mor vil ikke lese...

[Gjest sjøstjerna]

Av og til hjelper det å få litt perspektiv for å skjønne at ens problemer kansje ikke er så store også ...

Sette i perspektiv?

Joda...

Men det gjør ikke "lese-problemet" mindre. Skjønner du blir lei av å legges samtidig med ungen. Og det blir du å fortsette med helt til barnet er midt i tenårene om ikke du/dere som foreldre tar tak i problemet før.

Ditt valg.

Jeg velger ta tak i "lese-problemet" slik at ikke den spiser opp mer av voksentiden.

[cathlin]

Hvor er far?

[Gjest sjøstjerna]

Hvor er far?

Han er flink til mye, og vi fordeler husarbeid/opp-pussing/bringing-henting/foredremøter/vedlikehold etter evne og ønske.

Så han tar sin del- og det er på andre områder. :-)

[smekka]

Det er jo selvforskyldt å ikke få barna i seng tidlig nok så man ikke rekker å lese for dem også da...

Ja, men nå påstod du at ditt problem var verre.

[Gjest Voksentid - hva er det?]

Ja, men nå påstod du at ditt problem var verre.

Ja, og da minnet du meg på at jeg ikke kunne klage, for det er folk som har det verre enn meg igjen... så da tror jeg nesten at vi var like gode, gitt...

[smekka]

Ja, og da minnet du meg på at jeg ikke kunne klage, for det er folk som har det verre enn meg igjen... så da tror jeg nesten at vi var like gode, gitt...

Hallo. jeg har da ikke nevnt at andre har det verre enn deg og at du dermed ikke har grunn til å klage -det var det du selv som gjorde i utgangspunktet!!

[Gjest Voksentid - hva er det?]

Hallo. jeg har da ikke nevnt at andre har det verre enn deg og at du dermed ikke har grunn til å klage -det var det du selv som gjorde i utgangspunktet!!

Stemmer - det var en annen som kommenterte de sultende barna i Afrika. Men du sier til meg at mitt problem er selvforskyldt (noe jeg forøvrig aldri har nektet på) - så jeg har ikke lov til å klage. Men det er vel forholdsvis selvforskyldt å ikke få barna tidlig nok i seng så man rekker/gidder å lese for dem også?

[Gjest]

Er litt overrasket over at du føler at du "må" lese til ungene når de er så store som ti år. Da har de jo trolig leseferdighet og tempo til å kunne lese selv.

Her er størstemann 5 år så jeg vet ikke hvordan jeg selv vil forholde meg til lesing på senga for han fem år fram i tid. Her leses det mye, stort sett hver dag, men aldri som tradisjon at det skal leses før sengetid. Mange kvelder gjør vi det men føler jeg at det har bitt for sent så forklarer jeg at jeg er sliten og at vi leser på dagen i morgen i stedet. Det har alltid vært greitt. Det er veldig koselig med lesing før leggetid men jeg er redd for at det skal bli en altfor fast tradisjon, for da følger det jo hyl og skrik med om det er en kveld man ikke får det til:-)

Skjønner godt at tiåringen fortsatt ønsker kosen som følger med lesinga da. Men kanskje kan du gjøre ei avtale om at dere leser hver sin kveld. På den måten får han også verdifull lesetrening og må da gjenfortelle deg fra biten han leste alene...

[smekka]

Stemmer - det var en annen som kommenterte de sultende barna i Afrika. Men du sier til meg at mitt problem er selvforskyldt (noe jeg forøvrig aldri har nektet på) - så jeg har ikke lov til å klage. Men det er vel forholdsvis selvforskyldt å ikke få barna tidlig nok i seng så man rekker/gidder å lese for dem også?

Jeg svarte på den måten i utgangspunktet utelukkende fordi du var nedlatende mot "sjøstjerna" i ditt første svar og mente at hun ikke kunne klage fordi du hadde det mye verre. Begge deler er selvforskyldt, men jeg synes ditt tilfelle er mer ekstremt.

[smekka]

Sette i perspektiv?

Joda...

Men det gjør ikke "lese-problemet" mindre. Skjønner du blir lei av å legges samtidig med ungen. Og det blir du å fortsette med helt til barnet er midt i tenårene om ikke du/dere som foreldre tar tak i problemet før.

Ditt valg.

Jeg velger ta tak i "lese-problemet" slik at ikke den spiser opp mer av voksentiden.

Men igjen; hvorfor ikke få ungene i seng på et tidligere tidspunkt slik at det blir tid til både lesing og voksentid istedet for å droppe lesingen?

