Dette har jeg skrevet til min behandler.

[Gjest sommerhilsen til behandler]

Hei "behandler"

Mange år har gått siden jeg begynte i behandling hos deg, og det vil nok ta en god stund før jeg er selvhjulpen og kan slutte i behandling hos deg. Å en dag bli selvhjulpen må jo være et av målene, og kanskje hovedmålet, med å gå i behandling hos deg. Når den dagen kommer at vi avslutter formell kontakt vil jeg nok fortsatt gi lyd fra meg fra tid til annen. Om du nå slutter på poliklinikken, og fortsetter på XX, så vil du jo fortsatt ha din mail adresse. Jeg vil nok skrive eller ringe ved store begivenheter i mitt liv (som jeg håper det blir noe av). Muligens vil jeg flytte (kanskje helt til Australia, hvem vet?), gifte meg og få barn. Håper at jeg vil få være så heldig å få oppleve disse tingene. Det er jo ingen selvfølge. Jeg håper det er greit, og at du vil sette pris på å få høre litt fra meg en gang i blant også når behandlingen er avsluttet.

Jeg husker så godt når jeg begynte hos deg. Ikke er jeg av generasjonen som står med lua i hånden. Og jeg håper at jeg heller ikke er en av noen i "prinsesse-generasjonen" som forlanger at andre skal dekke alle ens behov og som ikke takler normale frustrasjoner selv. Jeg har nok ikke alltid taklet de normale frustrasjoner selv, men mener at det nesten kommer av det motsatte av å være en liten forvokst "prinsesse". Kanskje er jeg blind. Håper ikke det. Isåfall så vil jeg nok merke det ganske fort nå som jeg lever så tett inn på et annet menneske.

Jeg var ikke så enkel første gangen jeg var hos deg, men du tok det så fint. Og nettopp det at du tok det på en så god måte tror jeg har lagt mye av grunnlaget for samarbeidet videre. Da jeg kom var vell noe av det første jeg sa at jeg måtte få gå en gang i uken, hvis ikke måtte du finne en annen behandler til meg. Og at den Largactilen jeg fikk av deg mot uro en gang du hadde vakt når jeg var på XX avdeling slett ikke virket og at jeg ikke ville ha den på nytt. Mange behandlerer ville nok ikke tatt dette så bra.

Jeg var nok en av de som trampet litt i gulvet og sa "jeg skal ha)! Og kanskje er jeg det enda. De fleste pasientene på XX behandlinspost syntes til å begynne med at jeg var en bortskjemt "drittunge" som krevde alt mulig i øst og vest. De forandret nå heldigvis mening etterhvert. Denne storforlangende bortskjemte drittungen tok du så utrolig godt i mot, og du lyttet og det var ikke lengre nødvendig å trampe i gulvet for å få den støtten og hjelpen jeg mente jeg hadde behov for. Slik har du møtt meg hele veien, og jeg synes det vitner om at du er en uendelig tolmodig person med utømmelige ressurser av empati. I tillegg synes jeg det vitner om en klokhet og en trygghet på at det du har sett og erfart selv er det som virker. At mennesker ikke kan settes i bås, selv om de kan de i amerikanske forskningsstudier (som forøvrig ofte har et tvilsomt studiedesign) blir satt nettopp i båser. Mennesker er ikke kyr, og kan ikke stå i båser. Og det har du forstått. Og det synes jeg er så stort særlig fordi det er så uvanlig å forsto nettopp det. Noe fra vitenskapen er jo vettig, og det virker som du siler "myggen fra kamelen" og tar med deg det som er viktig.

Så var det den overdosen med tabeltetter jeg tok. Jeg synes du tok det på en så utrolig fin måte. Jeg tror mange behandlere ville sagt "hva tror du at du vil oppnå med dette?" Og "tror du vi synes synd i deg?" Og så sendt meg ut samme dagen. Du gjorde ikke det. Du kom og vekte meg og satt deg ned og snakket med meg og ga uttrykk for at jeg måtte ha det veldig tungt og ha vært utrolig fortvilet. Du sa også at jeg ikke hadde trengt å ta den "overdosen", at jeg kunne ha bedd om en innleggelse, og fått det. Det at jeg ble møtt på denne måten (og ikke på den måten jeg mener er standard som beskrevet ovenfor) gav meg en trygghet som har gjort at jeg aldri senere følte det nødvendig å gjenta det. Mye av grunnen til at jeg tok disse tabelettene var nok en bunnløs fortvilelse, men mye var nok også på grunn av at jeg var så sliten at jegh bare ikke maktet å snakke mer.

