer]

Hvilket land er han fra da? Ikke for å være gravende, men..

Er i litt liknende situasjon selv.

Kulturforskjeller kan føre til dyptliggende uenigheter og misforståelser, og det er ikke lett..

Han er fra Thailand.