Lekser og læring. Hvem har ansvaret?

[Gjest Multippel]

Hei Løvinne71

Jeg har kjempet en hard kamp FOR leksene - inne på dette forumet. Som du ser av laban sitt innlegg med lenker, har jeg også argumenter for det.

Slik samfunnet er i dag, ER det foreldrene som har hovedansvaret for barna sine. Er det ikke foreldrene som har bestemt seg for å få barn? Da må man følge dem opp også, selv om det er et slit.

Noe som skremmer meg, er hvordan ansvaret for barna i større og større grad overlates til alle andre enn foreldrene, og hvor lite barn egentlig er hjemme i våken tilstand i løpet av en skoleuke. Det er skole, lange dager på SFO, idrettslag og det ene med det andre. DETTE tror jeg stresser barna i langt større grad enn en lekse.

En annen debatt er lekseMENGDE, lekseVANSKEGRAD og HENSIKTEN med den aktuelle leksa. Dersom dette er godt tilpasset, tror jeg også det er mindre mas.

Jeg ble fasinert av svaret til en under her, der læreren hadde svart noes om at man skal hjelpe lite nok. UTrolig godt sagt. Foreldrene skal gjennom hele oppveksten være et støttende stillas i jobben med å øve barnet på å bli selvstendig.

Jeg synes unger som ikke gidder lekser må få konsekvenser, og det av foreldrene. Det er foreldrene som har hovedansvaret for sine barn. (ennå!!)

Når det er sagt, er jeg hjertens enig i at enkelte barn ikke får den støtten og oppmuntringen de trenger hjemme i forhold til leksearbeidet. I en skole der det bør være plass til alle, bør det også være like muligheter for en god utdanning. Leksehjelp bør være en støtte til de som ikke får annen støtte.

Er også enig med andre her som skriver at ressursene ikke er tilstede slik situasjonen er i dag. Lærere blir pålagt mer og mer ansvar innenfor de samme, trange rammene. Jeg ønsker ikke å klage over læreryrket, for jeg mener det er det herligste yrket i verden, men jeg har et sterkt ønske om at politikerne våre snart forstår at vi trenger ressurser for å utrette det de pålegger oss.

Som forelder til tre barn med knsentrasjonsproblemer og oppmerksomhetsvikt så har lekser til tider blitt svært slitsomt. Alle trenger hjelp og jeg har vært alene. Det er mistanke om ADHD og den eldste datteren min har nå fått diagnosen.

Jeg syns likevel lekser kan være en veldig fin ting fordi jeg selv ville mistet oversikten over hva barna mine kan og hvor de står faglig sett ellers. Dessuten så kan det også være skikkelig koselig.

Men det er viktig og se på helheten og noen ganger få dette tilpasset. Det er bedre at man gjør noe og får det til enn at det blir helt uoverkommelig.

Gode pedagogiske tips kan gjøre det lettere for foreldrene. Jeg har måttet til nå lete alt opp selv. Den nye læreren har jeg veldig store forhåpninger til. Men hun er jo spesialpedagog med spesial område i småbarnspedagogikk og læring i forhold til mennesker med psykisk utvikling. Hun er veldig godt utdannet og jeg merker at hun er det.

Det krever selvsagt samarbeid mellom skole og hjem.

[Gjest Multippel]

Jeg har helt motsatt erfaring enn deg. Mine foreldre fulgte absolutt ikke opp på skolefronten, og at jeg gikk ut av vgs med gode karakterer er mer på tross av enn på grunn av foreldreinnsatsen.

Jeg sleit veldig med arbeidsvanene mine, jeg var ustrukturert og jobbet etter skippertakmetoden. Hadde jeg ikke vært så våken i timene og likt så godt å gå på skolen, hadde det hele gått "åt skogen".

Så - jeg tror nok man kan gjøre større skade ved å ikke følge opp enn ved å gjøre det...

All ære til deg - og meg - for at vi greide oss uten oppfølging, jeg tror ikke det er hovedreglen.

Jeg tror det eret generasjonsskifte på dette. Jeg ble heller ike fulgt opp hjemmefra. Skolen har aldri krevd så mye av foreldrene som de gjør nå. Da jeg gikk på skolen var lekser en sak mellom meg og læreren. de ble sjekket og gitt respons på. Selv om jeg syns foreldrene må følge opp barna sine syns jeg det er viktig at lærerene ikke "melder" seg ut og overlater alt til oss.

