Gå til innhold

Slutte på medisiner?


Orio

Anbefalte innlegg

Bør jeg slutte på medisinene så jeg kommer tilbake til den jeg egentlig er? Er det da lettere å forstå og finne ut av ting? Å starte på scratch, på en måte? Vurderer sterkt å gjøre det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hva med å be om en utredning på DPS? Da kan man jo ev. slutte på medisinene. Kunne være lurt det tror jeg.

Jeg orker ikke ha noe mer med noen å gjøre. Det er alt for mye mas med det. Klarer ikke kommunisere ordentlig. Føler ikke at ting blir bedre/behandlingen hjelper. Jeg bare kaster bort livet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du slutter på det som legger "demper" på ting, så vil du kanskje komme mer i "kontakt", men du vil nok også få det mer "vondt".... Hvis ting ikke fungerer og er vanskelig pr i dag i fh til angst, krav osv, vil det muligens bli enda værre uten medisiner?

Medisinene kan hjelpe en på vei frem til en fungerer rimelig godt nok til å trappe ned?

Bare tankespinn altså....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det å komme tilbake til den en egentlig er? Er du mindre deg selv på medisiner? Hva er det du mister av deg selv på medisiner? Hva er det du eventuelt får ved å gå på medisiner. Er tanken at vi ikke skal klusse med oss selv, bør vel ingen av oss gå i terapi. Det er bevist at hjernen kan forandre seg ved langvarig terapi alene. Det sa i hvertfall mine psykiatere. Og det er vel poenget med hele prosjektet, å få det bedre med seg selv. Jeg synes det er et viktig spørsmål å tenke over.

Jeg sier ikke at en ikke må vurdere virkningen av medisiner. Jeg velger selv å være uten akkurat nå, i forhold til de diagnosene jeg har. Og av og til må en kutte for å vurdere nytteverdi, eller om en kanskje bør skifte. Men "å bli seg selv igjen", hva nå det er, er en farlig tanke. Utgangspunktet var jo at en ikke fungerte eller hadde det bra med seg selv.

For å sette det helt på spissen. Burde en med diabetes kutte ut medisiner for å bli det opprinnelige seg selv innimellom? Ja jeg vet jeg setter det på spissen. Men det er noe med at vi er så redde for å forandre på oss når det kommer til alt som har med hjernen, kognisjon, følelser, det mentale.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det å komme tilbake til den en egentlig er? Er du mindre deg selv på medisiner? Hva er det du mister av deg selv på medisiner? Hva er det du eventuelt får ved å gå på medisiner. Er tanken at vi ikke skal klusse med oss selv, bør vel ingen av oss gå i terapi. Det er bevist at hjernen kan forandre seg ved langvarig terapi alene. Det sa i hvertfall mine psykiatere. Og det er vel poenget med hele prosjektet, å få det bedre med seg selv. Jeg synes det er et viktig spørsmål å tenke over.

Jeg sier ikke at en ikke må vurdere virkningen av medisiner. Jeg velger selv å være uten akkurat nå, i forhold til de diagnosene jeg har. Og av og til må en kutte for å vurdere nytteverdi, eller om en kanskje bør skifte. Men "å bli seg selv igjen", hva nå det er, er en farlig tanke. Utgangspunktet var jo at en ikke fungerte eller hadde det bra med seg selv.

For å sette det helt på spissen. Burde en med diabetes kutte ut medisiner for å bli det opprinnelige seg selv innimellom? Ja jeg vet jeg setter det på spissen. Men det er noe med at vi er så redde for å forandre på oss når det kommer til alt som har med hjernen, kognisjon, følelser, det mentale.

Jeg er bare så usikker på det meste for tiden. Også på hva som feiler meg, og om diagnosen er riktig. Så jeg tenkte at hvis jeg kutter ut alle medisiner så ville det være lettere å finne ut hva som er galt, da er ikke hjernen "rotet med", hvis du skjønner hva jeg mener.

