Gå til innhold

må jeg skilles?


Gjest en desperat utlanding!
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest en desperat utlanding!

Hei!

Mitt ekteskap er i ferd til å gå i stukker... jeg merket at noe var galt for 2 eller 3 år siden, uten å kunne virkelig se hva som var problemet. Det er så mange små ting: slitt fra hverdagen, 3 små barn som krever sitt, en kone som er slitten av å gjøre alt i huset mens mannen koser seg på sin sofa med artikler fra jobben fra morgen til kveld, kritikk etter kritikk, ingen ros, ingen insatts for å forrandre hverdagen. Jeg har pekt på problemene og snakket med min mann så mange ganger at jeg ble lei selv av å gjenta meg. Han hørte ikke på mitt rop for hjelp! Jeg kjedder meg med ham, er så frustrert at det slo meg at kanskje jeg ville hatt det bedre uten ham. Men med tre små barn er dette ikke lett å velge. Jeg er dessuten fransk, uten familie her utennom hans, har utdannelse fra Frankrike men vil ikke bruke det her, kan ikke heller for jeg mangler pedagogi for å kunne undervisse fransk på skole og burde hatt et annet fag i tillegg for å få mer enn 25% jobb stilling! Jeg har tenkt å studere sykepleier eller vernepleier, men må vente til barna er stor nok til å gå på skole alle tre ellers ville jeg ikke ha tid til å studere.

I 2 år har jeg mast om å få litt mer oppmerksomhet og hjelp, uten nytte.Jeg må bare akseptere ham som han er sier han. Han er snill, elsker barna sine, men klarer ikke å handtere stress små barn påfører. Så helgene ble kjempe kjedelige: hjemme, hjemme, hjemme. Ikke noen tur, ikke noe besøk, og i vinter er det enda være fordi det regner og vi kan ikke gå ut. Ikke vil han være til bru og spørre folk å sitte barnevakt for oss. Vi har ikke gått ut sammen og kost oss siden første mann ble født, for 5 år siden.

På toppen av alt har han vært utro i 2 måneder noen uker etter fødselen til vårt tredje barn. Han fortalte meg om det for å gjøre slutt på det, men selv om han sa det var meg han ville ha og angret sterkt det som hadde skjedd er jeg ikke sikker fordi han kan ikke trøste meg. Han blir helt lammet av sin dårlig samvitighet. Og jeg blir frustrert å ikke få en klem av ham en gang!

Vi går hos familieterapeut, jeg ser en psykologue. Hva mer kan vi gjøre? Det har vært en periode hvor jeg har følt meg bedre. Han hadde sagt at hvis jeg sluttet å være sint på ham og begynner å visse mer kjærlighet ville han være mer kjærlig selv. Jeg har klart det en måned, og så gikk det galt igjen. Minnet er der ennå, smerten er like vond. En musikk, en film, ensomheten, det er mye som gjør at jeg tenker på det. Og da er jeg lei meg og forventer hans trøst. Han ser at jeg er trist... ikke sint, nei, det er forbi, men bare trist... jeg har til og med sagt at jeg forsto at det kunne ha skjedd og tilga ham...allikevel kan han ikke være her for meg. Da blir jeg sint! Han avvisser meg, han som bedro meg! Hvorfor ville han tilbake. Han sier han elsker meg men kan ikke gi omsorg. Istedenfor kjefter han på meg for at jeg skal ta meg sammen. Kan jeg virkelig leve sånn?

Vår minste mann er 9 måneder nå. Jeg orker ikke ideen at jeg ikke vil se barna mine mer enn andre hver uke hvis vi skiller. Det er en ufortjent straff syns jeg! Jeg blir gal også bare å tenke på at han kunne være med en annen, for jeg er tross alt glad i ham ennå. Vil så gjerne ha det bra med ham, men han vil ikke forandre seg. Jeg føler vi er fortapt. Har gjort mye for vårt forhold allerede syns jeg, det var hans tur og hans ansvar å redde det nå, spessiel etter hans utroskap. Min tillitt i hans følelser for meg er borte. Hvem andre enn ham kan bygge opp igjen denne tillitten? Men nei... han vil ikke være en annen enn den han er!! Det er snakk om å tilfredstille hverandres behov og ønsker i parforhold. Jeg er villig til å gjøre det som trengs mens han ikke vil offre sin personlighet? hva må jeg gjøre?