[avidi]

Du har rett, jeg tenkte ikke på før jeg fikk datteren min at dersom ungdomsskolen ikke hadde ressurser til å sette inn en vikar med utdannelse, ville det bli mitt ansvar å lære henne B-språket på kveldstid. (Ja, jeg gjorde det - flaks at det var et språk jeg kunne.)

Jeg er enig med deg i mye, f.eks. når det gjelder ressurser og at skolen stadig får nye, krevende oppgaver. F.eks. er det vel innført en masse målstyrings- og dokumentasjonsarbeid i det siste, som må ta mye tid hvis man har mange elever.

Men jeg tror virkelig ikke folk i 30-årene med babyer og barnehagebarn kan vurdere om de klarer å "følge opp" prosjektarbeidet og de andre ungdomsskoleoppgavene 10 år senere. Er man alene med to store barn og i full jobb, noe som ikke er så uvanlig, har jeg stor forståelse for at det er slitsomt. Datteren min hadde ikke en eneste fritidsaktivitet ved siden av ungdomsskolen (og jeg er heller ikke alenemor), og hun er flink på skolen, men jeg syntes likevel det var krevende. Man trenger ikke være egoist eller ansvarsløs for å føle det som et ork. Det er et tankekors når man gleder seg like mye som skolebarna til vinter- og høstferien, selv om man skal på jobb som vanlig.

Jeg mistenker at mange lærere også misliker prosjektarbeid og ser at mange elever har lite utbytte av det, derfor havner så mange av disse kjempeoppgavene i sekken som skal "gjøres ferdig hjemme".

Dessuten hadde det vært en idé å samordne litt, slik at ikke språklærerne legger inn prøver samme uke som det pågår et digert realfagsprosjekt. Kampen om hvilke fag som er viktigst, bør kunne tas en annen gang.

Jeg mener at man bør ha hjemmelekser fra 1. klasse mens det ennå er litt stas, fordi man må komme inn i vanen. Venter man med dette til f.eks. etter at barnet slutter på SFO, tror jeg mange vil være sjanseløse hvis man har vent seg til at det er fri etter skoletid. Det tilsier i hvert fall hvis mine erfaringer fra høyere klassetrinn.

Du beskriver situasjonen godt Laban.Størstejenta vår er ei ressursterk og arbeissom jente som vireklig har jobbet og slitt for sine gode karakterer. Da hun kom på ungdomsskolen måtte jeg gi tapt for leksehjelp, det ble for avansert for meg. Heldigvis er mannen min god i matte så han kunne hjelpe hennne der.

Som du sier, både på ungdomsskolen og nå på videregående er det to, tre innleveringer hver uke. Elevene drukner i lekser og innleveringer. Datteren min har måttet slutte med mange av aktivitetene sine for i det hele tatt å klare skolearbeidet.

Lekser på trinn 1. 7. er bare småtterier mot det som kommer senere.

[laban]

Du beskriver situasjonen godt Laban.Størstejenta vår er ei ressursterk og arbeissom jente som vireklig har jobbet og slitt for sine gode karakterer. Da hun kom på ungdomsskolen måtte jeg gi tapt for leksehjelp, det ble for avansert for meg. Heldigvis er mannen min god i matte så han kunne hjelpe hennne der.

Som du sier, både på ungdomsskolen og nå på videregående er det to, tre innleveringer hver uke. Elevene drukner i lekser og innleveringer. Datteren min har måttet slutte med mange av aktivitetene sine for i det hele tatt å klare skolearbeidet.

Lekser på trinn 1. 7. er bare småtterier mot det som kommer senere.

Jeg synes faktisk det er hakket bedre på videregående enn på ungdomsskolen, fordi det virker som om de utnytter tiden bedre på skolen. Men det kan være fordi skolen til datteren min har et opplegg med faste studietimer. Det er mye å gjøre, men det står litt mer i forhold til tiden de får til rådighet.

På ungdomsskolen gikk mye av dagen vekk i tull. Men man blir sliten av å være der 6 - 8 timer allikevel - og så skal alt "gjøres ferdig hjemme" etterpå.

[løvinne71]

Jeg synes faktisk det er hakket bedre på videregående enn på ungdomsskolen, fordi det virker som om de utnytter tiden bedre på skolen. Men det kan være fordi skolen til datteren min har et opplegg med faste studietimer. Det er mye å gjøre, men det står litt mer i forhold til tiden de får til rådighet.