Det blir som at jeg måtte kutte ut allergimedisinene da jeg skulle teste grundigere hva jeg er allergisk mot.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg er enig med Smackh! om at medisinene kan dempe ting. Det er det som skjer med meg når jeg bruker medisiner. Følelsene er jo de samme, dypt der nede, men de blir liksom "sperret nede"... slik at jeg på overflaten er "friskere".

Men det samme er jo der nede allikevel.

Hensikten er vel at de kan dempe ting, men demper de så mye at jeg ikke får oversikt over hva som er galt? Det er jo mye som kanskje aldri kommer til syne, særlig overfor andre siden medisinene gjør at jeg er flinkere til å beherske meg og stenge følelsene inne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du slutter på det som legger "demper" på ting, så vil du kanskje komme mer i "kontakt", men du vil nok også få det mer "vondt".... Hvis ting ikke fungerer og er vanskelig pr i dag i fh til angst, krav osv, vil det muligens bli enda værre uten medisiner?

Medisinene kan hjelpe en på vei frem til en fungerer rimelig godt nok til å trappe ned?

Bare tankespinn altså....

Jeg vet ikke lenger hva som er problemet mitt, føler at jeg må slutte med medisiner for å få litt oversikt over det igjen. Særlig etter det som har skjedd den siste tiden, jeg har opplevd ting som har vært helt nytt for meg, hvor mye av sånne ting er det som dekkes over av medisinene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hensikten er vel at de kan dempe ting, men demper de så mye at jeg ikke får oversikt over hva som er galt? Det er jo mye som kanskje aldri kommer til syne, særlig overfor andre siden medisinene gjør at jeg er flinkere til å beherske meg og stenge følelsene inne.

Ja, det skjønner jeg. Likevel, det er vel ingen som tviler på at du sliter, selv om de ikke ser alt du sliter med?

Kanskje har du rett, det må du kjenne på selv tror jeg. Men, hva er målet? Jeg tror ikke man kan få oversikt jeg...... bare ta ting som de kommer og forsøke å klare seg som best det går, muligens.

Jeg tror at, hvis du slutter vil du nok kjenne mer på det, men det trenger ikke være å få oversikt tror jeg. Det kan jo rett og slett være fordi det blir værre. Kanhende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg slutter på medisiner blir jeg i mindre stand til å fatte hva som er galt. Jeg blir mindre rasjonell og det blir mer kaos.

Jeg føler meg rimelig kaotisk og irrasjonell allerede. Jeg vet i alle fall ikke hva som er mest sprøtt: slutte med medisinene eller fortsette med dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det skjønner jeg. Likevel, det er vel ingen som tviler på at du sliter, selv om de ikke ser alt du sliter med?

Kanskje har du rett, det må du kjenne på selv tror jeg. Men, hva er målet? Jeg tror ikke man kan få oversikt jeg...... bare ta ting som de kommer og forsøke å klare seg som best det går, muligens.

Jeg tror at, hvis du slutter vil du nok kjenne mer på det, men det trenger ikke være å få oversikt tror jeg. Det kan jo rett og slett være fordi det blir værre. Kanhende.

Det virker ikke som jeg greier å formidle til folk hvor mye jeg sliter, eller at jeg sliter i det hele tatt. I så fall er det litt rart å få kommentarer av typen "Fint å se at det går så bra med deg". Det gjør det jo ikke.

Tror kanskje jeg tenker litt sånn at uten medisiner klarer jeg ikke lenger ta meg like mye sammen, og da vil de rundt som liksom skal hjelpe meg se hvordan jeg faktisk har det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det virker ikke som jeg greier å formidle til folk hvor mye jeg sliter, eller at jeg sliter i det hele tatt. I så fall er det litt rart å få kommentarer av typen "Fint å se at det går så bra med deg". Det gjør det jo ikke.

Tror kanskje jeg tenker litt sånn at uten medisiner klarer jeg ikke lenger ta meg like mye sammen, og da vil de rundt som liksom skal hjelpe meg se hvordan jeg faktisk har det.

Jeg tror....for jeg har også en tendens til å ikke bli "sett", eller føle det....

