NHD - om barn og personlighetsdannelse

[Gjest (Anonymous)]

Du har tidligere forklart meg at en narsissistisk personlighetsforstyrrelse er noe man erverver via oppdragelse, og ikke noe man er født med.

Spørsmålet mitt nå er: Når anses dette å være "ferdig ervervet", og på hvilket tidspunkt kan jeg sukke lettet og slappe av angående sønnen min, som har en far med dette problemet ?

Jeg har slåss med eks-mannen min for omsorgen bortimot daglig i åtte år nå, og jeg er utslitt. Gutten blir 11 til høsten, og ønsker som mange gutter i den alderen å flytte til far.

Sønnen min er idag velfungerende, med svært god evne til empati. Innimellom ser han også at ikke alt er normalt med faren hans.

Selv føler jeg at kampen for å ta vare på gutten nå begynner å koste for mye. Jeg har flere barn å ta hensyn til. Kan du berolige meg, og si at min sønns personlighet er ferdig dannet nå ?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er riktig at jeg har skrevet det du nevner i første avsnitt. Jeg har denne opplysningen fra norges fremste ekspert, min veileder og gode kollega prof. Alv A. Dahl. Jeg er dog i tvil om dette vil være "sannheten" om ti år. Jeg _tror_ også at dette er mer enn oppdragelse og miljø.

Men til ditt spørsmål: Nei, personligheten er ikke "ferdigdannet" ved 11 års alder. Mye er utviklet ved 18 år, og svært lite endrer seg etter 23 år (med mindre en går inn for det f.eks. i terapi).

[Gjest fridafrosk]

Det var et interessant spørsmål du stilte der, jeg kjenner til et lignende tilfelle. Der har gutten problemer allerede, men ikke store problemer. Jeg lurer på om du kan svare på hvor mye sønnen din har vært sammen med faren sin, så jeg kan sammenligne med mitt kjennskap. Kanskje det ligger noe i hvor bevisst moren er på problemet, og hvordan hun da "behandler" sønnen. Selv om NHD ikke ga deg den roen du trengte så synes nå jeg det høres bra ut for din sønn sammenlignet med ham jeg har kjennskap til ihvertfall.

[Gjest (Anonymous)]

Det var et interessant spørsmål du stilte der, jeg kjenner til et lignende tilfelle. Der har gutten problemer allerede, men ikke store problemer. Jeg lurer på om du kan svare på hvor mye sønnen din har vært sammen med faren sin, så jeg kan sammenligne med mitt kjennskap. Kanskje det ligger noe i hvor bevisst moren er på problemet, og hvordan hun da "behandler" sønnen. Selv om NHD ikke ga deg den roen du trengte så synes nå jeg det høres bra ut for din sønn sammenlignet med ham jeg har kjennskap til ihvertfall.

Sønnen min har vært mye sammen med faren sin; en betydelig utvidet samværsordning.

Selv har jeg vært veldig bevisst på å lære ham samspill med andre. At jeg selvfølgelig synes han er verdens fineste, men at det er fordi jeg er moren hans. At han må ta hensyn til andre, og følge samfunnets spilleregler. Lært ham å tenke "hva ville jeg ha følt hvis noen gjorde sånt mot meg", hvis han oppførte seg uakseptabelt.

Og aldri, aldri gått inn på diskusjoner med ham hvis han sier "jeg får lov av pappa". Hva pappa gir ham lov til er en sak. En annen sak er hva han får lov til hos meg.

Men det er tøft. Akkurat nå kjennes det som det er FOR tøft. Jeg leter etter balansen mellom ikke å gi opp, og ikke ødelegge meg selv i prosessen. Det er så fristende å konsentrere seg om de barna jeg vet jeg kan gi en "normal" oppvekst.

[Gjest fridafrosk]

Sønnen min har vært mye sammen med faren sin; en betydelig utvidet samværsordning.

Selv har jeg vært veldig bevisst på å lære ham samspill med andre. At jeg selvfølgelig synes han er verdens fineste, men at det er fordi jeg er moren hans. At han må ta hensyn til andre, og følge samfunnets spilleregler. Lært ham å tenke "hva ville jeg ha følt hvis noen gjorde sånt mot meg", hvis han oppførte seg uakseptabelt.

Og aldri, aldri gått inn på diskusjoner med ham hvis han sier "jeg får lov av pappa". Hva pappa gir ham lov til er en sak. En annen sak er hva han får lov til hos meg.

Men det er tøft. Akkurat nå kjennes det som det er FOR tøft. Jeg leter etter balansen mellom ikke å gi opp, og ikke ødelegge meg selv i prosessen. Det er så fristende å konsentrere seg om de barna jeg vet jeg kan gi en "normal" oppvekst.

Kjære deg, du må ikke slite deg ut. Det er jo tydelig at du gir sønnen din en såkalt normal oppvekst også. Du kan jo ikke gjøre noe annet en å være en god mor for både ham og de andre barna. Slapp av og ikke gruble for mye over det, for grubling og engstelse er bortkasta energi egentlig selv om jeg vet så alt for godt hvor lett det er å tenke sånn. Så lenge sønnen din ikke viser tegn til å ha problemer pga dette, så er det jo ikke noe å gjøre egentlig, bortsett fra og være hans trygghet, som gjelder alle andre mødre også.

En avslappende hilsen fra