På ungdomsskolen gikk mye av dagen vekk i tull. Men man blir sliten av å være der 6 - 8 timer allikevel - og så skal alt "gjøres ferdig hjemme" etterpå.

Et annet poeng er jo at videregående er "frivillig" så elevene er jo i utgangspunktet

ikke påtvunget skolearbeid og lekser "mot sin vilje".

På videregående har mange også selv valgt linje og fag etter interesser og evner, så det er kanskje lettere å være motivert?

Og selvfølgelig er de jo eldre, og er antagelig flinkere til å skaffe seg informasjon og hjelp på egenhånd..

[løvinne71]

''Norske skoler kritiseres jo for å ha et lavere læringsnivå i skolen, enn mange andre land. Og det er kanskje ikke så rart, hvis skole systemet baserer seg så mye på foreldrenes hjelp?''

Det er det flere land som sier om seg selv i politiske debatter. Alle kan ikke være dårligst.

Nei, men da kan man ihvertfall prøve å bli bedre, og finne ut hva som gjør at det ikke er bra nok....

[løvinne71]

Jeg ser problemet fra flere vinkler, da jeg både er lærer i barneskolen, - og mor til 3.klassing...

Jeg er på magne måter enig med deg: Men det er ikke sånn her hoss oss, at skolen slutter allerede i 12-13.tida! De korteste dagene slutter skolen kl. 13.15, de andre 14.10 (skolestart er kl. 8.30)

Jeg ser at elevene får flere og flere timer med undervisning, lærerene får flere og flere oppgaver, i tillegg til å være pedagoger, pensum blir mer og mer omfattende, elevene blir mer og mer urolig pga. stress i hverdagen: De fleste er med på flere enn 1 aktivitet på fridtida, - og foreldre må jobbe mer og mer for å få økonomien til å " henge sammen". Det er med andre ord _veldig_ mange faktorer inne i bildet.

JEg har selv en sønn som er _veldig_ lite motivert for å gjøre lekser etter skoledag og SFO, og jeg må sitte ved siden av ham den tida det tar å gjøre leksene.

JA! Det er slitsomt, det er frustrerende å være mor, - men det er om mulig like, om ikke mer! frustrerende å være lærer i dagens norske skole: Vi skal igjennom et kjempepensum, på få timer! Vi skal forsvare at det er slik overfor foreldrene, vi skal tilrettelegge for at alle elevene skal få tilpasset opplæring på sitt nivå, og det eneste vi _egentlig_ trenger, er mer ressurser /flere pedagoger til hver enkelt time... Det hjelper svært lite at elevene får flere timer på skolen, når vi som skal lære dem noe, blir færre og færre! I dag er det ikke noe "tak" ¨på hvor mange elever det kan være på hver lærer. Er det en skole/kommune med dårlig økonomi og mange elever på ett kull, skal alle disse kunne ha bare 1 lærer. Da blir det vanskelig, da!

JEg er enig med deg i at det skulle vært 1 time hver dag, på skolen, med lærer tilgjengelig for leksegjøring.

Benytt stemmeretten din ved kommunevalget, og sørg for at kommunene ser hvilket ansvar de har! Jeg vil veldig gjerne hjeple både foreldre og elever med leksene, men da må jeg også få en ressurs til å kunne gjøre det!

Jeg er med andre ord enig i mye av det du skriver, men jeg vet av bitter erfaring, at det er ikke _lærerene_ nødvendigvis som er vanskelig, men hele systemet!

Hilsen

Hei.

Hensikten min var selvfølgelig ikke å kritisere lærerne! Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at de fleste lærere gjør en glimrende jobb, både på faglig og menneskelig plan.

Jeg har faktisk dyp respekt for dere som frivillig påtar dere oppgaven å jobbe med så mange barn daglig! Og jeg er takknemmelig for den jobben dere gjør med å lære opp ungene våre!

Så problemet ligger ikke hos lærerne, men i hvordan skolensystemet er lagt opp.

Som du selv sier, er dette sikkert et spørsmål om flere, eller en omfordeling av ressurser.

Dagen skole, burde kanskje tilpasses bedre etter dagens "moderne" samfunn?

Og siden mange familier idag antagelig lever mere hektiske liv nå enn de gjorde for 20,30,40,50 år siden, kan man ikke kanskje ikke basere seg på at folk flest har den samme tid og ressurser til å følge med skolearbeidet.

