Dere som har mine/dine/våre barn...

[Gjest Persille]

... er det så mye administrasjon som jeg forestiller meg at det må være? Eller går det greit?

Jeg ser bare for meg at det er må være et slit å planlegge ferier, helligdager, hverdager osv....

Jeg spør fordi jeg står overfor valget selv (holder det med mine/dine pga administrasjonen, eller vil jeg etterhvert ha våre), og er fordomsfull overfor "arbeidsmengden" - og fordi jeg forestiller meg at er VELDIG mye mer masete enn "bare" mine/dine barn.

Så - der som faktisk VET noe om dettte; opplys meg!

Er det stor forskjell på mine/dine og mine/dine/våre? Evnt. mine/våre?

Overdriver jeg? Hvordan har dere løst dette praktisk?

[Gjest prust]

Søstera mi har mitt/dine/våt barn - dvs hun hadde ett barn fra før, mannen hadde tre fra før, og nå har de ett sammen.

Slik jeg forstå det, så går administrasjonen greit. Alle barna bor i samme by, men hans tre barn bor hos sin mor til vanlig, og er hos dem ca annenhver helg. Hennes ene barn + deres felles bor hos dem, men hun eldste er hos sin far den samme helga som de tre andre er hos sin mor - slik at de i helgene har enten ett barn eller fem.

Hvis det er noe spesielt som skjer, er alle parter fleksible til å "låne" bort sitt/sine barn - f.eks. bursdager, slektssamling, mm.

MEN - jeg tro nok det var en stor overgang for dem fra å ha helt barnefri annenhver helg til alltid å ha barn rundt seg!!!

[Speak]

Her i huset er det din og vår. Vår er uproblematisk, men jeg sliter stort med hans særkullsbarn. Gjennom årenes løp har jeg vel nesten endt med avsky - dessverre.

Dette tapper masse krefter, MEN når det gjelder administrasjon så føler jeg ikke at det er belastende. Vi har vært veldig konsekvente når det gjelder jul, nyttårsaften, 17-mai. Han har også vært med på annenhver ferie vi har hatt. (Dvs. når vi reiser til syden)

Vi bor veldig nærme hverandre (barnets far og mor), og det letter nok også mye.

[Gjest Persille]

Her i huset er det din og vår. Vår er uproblematisk, men jeg sliter stort med hans særkullsbarn. Gjennom årenes løp har jeg vel nesten endt med avsky - dessverre.

Dette tapper masse krefter, MEN når det gjelder administrasjon så føler jeg ikke at det er belastende. Vi har vært veldig konsekvente når det gjelder jul, nyttårsaften, 17-mai. Han har også vært med på annenhver ferie vi har hatt. (Dvs. når vi reiser til syden)

Vi bor veldig nærme hverandre (barnets far og mor), og det letter nok også mye.

Vi bor jo ikke nærme hverandre heller, og hans og mitt barn kommer til å ha den andre foreldren 12 mil fra hverandre.

Altså, uansett om han eller jeg flytter - så får ett av barna våre den andre foreldren 12 mil unna. Det hjelper jo ikke akkurat...

Drit... At man ikke bare kan falle for noen hvor alt er enkelt

[Speak]

Vi bor jo ikke nærme hverandre heller, og hans og mitt barn kommer til å ha den andre foreldren 12 mil fra hverandre.

Altså, uansett om han eller jeg flytter - så får ett av barna våre den andre foreldren 12 mil unna. Det hjelper jo ikke akkurat...

Drit... At man ikke bare kan falle for noen hvor alt er enkelt

*ler* Ja, det har jeg tenkt mange ganger når vi har hatt tøffe stunder med hans sønn.

12 mil er langt for barna når de skal reise mellom foreldrene annenhver helg. Kanskje midt i mellom er en mulighet?

[mariaflyfly]

Jeg har bare mine og hans, og vi bor ikke sammen engang. Greia er koplisert, min eks og jeg samarbeider usannsynlig dårlig, så administrasjonen av dette er ingen enkel sak i seg sjøl. Kjæresten og jeg bor foreløpig på hver vår kant av landet. Datra hans bor i en by på en tredje kant av landet.

Når jeg ser hva jeg har skrevet nå, blir jeg bare deppa, og tenker at jeg ikke skal jobbe med administrasjon mer, for jeg har mer enn nok logistikkhælvete på hjemmebane...

[Gjest Ikke lett for barna.]

Søstera mi har mitt/dine/våt barn - dvs hun hadde ett barn fra før, mannen hadde tre fra før, og nå har de ett sammen.