Men, jeg tror at folk ofte sier sånn for å oppmuntre, eller fokusere på det som er "bra", eller fordi de tror det vil få en til å føle seg bedre. Eller fordi de vil ha en til å endre fokus. Men så føler en seg ikke sett....

Men, du går i terapi, og på dagsenter osv...så da vet de jo at du sliter. Tenker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er bare så usikker på det meste for tiden. Også på hva som feiler meg, og om diagnosen er riktig. Så jeg tenkte at hvis jeg kutter ut alle medisiner så ville det være lettere å finne ut hva som er galt, da er ikke hjernen "rotet med", hvis du skjønner hva jeg mener.

Det blir som at jeg måtte kutte ut allergimedisinene da jeg skulle teste grundigere hva jeg er allergisk mot.

Det som er helt sikkert er jo at du lider av tvangstanker. Sant? Så å ta bort medisiner som demper den, vil bare føre til mer "rot" i hjernen, enn om den er blitt "rotet" med av medisiner. Tenker jeg. Ville ikke gjort det hvis jeg var deg. Kanskje forandret dosering eller prøvd et tilsvarende middel hvis dette ikke virker så bra. Men ikke kuttet.

Og du er deprimert. (Tilgi meg for å bable i vei om deg som om jeg liksom har oversikten i noe så vanskelig. Men jeg prøver å hjelpe på et vis.) Om den er innenfor et bipolart spekter eller ikke er vel verdt å prøve ut. Du kan jo vente på diagnose?, eller prøve et stemningsstabiliserende medikament for å se virkning. Hvis du går på lamictal, lurer på om ikke du sa det?, så ville jeg vurdert (hvis det var meg), akkurat den medisinen, hvis jeg ikke hadde fått bipolar lidelse som diagnose. Men jeg har selv prøvd ut litium mot mine depresjoner( til ingen nytte) selv om jeg ikke er bipolar.

Så de prøver vel muligens ut ss selv på noen av oss som ikke er typiske bipolare. Kanskje de tenker vi muligens kan ha en depresjon som er unipolar. Vet ikke helt.

Jeg husker ikke helt hva slags medisiner du går på, og jeg ville nok også vurdert å kutte medisiner for en periode, hvis de

1)ikke virket godt,

2)gav meg masse bivirkninger og

3)jeg i tillegg var veldig usikker på diagnosen.

Går du på noen slike medisiner?

Dette ble kanskje en smule rotete..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg tror....for jeg har også en tendens til å ikke bli "sett", eller føle det....

Men, jeg tror at folk ofte sier sånn for å oppmuntre, eller fokusere på det som er "bra", eller fordi de tror det vil få en til å føle seg bedre. Eller fordi de vil ha en til å endre fokus. Men så føler en seg ikke sett....

Men, du går i terapi, og på dagsenter osv...så da vet de jo at du sliter. Tenker jeg.

Jeg orker ikke fokusere på det som er bra hele tiden, skulle så gjerne fått benytte litt av tiden i terapi til å slippe frem noe av håpløsheten og alt det negative. Hvordan skal jeg få gjort noe med et problem hvis jeg ikke en gang får sjansen til å fortelle om det?

Og hva er egentlig vitsen med å komme med sånne bemerkninger, som at jeg har det så mye bedre nå enn jeg hadde det før? Jeg opplever det stikk motsatt, men min opplevelse av ting har visst ingenting å si. Det som teller er at jeg klarer å "late som". Og det klarer jeg, problemet er heller å ta sjansen på å vise frem sannheten. Men når jeg prøver blir jeg møtt med at jeg har det så bra, at ting fungerer så bra etc. Hvorfor har ikke jeg noe jeg skulle ha sagt? Jeg skulle tro det er jeg som best merker hvordan jeg har det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg orker ikke fokusere på det som er bra hele tiden, skulle så gjerne fått benytte litt av tiden i terapi til å slippe frem noe av håpløsheten og alt det negative. Hvordan skal jeg få gjort noe med et problem hvis jeg ikke en gang får sjansen til å fortelle om det?