Skolen er jo elevenes "jobb" men i motsetning til oss voksne, har ikke barna fri når skoledagen er slutt, for da kreves det at varierende mengde av fritiden skal benyttes til lekser....

Ja, selvfølgelig skal foreldrene følge opp barna sine! Men oppfølging dreier seg jo om mere enn å steppe inn som faglig pedagog og lærer på kveldstid for å hjelpe til med skolearbeid.

Oppfølging kan også være fritidsaktiviteter, hobbyer og interesser, eller rett og slett å være sammen med barna som en familie.

Av de usle timene man har til rådighet på en hverdagskveld, tror jeg mange ville foretrukket å bruke disse til mere lystbetonte ting enn å mase seg igjennom lekser med barn som ofte heller vil gjøre noe helt annet...

[PieLill]

Mine barn er mitt ansvar. Selvsagt tar det mye tid og energi. Selvsagt må andre ting salderes.

På skolen vil de møte dyktige lærere og mindre dyktige lærere. De vil møte læringssituasjoner som fungerer godt for dem og som ikke fungerer i det hele tatt. Og jeg atkter å våke som en smed over deres utdanning og læringsutbytte i skolen.

Noen problemer kan løses ved dialog med skolen. Andre ting lar seg ikke løse og jeg får sette meg ned å lære dem tingene selv. Mine barn er for verdifulle til å overlate så viktige ting til tilfeldigheter og til å gå rundt og vente på vær og vind.

Uten lekser vil jeg miste mitt viktigste barometer på hvordan det står til. Jeg vil miste fellesskap med og kjennskap til barnet. Hvordan skal jeg da kunne tale barnets sak på skolen?

Skolen har en avgjørende rolle for mine barns utdanning. (Derfor overlater jeg ikke skolevalg til noe så tilfeldig som vår adresse.) Men foreldrenes rolle er også avgjørende enten vi liker det eller ikke. Særlig de første årene har vi som foreldre en oppgave som ikke skolen automatisk kan overta. Skolen er spesialisten på generell pedagogikk og pensum. Foreldrene er spesialister på sine barn på en måte som ingen lærer kan bli.

Skal ikke jeg få lov å nedprioritere andre ting og gjøre mitt ytterste for mine barn på dette området bare fordi noen andre foreldre ikke kan eller vil gjøre det? Skolen som det kolektivistiske systemet det nødvendigvis må være, vil aldri kunne strekke til for alle barn fordi mange barn har stort behov for individuell oppfølging.

I en hver småskoleklasse med 20 barn finner man minst 4-5 stykker som bruker 20 minutter på å ta opp blyanten og som ikke får gjort stort uten at noen sitter med dem hele tiden. Skolen er ikke bemannet for å følge opp dissa barna slik det er i dag. Om foreldrene ikke tetter hullene hjemme, kommer de ikke til å tettes.

Heldagsskolen kommer til å skape nye tapere. Taperne blir de barna som trenger ting mer individuelt enn skolen kan gi. Hvilken heldagsskolen vil daglig kunne tilby 60 minutters individuell oppfølging til minst 1/4 av barna. Og tenkt hvor tungt det blir for de barna som først blir tvunget til en utvidet skoledag de har minimalt utbytte av, for så å måtte ta igjen tingene når de kommer hjem.

Det må gjerne komme et større tilbud om leksehjelp i skolens / SFOs regi. Men det vil være en tragedie om foreldre som både kan og vil gjøre en jobb på dette området blir hindret i å gjøre det fordi alle skal ha like dårlig oppfølging.

mvh

[Gjest en lærer]

Mine barn er mitt ansvar. Selvsagt tar det mye tid og energi. Selvsagt må andre ting salderes.

På skolen vil de møte dyktige lærere og mindre dyktige lærere. De vil møte læringssituasjoner som fungerer godt for dem og som ikke fungerer i det hele tatt. Og jeg atkter å våke som en smed over deres utdanning og læringsutbytte i skolen.

Noen problemer kan løses ved dialog med skolen. Andre ting lar seg ikke løse og jeg får sette meg ned å lære dem tingene selv. Mine barn er for verdifulle til å overlate så viktige ting til tilfeldigheter og til å gå rundt og vente på vær og vind.