[Gjest Voksentid - hva er det?]

Jeg svarte på den måten i utgangspunktet utelukkende fordi du var nedlatende mot "sjøstjerna" i ditt første svar og mente at hun ikke kunne klage fordi du hadde det mye verre. Begge deler er selvforskyldt, men jeg synes ditt tilfelle er mer ekstremt.

Men hennes er mer latskap

[Lillemus]

Men hennes er mer latskap

Så det er ikke latskap at du og barnets far ikke har klart å lære barnet å sovne selv altså?

[Bookworm]

Så det er ikke latskap at du og barnets far ikke har klart å lære barnet å sovne selv altså?

Ikke utelukkende - når barnet desperat ligger å hylgriner og ikke tør å være alene på rommet, med eller uten lys, med eller uten lyd - whatever. Hun er ni år, så det er ikke snakk om baby her. Hun har rett og slett panikk for å være alene, og vi har prøvd mye i forbindelse med dette. Litt spiller latskap (eller dårlig samvittighet, vil jeg kanskje kalle det) inn, men jeg tenker mest på henne, faktisk...

[Bookworm]

Så det er ikke latskap at du og barnets far ikke har klart å lære barnet å sovne selv altså?

jaja, der røk den anonymiteten...

[Lillemus]

Ikke utelukkende - når barnet desperat ligger å hylgriner og ikke tør å være alene på rommet, med eller uten lys, med eller uten lyd - whatever. Hun er ni år, så det er ikke snakk om baby her. Hun har rett og slett panikk for å være alene, og vi har prøvd mye i forbindelse med dette. Litt spiller latskap (eller dårlig samvittighet, vil jeg kanskje kalle det) inn, men jeg tenker mest på henne, faktisk...

Jeg skjønner at det ikke er lett, bevares! Men hvorfor har barnet blitt så hysterisk redd for å være alene på rommet? Har hun alltid vært det? Eller oppsto det etter en spesiell hendelse? Antar dere har prøvd det meste med lys / mørke / innredning / kosedyr og slike ting.

Vet av et tilfelle der "nattskrekken" kom av at mor ikke klarte å høre på at barnet gråt, selv om det kun var av trass og for å få viljen sin. I tillegg klarte mor å overføre på barnet at det var skummelt å være alene på rommet og da var det gjort... Jeg sier overhode ikke at det er slik hos dere så ikke halshugg meg! Men i det tilfellet jeg sikter til nektet mor plent å gå med på at det var slik.... Alle vi "utenforstående" mente alikevel at det var det og det hører med til historien at barnet sov pent i sengen sin når hun var hos far...

[Bookworm]

Jeg skjønner at det ikke er lett, bevares! Men hvorfor har barnet blitt så hysterisk redd for å være alene på rommet? Har hun alltid vært det? Eller oppsto det etter en spesiell hendelse? Antar dere har prøvd det meste med lys / mørke / innredning / kosedyr og slike ting.

Vet av et tilfelle der "nattskrekken" kom av at mor ikke klarte å høre på at barnet gråt, selv om det kun var av trass og for å få viljen sin. I tillegg klarte mor å overføre på barnet at det var skummelt å være alene på rommet og da var det gjort... Jeg sier overhode ikke at det er slik hos dere så ikke halshugg meg! Men i det tilfellet jeg sikter til nektet mor plent å gå med på at det var slik.... Alle vi "utenforstående" mente alikevel at det var det og det hører med til historien at barnet sov pent i sengen sin når hun var hos far...

Jeg var selv et engstelig barn, og sov mye sammen med mine foreldre, så jeg ser slett ikke bort fra at jeg kan ha overført noe av dette til barnet mitt. Men likevel gjør ikke dette det noe lettere å hanskes med. Jeg har vært bevisst på dette hele tiden, altså å ikke skremme henne opp, men jeg er nok ekstra følsom overfor hennes nervøse tendenser siden jeg har erfaring med dette selv.

Det har ikke skjedd noe spesielt, det har kommer mer eller mindre gradvis (eller det har vært slik hele tiden, jeg er usikker). Jeg vet at jeg har vært for overbeskyttende i forhold til dette, og må betale prisen nå (og også min datter).

Jeg ser at jeg var for kvass i svaret til trådstarter her, men dette er et ømtålig tema for oss (også grunnen til at jeg _prøvde_ å være anonym for ikke å bli gjenkjent) og jeg merker jeg blir litt provosert når et kvarters lesing er det største problemet ved leggetid...