Og hva er egentlig vitsen med å komme med sånne bemerkninger, som at jeg har det så mye bedre nå enn jeg hadde det før? Jeg opplever det stikk motsatt, men min opplevelse av ting har visst ingenting å si. Det som teller er at jeg klarer å "late som". Og det klarer jeg, problemet er heller å ta sjansen på å vise frem sannheten. Men når jeg prøver blir jeg møtt med at jeg har det så bra, at ting fungerer så bra etc. Hvorfor har ikke jeg noe jeg skulle ha sagt? Jeg skulle tro det er jeg som best merker hvordan jeg har det.

Ja. Akkurat det kan du jo forsøke å fomidle. :-) Hvis du ikke allerede har gjort det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som er helt sikkert er jo at du lider av tvangstanker. Sant? Så å ta bort medisiner som demper den, vil bare føre til mer "rot" i hjernen, enn om den er blitt "rotet" med av medisiner. Tenker jeg. Ville ikke gjort det hvis jeg var deg. Kanskje forandret dosering eller prøvd et tilsvarende middel hvis dette ikke virker så bra. Men ikke kuttet.

Og du er deprimert. (Tilgi meg for å bable i vei om deg som om jeg liksom har oversikten i noe så vanskelig. Men jeg prøver å hjelpe på et vis.) Om den er innenfor et bipolart spekter eller ikke er vel verdt å prøve ut. Du kan jo vente på diagnose?, eller prøve et stemningsstabiliserende medikament for å se virkning. Hvis du går på lamictal, lurer på om ikke du sa det?, så ville jeg vurdert (hvis det var meg), akkurat den medisinen, hvis jeg ikke hadde fått bipolar lidelse som diagnose. Men jeg har selv prøvd ut litium mot mine depresjoner( til ingen nytte) selv om jeg ikke er bipolar.

Så de prøver vel muligens ut ss selv på noen av oss som ikke er typiske bipolare. Kanskje de tenker vi muligens kan ha en depresjon som er unipolar. Vet ikke helt.

Jeg husker ikke helt hva slags medisiner du går på, og jeg ville nok også vurdert å kutte medisiner for en periode, hvis de

1)ikke virket godt,

2)gav meg masse bivirkninger og

3)jeg i tillegg var veldig usikker på diagnosen.

Går du på noen slike medisiner?

Dette ble kanskje en smule rotete..

Jeg går på seroxat og lamictal, og har egentlig erfart at de har god effekt.

Jeg har alltid trodd at jeg har vært plaget av depresjoner, men når det ikke var med i oversikten over mine diagnoser begynte jeg å lure. Og da fastlegen sa jeg fikk lamictal (i forbindelse med økning av dosen) mot angst, begynte jeg å lure enda mer. Kan jeg stole på at fastlegen min har greie på medisiner?

Det med tvangstanker er jeg ikke sikker på, om det er et eget problem eller om det bare dukker opp når depresjonen (eller det jeg alltid har trodd er depresjon) er på det verste.

I tillegg har jeg nå, den siste tiden opplevd noe som hittil har vært ukjent for meg. Det ligner depresjon, men ikke helt. Jeg er tiltaksløs, men klarer ikke sitte i ro etc. Det er bare masse motsetninger, stort sett det meste som følger med depresjon + motsatsen, klarer ikke forklare det bedre. Det er i alle fall veldig forvirrende og ufattelig slitsomt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja. Akkurat det kan du jo forsøke å fomidle. :-) Hvis du ikke allerede har gjort det.

Jeg har faktisk prøvd. :- )

Siste gang jeg prøvde å forklare det endte det med at jeg ble fratatt retten til å vurdere hvordan jeg har det, og hvordan det går.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg går på seroxat og lamictal, og har egentlig erfart at de har god effekt.

Jeg har alltid trodd at jeg har vært plaget av depresjoner, men når det ikke var med i oversikten over mine diagnoser begynte jeg å lure. Og da fastlegen sa jeg fikk lamictal (i forbindelse med økning av dosen) mot angst, begynte jeg å lure enda mer. Kan jeg stole på at fastlegen min har greie på medisiner?