Slik jeg forstå det, så går administrasjonen greit. Alle barna bor i samme by, men hans tre barn bor hos sin mor til vanlig, og er hos dem ca annenhver helg. Hennes ene barn + deres felles bor hos dem, men hun eldste er hos sin far den samme helga som de tre andre er hos sin mor - slik at de i helgene har enten ett barn eller fem.

Hvis det er noe spesielt som skjer, er alle parter fleksible til å "låne" bort sitt/sine barn - f.eks. bursdager, slektssamling, mm.

MEN - jeg tro nok det var en stor overgang for dem fra å ha helt barnefri annenhver helg til alltid å ha barn rundt seg!!!

Jeg forstår ikke hvordan de kan greie å gi alle barna like mye oppmerksomhet.

For meg høres det ut som det komplette kaos.

Hva med de 3 barna som er på besøk hos faren sin bare annehver helg. Får de noe alenetid sammen faren?

Har en venninne med 3 barn. Ble skilt for ett år siden. Hun har nå blitt samboer med en mann med 2 barn. Hun ante ikke hva hun gikk til, sa hun. Synes det er fryktelig slitsomt og samboeren kan ikke akspetere det ene barnet hennes.

De har også ordnet seg slik at de enten har alle ungene eller ingen. Men det er visst ikke lett.. Det betyr jo at hun ikke lenger kan konsentrere seg om bare sine barn. Noe som ikke er lett å plutselig akseptere for barna som har kommet i tenåringsalderen.

Når de kommer til pappa er det det samme der også. Der får de heller ikke ha pappa for seg selv. Jeg tror det må være traumatisk for dem.

De har ikke noe felles barn og jeg vet ikke om de skal ha det heller, men da blir det vel ikke noe lettere.

[laban]

Jeg har sett noen slike tilfeller på svært nært hold, men har ikke personlig erfaring. Jeg uttaler meg derfor som en observatør utenfra, kombinert med at jeg har fått ærlige rapporter fra dem det gjelder - så får du selv vurdere om du vil bry deg om det jeg skriver :-)

Jeg synes det ser ut til å gå greit å også ha fellesbarn så lenge "resten" er relativt normalt og relativt enkelt. Med det mener jeg at alle barnas omsorgspersoner, også de som bor et annet sted, klarer å samarbeide, og at ingen av barna har spesielle behov / problemer som er belastende i seg selv.

I de tilfellene der ikke disse kriteriene er oppfylt, f.eks. hvis ett eller flere av særkullsbarna krever (mye) mer oppfølging enn det som er vanlig, er de voksne omtrent avhengige av å organisere det slik at de også har helger helt uten barn.

[Gjest prust]

Jeg forstår ikke hvordan de kan greie å gi alle barna like mye oppmerksomhet.

For meg høres det ut som det komplette kaos.

Hva med de 3 barna som er på besøk hos faren sin bare annehver helg. Får de noe alenetid sammen faren?

Har en venninne med 3 barn. Ble skilt for ett år siden. Hun har nå blitt samboer med en mann med 2 barn. Hun ante ikke hva hun gikk til, sa hun. Synes det er fryktelig slitsomt og samboeren kan ikke akspetere det ene barnet hennes.

De har også ordnet seg slik at de enten har alle ungene eller ingen. Men det er visst ikke lett.. Det betyr jo at hun ikke lenger kan konsentrere seg om bare sine barn. Noe som ikke er lett å plutselig akseptere for barna som har kommet i tenåringsalderen.

Når de kommer til pappa er det det samme der også. Der får de heller ikke ha pappa for seg selv. Jeg tror det må være traumatisk for dem.

De har ikke noe felles barn og jeg vet ikke om de skal ha det heller, men da blir det vel ikke noe lettere.

Ja - de får mye alenetid med pappaen. Han tar dem med på fotballkamp, tur i skogen, konserter mm.

Og de fire store store (15, 13, 10, 10) føler seg temmelig sterkt som én søskenflokk, føler jeg.

Selvsagt er det ikke enkelt, men jeg synes at disse familiene har klart å lage en god løsning som fungerer bra for alle.

[Gjest greit med de man har]

Hvis man har et godt forhold til ekspartnerne, og barna er friske og fungerer greit, så kan det ofte være positivt å ha søsken som binder den nye familien sammen.

Men det er veldig slitsomt å forholde seg til partnes ekspartner og særkullsbarn hvis forholdet er problemfylt eller barnet er spesielt ressurskrevende. Da ville jeg benyttet meg av muligheten til barnefrie helger og tid til full "restituering" innimellom, og ikke fått flere barn enn de man allerede tilsammen har.