Jeg må velge mellom leve et familieliv full av frustrasjon og sorg over at mine behov ikke blir tilfreds (og de er enkle: en klem om morgenen og kveld når han sier god morgen og god natt, et smill, en kompliment av og til, litt hjelp med barn og hverdagen, litt initiativ til fri tiden), eller være selvstandig og fri men uten barna mine (og det innbærer at jeg må finne en jobb, et nytt sted å bo, og tåle ensomheten).

Jeg syns det er en dyr pris å betale uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Noortje

Ett forhold dreier seg om å gi og ta, mannen din vil bare ta uten å gi noe igjen. Han kommer ihvertfall ikke til å slutte så lenge du "tillater" han å gjøre det uten konsekvenser.

Jeg skjønner det er vanskelig når dere har tre barn. Jeg er sikker på at utfra det du forteller så vil du få hovedomsorgen for barna og det er han som får se dem annenhver uke.

Prøv å les igjennom det du skrev, og prøv å forestill deg hvordan du ville ha sett på det om det var noen andre som fortalte dette til deg. Jeg syns det høres hårreisende ut at du tillater så mye, men hva gjør man ikke av kjærlighet? Min far sa bestandig, du og bare du er ansvarlig for din egen lykke, du lever bare en gang.

Jeg ønsker deg virkelig lykke til, håper dere finner ut av det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Valnøtt

Det er ikke din manns ansvar å sørge for at du er lykkelig. Det er ditt eget ansvar. Du kan ikke ta valg for din mann, du kan bare ta dine egne valg. Du har valgt å leve sammen med denne mannen og etterhvert funnet ut at du ikke kan leve slik det innebærer å leve med ham. Du har spurt ham om han kan forandre seg og han har sagt nei. Du har to valg. Du kan enten jobbe på din egen banehalvdel for å trives bedre slik du har det nå, eller du kan bryte ut av forholdet til ham. Uansett hva du velger er det bare deg selv du kan ta valg for.

Hva gjelder hans utroskap, så må du enten tilgi og komme deg videre. Og å tilgi betyr at man legger det bak seg, ikke at man sier at man tilgir, mens man egentlig forventer at partneren skal gi hundre prosent til evigheten og forbi, mens man selv skal ta imot. Kan du ikke tilgi hundre prosent så ikke lov ham det heller. Da får du heller si rett ut at du ikke kan tilgi, men at du kan evt vente og se om du kan det om en stund.

Og husk at han heller ikke kan kreve at du skal forandre deg. Du kan velge å forandre deg selv slik at du kan trives sammen med ham slik han er, eller du kan velge å la være, men det er ditt valg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Elextra

Det er ikke din manns ansvar å sørge for at du er lykkelig. Det er ditt eget ansvar. Du kan ikke ta valg for din mann, du kan bare ta dine egne valg. Du har valgt å leve sammen med denne mannen og etterhvert funnet ut at du ikke kan leve slik det innebærer å leve med ham. Du har spurt ham om han kan forandre seg og han har sagt nei. Du har to valg. Du kan enten jobbe på din egen banehalvdel for å trives bedre slik du har det nå, eller du kan bryte ut av forholdet til ham. Uansett hva du velger er det bare deg selv du kan ta valg for.

Hva gjelder hans utroskap, så må du enten tilgi og komme deg videre. Og å tilgi betyr at man legger det bak seg, ikke at man sier at man tilgir, mens man egentlig forventer at partneren skal gi hundre prosent til evigheten og forbi, mens man selv skal ta imot. Kan du ikke tilgi hundre prosent så ikke lov ham det heller. Da får du heller si rett ut at du ikke kan tilgi, men at du kan evt vente og se om du kan det om en stund.

Og husk at han heller ikke kan kreve at du skal forandre deg. Du kan velge å forandre deg selv slik at du kan trives sammen med ham slik han er, eller du kan velge å la være, men det er ditt valg.

Fornuftige tanker!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Valnøtt

Fornuftige tanker!

Mange takk, jeg er skilt selv, så jeg har tenkt litt over hva man kan og ikke kan gjøre noe med her i verden :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest en desperat utlanding!

