Gå til innhold

Er dette normalt og mulig? Kan jeg være bipolar?


Gjest Jente31
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest Jente31

Psykepl har ferie, så jeg tilater meg å bruke dol i mellomtiden.. Skjønner om dere er lei av meg. Er det selv også..!

1. Har visst på nytt havnet i kjellern. Det er så lite som skal til! Jeg tåler visst ingenting for tida! Jeg er som en skjør porselensdukke! Men jeg er også lett å "dra opp". Men jeg er avhengig av andre for å klare det. Er det normalt å ha det slik? Være så avhengig av andre for å fungere? Slik har dagene gått de siste årene; Opp og ned. Andre kan sende meg ned i kjellern, men andre kan også dra meg opp.

2. Er det mulig å bli så fullstendig gjennomsliten at det tar laaaang tid å bli uthvilt, dvs år, når man har vært utsatt for langvarig press og stress? Har jo bare blitt mer og mer sliten dette århundret.. Kan det være det som fører til humørsvingningene? Eller bør jeg be om å bli utredet for feks bipolar? (Kjenner meg ikke helt igjen i eufp?) Er ikke sikker på hvordan en hypomani oppleves, men er "oppstemt" i perioder, hvor jeg kan være både glad, en humørspreder, lykkelig, impsulsiv og "overhjelpsom"... Har en forelder som også er slik men i en større grad.

3. Jeg er veldig negativ for tiden.. håper det finnes noen medisiner som kan hjelpe meg snart.. Feks stemningsstabiliserende. Eller må man være bipolar for å få det?

Ser virkelig frem til utredningen..Det har vært et helvete å holde ut, mange ganger. Men jeg har forsøkt å finne ut av ting i mellomtiden. Det å bli tatt på alvor har hjulpet meg mye, for å kunne se fremover og ikke gi opp. Jeg klamrer meg nå til håpet om bedring..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Turid_Malla

Ja, du virker veldig avhengig av andre, og andres meninger.

Det er et sted å begynne ved en evt terapi situasjon.

Målet må jo være å bli selvstendig.

Og synes du bør skru ned forventningen til den utredningen.

Ting tar tid, som flere har påkekt mange ganger.

Du virker veldig utålmodig.

Og er det noe vi som har hatt psykiske problemer en stund har fått erfare,

er det at det kan ta laaaaaaaaaaang tid.

Og det er slett ikke sikkert at en utredning vil gi deg den hjelpen du håper på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jente31

Ja, du virker veldig avhengig av andre, og andres meninger.

Det er et sted å begynne ved en evt terapi situasjon.

Målet må jo være å bli selvstendig.

Og synes du bør skru ned forventningen til den utredningen.

Ting tar tid, som flere har påkekt mange ganger.

Du virker veldig utålmodig.

Og er det noe vi som har hatt psykiske problemer en stund har fått erfare,

er det at det kan ta laaaaaaaaaaang tid.

Og det er slett ikke sikkert at en utredning vil gi deg den hjelpen du håper på.

Den avhengigheten av andre. Vel, heldigvis er dette tanker jeg har holdt kun for meg selv, og ikke delt med noen inntil her og nå. Kansje er det også best slik..

Jeg har skjønt at ting tar tid i psykiatrien. Folk får bare tro og mene hva de vil om meg, men den utredningen er noe jeg har sett frem til, klamret meg til, for å klare å se fremover og ikke gi opp. I tillegg har det å ha et håp om bedring å forholde seg til, værrt viktig for meg. Jeg tror ikke bedringen vil komme på en to tre. Kansje vil det ta år. Kansje må det mye jobbing til også. Men det viktigste for meg er at jeg vet det er mulig. Skjønner ikke hva som er så galt med det.. Prøver du å ta fra meg dette håpet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest liten løve

Takk for en nyttig og bra link..

Synes det er flott at du gir tilbakemeldinger til oss som svarer deg. Det er det ikke alle som gjør. Setter pris på det. Mange ganger bruker man mye tid og "tankekrefter" (ikke denne gangen da) på å svare og da er det litt ok å få et svar

Takk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Turid_Malla

Den avhengigheten av andre. Vel, heldigvis er dette tanker jeg har holdt kun for meg selv, og ikke delt med noen inntil her og nå. Kansje er det også best slik..

