Nhd;vil gjerne ha et råd (bl.a om motivasjon)

[Gjest Jente31]

Jeg håper at du vil svare meg på dette. Tror det ville hjulpet meg å høre din mening på akkurat dette.. Prøver å gjøre det litt kort.

Jeg har altså brutt et ikke lett samlivsbrudd (skal jeg si mer om det?)Dette gjorde jeg mest for barna mine.

Jeg har jo vært deprimert i mange år. Har foreløpig diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse og bruker AD, men skal snart utredes på DPS for _ialle fall_ å utelukke noe annet (Men jeg er åpen for alt).

Det er et faktum at jeg sliter med meg selv. Det går litt opp og ned, når det gjelder slitenhet - fysisk og mentalt.

Jeg vil ikke bruke det som en unnskyldning, men jeg klarer ikke å være den mor jeg ønsker for barna mine. Det gnager veldig. Jeg er mye fjern og ofte bare fysisk tilstede. Men jeg prøver å ta meg sammen, konsentrere meg, særlig når det er snakk om viktige ting.Jeg har hatt for mange ting å tenke på, eller vært for sliten. Det har vært "for mye av alt" kan du si.Jeg gir de masse fysisk kjærlighet da, klemmer, koser og sier at jeg er glad i de flere ganger om dagen. Det siste plager meg ikke.

Jeg er sjelden sur. Jeg holder igjen. Men jeg klarer ikke å være tilstede, rent mentalt, slik jeg ønsker. Hvis du forstår hva jeg mener. Men jeg ønsker virkelig det beste for de.

Jeg sliter med dårlig samvittighet ovenfor de pga dette. Føler meg som en dårlig mor osv. Jeg tenker hver dag (helt siden de ble født) at jeg må gjøre mer for å være mentalt tilstede. Men jeg har vært for sliten til det, eller så har det vært for mye annet å tenke på. Dette gnager virkelig. Jeg tenker også på at når de blir eldre, så kommer jeg til å slite med denne problematikken.

Ville du sagt at jeg er en dårlig mor? (Skjønner det kan være vanskelig å svare på slike spm siden du ikke kjenner meg men setter stor pris på evtt svar iallefall utifra det du hittil vet).

Når du sier at håpet om bedring er stort.. Tror du eller mener du at jeg vil klare å bli iallefall mer mentalt tilstede, slik jeg ønsker? Hva er din erfaring`?

En annen ting er at jeg også har mye muskel smerter. dette kommer inn under det fysiske. Men tror du at det går an å bli kvitt noe av disse smertene ved hjelp av trening om jeg gir dette også tid? Hva er din evt erfaring vedr dette? Spør fordi dette også har en sammenheng med psyken min. Jeg har bedt om å begynne hos psykomotorisk fysioterapi, og jeg får kansje bli med på et treningsopplegg sammen med andre i samme båt.

Jeg har skjønt at jeg bare må bruke tiden til hjelp, og ikke stresse meg frisk. Men jeg jobber med meg selv, hver dag. Det har jeg gjort i et år snart nå. Jeg vil gjerne beholde denne motivasjonen.

Jeg blir veldig glad for å få høre din mening og erfaring da jeg anser deg for å være en meget dyktig fagperson fordi du tør å si meningen din. Takker for et evt råd :-)

[orpah]

Synes det høres ut som du er veldig glad i barna dine og at du er en god mor. Tror den dårlige samvittigheten er noe som er ganske vanlig og ikke nødvendigvis h ar noe med hvor god foreldre en er eller at det har noe med psykiske lidelse å gjøre.

Du er jo bare et menneske du også og så lenge du gjør så godt du kan. Og tar imot hjelp og råd om du ikke klarer dette alene så synes jeg ingen kan kreve mer av deg.

Sikker på at barna dine føler seg elsket og ivaretatt av deg og det er den viktigste basisen for å være en god foreldre.

[Gjest min mening...123]

Noen smisker mer enn andre......

