Gå til innhold

Uungåelig skillsmisse, tror jeg....


Gjest Kjempelei meg....
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest Kjempelei meg....

Mannen min har blitt paranoid. Jeg tuller ikke, han er innlagt på psykiatrisk sykehus. Vi har to nydelige barn sammen, 5 og 8 år.

vi har ikke hatt det bra det siste året, og de siste to mnd har vært et lite helvete. Jeg trodde nesten mannen min hatet meg! Det viser seg at han har vært sykelig sjalu og mistet kontaktet med virkeligheten. I kortere øyeblikk har han vært seg selv, og vi har hatt det fint.

Vi gjennomgår nå en krise. Jeg sitter med en magefølelse som sier: "Kom deg vekk fra han!" Men så er det følesen av å være egoistisk, da. Forlate en som er syk, liksom! Brutalt!

Vel, sånn er min sommer. Ikke som jeg hadde håpet.

Jeg hadde blitt glad hvis noen her kunne gi meg noen faktaopplysninger om hvordan jeg går frem dersom jeg bestemmer meg for å forlate han. Rent praktisk. Hvor får jeg tak i de rette papirene? Hva med barna? Vi må vel til megling?

hjelp

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Bookworm

Jepp, det er brutalt å gå fra noen som er syke... Gi ham i allefall til å benytte seg av behandling for sin sykdom før du tar denne avgjørelsen. Så lenge han er syk, så er det jo tross alt ikke ham personlig det er noe galt med... Dere er gift - ble det da ikke sagt noe om "i gode og i vonde dager" - det er vel nå de vonde dagene har kommet og da trenger han mer hjelp og støtte enn noensinne...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

kap1365381083

Jepp, det er brutalt å gå fra noen som er syke... Gi ham i allefall til å benytte seg av behandling for sin sykdom før du tar denne avgjørelsen. Så lenge han er syk, så er det jo tross alt ikke ham personlig det er noe galt med... Dere er gift - ble det da ikke sagt noe om "i gode og i vonde dager" - det er vel nå de vonde dagene har kommet og da trenger han mer hjelp og støtte enn noensinne...

Hei!

Jeg er ikke psykisk syk, men fysisk syk. Ikke tenk på at din mann/kone er syk (psykisk eller fysisk). Hvis du føler at du vil få det bedre hvis du skilles, så er det noe du bør tenke seriøst på. Du har barn å tenke på! Forklar evt. barna hvorfor dere flytter/skilles. Barn forstår mere enn vi tror. Ærlighet er noe som kommer alle til gode. Når din mann, har en "bedre" periode, vil han muligens også forstå hvorfor dere ikke er gift lenger. Stol, på dine følelser!!!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Babette

Jeg synes ikke du bør ta noen avgjørelse om skilsmisse nå. Slik du beskriver situasjonen, er det jo sykdommen som gjør ham sjalu og paranoid, han er ikke slik til vanlig. Med behandling og medisiner kan han bli bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest kjempetrist nå!

Jepp, det er brutalt å gå fra noen som er syke... Gi ham i allefall til å benytte seg av behandling for sin sykdom før du tar denne avgjørelsen. Så lenge han er syk, så er det jo tross alt ikke ham personlig det er noe galt med... Dere er gift - ble det da ikke sagt noe om "i gode og i vonde dager" - det er vel nå de vonde dagene har kommet og da trenger han mer hjelp og støtte enn noensinne...

Vel, dette har ikke kommet plutselig, men snikende. Jeg tror nok han kommer til å bli bedre, men ikke så mye. Har hørt at prognosene for sykdommer som gir paranoide tanker ikke er helt gode. Og jeg kan ikke leve i et fengsel. Du aner ikke hvordan jeg har hatt det den siste tiden.

Jeg snakket med han i går, og han sier faktisk at han også blir utslitt av å bo sammen med meg og passe på telefonen min, internett, hvor jeg er og går til enhver tid, hvem jeg snakker med, etc. Så han innrømmet at det kanskje hadde vært best for begge to om ikke vi bodde hver for oss. For ikke å snakke om barna. Dessuten var det veldig skremmende å oppleve at den mannen jeg trodde jeg kjente, egentlig var helt annerledes. Han ble paranoid psykotisk, og jeg unner ingen å oppleve det, hverken å oppleve det selv eller å være pårørende! Og å ha barn oppi noe slikt er ikke greit. Det kan skje igjen med han.

Det jeg egentlig lurer på, er de praktiske tingene med å separeres. Vet du noe om det?

Vi har ikke tatt noen avgjørelse nå, men jeg føler meg lettet ved tanken på at det er en mulighet.

Gode og onde dager har jeg tenkt mye på. Jeg vil han alt godt, men vet ikke om det er best at vi bor sammen. Hverken for meg, han eller barna. Slett ikke barna!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest kjempetrist nå!