Det med tvangstanker er jeg ikke sikker på, om det er et eget problem eller om det bare dukker opp når depresjonen (eller det jeg alltid har trodd er depresjon) er på det verste.

I tillegg har jeg nå, den siste tiden opplevd noe som hittil har vært ukjent for meg. Det ligner depresjon, men ikke helt. Jeg er tiltaksløs, men klarer ikke sitte i ro etc. Det er bare masse motsetninger, stort sett det meste som følger med depresjon + motsatsen, klarer ikke forklare det bedre. Det er i alle fall veldig forvirrende og ufattelig slitsomt.

"Jeg går på seroxat og lamictal, og har egentlig erfart at de har god effekt."

Svar: Seroxaten ville jeg nok ikke gjort noe med hvis jeg var deg. Den vil jo etter boken hjelpe mot angst, depresjon og tvangstanker. Enten du nå har en formell diagnose på alt dette.

"Jeg har alltid trodd at jeg har vært plaget av depresjoner, men når det ikke var med i oversikten over mine diagnoser begynte jeg å lure. Og da fastlegen sa jeg fikk lamictal (i forbindelse med økning av dosen) mot angst, begynte jeg å lure enda mer. Kan jeg stole på at fastlegen min har greie på medisiner? "

Svar:Lamictal har jeg ikke mye greie på, annet enn at det er stemningsstabiliserende. Jeg ville nok ikke i utgangspunktet stolt hundre prosent på at en primærlege hadde oversikt over psykofarmaka på en tilstrekkelig måte. Der er altfor mange historier som forteller det motsatte. Det betyr jo ikke at din lege kanskje ikke vet hva han gjør, men en viss skepsis er sunt å ha. Jeg tror jeg ville diskutert akkurat denne medisinen. Kanskje lyrica kunne vært prøvd mot angst. Eller noe annet. Bare forslag til å ta opp dette her. Jeg kan jo ikke sitte her annet enn å foreslå ting jeg ville tatt opp selv. Vet ikke om en kan gå på lyrica sammen med et SSRI heller jeg. Men det bør jo legen din vite.

"Det med tvangstanker er jeg ikke sikker på, om det er et eget problem eller om det bare dukker opp når depresjonen (eller det jeg alltid har trodd er depresjon) er på det verste."

Svar: Det er nok slik at når vi blir temmelig nedslitt er det mye lettere å bli dårlig av tvangstanker, enten det gjelder en langvarig depresjon eller annen sykdom. Uansett er vel høye doser av SSRI det mest effektive når det gjelder medisiner.

"I tillegg har jeg nå, den siste tiden opplevd noe som hittil har vært ukjent for meg. Det ligner depresjon, men ikke helt. Jeg er tiltaksløs, men klarer ikke sitte i ro etc. Det er bare masse motsetninger, stort sett det meste som følger med depresjon + motsatsen, klarer ikke forklare det bedre. Det er i alle fall veldig forvirrende og ufattelig slitsomt."

Svar: Tror vi av og til får fullstendig kortslutning i systemet når vi har blitt presset til ytterpunktet over lang tid. Selv har jeg etter langvarig belastning slitt med konsentrasjon, hukommelsestap, tankekjør, ikke funnet frem og tilbake på tankene. Og det å ha denne angsten kombinert med totalt utslitthet og depresjon på den andre siden skaper enorme motsetninger hos meg i hvert fall.

Bare noen tanker fra meg.

Kanskje NHD kunne kommentert dette med bruken din av lamictal i forhold til dine diagnoser og plager. Tror jeg ville spurt om det i et konsist og relativt kort innlegg til han.

Vh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg vet akkurat hva du mener. Tror jeg har vært der selv ja. Ikke nå, men husker de nærmest presset medisiner på meg. Var ikke tvang eller noe, men jeg orket bare ikke ta opp diskusjonen mot de. Tror det var derfor jeg sluttet på de og, fordi jeg i utgangspunktet selv ikke ville ha de. Tror forøvrig det er feil måte å behandle pasienter på.

Men jeg vet ikke hva jeg kan si for å hjelpe deg jeg. Bor du alene?