Jeg har skjønt at ting tar tid i psykiatrien. Folk får bare tro og mene hva de vil om meg, men den utredningen er noe jeg har sett frem til, klamret meg til, for å klare å se fremover og ikke gi opp. I tillegg har det å ha et håp om bedring å forholde seg til, værrt viktig for meg. Jeg tror ikke bedringen vil komme på en to tre. Kansje vil det ta år. Kansje må det mye jobbing til også. Men det viktigste for meg er at jeg vet det er mulig. Skjønner ikke hva som er så galt med det.. Prøver du å ta fra meg dette håpet?

Selvfølgelig ikke.

Påpeker bare det som mange smertelig har fått erfare.

Det er ikke sikkert en utredning vil gi deg den hjelpen du føler du trenger.

Beklagelig er det slik at de som utreder ikke alltid er av samme oppfatning som de som blir utredet.

Har merket meg her at du klamrer deg til denne utredningen ja.

Og tror vel at det er fornuftig ikke å ha alt for høye forventinger til dette.

Fallet kan nok bli desto høyere.

Kjenner flere som sto igjen med lite eller ingen hjelp.

Men fortvil ikke, det finnes private der ute også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jente31

Selvfølgelig ikke.

Påpeker bare det som mange smertelig har fått erfare.

Det er ikke sikkert en utredning vil gi deg den hjelpen du føler du trenger.

Beklagelig er det slik at de som utreder ikke alltid er av samme oppfatning som de som blir utredet.

Har merket meg her at du klamrer deg til denne utredningen ja.

Og tror vel at det er fornuftig ikke å ha alt for høye forventinger til dette.

Fallet kan nok bli desto høyere.

Kjenner flere som sto igjen med lite eller ingen hjelp.

Men fortvil ikke, det finnes private der ute også.

Ok, takk for svar, og for at du har åpnet øynene mine litt mer. Jeg skal tenke på dette. Vet det er kjempelurt å ikke ha for store forventninger, slik at man unngår dette mulige fallet, om det ikke blir slik man ønsker. Det gjelder vel ikke bare i psykiatrien, men også i forhold til andre ting man så gjerne ønsker. Har brent meg på andre ting før hva dette gjelder.

Forresten aner jeg egentlig ikke hvilke forventninger jeg har til utredningen. Jeg håper selvsagt jeg kan bli hjulpet. Men jeg har hørt begge deler underveis. Så jeg tør ikke håpe på for mye selv om det av og til kansje kan høres slik ut.

Skal innrømme at jeg har troen på at jeg iallefall kan få det _litt_ bedre. Det er det jeg jobber for. HVis ikke hadde jeg ikke jobbet for dette som jeg gjør. Da hadde jeg vel gitt opp for lengst tenker jeg.

Faktisk er jeg blitt litt skuffet underveis også. Jeg trodde det skulle være sånn og sånn, og så har det vist seg å ikke være det.

Men jeg klamrer meg som sagt til håpet. Jeg har jo sett det har hjulpet meg mye bare det å få innspill, både på godt og vondt, her på dol. Har jo kommet langt allerede. Jeg ser det går an. Så jeg håper selvsagt at det er mulig å endre på noe. jeg må iallefall gjøre så godt jeg kan for å få det bedre. Den sjansen må jeg bare gi meg selv.

Derfor håper jeg at jeg blir tatt på alvor når jeg kommer til utrednigne. Det er vel slik jeg best kan bli hjulpet tror jeg. Derfor er det viktig for meg å få frem det som er vesentlig; det som jeg virkelig sliter med (Men om det finnes hjelp å få utfra det vet jeg jo ikke).

Det har vært en jobb i seg selv skal jeg si deg, for jeg skjønte ikke noe for bare under ett år siden. Ikke alt jeg forstår nå heller.