[Gjest tidl]

En ting som slår meg i flere av innleggene dine er at du trenger veldig mye bekreftelse på om du gjør ting riktig. (Tro meg, jeg har vært der..) Jeg tror at du, innerst inne, har svarene i deg selv. Du må bare våge å tro på at de valgene du tar og de tingene du gjør, er riktige. Du er en intelligent jente med mye godhet og omsorg i deg, og jeg er sikker på at du gjør så godt du kan! Det er alltid godt nok. Ingen kan gjøre mer enn sitt beste!

Stol på instinktene dine og ikke -tenk- for mye.

[Gjest BiTo]

En ting som slår meg i flere av innleggene dine er at du trenger veldig mye bekreftelse på om du gjør ting riktig. (Tro meg, jeg har vært der..) Jeg tror at du, innerst inne, har svarene i deg selv. Du må bare våge å tro på at de valgene du tar og de tingene du gjør, er riktige. Du er en intelligent jente med mye godhet og omsorg i deg, og jeg er sikker på at du gjør så godt du kan! Det er alltid godt nok. Ingen kan gjøre mer enn sitt beste!

Stol på instinktene dine og ikke -tenk- for mye.

hmm... hele signaturen min kom ikke med

Jeg er tidligere Bipolar II-diagnose. Nå BiTo. :-)

[Gjest Jente31]

Synes det høres ut som du er veldig glad i barna dine og at du er en god mor. Tror den dårlige samvittigheten er noe som er ganske vanlig og ikke nødvendigvis h ar noe med hvor god foreldre en er eller at det har noe med psykiske lidelse å gjøre.

Du er jo bare et menneske du også og så lenge du gjør så godt du kan. Og tar imot hjelp og råd om du ikke klarer dette alene så synes jeg ingen kan kreve mer av deg.

Sikker på at barna dine føler seg elsket og ivaretatt av deg og det er den viktigste basisen for å være en god foreldre.

Jeg skal huske på dette, om det du skriver om basisen for å være en god forelder. Takk for svar.

[Gjest Jente31]

Noen smisker mer enn andre......

Beklager at noen oppfatter det slik. Det har aldri vært min hensikt.

[Gjest Jente31]

En ting som slår meg i flere av innleggene dine er at du trenger veldig mye bekreftelse på om du gjør ting riktig. (Tro meg, jeg har vært der..) Jeg tror at du, innerst inne, har svarene i deg selv. Du må bare våge å tro på at de valgene du tar og de tingene du gjør, er riktige. Du er en intelligent jente med mye godhet og omsorg i deg, og jeg er sikker på at du gjør så godt du kan! Det er alltid godt nok. Ingen kan gjøre mer enn sitt beste!

Stol på instinktene dine og ikke -tenk- for mye.

Det å stole på innsiktene sine er mye lettere sagt enn gjort. Jeg _er_ faktisk veldig mye usikker. Akkurat det tar livet av meg en vakker dag. Men det er kun her på dol jeg spør slik. Jeg har bestemt meg for å være så åpen jeg klarer for psykepleieren også, slik at hun kan "ta over" og kansje hjelpe meg videre.

Forsøker å ikke tenke i hele tatt. Hvor godt det hadde vært om jeg kunne koblet ut. Men jeg klarer ikke. Det bare raser. Skulle gjerne fått det til å stoppe.

Jeg gjør ting aktivt for å koble ut også. Jeg jobber, er mye ute med folk, jeg sitter omtrent aldri i ro osv osv. Men det surrer bare.

Det er som om jeg har en sekk som har spjæra, og som ikke kan tettes igjen.

Er også mye forvirret.

[Gjest Goggenuten]

Beklager at noen oppfatter det slik. Det har aldri vært min hensikt.

Tror deg.....

For noen faller det bare helt naturlig.

[Gjest Jente31]

Tror deg.....

For noen faller det bare helt naturlig.

Jeg er ikke vant til å få noe. Den hjelpen jeg har fått her har jeg fått gratis. Det er kansje det fineste noen har gjort for meg. Det har vært stort for meg det. Det ga meg faktisk selvtillit også. Min takknemlighet har vært stor, og den kunne jeg bare vise ved å takke, gi ros og positive tilbakemeldinger. Men jeg skjønner nå at det er lett å misforstå dette. Det sårer meg når noen sier slikt til meg. Men det bekrefter også at jeg har gjort klokt i å si minst mulig i RL, og ikke belemre noen med mitt.