Ja. Men jeg har foreldrene mine like i nærheten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Jeg går på seroxat og lamictal, og har egentlig erfart at de har god effekt."

Svar: Seroxaten ville jeg nok ikke gjort noe med hvis jeg var deg. Den vil jo etter boken hjelpe mot angst, depresjon og tvangstanker. Enten du nå har en formell diagnose på alt dette.

"Jeg har alltid trodd at jeg har vært plaget av depresjoner, men når det ikke var med i oversikten over mine diagnoser begynte jeg å lure. Og da fastlegen sa jeg fikk lamictal (i forbindelse med økning av dosen) mot angst, begynte jeg å lure enda mer. Kan jeg stole på at fastlegen min har greie på medisiner? "

Svar:Lamictal har jeg ikke mye greie på, annet enn at det er stemningsstabiliserende. Jeg ville nok ikke i utgangspunktet stolt hundre prosent på at en primærlege hadde oversikt over psykofarmaka på en tilstrekkelig måte. Der er altfor mange historier som forteller det motsatte. Det betyr jo ikke at din lege kanskje ikke vet hva han gjør, men en viss skepsis er sunt å ha. Jeg tror jeg ville diskutert akkurat denne medisinen. Kanskje lyrica kunne vært prøvd mot angst. Eller noe annet. Bare forslag til å ta opp dette her. Jeg kan jo ikke sitte her annet enn å foreslå ting jeg ville tatt opp selv. Vet ikke om en kan gå på lyrica sammen med et SSRI heller jeg. Men det bør jo legen din vite.

"Det med tvangstanker er jeg ikke sikker på, om det er et eget problem eller om det bare dukker opp når depresjonen (eller det jeg alltid har trodd er depresjon) er på det verste."

Svar: Det er nok slik at når vi blir temmelig nedslitt er det mye lettere å bli dårlig av tvangstanker, enten det gjelder en langvarig depresjon eller annen sykdom. Uansett er vel høye doser av SSRI det mest effektive når det gjelder medisiner.

"I tillegg har jeg nå, den siste tiden opplevd noe som hittil har vært ukjent for meg. Det ligner depresjon, men ikke helt. Jeg er tiltaksløs, men klarer ikke sitte i ro etc. Det er bare masse motsetninger, stort sett det meste som følger med depresjon + motsatsen, klarer ikke forklare det bedre. Det er i alle fall veldig forvirrende og ufattelig slitsomt."

Svar: Tror vi av og til får fullstendig kortslutning i systemet når vi har blitt presset til ytterpunktet over lang tid. Selv har jeg etter langvarig belastning slitt med konsentrasjon, hukommelsestap, tankekjør, ikke funnet frem og tilbake på tankene. Og det å ha denne angsten kombinert med totalt utslitthet og depresjon på den andre siden skaper enorme motsetninger hos meg i hvert fall.

Bare noen tanker fra meg.

Kanskje NHD kunne kommentert dette med bruken din av lamictal i forhold til dine diagnoser og plager. Tror jeg ville spurt om det i et konsist og relativt kort innlegg til han.

Vh

"Fullstendig kortslutning i systemet" høres ut som en brukbar beskrivelse av det jeg har opplevd. :- )

Da jeg første gang fikk lamictal fikk jeg vite at det var for å stabilisere meg, for at jeg ikke skulle svinge så mye i sinnsstemning som jeg gjorde på den tiden. Derfor stusset jeg veldig da lamictal plutselig var blitt en medisin mot angst. (Men jeg vet ikke helt om fastlegen har fått med seg at jeg har andre problemer i tillegg til angsten).

Jeg startet med lamictal en gang jeg var innlagt, men siden den gangen har jeg byttet behandler noen ganger. Jeg var borti tre forskjellige leger mens jeg var innlagt, og har også byttet behandler etter at jeg ble utskrevet. Jeg lurer på om noe kan ha blitt borte underveis i all denne byttingen.

Kort og konsist er ikke typisk for meg, selv ikke på mine beste dager. Sånn som jeg har det nå blir det langt og utsvevende i stedet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...