Uten lekser vil jeg miste mitt viktigste barometer på hvordan det står til. Jeg vil miste fellesskap med og kjennskap til barnet. Hvordan skal jeg da kunne tale barnets sak på skolen?

Skolen har en avgjørende rolle for mine barns utdanning. (Derfor overlater jeg ikke skolevalg til noe så tilfeldig som vår adresse.) Men foreldrenes rolle er også avgjørende enten vi liker det eller ikke. Særlig de første årene har vi som foreldre en oppgave som ikke skolen automatisk kan overta. Skolen er spesialisten på generell pedagogikk og pensum. Foreldrene er spesialister på sine barn på en måte som ingen lærer kan bli.

Skal ikke jeg få lov å nedprioritere andre ting og gjøre mitt ytterste for mine barn på dette området bare fordi noen andre foreldre ikke kan eller vil gjøre det? Skolen som det kolektivistiske systemet det nødvendigvis må være, vil aldri kunne strekke til for alle barn fordi mange barn har stort behov for individuell oppfølging.

I en hver småskoleklasse med 20 barn finner man minst 4-5 stykker som bruker 20 minutter på å ta opp blyanten og som ikke får gjort stort uten at noen sitter med dem hele tiden. Skolen er ikke bemannet for å følge opp dissa barna slik det er i dag. Om foreldrene ikke tetter hullene hjemme, kommer de ikke til å tettes.

Heldagsskolen kommer til å skape nye tapere. Taperne blir de barna som trenger ting mer individuelt enn skolen kan gi. Hvilken heldagsskolen vil daglig kunne tilby 60 minutters individuell oppfølging til minst 1/4 av barna. Og tenkt hvor tungt det blir for de barna som først blir tvunget til en utvidet skoledag de har minimalt utbytte av, for så å måtte ta igjen tingene når de kommer hjem.

Det må gjerne komme et større tilbud om leksehjelp i skolens / SFOs regi. Men det vil være en tragedie om foreldre som både kan og vil gjøre en jobb på dette området blir hindret i å gjøre det fordi alle skal ha like dårlig oppfølging.

mvh

Amen!

[Gjest en lærer]

Som forelder til tre barn med knsentrasjonsproblemer og oppmerksomhetsvikt så har lekser til tider blitt svært slitsomt. Alle trenger hjelp og jeg har vært alene. Det er mistanke om ADHD og den eldste datteren min har nå fått diagnosen.

Jeg syns likevel lekser kan være en veldig fin ting fordi jeg selv ville mistet oversikten over hva barna mine kan og hvor de står faglig sett ellers. Dessuten så kan det også være skikkelig koselig.

Men det er viktig og se på helheten og noen ganger få dette tilpasset. Det er bedre at man gjør noe og får det til enn at det blir helt uoverkommelig.

Gode pedagogiske tips kan gjøre det lettere for foreldrene. Jeg har måttet til nå lete alt opp selv. Den nye læreren har jeg veldig store forhåpninger til. Men hun er jo spesialpedagog med spesial område i småbarnspedagogikk og læring i forhold til mennesker med psykisk utvikling. Hun er veldig godt utdannet og jeg merker at hun er det.

Det krever selvsagt samarbeid mellom skole og hjem.

Her synes jeg du er inne på noe vesentlig, og det er tilpasset læring. Helt klart på sin plass! Håper du får tilrettelagt dette i stor nok grad, så du ikke sliter deg ut.

Mvh

[Gjest en lærer]

Henger meg på dette. Synes det var godt skrevet. Spesielt om at vi skal hjelp til lite nok.

Jeg tar også av meg hatten for jobben som gjøres av lærere. Utrolig at det er mulig å få inn læring med 1 lærer og 25 elever.

Så å pekte på at det burde vært større ressurser på skolen er på sin plass. At det skal være mulig med leksehjelp på SFO er også bra. (Det har de på skolen der snuppa går, og ho bruker det innimellom)

Takk! Og hurra, for at noen ser situasjonen!

[PieLill]

Jeg er enig i at barn er foreldres ansvar. Men det er en kjennsgjerning at noen foreldre ikke vil, orker eller evner å ta dette ansvaret, spesielt i forhold til skole og lekser. Skoletapere får også barn, og det kan neppe være lett for dem å følge opp ungene skikkelig, ikke en gang om de ønsker det.

Og da er det barna det går ut over, ikke de voksne.