[Gjest Ikke lett for barna.]

Ja - de får mye alenetid med pappaen. Han tar dem med på fotballkamp, tur i skogen, konserter mm.

Og de fire store store (15, 13, 10, 10) føler seg temmelig sterkt som én søskenflokk, føler jeg.

Selvsagt er det ikke enkelt, men jeg synes at disse familiene har klart å lage en god løsning som fungerer bra for alle.

"Ja - de får mye alenetid med pappaen. Han tar dem med på fotballkamp, tur i skogen, konserter mm"

Det er bra. Da gjør han så godt han kan. Men mye alenetid med pappaen er uansett umulig å få til med besøk hos han annehver helg.

Jeg lurer på hvordan det føles for barn og vite at pappa har et annet barn og et barn som ikke er sitt eget han bor sammen med hver dag, mens de bare får treffe han annehver helg.

Ja ja, det er sikkert ikke noe du kan svare på

Hos noen går det greit. Eller ihvertfall så greit som det er mulig å gjøre det ut av en slik situasjon. Hos noen virker det likevel som man skiller seg fra små problemer til store problemer.

[Gjest prust]

"Ja - de får mye alenetid med pappaen. Han tar dem med på fotballkamp, tur i skogen, konserter mm"

Det er bra. Da gjør han så godt han kan. Men mye alenetid med pappaen er uansett umulig å få til med besøk hos han annehver helg.

Jeg lurer på hvordan det føles for barn og vite at pappa har et annet barn og et barn som ikke er sitt eget han bor sammen med hver dag, mens de bare får treffe han annehver helg.

Ja ja, det er sikkert ikke noe du kan svare på

Hos noen går det greit. Eller ihvertfall så greit som det er mulig å gjøre det ut av en slik situasjon. Hos noen virker det likevel som man skiller seg fra små problemer til store problemer.

Nei - det beste vil jo slevsagt vært om foreldrene hadde hatt det godt sammen og klart å fungere som en familie. I dette tilfellet har ikke barna bodd sammen med pappaen siden de var bittesmå, og ser på det som normalsituasjon å bo hos mor+stefar i uka, og hos far+stemor annenhver helg + noe innimellom.

Om sommeren er de 2-3 uker i strekk hos pappaen.

[Atene]

Jeg så aldri selve administrasjonen som noe stort problem.

Og jeg kan i motsetning til de fleste som har svart komme med et argument _for_ å få et felles barn: Det binder familien sammen. Jeg var ikke lenger bare en utenforstående voksen, men moren til broren hans. Han var ikke lenger bare et ekstra barn som skapte arbeid og konflikter (med moren), han var broren til barnet mitt, og barnet mitt elsket ham. Da ble det lettere for meg også.

Det praktiske kan være en utfordring, men den virkelige utfordringen er alle de rotete følelsene. Hvordan omverdenen forlanger at du skal elske stebarnet som ditt eget, uten at du kan stille de samme kravene som du gjør til dine egne barn. Samt konflikter med ekser.

[Lillemus]

Jeg så aldri selve administrasjonen som noe stort problem.

Og jeg kan i motsetning til de fleste som har svart komme med et argument _for_ å få et felles barn: Det binder familien sammen. Jeg var ikke lenger bare en utenforstående voksen, men moren til broren hans. Han var ikke lenger bare et ekstra barn som skapte arbeid og konflikter (med moren), han var broren til barnet mitt, og barnet mitt elsket ham. Da ble det lettere for meg også.

Det praktiske kan være en utfordring, men den virkelige utfordringen er alle de rotete følelsene. Hvordan omverdenen forlanger at du skal elske stebarnet som ditt eget, uten at du kan stille de samme kravene som du gjør til dine egne barn. Samt konflikter med ekser.

''Hvordan omverdenen forlanger at du skal elske stebarnet som ditt eget, uten at du kan stille de samme kravene som du gjør til dine egne barn.''

Hvem sier at man ikke har lov til å stille krav til stebarn?! Jeg håper da inderlig at mine barns stemor stiller like strenge krav til dem som hun ville gjort til egne barn! De har værsågod å innordne seg familiens regler like mye om det er hun som påpeker det som om det skulle vært faren.

[Atene]

''Hvordan omverdenen forlanger at du skal elske stebarnet som ditt eget, uten at du kan stille de samme kravene som du gjør til dine egne barn.''