Det er ikke din manns ansvar å sørge for at du er lykkelig. Det er ditt eget ansvar. Du kan ikke ta valg for din mann, du kan bare ta dine egne valg. Du har valgt å leve sammen med denne mannen og etterhvert funnet ut at du ikke kan leve slik det innebærer å leve med ham. Du har spurt ham om han kan forandre seg og han har sagt nei. Du har to valg. Du kan enten jobbe på din egen banehalvdel for å trives bedre slik du har det nå, eller du kan bryte ut av forholdet til ham. Uansett hva du velger er det bare deg selv du kan ta valg for.

Hva gjelder hans utroskap, så må du enten tilgi og komme deg videre. Og å tilgi betyr at man legger det bak seg, ikke at man sier at man tilgir, mens man egentlig forventer at partneren skal gi hundre prosent til evigheten og forbi, mens man selv skal ta imot. Kan du ikke tilgi hundre prosent så ikke lov ham det heller. Da får du heller si rett ut at du ikke kan tilgi, men at du kan evt vente og se om du kan det om en stund.

Og husk at han heller ikke kan kreve at du skal forandre deg. Du kan velge å forandre deg selv slik at du kan trives sammen med ham slik han er, eller du kan velge å la være, men det er ditt valg.

Hei igjen!

Takk for deres svar. Valnøtt, det var som å høre på min mann å lese deg. Han vet hva som er rett men klarer ikke å gjøre det rette selv!! Han satt meg foran et valg jeg ennå er redd å ta, men de siste ukene har jeg begynt å tenke mye mer om skillmisse... og det skremmer ham, men hva kan han gjøre, det er mitt valg, han skal ikke hindre meg. Han syns han har gjort nok vondt rundt seg. Har mistet selvrespekt og ser at jeg og hans søsken som vet om det har mistet det og.

Det med hans utroskap er dråpen for mye i vår tidligere ekteskapsproblemer. Men jeg slitter veldig med tilliten i hans følelser for meg nå. Jeg har sagt at jeg ville trenge tid til å kunne tilgi am fullt. Det er 7 måneder siden det ble opplyst nå og ennå er det vondt. For en måned siden hadde vi det bra. Jeg hadde prøvd å legge det bak meg og visse mer kjærlighet, og han ga mer i retur. Så reiste han til utlandet for en konferanse og jeg ble alene med tankene mine. Da han kom tilbake sa jeg at formen ikke var på topp. Ikke noen anklagelser, ikke et ord om hvorfor. Allikevel klarte han ikke å stille opp for meg. Ja, Noortje, jeg syns også jeg tillater for mye, men nok er nok! jeg kan da ikke leve slik at jeg gir og han tar imot uten retur.

Nå har vi vært hos vårt terapeut igjen. Vi har sagt at vi ville prøve igjen å redde vårt ekteskap. Jeg ønsker ikke å dele barna våres. Så det er klart og tydelig at det er for dem jeg gjør dette. Hva gjør man ikke for kjærlighet!! Det er sant... men kjærlighet for ham vet jeg plutselig ikke om jeg har lenger. Han fikk høre det i dag. Han hadde mistanke om det siden han sa at det så ut som jeg jobbet meg ut av forholdet.

Problemet er at jeg vil beskytte meg, jeg vil ikke ha vondt mer, bli skuffet. Så da er det lettere å ikke ha følelser for ham mer. Jeg er trøtt og han også å ikke vite hva jeg må gjøre. Han vil ikke miste meg... men han kan ikke bli bedre. Jeg tror jeg trenger en pause, tid for meg selv for å glemme alt litt. Han skal til utlandet igjen i morgen for en uke. Jeg gleder meg. Han gruer seg.

Det værste er at jeg tørr ikke se på ham, vil ikke ha kropskontakt og han har lagt merke til det. Hvordan kan det gå bra igjen mellom oss? Jeg har en så dårlig intrykk av ham at jeg vet ikke hva som kan rette det opp igjen. Det er ikke jeg som kan gjøre det i hvert fall. Jeg kan bare slutte å se alt svart. Men akkurat nå er jeg ikke i stand til å tenke positivt.

Vi har fått råd fra vårt familieterapeut om å fortsette å visse kjæretegn til hverandre selvom det virker unaturlig og å skrive snille ord til hverandre, oppmuntre hverandre. Vi er tilbake til start ser det som ut! Bare at denne gangen er følelsene helt utslitt. Kan vi klare å finne tilbake til kjærlighet med en slikk oppgave?