Derfor synes jeg at skolen burde vært lagt opp slik at det meste av læringen foregikk der, med nok ressurser til at ungene fikk den hjelpen de trengte. I praksis ville vel dette bety innføring av heldagsskolen.

Barn med ressurssterke forelder, eller i det minste foreldre som evnet å følge opp, ville fremdeles ha en fordel. Disse foreldrene ville ikke slutte å følge med, selv om mer læring foregikk på skolen. Men det kunne demme opp for noen av ulempene for de andre barna.

Har du noen tanker om hvor mange flere resurser skolen må tilføres for at _alle_ barn skal få en optimal oppfølging og utdanning uten nevneverdig innsats fra foreldrene? Må bevilgningene fordobles, firedobles eller kanskje 10-dobles?

mvh

[Lisabeth]

Bare vent til du får ungdomsskolebarn, så er du ikke lenger i det minste tvil om hvem som har hovedansvaret... Det er faktisk bedre på videregående, der kaster de ikke bort så mye av dagen på uro og tull. Dette er i hvert fall min erfaring, riktignok med bare ett barn.

Det har vært mange tråder om dette (men det betyr ikke at jeg mener temaet ikke kan tas opp igjen). Lekser i småskolen handler nok ofte mest om innøving av vanen med å jobbe med en oppgave på egen hånd, basert på noe man har gjennomgått på skolen. Foreldrene ønsker også å følge med ungenes utvikling på denne måten. Det blir verre når barna blir eldre og leksene mindre konkrete.

Du kan jo lese hva bl.a. sjøstjerna og undertegnede har skrevet i disse trådene - i motsetning til mange andre, har vi ikke bare småskolebarn:

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=3578528

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=3577752

I en av trådene er det en link til Tenåringsforum, der en mor fortviler over det du beskriver som et mulig scenario.

Jeg skummet gjennom her og der og endte til slutt opp med det eksempelet du ga på ungdomsskolelekser.

Hjelp!! Er det sant? *Gruer seg til barna begynner ungdomsskolen*

Jeg må si jeg har vondt for å se at dette er en god læringsform. Da jeg gikk på skolen gjrorde jeg ihvertfall bare mine egne lekser, ikke klassekameratene sine. Jeg hadde dessuten muligheten til å prioritere tiden min selv, uten å være så avhengig av andres innsats.

[tzatziki1365380058]

Har du noen tanker om hvor mange flere resurser skolen må tilføres for at _alle_ barn skal få en optimal oppfølging og utdanning uten nevneverdig innsats fra foreldrene? Må bevilgningene fordobles, firedobles eller kanskje 10-dobles?

mvh

Heldagsskolen ville løse mange av disse problemene, det er ikke verre enn å utvide undervisningstimene slik at arbeidet blir gjort på skolen i stedet for hjemme Naturligvis ressurskrevende, men det er en satsning jeg er villig til både å betale ekstra skatt og høyere barnehagepris for, for den del.

"Hele" familien min er lærere, fra foreldre til søstre til et par svogere, de har jobber fra skolesjefstilling og "nedover" i systemet, og har ikke samme bekymringer i forhold til dette som du tydeligvis har. De hevder at det på alle måter er mulig å få til, med en del omprioriteringer.

Jeg synes det er ille at en del barn i praksis ikke får sjans til å komme seg dit evnene tilsier fordi de er avhengig av foreldre som kanskje verken vil eller evner å gi dem hjelp. Hvilket alternativ ser du for å ta hånd om disse ungene?

I Oslo, og sikkert andre steder, finnes det en del leksehjelp-ordninger på frivillig basis. Det er jo kjempebra, men det er ikke hvilke som helst unger som havner der, heller. Selv det krever en viss grad av ressurser fra familienes side.

Du synes sikker jeg er kravstor igjen, deg om det.

[tzatziki1365380058]

Mine barn er mitt ansvar. Selvsagt tar det mye tid og energi. Selvsagt må andre ting salderes.

På skolen vil de møte dyktige lærere og mindre dyktige lærere. De vil møte læringssituasjoner som fungerer godt for dem og som ikke fungerer i det hele tatt. Og jeg atkter å våke som en smed over deres utdanning og læringsutbytte i skolen.

Noen problemer kan løses ved dialog med skolen. Andre ting lar seg ikke løse og jeg får sette meg ned å lære dem tingene selv. Mine barn er for verdifulle til å overlate så viktige ting til tilfeldigheter og til å gå rundt og vente på vær og vind.