Og så ble jeg jo overført til avdeling XX. Og det vet vi jo begge hvilket traume den innleggelsen ble. Jeg vil at du skal vite det at under den grusomme måten jeg ble møtt på på avdelingen og særlig av behandleren så var det bare to personer på hele jorden jeg savnet. Det var deg, og det var Bestemor. I møte med deg hadde det bygget seg opp en trygghet som jeg ikke hadde følt på siden jeg var 3-4 år gammel. Du ble på en måte en erstatning for den moren som jeg aldri har hatt. Og jeg er 100% overbevist om at hadde du hatt en anelse om hvordan jeg hadde det på XX så ville du hjulpet meg til å skrive meg ut derfra.

Så var det jo denne diagnosen. Aldri har jeg følt meg så mislykket og lite verdt når jeg fikk den. Og så fullstendig feil oppfattet. Vi hadde uendelige samtaler om denne diagnosen der jeg omentrent truet deg til å få den fjernet. Noe du jo ikke kunne. Alikevell holdt du ut med meg. Og jeg fikk en annen diagnose.

Du holdt også ut med meg i lang lang tid der jeg forsøkte å skjule alt som kunne bekrefte en sånn diagnose. På en måte var jo det uærlighet fra min side, men jeg kunne ikke annet. Jeg vet du gjennomskuet dette. Alikevell holdt du ut med meg når jeg "skjulte". Det tror jeg ikke en annen behandler ville ha gjort. Jeg tror enhver annen behandler ville ha krevd 100% ærlighet.

Du fortsatte i det uendelige å støtte opp om det som jeg følte jeg trengte av behandling. Og blant annet på denne måten har du gjort meg så trygg fordi det var nettopp det som var problemet mitt fra barndommen min: at jeg ikke ble sett og møtt på mine behov.

Du hørte på mine fortellinger om barndommen min i åresvis. Det tror jeg ikke en annen behandler ville ha gjort. Jeg tror en annen behandler ville sagt at fortiden kan vi ikke gjøre noe med, nå ,må vi ser fremover. Du stresset aldri denne prosessen, men lot meg ta den i mitt tempo og i dag har vi kommet dit at fortiden er fortid og ikke lengre smerter og at det er fremtiden og dens muligheter som gjelder. En annen ting som var så viktig når vi snakket om barndommen min var at du ikke prøvde å redusere min historie (noe som jeg har opplevd tidligere), med at det ikke kunne være så lett for min mamma og være alene med to barn, egne problemer og dårlig økonomi. Du har klart å se det, og du har også sagt det at "visse ting har barn krav på uansett omstendigheter". Tror ikke det ble ordrett, men tror det var det som var meningen. Det betydde så mye for meg, og for at jeg skulle klare å legge fortiden bak meg, at du ikke reduserte min historie men bekreftet at mine følelser knyttet til barndommen var legitime uansett, og at jeg burde ha blitt sett og møtt på mine behov på en mye bedre måte uansett.

Du hjalp meg også ut av det å bære andres skam. Jeg bærte mammas skam. I dag klarer jeg å plassere den hos henne og se at hennes oppførsel handler om henne og ikke om meg. At den ikke sier noe om meg, men om henne. Å klare å få dette "inn i meg" har gjort livet mitt så uendelig mye lettere. Og igjen er det din tolmodighet, empati, klokhet og evne til å lytte som hjalp meg ut av dette.

Også måten du møtte meg etter sommeren 2005 og alt som skjedde da var veldig god. Jeg følte meg så redd for å miste mine nærmste omsorgspersoner. I tillegg følte Jeg følte jeg meg også avvist, utskjelt og forlatt. Jeg følte at jeg bærte ett annet menneskes liv på ryggen. Det var nesten til å knekke nakken av. Du støttet meg gjennom hele denne krisen på en så utrolig god måte (har visst litt snevert vokabular når det gjelder å rose deg). Jeg hadde ikke klart det uten deg.

Etter at det verste i denne krisen hadde lagt seg gikk det stadig bedre med meg. Jeg har hatt mine nedturer, men det går bedre. Også i denne fasen har du vert helt fantastisk!

Du har alltid støttet meg i mine valg, selv om vurderingsevnen ikke alltid har vært like god fra min side. Og aldri har det kommet et vondt ord fra deg, aldri har du bedt meg om å ikke avbryte, aldri har du avlyst en avtale annet enn ved sykdom, du har stilt opp på dager du normalt sett ikke har vært på jobb, du har alltid ringt tilbake når vi har avtalt det. I det hele tatt har du vært helt fantastisk hele veien.

Uten akkuratt din hjelp hadde jeg ikke kommet dit jeg er i dag. Jeg hadde ikke kunnet leve med et annet menneske. Noe som betyr så mye for meg.

Ingen ord i verden kan uttrykke hvor flott du er som menneske og hvor mye du har betydd, og fortsatt betyr, for meg!

God sommer! Nyt den!