Har noen av dere en bedre idee?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Gjest Valnøtt

Hei igjen!

Takk for deres svar. Valnøtt, det var som å høre på min mann å lese deg. Han vet hva som er rett men klarer ikke å gjøre det rette selv!! Han satt meg foran et valg jeg ennå er redd å ta, men de siste ukene har jeg begynt å tenke mye mer om skillmisse... og det skremmer ham, men hva kan han gjøre, det er mitt valg, han skal ikke hindre meg. Han syns han har gjort nok vondt rundt seg. Har mistet selvrespekt og ser at jeg og hans søsken som vet om det har mistet det og.

Det med hans utroskap er dråpen for mye i vår tidligere ekteskapsproblemer. Men jeg slitter veldig med tilliten i hans følelser for meg nå. Jeg har sagt at jeg ville trenge tid til å kunne tilgi am fullt. Det er 7 måneder siden det ble opplyst nå og ennå er det vondt. For en måned siden hadde vi det bra. Jeg hadde prøvd å legge det bak meg og visse mer kjærlighet, og han ga mer i retur. Så reiste han til utlandet for en konferanse og jeg ble alene med tankene mine. Da han kom tilbake sa jeg at formen ikke var på topp. Ikke noen anklagelser, ikke et ord om hvorfor. Allikevel klarte han ikke å stille opp for meg. Ja, Noortje, jeg syns også jeg tillater for mye, men nok er nok! jeg kan da ikke leve slik at jeg gir og han tar imot uten retur.

Nå har vi vært hos vårt terapeut igjen. Vi har sagt at vi ville prøve igjen å redde vårt ekteskap. Jeg ønsker ikke å dele barna våres. Så det er klart og tydelig at det er for dem jeg gjør dette. Hva gjør man ikke for kjærlighet!! Det er sant... men kjærlighet for ham vet jeg plutselig ikke om jeg har lenger. Han fikk høre det i dag. Han hadde mistanke om det siden han sa at det så ut som jeg jobbet meg ut av forholdet.

Problemet er at jeg vil beskytte meg, jeg vil ikke ha vondt mer, bli skuffet. Så da er det lettere å ikke ha følelser for ham mer. Jeg er trøtt og han også å ikke vite hva jeg må gjøre. Han vil ikke miste meg... men han kan ikke bli bedre. Jeg tror jeg trenger en pause, tid for meg selv for å glemme alt litt. Han skal til utlandet igjen i morgen for en uke. Jeg gleder meg. Han gruer seg.

Det værste er at jeg tørr ikke se på ham, vil ikke ha kropskontakt og han har lagt merke til det. Hvordan kan det gå bra igjen mellom oss? Jeg har en så dårlig intrykk av ham at jeg vet ikke hva som kan rette det opp igjen. Det er ikke jeg som kan gjøre det i hvert fall. Jeg kan bare slutte å se alt svart. Men akkurat nå er jeg ikke i stand til å tenke positivt.

Vi har fått råd fra vårt familieterapeut om å fortsette å visse kjæretegn til hverandre selvom det virker unaturlig og å skrive snille ord til hverandre, oppmuntre hverandre. Vi er tilbake til start ser det som ut! Bare at denne gangen er følelsene helt utslitt. Kan vi klare å finne tilbake til kjærlighet med en slikk oppgave?

Har noen av dere en bedre idee?

Jeg svarer litt sent, har vært på ferie. Det jeg mente er at når du sliter med dine vonde tanker, og mannen din ikke ser det som sin oppgave å jobbe sammen med deg om disse tankene, er det opp til deg om du synes det er greit å jobbe med dem alene samtidig som du fortsetter forholdet til ham, eller om du synes det er lettere å komme deg videre alene uten å ha et forhold til ham. Det ser ikke ut til at du har de valgene du ønsker å ha. Du ønsker å kunne velge at han skalhjelpe deg til å få det bedre, men det vil han ikke og det suer han klart og tydelig. Han såret deg, du må komme deg gjennom det alene. Om du da vil fortsette å være kjæresten hans eller ikke må du svare på selv, men hjelp fra ham ser det ikke ut til at han vil gi deg.

Jeg skulle ønske du hadde de valgene du ønsker deg så inderlig - det hadde vært lettere for dere alle sammen da. Stor klem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...