Hvem sier at man ikke har lov til å stille krav til stebarn?! Jeg håper da inderlig at mine barns stemor stiller like strenge krav til dem som hun ville gjort til egne barn! De har værsågod å innordne seg familiens regler like mye om det er hun som påpeker det som om det skulle vært faren.

Det er jeg helt enig med deg i, men i praksis er det veldig mange familier der det ikke fungerer sånn.

"Du er ikke mora mi" får venninnen min beskjed om når hun ber stebarna hjelpe til å dekke på bordet.

Jeg sier at da skal hun la være å dekke på til dem. Men da klager barna til moren sin, som så går til barnevernet. Festlig, ikke sant?

[Dorthe]

Vi bor jo ikke nærme hverandre heller, og hans og mitt barn kommer til å ha den andre foreldren 12 mil fra hverandre.

Altså, uansett om han eller jeg flytter - så får ett av barna våre den andre foreldren 12 mil unna. Det hjelper jo ikke akkurat...

Drit... At man ikke bare kan falle for noen hvor alt er enkelt

Jeg har faren til minstemann 12 mil unna. Det er ikke noe problem faktisk, det er ikke lenger unna enn at det er overkommelig. Han bodde 200 mil unna for noen år siden, da løste vi det slik at han hadde minstemann i feriene. Nå har han minstemann i feriene og annenhverhelg.

Men han har ikke flere unger da, det gjør det kanskje litt lettere.

[Lillemus]

Det er jeg helt enig med deg i, men i praksis er det veldig mange familier der det ikke fungerer sånn.

"Du er ikke mora mi" får venninnen min beskjed om når hun ber stebarna hjelpe til å dekke på bordet.

Jeg sier at da skal hun la være å dekke på til dem. Men da klager barna til moren sin, som så går til barnevernet. Festlig, ikke sant?

Men hvor er faren hen i dette tilfellet da?! Hadde faren til mine barn ikke tatt for seg ungene om de hadde sagt noe sånt til stemora så hadde jeg fått hetta og gitt ham inn så han skjønte poenget!

[Atene]

Men hvor er faren hen i dette tilfellet da?! Hadde faren til mine barn ikke tatt for seg ungene om de hadde sagt noe sånt til stemora så hadde jeg fått hetta og gitt ham inn så han skjønte poenget!

Som regel er han på jobb. Hun er hjemme med felles barn, og dermed forventes det at hun stiller opp 100% for stebarna også. Uten å bli hørt, og uten å få noen særlig takk. Familievernkontoret har den samme holdningen - hun har ingenting hun skulle ha sagt.

Det var et enkelt eksempel å gripe fatt i, men ikke et enestående. Det er jo bare å se hva som skjer her hvis en stemor drister seg til å skrive et innlegg om at hun ikke elsker stebarna.

[Gjest opprørt av dette]

Jeg har lest tråden, og må si at jeg blir lei meg på barnas vegne, og også de voksnes. Dette må da være det komplette kaos, at følelser, hat, oppmerksomhet (og -manglende).

Man blir aldri like glad i et stebarn, som i sitt eget, om man har egne barn.

En annen ting er at ungene er som pakkepost, og at de voksne setter seg selv foran ungene. Jeg tror jeg spyr. Og da lurer man på om det blir for mye administrasjon med det hele! Også tror man at et felles barn gjør susen. Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Kanskje man heller skal tenke seg om to ganger før man lager seg unger med hvemsom helst.

Det virker som om det er omtrent bare lillemus som har klart å holde hodet kaldt og ha en velfungerende famile etter brudd.

[laban]

Jeg har lest tråden, og må si at jeg blir lei meg på barnas vegne, og også de voksnes. Dette må da være det komplette kaos, at følelser, hat, oppmerksomhet (og -manglende).

Man blir aldri like glad i et stebarn, som i sitt eget, om man har egne barn.

En annen ting er at ungene er som pakkepost, og at de voksne setter seg selv foran ungene. Jeg tror jeg spyr. Og da lurer man på om det blir for mye administrasjon med det hele! Også tror man at et felles barn gjør susen. Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Kanskje man heller skal tenke seg om to ganger før man lager seg unger med hvemsom helst.

Det virker som om det er omtrent bare lillemus som har klart å holde hodet kaldt og ha en velfungerende famile etter brudd.

Jeg innrømmer faktisk at jeg i perioder synes det kan være ganske mye administrasjon med to barn, selv om jeg er gift med faren deres.

Så bare ring barnevernet når du er ferdig med å spy.