Høres ut som du har hatt noen dårlige erfaringer ja. VIl du si litt om det, hvis det er greit?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jente31

Synes det er flott at du gir tilbakemeldinger til oss som svarer deg. Det er det ikke alle som gjør. Setter pris på det. Mange ganger bruker man mye tid og "tankekrefter" (ikke denne gangen da) på å svare og da er det litt ok å få et svar

Takk!

Hei, tusen takk for at du sier dette. Jeg har vært litt usikker på dette skjønner du. Vil liksom ikke bruke for mye plass, men samtidig ser jeg det slik som deg: at det er godt å få tilbakemeldinger på noe man har engasjert seg i.

Ha en fin lørdagskveld da :o)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Turid_Malla

Ok, takk for svar, og for at du har åpnet øynene mine litt mer. Jeg skal tenke på dette. Vet det er kjempelurt å ikke ha for store forventninger, slik at man unngår dette mulige fallet, om det ikke blir slik man ønsker. Det gjelder vel ikke bare i psykiatrien, men også i forhold til andre ting man så gjerne ønsker. Har brent meg på andre ting før hva dette gjelder.

Forresten aner jeg egentlig ikke hvilke forventninger jeg har til utredningen. Jeg håper selvsagt jeg kan bli hjulpet. Men jeg har hørt begge deler underveis. Så jeg tør ikke håpe på for mye selv om det av og til kansje kan høres slik ut.

Skal innrømme at jeg har troen på at jeg iallefall kan få det _litt_ bedre. Det er det jeg jobber for. HVis ikke hadde jeg ikke jobbet for dette som jeg gjør. Da hadde jeg vel gitt opp for lengst tenker jeg.

Faktisk er jeg blitt litt skuffet underveis også. Jeg trodde det skulle være sånn og sånn, og så har det vist seg å ikke være det.

Men jeg klamrer meg som sagt til håpet. Jeg har jo sett det har hjulpet meg mye bare det å få innspill, både på godt og vondt, her på dol. Har jo kommet langt allerede. Jeg ser det går an. Så jeg håper selvsagt at det er mulig å endre på noe. jeg må iallefall gjøre så godt jeg kan for å få det bedre. Den sjansen må jeg bare gi meg selv.

Derfor håper jeg at jeg blir tatt på alvor når jeg kommer til utrednigne. Det er vel slik jeg best kan bli hjulpet tror jeg. Derfor er det viktig for meg å få frem det som er vesentlig; det som jeg virkelig sliter med (Men om det finnes hjelp å få utfra det vet jeg jo ikke).

Det har vært en jobb i seg selv skal jeg si deg, for jeg skjønte ikke noe for bare under ett år siden. Ikke alt jeg forstår nå heller.

Høres ut som du har hatt noen dårlige erfaringer ja. VIl du si litt om det, hvis det er greit?

Noen er heldig og får den hjelpen de trenger på dps.

Det kommer an på så mye. Hvem man kommer til, kapasiteten de har hvor du bor osv.

Har gått en kort periode poliklinisk, men har etterpå vært hos en privat med driftstøtte.

For meg har sistnevnte funket bedre.

Opplevde mye avbestillinger når jeg gikk på sykehuset. Jeg følte veldig uro ved aldri å vite om behandler var der.

Dette er helt borte nå. Tror jeg har fått to avbestilllinger på 5 år hos min nåværende behandler.

Men jeg har ingen egentlig erfaring fra dette selv.

Men kjenner som sagt flere stykker som fikk så ymse ut av en utredning.

For det er jo nettopp det, det er..... En utredning.

Der det skal stilles en diagnose og bestemme videre løp for deg.,

Ikke alle får tilbud om hjelp etterpå, det kommer helt an på utredningen og kapasiteten.

Som en sa til en venn av meg når h*n klagde......

Døgnet har så mange timer, vi er så mange ansatte.

Hvem skal vi hjelpe først?

De som har brukket et ben... eller de som har hjerteinfarkt?

Men jeg har vel egentlig tro på at du får noe ut av dette jeg.

Tror neppe de tar i fra deg tilbudet du allerede har, med psykiatrisk sykepleier.

Og det er godt mulig du får tilbud om terapi og medisinsk behandling.