Jeg synes ikke du bør ta noen avgjørelse om skilsmisse nå. Slik du beskriver situasjonen, er det jo sykdommen som gjør ham sjalu og paranoid, han er ikke slik til vanlig. Med behandling og medisiner kan han bli bedre.

Jeg vet det, jeg behøver ikke ta noen avgjørelse nå. Men tanken på at det er en mulighet, gjør meg litt lettere til sinns. Alt vi har gjennomgått denne våren har vært helt forferdelig. De paranoide greiene hans er helt klart et trekk ved sykdommen hans. Men det er nok også et personlighetstrekk. Jeg tviler på at dette er noe som forsvinner. Han sier selv at han synes det er så slitsomt å hele tiden tenke på dette og "passe på" meg.

Jeg tror ærlig talt at kjærlighetene ikke har tålt dette.

Men det jeg lurer på, er om du vet hvordan jeg evnt tar ut seperasjon. Rent praktisk.

Ikke at vi har bestemt noe, men jeg føler at det er den beste løsningen.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Kjempelei meg....

Hei!

Jeg er ikke psykisk syk, men fysisk syk. Ikke tenk på at din mann/kone er syk (psykisk eller fysisk). Hvis du føler at du vil få det bedre hvis du skilles, så er det noe du bør tenke seriøst på. Du har barn å tenke på! Forklar evt. barna hvorfor dere flytter/skilles. Barn forstår mere enn vi tror. Ærlighet er noe som kommer alle til gode. Når din mann, har en "bedre" periode, vil han muligens også forstå hvorfor dere ikke er gift lenger. Stol, på dine følelser!!!!!

Jeg synes nok jeg er litt brutal når jeg tenker på skillsmisse oppi dette. Men jeg tror nok det er den beste løsningen for flest mulig involverte, allikevel. Mannen min vet at dette er et mulig utfall. Han ver heller ikke lykkelig det siste året, han ble nok helt utslitt av å å "passe på meg". Jeg har aldri oppført meg på noen som helst mistenkelig måte, og er aldri utro.

Psykosene han har vært i nå er veldig skremmende, og kan gjenta seg. Det er ikke noe å oppleve for små barn!

Vi har vært sammen siden vi var nesten barn, og nå tenker jeg at livet mitt kan kanskje starte på nytt. Kanskje jeg også kan bli glad. Jeg føler at jeg bare sliter, også i ekteskapet. Nå er han innlagt, og jeg er med de to barna alene. Det går helt greit.

Jeg vil gjerne at vi liksom skal bli "enige" om dette, og at vi ikke skal bære nag til hverandre. At ungene kan ha fine stunder med pappaen sin, og at vi kan samarbeide bra.

Så får det heller være at økonomien blir dårligere, statusen synker etc. Vi må nok bo trangere og reise på billigere ferier etc. Men det overlever vi, dersom hverdagen er glad!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Shadow 650

Skillsmisse er litt drastisk?

Hva med at du flytter for deg selv, og får han litt på avstand? La institusjon og etater ta hånd over han nå? Besøke han når du føler for det? Ha han nær deg når du føler for det også?

Det er viktig at barna er trygge, samt at du har det bra. Nå som han er så syk, klarer han ikke å gi så mye.

Det er fullt mulig å være separert i 2 år. Anbefaler deg å gjøre det, og se mannen og kjørligheten an.

mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nikki

Kan gi deg faktaopplysningene som du har bedt om et par ganger i denne tråden...

For å få separasjon må du først gjennomføre mekling med mannen din, i og med at dere har barn under 16 år. Når du har meklingsattest, sender du søknad om separasjon til Fylkesmannen i ditt fylke. Du trenger ikke mannen din sin signatur, men du må enten ha 2 vitner somm bekrefter din signatur eller du må få en advokat til å vitne.

Du vil vel ikke få med mannen din på mekling akkurat nå dersom han er innlagt på psykiatrisk. Det tar gjerne litt tid å få time på familievernkontoret, så du kan jo prøve å kontakte dem og få time litt frem i tid.

En separasjon er ikke endelig, så du kan jo faktisk ombestemme deg senere dersom mannen din sin situasjon bedrer seg og du får lyst til å prøve. Fordelen med å separere seg mens du tenker og tar en sårt trengt pause, er at du vil kunne få stønader som enslig forsørger.

Jeg tror du gjør rett i å ta en pause - både for deg og mannen din!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest kjempelei meg nå

Kan gi deg faktaopplysningene som du har bedt om et par ganger i denne tråden...

For å få separasjon må du først gjennomføre mekling med mannen din, i og med at dere har barn under 16 år. Når du har meklingsattest, sender du søknad om separasjon til Fylkesmannen i ditt fylke. Du trenger ikke mannen din sin signatur, men du må enten ha 2 vitner somm bekrefter din signatur eller du må få en advokat til å vitne.

Du vil vel ikke få med mannen din på mekling akkurat nå dersom han er innlagt på psykiatrisk. Det tar gjerne litt tid å få time på familievernkontoret, så du kan jo prøve å kontakte dem og få time litt frem i tid.

