Jeg vil videre

[Gjest Kallenavn er harry]

Hei. Dette innlegget handler ikke om et samliv som allerede eksisterer, men et kommende! Likevel var dette slik jeg så det mest passende forum.

Jo. Jeg er en ung mann, som aldri har vært i noe forhold. Jeg har i noen år hatt det litt tøft psykisk, og jeg har ikke hatt optimisme i forhold til dette med ”kjærligheten”. Nå, derimot, har jeg det kjempefint, og tenker at jeg nok etter hvert vil få et forhold til en jente.

Det har imidlertid gått mer og mer opp for meg hvor dårlig jeg er på dette området. Jeg snakker om å bli kjent med nye mennesker. Flørting er et fremmedord (eller et glemt gammelt afrikansk språk), men jeg er vel mer typen som vil bruke lang tid på å bli kjent med mennesker, og egentlig ikke setter pris på å fortelle eller bli fortalt ting som ikke er sanne (sånn jeg ser det er jo flørting ganske ”falskt”), så akkurat det spiller jo ingen rolle.

En annen ting er at jeg er et litt spesielt menneske slik jeg ser det… ikke spesielt godt eller bra, bare spesielt. Når jeg kikker på slike profiler på dating-nettsteder, så finner jeg mange som virker ”likesinnede”. Det er jenter som er glad i å diskutere forskjellige saker, har meninger om det meste, ser ting fra forskjellige synsvinkler, ofte har alternative måter å se verden på, og liker å hevde seg på denne måten (”intellektuelt”).

Jeg kan ikke tenke meg å ha en partner som ikke har disse egenskapene… problemet er at jeg bor på bygda, og jeg kommer til å bli boende her i alle fall ett år til, og HER finnes det jo (?) ingen slike jenter! De har nemlig flyttet til Oslo eller liknende. Her er alle opptatt av ting som mote, biler, sport eller kjendis-sladder – og disse tingene gir jeg blaffen i…

Så er det jo selvsagt meningen med disse dating-nettstedene at man skal kunne treffe folk fra helt andre steder i landet/verden. Men det virker bare ikke for meg, det der. For det første er jeg ikke interessert i et forhold der man i beste tilfelle må reise flere timer for å treffes noen timer i helga. For det andre er jeg nødt til å oppleve et menneske ”live” for å ”lære noe om personen”.

Jeg SKAL jo flytte til en større by jeg og. Men kanskje ikke før om 2 år. Jeg KAN jo bare sette meg i sofaen og vente til den tid kommer, men dette er det 2 problemer med slik jeg ser det. Det ene er at jeg virkelig lengter etter den deilige følelsen noen kan gi deg (”sommerfugler i magen” eller hva det kalles). Det andre er at jeg som sagt ligger langt etter når det gjelder de ferdighetene man trenger… jo før jeg begynner å lære meg dette, jo bedre.

Jeg syns egentlig dette er et slags dilemma. Vel, det er vel strengt tatt ikke noe dilemma, for jeg KAN IKKE flytte vekk fra bygda før om MINST ett år. Det er bare veldig frustrerende. Jeg vil videre med livet mitt!

Jeg har i det siste begynt å gå mye mer inn for å innlede samtaler med fremmede. Det blir vel som regel bare butikkmedarbeidere da, haha. Men jeg merker faktisk at jeg får bedre sosiale antenner og får mer selvtillit av denne måten å utfordre seg selv på. Og det syns jeg er kjempefint. Men jeg tviler egentlig på om dette kan sammenliknes med å bli så godt kjent med en JENTE (og jeg har faktisk aldri i livet mitt hatt jente-venner) at hun vil kalle meg en venn og faktisk LIKE meg…

Selv om det så klart er et steg i riktig retning. Kanskje det er akkurat så store skritt jeg for tiden egentlig er i stand til å ta, kanskje hvis jeg bare fortsetter slik jeg gjør, at jeg vil oppleve endringer automatisk? Jeg vet ikke!

Jeg har alltid vært en typisk ”om man har et problem så må man konsentrere seg hardt om dette, og bare dette, skal man lykkes, for ingenting løser seg av seg selv”.

Det er vel egentlig først nå jeg ser at dette kanskje er problematikk for meg! Jeg tror kanskje jeg er for ekstrem på dette området…

Men hvem vet.

Noen som har noen innspill, tips, råd, synsvinkler, erfaringer, meninger eller reaksjoner på dette?

[Conquisitio]

Dersom du betrakter deg selv som ett tre, som får næring gjennom røttene og gir frukt på trærene, kan du sidestille sosial trygghet, vennskap, sosiale normer og verdisyn med røttene. Fruktene er resultatet, ett godt tre gir god frukt i rette tid.

Kjærligheten er fruktene, kone, barn og tilfredstillende omgivelser likeså. Ikke fokuser på fruktene - de kommer av seg selv. Fokuser på røttene, de må utvikles for å levere nok næring til fruktene. Selv om grenene er sterke nok til å bære frukt, er det ikke sikkert at røttene er nok utviklet til å gi fruktene næring.

Sur og bitter frukt vil være en svært ubehagelig opplvelse, som kan skade mer enn den gjør godt! Og hvem tør høste sur frukt mer enn en gang?