Uten lekser vil jeg miste mitt viktigste barometer på hvordan det står til. Jeg vil miste fellesskap med og kjennskap til barnet. Hvordan skal jeg da kunne tale barnets sak på skolen?

Skolen har en avgjørende rolle for mine barns utdanning. (Derfor overlater jeg ikke skolevalg til noe så tilfeldig som vår adresse.) Men foreldrenes rolle er også avgjørende enten vi liker det eller ikke. Særlig de første årene har vi som foreldre en oppgave som ikke skolen automatisk kan overta. Skolen er spesialisten på generell pedagogikk og pensum. Foreldrene er spesialister på sine barn på en måte som ingen lærer kan bli.

Skal ikke jeg få lov å nedprioritere andre ting og gjøre mitt ytterste for mine barn på dette området bare fordi noen andre foreldre ikke kan eller vil gjøre det? Skolen som det kolektivistiske systemet det nødvendigvis må være, vil aldri kunne strekke til for alle barn fordi mange barn har stort behov for individuell oppfølging.

I en hver småskoleklasse med 20 barn finner man minst 4-5 stykker som bruker 20 minutter på å ta opp blyanten og som ikke får gjort stort uten at noen sitter med dem hele tiden. Skolen er ikke bemannet for å følge opp dissa barna slik det er i dag. Om foreldrene ikke tetter hullene hjemme, kommer de ikke til å tettes.

Heldagsskolen kommer til å skape nye tapere. Taperne blir de barna som trenger ting mer individuelt enn skolen kan gi. Hvilken heldagsskolen vil daglig kunne tilby 60 minutters individuell oppfølging til minst 1/4 av barna. Og tenkt hvor tungt det blir for de barna som først blir tvunget til en utvidet skoledag de har minimalt utbytte av, for så å måtte ta igjen tingene når de kommer hjem.

Det må gjerne komme et større tilbud om leksehjelp i skolens / SFOs regi. Men det vil være en tragedie om foreldre som både kan og vil gjøre en jobb på dette området blir hindret i å gjøre det fordi alle skal ha like dårlig oppfølging.

mvh

Jeg skjønner ikke et øyeblikk hvorfor du skulle måtte bruke mindre tid på våre barn selv om SFO blir erstattet av skoletimer, eller hvorfor det på noen måte skulle hindre deg i å følge opp barna hjemme.

[tzatziki1365380058]

Jeg skjønner ikke et øyeblikk hvorfor du skulle måtte bruke mindre tid på våre barn selv om SFO blir erstattet av skoletimer, eller hvorfor det på noen måte skulle hindre deg i å følge opp barna hjemme.

På dine barn, skulle det stå. Jeg hadde egentlig skrevet "du og jeg skulle bruke...."

[PieLill]

Jeg skjønner ikke et øyeblikk hvorfor du skulle måtte bruke mindre tid på våre barn selv om SFO blir erstattet av skoletimer, eller hvorfor det på noen måte skulle hindre deg i å følge opp barna hjemme.

Vår barn bruker veldig lite tid på SFO. - Det ville gått ut over både familieliv og skolearbeid.

Med heldagsskole ville vi ikke lengre ha det valget.

mvh

[PieLill]

Heldagsskolen ville løse mange av disse problemene, det er ikke verre enn å utvide undervisningstimene slik at arbeidet blir gjort på skolen i stedet for hjemme Naturligvis ressurskrevende, men det er en satsning jeg er villig til både å betale ekstra skatt og høyere barnehagepris for, for den del.

"Hele" familien min er lærere, fra foreldre til søstre til et par svogere, de har jobber fra skolesjefstilling og "nedover" i systemet, og har ikke samme bekymringer i forhold til dette som du tydeligvis har. De hevder at det på alle måter er mulig å få til, med en del omprioriteringer.

Jeg synes det er ille at en del barn i praksis ikke får sjans til å komme seg dit evnene tilsier fordi de er avhengig av foreldre som kanskje verken vil eller evner å gi dem hjelp. Hvilket alternativ ser du for å ta hånd om disse ungene?

I Oslo, og sikkert andre steder, finnes det en del leksehjelp-ordninger på frivillig basis. Det er jo kjempebra, men det er ikke hvilke som helst unger som havner der, heller. Selv det krever en viss grad av ressurser fra familienes side.

Du synes sikker jeg er kravstor igjen, deg om det.