En separasjon er ikke endelig, så du kan jo faktisk ombestemme deg senere dersom mannen din sin situasjon bedrer seg og du får lyst til å prøve. Fordelen med å separere seg mens du tenker og tar en sårt trengt pause, er at du vil kunne få stønader som enslig forsørger.

Jeg tror du gjør rett i å ta en pause - både for deg og mannen din!

Tusen takk for ditt fine svar.

Jeg og ungene har besøkt han i dag, det var en trist affære. Han skulte det godt for ungene, men jeg merket at han fortsatt er veldig paranoid. I kveld rømte han, de ringte meg og en stund etter fant politiet han.

Det er en troist og vanskelig situasjon vi er inne i! Skremmende også, for jeg kjenner ikke mannen igjen :(

Tviler på at han er frisk nok til mekling på en stund: er det da mulig å få seperasjonspapirer??!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nikki

Tusen takk for ditt fine svar.

Jeg og ungene har besøkt han i dag, det var en trist affære. Han skulte det godt for ungene, men jeg merket at han fortsatt er veldig paranoid. I kveld rømte han, de ringte meg og en stund etter fant politiet han.

Det er en troist og vanskelig situasjon vi er inne i! Skremmende også, for jeg kjenner ikke mannen igjen :(

Tviler på at han er frisk nok til mekling på en stund: er det da mulig å få seperasjonspapirer??!

Jeg er litt usikker på hvordan det gjøres rent praktisk i slike tilfeller. Ta kontakt med familievernkontoret og hør med dem hva du skal gjøre, evt Fylkesmannen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

en mann

Jeg synes nok jeg er litt brutal når jeg tenker på skillsmisse oppi dette. Men jeg tror nok det er den beste løsningen for flest mulig involverte, allikevel. Mannen min vet at dette er et mulig utfall. Han ver heller ikke lykkelig det siste året, han ble nok helt utslitt av å å "passe på meg". Jeg har aldri oppført meg på noen som helst mistenkelig måte, og er aldri utro.

Psykosene han har vært i nå er veldig skremmende, og kan gjenta seg. Det er ikke noe å oppleve for små barn!

Vi har vært sammen siden vi var nesten barn, og nå tenker jeg at livet mitt kan kanskje starte på nytt. Kanskje jeg også kan bli glad. Jeg føler at jeg bare sliter, også i ekteskapet. Nå er han innlagt, og jeg er med de to barna alene. Det går helt greit.

Jeg vil gjerne at vi liksom skal bli "enige" om dette, og at vi ikke skal bære nag til hverandre. At ungene kan ha fine stunder med pappaen sin, og at vi kan samarbeide bra.

Så får det heller være at økonomien blir dårligere, statusen synker etc. Vi må nok bo trangere og reise på billigere ferier etc. Men det overlever vi, dersom hverdagen er glad!

"Jeg synes nok jeg er litt brutal når jeg tenker på skillsmisse oppi dette."

Ja, det synes jeg også. Det er som å sparke en som allerede ligger nede, en du allerede har lovet å være trofast mot.

Han er syk og borte fra deg på sykehus. Da kan han ikke gjøre dere noe vondt.

Medikamenter kan få ham på rett vei igjen. Hva skal du si til han da? Hvordan vil du ta en eventuell kommentar om at han ikke kunne stole på at du var trofast?

Du har nok godt av å roe deg ned, finne en pålitelig og moden person du kan snakke ut om frustrasjonen din om. Og for all del - ikke gjøre noe du kan angre på!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Gjest Et annet synspungt

Hei!

Jeg jobber på sykehus med psykisk syke og har vært litt borti paranoide.

Det høres ut som om du har vært gjennom mye og er utslitt etter et hardt år, prøv å få nok hvile, søvn, alene tid og kvalitetstid med barna dine.

Jeg vet ikke hvor mye besøk han har lov å få, men om det er hver dag, ikke gå mer en annenhver dag, så sliter du deg ikke helt ut, få heller andre til å besøke han om han har lov til å motta besøk av andre en deg.

Adferden til de fleste psykisk syke virker ekstrem merkelig og rar, men hvis du prøver å sette deg inn i hans situvasjon: han tror jo virkelig at han må passe på og overvåke deg!!! så skjønner du iallefall adferden bedre.

Ikke la deg herse med og ordne alt mulig når han er vekke, gjør det nødvendige og alt annet etter hva det er behov for og det du makter.

Vet du noe om hvor lenge han kommer til å være innlagt? Er det frivelig eller tvang?

Det å tenke på skillsmisse er litt tidlig synest jeg, han kan jo bli veldig mye bedre, men det å tenke at du ikke orker å leve med han slik han er nå er forståelig, men de betyr ikke at dere behøver å bli skilt. Hvil deg og tenk deg godt og lenge om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...