Jeg beklager alle jeg evt har såret i denne tråden, og kryper ydmykt tilbake til hullet mitt....

[Lillemus]

Jeg var selv et engstelig barn, og sov mye sammen med mine foreldre, så jeg ser slett ikke bort fra at jeg kan ha overført noe av dette til barnet mitt. Men likevel gjør ikke dette det noe lettere å hanskes med. Jeg har vært bevisst på dette hele tiden, altså å ikke skremme henne opp, men jeg er nok ekstra følsom overfor hennes nervøse tendenser siden jeg har erfaring med dette selv.

Det har ikke skjedd noe spesielt, det har kommer mer eller mindre gradvis (eller det har vært slik hele tiden, jeg er usikker). Jeg vet at jeg har vært for overbeskyttende i forhold til dette, og må betale prisen nå (og også min datter).

Jeg ser at jeg var for kvass i svaret til trådstarter her, men dette er et ømtålig tema for oss (også grunnen til at jeg _prøvde_ å være anonym for ikke å bli gjenkjent) og jeg merker jeg blir litt provosert når et kvarters lesing er det største problemet ved leggetid...

Jeg beklager alle jeg evt har såret i denne tråden, og kryper ydmykt tilbake til hullet mitt....

''Jeg beklager alle jeg evt har såret i denne tråden, og kryper ydmykt tilbake til hullet mitt....''

*Haler bokormen ut fra hullet igjen* Aldri i verden! Kom deg ut igjen! Du kommer med så mange flotte innlegg her at du får ikke lov til å gjemme deg bort!

Alle her inne har vel en eller annen gang gjort som du, kommet med et svar som andre reagerer på, men som egentlig ikke var ment sånn fra din side. ) Jeg har sprukket selv jeg, mange ganger og har innimellom fått så øra flagrer også. )

Ikke stikk av da - værsåsnill! *Klem*

[Bookworm]

''Jeg beklager alle jeg evt har såret i denne tråden, og kryper ydmykt tilbake til hullet mitt....''

*Haler bokormen ut fra hullet igjen* Aldri i verden! Kom deg ut igjen! Du kommer med så mange flotte innlegg her at du får ikke lov til å gjemme deg bort!

Alle her inne har vel en eller annen gang gjort som du, kommet med et svar som andre reagerer på, men som egentlig ikke var ment sånn fra din side. ) Jeg har sprukket selv jeg, mange ganger og har innimellom fått så øra flagrer også. )

Ikke stikk av da - værsåsnill! *Klem*

Takk for de ordene Lillemus, jeg trengte dem:-)

*Sender en stoor klem til deg*

[Katt-ja]

Yngste er allerede 10... og leser meget godt selv. H*n liker bare kosen rundt foreldre-lesingen. :-)

Hmm. Da synes jeg ikke at det var så sent når h*n var i seng klokka kvart på elleve midt i sommerferien?

Det er ikke alltid jeg sier ja til å lese heller,- men jeg er nok myyye "snillere" (les lettere å tvinne rundt lillefingeren) enn resten av gjengen her.

[Gjest sjøstjerna]

Er litt overrasket over at du føler at du "må" lese til ungene når de er så store som ti år. Da har de jo trolig leseferdighet og tempo til å kunne lese selv.

Her er størstemann 5 år så jeg vet ikke hvordan jeg selv vil forholde meg til lesing på senga for han fem år fram i tid. Her leses det mye, stort sett hver dag, men aldri som tradisjon at det skal leses før sengetid. Mange kvelder gjør vi det men føler jeg at det har bitt for sent så forklarer jeg at jeg er sliten og at vi leser på dagen i morgen i stedet. Det har alltid vært greitt. Det er veldig koselig med lesing før leggetid men jeg er redd for at det skal bli en altfor fast tradisjon, for da følger det jo hyl og skrik med om det er en kveld man ikke får det til:-)

Skjønner godt at tiåringen fortsatt ønsker kosen som følger med lesinga da. Men kanskje kan du gjøre ei avtale om at dere leser hver sin kveld. På den måten får han også verdifull lesetrening og må da gjenfortelle deg fra biten han leste alene...

H*n pleier be om å lese selv - for meg- de gangene jeg ikke vil lese for h*n.

H*n leser i tillegg selv- uansett om vi har lesestund eller ikke. H*n har veldig høy lesehastighet for alderen, sier læreren.

Det er kosen, det å for "okkupere" foreldre for seg selv en stund, mulighet til å oppklare ord og situasjoner i lesestoffet etc som jeg antar er litt av grunnen til hver kvelds spørsmål om lesing.