Mange barn, særlig i småskolen, krever at noen sitter ved siden av dem hele tiden for at de skal få gjort noe som helst.

Disse vil ikke få gjort noe som helst selvstendig arbeid i en heldagsskole. Det er jo ikke midler til å gi dem nødvendig oppfølging med den skoletiden som finnes i deg.

Leksehjelp som en frivillig ordning for elevene, synes jeg er helt supert, men å frata de foreldrene som ønsker å gjøre dette selv muligheten til det, blir helt feil. Når ungene kommer trette og frustrerte hjem etter kanskje flere timer med fåfengt skolearbeid, er det ikke mye tid og krefter igjen til å kompensere for det barnet ikke får hjelp med på skolen.

Jeg synes dessuten at det vil være bedre å ansvarliggjøre foreldre framfor å ytterligere frata foreldrene ansvar for sine barn.

mvh

[tzatziki1365380058]

Vår barn bruker veldig lite tid på SFO. - Det ville gått ut over både familieliv og skolearbeid.

Med heldagsskole ville vi ikke lengre ha det valget.

mvh

Da skjønner jeg jo godt at du er mot heldagsskole. Spørsmålet er jo hvordan man skal prioritere når man velger politiske løsninger, det store flertallet som bruker og er avhengig av SFO og sørge for et bedre tilbud til dem, eller legge til rette for at de som har mulighet til å velge bort SFO skal fortsette å få velge, i praksis på bekostning av de mange.

Jeg synes SFO i hovedsak er lite annet enn betalt barnepass. Ville mye heller hatt skole de timene, men naturligvis med nok tid til lek og bevegelse underveis.

[tzatziki1365380058]

Mange barn, særlig i småskolen, krever at noen sitter ved siden av dem hele tiden for at de skal få gjort noe som helst.

Disse vil ikke få gjort noe som helst selvstendig arbeid i en heldagsskole. Det er jo ikke midler til å gi dem nødvendig oppfølging med den skoletiden som finnes i deg.

Leksehjelp som en frivillig ordning for elevene, synes jeg er helt supert, men å frata de foreldrene som ønsker å gjøre dette selv muligheten til det, blir helt feil. Når ungene kommer trette og frustrerte hjem etter kanskje flere timer med fåfengt skolearbeid, er det ikke mye tid og krefter igjen til å kompensere for det barnet ikke får hjelp med på skolen.

Jeg synes dessuten at det vil være bedre å ansvarliggjøre foreldre framfor å ytterligere frata foreldrene ansvar for sine barn.

mvh

De foreldrene som ønsker å følge opp selv, vil ikke få mindre sjanse til det dersom det blir heldagsskole. Ja, de som ikke trenger SFO får mindre tid, men jeg foretrekker tilbud tilrettelagt for flertallet, ikke mindretallet.

De fleste barna vil tjene på heldagsskolen, tror jeg. Da mener jeg det er viktigere enn å ta hensyn til de få som ikke benytter seg av tilbudet i dag.

Jeg tror at for de barna som er skikkelig utsatt og ikke har støtte hjemmefra, så vil mer undervisningstid på skolen gjøre det mye bedre. Jeg tror ikke det vil gjøre det verre for de barna som har støttende foreldre - de klarer seg alltid.

Frivillig leksehjelp er veldig bra, men de erfaringene jeg har, basert på mine barns skolegang, er at det nettopp er de med ressurssterke foreldre som blir "beordret" på sånt, ikke de med svak hjemmesituasjon.

Dette er et politisk spørsmål, og vi er bare fundamentalt uenige. Du kommer aldri til å overbevise meg om at det er riktig å lage en politikk basert på frivillighet og "foreldres ansvar", fordi et lite mindretall kan nyttiggjøre seg av det.

Ansvarliggjøring av foreldre er vel og bra, men jeg er nesten fristet til å spørre hvor du bor. Jeg bor i en av Oslos mest flerkulturelle bydeler, og en forutsetning for ansvarliggjøring er i alle fall ressurser og ikke minst felles forståelse av barnas behov. Det er laaaangt igjen før det er på plass her vi bor, og i mellomtiden er det ungene som lider og ikke lærer det de skal. Har sett akkurat det samme i skikkelige "inngrodde norske" strøk, også, der målet for foreldrene har vært å få ungdommen inn i hjørnesteinsbedriftene på hjemstedet og skolen har svært liten status. Da blir ansvarliggjøring bare et fint ord.