?

[Orio]

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Må bare dele litt av kaoset med noen. Alt for mange tanker svirrer rundt i hodet mitt. Tilliten til behandleren min daler. Fastlegen er jeg heller ikke så sikker på.

Har fått en masse diagnoser, fikk vite det for ikke så lenge siden. Diagnosene er satt på grunnlag av journalen min forrige behandler skrev, en behandler jeg stolte på og turte å snakke fritt til. Så jeg tror i alle fall grunnlaget for diagnosene er riktig. Men hva skal jeg med dem? Hvorfor har de ingen interesse for den behandleren jeg har nå? H*n har ikke nevnt dem med et ord, oppdaget det tilfeldig i et brev (et brev jeg egentlig ikke skulle sett?).

Tror kanskje jeg noen ganger overdriver for å passe inn i "mønsteret" h*n ser for seg. Svarer det som ventes av meg. Har liksom ikke kommet noen vei med noe annet. Sier jeg nei, det er ikke sånn jeg opplever det, blir jeg spurt på nytt og på nytt, helt til jeg svarer "riktig". Er ikke trygg på at den diagnosen h*n har gitt er riktig. Kan den være det? Og hvor mange diagnoser går det an å ha? Og kan tvang og angst være del av andre diagnoser, eller er det alltid selvstendige problemer.

Og hva med alt som ikke "passer inn" i mønsteret? Skal jeg bare late som ingenting? Når jeg prøver å si noe om det blir jeg med en gang avbrutt med "det er normalt". Hvordan kan h*n vite det uten en gang å høre hva jeg har å si? Jeg har mer eller mindre sluttet å ta opp ting jeg vet ikke "passer inn".

Og hva er det egentlig greit å ta opp i terapien? Problemer jeg sliter med, også om de faller utenfor "skjema"? Som hvordan jeg forholder meg til andre mennesker. Merker at denne behandlingen ikke virker positivt på det området i alle fall. Trekker meg mer inn i meg selv, sier stadig mindre til andre om hva jeg virkelig mener, blir mye pjatt om været og at jeg leter etter hva de ønsker å høre. Snakker ikke om ting jeg er interessert i eller sier hva jeg mener om ting. Det kan da ikke være riktig at det skal gå den veien?

Medisinene gjør at jeg ikke lenger blir så fortvilet at jeg buser ut med hva som helst lenger bare jeg føler meg presset nok. Hadde nok ikke gjort det i forhold til den behandleren jeg har nå uansett. Alt for mange avvisninger hvis ting ikke passer inn. Går heller hjem og fantaserer om selvmord.

Må jeg slutte med medisiner for at den personen jeg virkelig er skal komme til syne? Jeg skjønner ingenting. Skjønner ikke hva jeg skal gjøre. Vil så gjerne være et helt menneske, har alltid hatt mistanke om at problemene stikker dypere enn angst, og det vil jeg skal påvirke behandlingen også. Det gjør det ikke.

PS. Siste nytt er at lamictal hjelper mot angst.

[leda]

Det må i hvert fall være viktig at du forteller behandleren din om selvmordstankene.

Håper du klarer og holde motet oppe.

[Orio]

Det må i hvert fall være viktig at du forteller behandleren din om selvmordstankene.

Håper du klarer og holde motet oppe.

Har prøvd å nevne selvmordstanker før, men har ikke blitt hørt. Behandler har hoppet raskt og effektivt over til neste tema.

[Gjest xbellax]

Har prøvd å nevne selvmordstanker før, men har ikke blitt hørt. Behandler har hoppet raskt og effektivt over til neste tema.

Om behandleren ikke hører kan det være fordi du ikke er tydelig nok.. forsøk èn gang til: dette trenger jeg å snakke om for jeg vet ikke hvordan jeg skal klare en dag til.

Nå kan du selvsagt ha en kremidiot av en behandler, men forsøk en gang til. Om vedkommende ikke lytter ville jeg spurt meg selv; hva får jeg ut av denne behandlingen, er den nyttig, gir den meg noe.

[Orio]

Om behandleren ikke hører kan det være fordi du ikke er tydelig nok.. forsøk èn gang til: dette trenger jeg å snakke om for jeg vet ikke hvordan jeg skal klare en dag til.

Nå kan du selvsagt ha en kremidiot av en behandler, men forsøk en gang til. Om vedkommende ikke lytter ville jeg spurt meg selv; hva får jeg ut av denne behandlingen, er den nyttig, gir den meg noe.

Jeg er nok ikke så veldig tydelig, tør ikke si det rett ut av frykt for hvordan jeg vil takle det om selvmordstankene skulle bli bagatellisert. Har sendt ut noen "følere", sagt at alt virker håpløst, at jeg ikke vet hvordan jeg skal holde ut etc. Min forrige behandler var flinkere til å fange opp signalene mine, og spurte meg nærmere når jeg sa sånne ting, så kanskje jeg er litt bortskjemt?

Det hender jeg tror jeg har en kremidiot av en behandler, men neste time er det ikke så håpløst allikevel. Vanskelig å si hva som skyldes mine forvrengte måter å oppfatte ting på og hva som skyldes h*n.