Jeg prøvde bare å belyse for deg en realitet i helsenorge slik jeg iallfall ser det.

Det er ikke kapasitet nok til alle desverre.

Men som jeg sa til deg....,

Fortvil ikke.. hvis dette skulle skje.

Det er dyktige behandlere der ute både på dps... og ikke minst på det private markedet.

Tror du vil finne ut av det uansett, du virker til å ha ressursene som skal til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jente31

Noen er heldig og får den hjelpen de trenger på dps.

Det kommer an på så mye. Hvem man kommer til, kapasiteten de har hvor du bor osv.

Har gått en kort periode poliklinisk, men har etterpå vært hos en privat med driftstøtte.

For meg har sistnevnte funket bedre.

Opplevde mye avbestillinger når jeg gikk på sykehuset. Jeg følte veldig uro ved aldri å vite om behandler var der.

Dette er helt borte nå. Tror jeg har fått to avbestilllinger på 5 år hos min nåværende behandler.

Men jeg har ingen egentlig erfaring fra dette selv.

Men kjenner som sagt flere stykker som fikk så ymse ut av en utredning.

For det er jo nettopp det, det er..... En utredning.

Der det skal stilles en diagnose og bestemme videre løp for deg.,

Ikke alle får tilbud om hjelp etterpå, det kommer helt an på utredningen og kapasiteten.

Som en sa til en venn av meg når h*n klagde......

Døgnet har så mange timer, vi er så mange ansatte.

Hvem skal vi hjelpe først?

De som har brukket et ben... eller de som har hjerteinfarkt?

Men jeg har vel egentlig tro på at du får noe ut av dette jeg.

Tror neppe de tar i fra deg tilbudet du allerede har, med psykiatrisk sykepleier.

Og det er godt mulig du får tilbud om terapi og medisinsk behandling.

Jeg prøvde bare å belyse for deg en realitet i helsenorge slik jeg iallfall ser det.

Det er ikke kapasitet nok til alle desverre.

Men som jeg sa til deg....,

Fortvil ikke.. hvis dette skulle skje.

Det er dyktige behandlere der ute både på dps... og ikke minst på det private markedet.

Tror du vil finne ut av det uansett, du virker til å ha ressursene som skal til.

Veldig leit at det er slik. Det skulle vært plass til alle som trenger det!

Glad for å høre at det funker for deg. Kjempefint at du belyste dette for meg (du klarte å nå inn også faktisk:). Takk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest hvitløkskrydder

Den avhengigheten av andre. Vel, heldigvis er dette tanker jeg har holdt kun for meg selv, og ikke delt med noen inntil her og nå. Kansje er det også best slik..

Jeg har skjønt at ting tar tid i psykiatrien. Folk får bare tro og mene hva de vil om meg, men den utredningen er noe jeg har sett frem til, klamret meg til, for å klare å se fremover og ikke gi opp. I tillegg har det å ha et håp om bedring å forholde seg til, værrt viktig for meg. Jeg tror ikke bedringen vil komme på en to tre. Kansje vil det ta år. Kansje må det mye jobbing til også. Men det viktigste for meg er at jeg vet det er mulig. Skjønner ikke hva som er så galt med det.. Prøver du å ta fra meg dette håpet?

Ikke la noen ta fra deg det håpet. Beklageligvis kan du også komme ut for psykologer/psykiatere/leger som prøver å ta fra deg det. Men la for all del aldri noen ta fra deg håpet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jente31

Ikke la noen ta fra deg det håpet. Beklageligvis kan du også komme ut for psykologer/psykiatere/leger som prøver å ta fra deg det. Men la for all del aldri noen ta fra deg håpet.

Nei, jeg skal ikke la _noen_ ta fra meg håpet. Det betyr så mye for meg å ha dette å klamre seg til når ting blir for tøft..

Psykepleieren har også stor tro på at jeg vil få det bedre med tiden. Jeg føler meg ikke i stand til å stå på egne bein enda. Jeg trenger noen som har denne troen på meg. Men håper at jeg en dag skal slippe å være avhengig av å ha noen som "heier" på meg.. (Takk)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...