Mvh.'XX takknemmelig pasient!

[Gjest miaakdka]

Borderline??

[Gjest sol&sommer]

Borderline??

Nope. Bipolar type 1. PTSD. Sårbar personlighets struktur men oppfyller ikke kravene til en personlighetsforstyrrelse.

[Gjest sommerhilsen til behandler]

Nope. Bipolar type 1. PTSD. Sårbar personlighets struktur men oppfyller ikke kravene til en personlighetsforstyrrelse.

Gikk litt i ball i signaturene. Beklager.

[Gjest Jordbærpiken]

Nydelig skrevet! :-) Vakkert rett og slett. Ærlig.

Nyt sommeren du også!

[Gjest Hohoni]

Fint skrevet, men det virker som om denne behandleren har sydd svære puter under armene dine.

[Gjest sommerhilsen til behandler]

Fint skrevet, men det virker som om denne behandleren har sydd svære puter under armene dine.

Takk for svar!

Alltid godt med konstruktive tilbakemeldinger!

Jeg synes ikke det. Jeg har fått det jeg har hatt behvov for. Hverken mer eller mindre. Hadde mine vurderinger av hva som gangnet meg hvert helt på jordet så hadde selvfølgelig ikke behandleren min møtt meg på dette.

Uansett. Det viktigste er at behandlingen virker. Og jeg er på tur til å bli helt frisk. Og min behandler sier faktisk at jeg har klart å bygge opp selvbilde og trygghet på mye kortere tid en vanlig.

Fra å ha nærmest bodd på psykiatrisk avdeling noen halvår så har jeg nå faktisk samoboer som jeg fungerer godt sammen med og jeg skal begynne opp med arbeidstrening eller studier i liten skala til høsten.

Mulig det virker urettferdig at jeg har fått så god hjelp mens andre blir avspist med smuler.

Men så er det nå engang så at en kan ikke klage på at andre får for god eller feil behandling, man kan bare klage på sin egen.

Jeg mener omsorgsperspektivet i psykiatrien begynner å bli helt borte, basert på hva andre forteller de opplever, og jeg mener det er synd. For både omsorg og krav er viktig.

I somatikken er omsorgsperspektivet mye sterkere.

[Gjest sommerhilsen til behandler]

Nydelig skrevet! :-) Vakkert rett og slett. Ærlig.

Nyt sommeren du også!

Takk takk! Hyggelig med positive tilbakemeldinger!

[Gjest bra sagt!]

Takk for svar!

Alltid godt med konstruktive tilbakemeldinger!

Jeg synes ikke det. Jeg har fått det jeg har hatt behvov for. Hverken mer eller mindre. Hadde mine vurderinger av hva som gangnet meg hvert helt på jordet så hadde selvfølgelig ikke behandleren min møtt meg på dette.

Uansett. Det viktigste er at behandlingen virker. Og jeg er på tur til å bli helt frisk. Og min behandler sier faktisk at jeg har klart å bygge opp selvbilde og trygghet på mye kortere tid en vanlig.

Fra å ha nærmest bodd på psykiatrisk avdeling noen halvår så har jeg nå faktisk samoboer som jeg fungerer godt sammen med og jeg skal begynne opp med arbeidstrening eller studier i liten skala til høsten.

Mulig det virker urettferdig at jeg har fått så god hjelp mens andre blir avspist med smuler.

Men så er det nå engang så at en kan ikke klage på at andre får for god eller feil behandling, man kan bare klage på sin egen.

Jeg mener omsorgsperspektivet i psykiatrien begynner å bli helt borte, basert på hva andre forteller de opplever, og jeg mener det er synd. For både omsorg og krav er viktig.

I somatikken er omsorgsperspektivet mye sterkere.

"Jeg mener omsorgsperspektivet i psykiatrien begynner å bli helt borte, basert på hva andre forteller de opplever, og jeg mener det er synd. For både omsorg og krav er viktig."

Synes det var så bra sagt! Særlig de siste med at BÅDE omsorg og krav er viktig. Det har fått meg dit jeg er i dag.

[Gjest sommerhilsen til min behandler]

"Jeg mener omsorgsperspektivet i psykiatrien begynner å bli helt borte, basert på hva andre forteller de opplever, og jeg mener det er synd. For både omsorg og krav er viktig."

Synes det var så bra sagt! Særlig de siste med at BÅDE omsorg og krav er viktig. Det har fått meg dit jeg er i dag.

Takk for positiv tilbakemelding!

[Gjest ìrritert]

Fint skrevet, men det virker som om denne behandleren har sydd svære puter under armene dine.

Nei, det har han ikke gjort.Han har gjort nettopp det hun/han trengte. Dette var no skikkelig bullshit, men du er kanskje ekspert på terapi du?