Gaver og forventninger fra giver

[double]

Gaver er noe man gir eller får uten vederlag.

Hvorfor blir det da så mye styr rundt dette med gaver bestandig? Skal man ikke gi gaver fra hjertet og uten å forvente noe tilbake?

Jeg vet om mennesker som neste jul kun gir gaver til dem de selv fikk gaver av sist jul. Hvorfor det egentlig? "Hvis ikke jeg får av deg, får ikke du av meg", er det det som gjelder?

Finnes det noen sett med regler rundt dette med gaver?

Og hvorfor er alle (eller de fleste ihvertfall) så opphengt i om de får et "takk" eller ikke. Ja, jeg vet det har noe med høflighet å gjøre, men blir ikke det på en måte som å forvente et slags "vederlag"? "Sier du ikke takk når du får gave hos meg, så skal du jammen ikke få gave av meg flere ganger".

For noen menesker er akkurat den biten med å takke vanskelig. Det er ulike årsaker til dette og det betyr ikke nødvendigvis at en er utakknemlig eller uhøflig. Å gi gaver er så utrolig mye enklere enn å få.

Selv liker jeg veldig godt å gi gaver, men synes ofte det er problematisk å motta. Det har nok med forventlinger å gjøre. Når man mottar en gave ligger det et press med forventniner der, forventninger om at man skal bli glad og si takk.

Å vise glede er å vise en følelse. Å vise følelser er å blottlegge noe av sitt indre. Dette kan for noen mennesker være vanskelig. Ja, man kan bli glad for gaven, veldig glad, men det er ikke lett å vise det.

Det er lettere å få praktiske gaver enn personlige. Det er ikke så vanskelig når en kan si at det var akkurat det en hadde bruk for. En sånn løsning har jeg ikke på andre typer gaver. Det er vanskelig, og det blir ikke lettere av å vite at de som har gitt forventer noe tilbake.. om så bare et takk, et smil eller en klem.

Som barn gledet jeg meg alltid til jul og var veldig spent på gavene. Helt til vi satt oss ned og skulle begynne gaveåpningen, da fikk jeg vondt i magen. Da kom jeg på disse forventningene, dette med å vise glede, slippe en følelse ut av skallet mitt, noe veldig personlig. Jeg visste de andre forventet dette av meg, og jeg hadde mest lyst til å stikke av og gjemme meg.

Selvsagt måtte jeg si takk når det kom en gave fra noen som satt der. Det har jo med normal høflighet å gjøre. Det var en pine å sitte der og vente på at det skulle bli min tur å få en gave. Det var en stor ubeskrivelig smerte inni meg, og jeg tenkte mye på hvordan jeg skulle si takk på en fin måte. Jeg følte presset og visste jeg ikke kom til å få sagt takk bra nok, ikke med den innlevelse og glede som var forventet. Men jeg satt der og øvde hele tiden, inni hodet mitt.

Det de nærmeste husker best fra min barndom når det gjelder gaver, er nok det at jeg alltid sa "åh, akkurat det jeg trengte" uansett hva jeg fikk og selv om det var lommetørklær, som jeg hadde 40 av fra før.

Det var en enorm lettelse når det var tomt under treet. Da kunne jeg slappe av, da ble presset borte. Jeg viste fortsatt ikke følelsene mine sånn som andre forventer en skal gjøre det. Min glede og takknemlighet vistes ved at jeg lekte med/brukte det jeg hadde fått, eller at jeg tok godt vare på det og innlemmet det i samlingen min.

Nå er jeg voksen, men dette er fortsatt like vanskelig for meg. I tillegg vet jeg at det også forventes takk for gaver fra de som ikke er tilstede under åpningen. Forventningspresset er ikke lenger over på julaften, men varer i mange dager etterpå. Likevel vil jeg ikke at andre skal slutte å gi meg gaver. Jeg blir jo glad selv om jeg ikke har den samme muligheten som andre til å vise det.

Jeg tar godt vare på alle gaver jeg får, og hver gang jeg ser på dem husker jeg den personen som ga det til meg. Får jeg et klesplagg jeg aldri bruker, legger jeg det pent sammen i skapet og tenker på den som ga meg plagget hver gang jeg ser det eller tar i det. Jeg er glad for alt jeg får, for det er jo en ting mer enn jeg hadde. Også betyr det at giveren faktisk har tenkt på meg, og vet at jeg fortsatt er her. Og at noen har tenkt på meg gjør meg glad.. innvendig.

Dette med gaver er noe jeg har spekulert mye på årsaken til. Det er først nå det siste året at jeg har forstått hva som gjør det så vanskelig. Jeg er autist og mine følelser er på innsiden. Det er vanskelig for meg å være personlig og vise følelser, faktisk veldig problematisk. Sånn har det alltid vært og det går aldri over.

Som sagt kan det være andre årsaker til at mennesker synes dette med gaver er vanskelig, eller til at noen ikke takker eller takker godt nok for gaver de får. Dette tenker jeg alltid på når noen klager over at andre ikke takker.

Men er det egentlig noe å henge seg opp i? Hvorfor skal dette være så stort og viktig? Er ikke gleden i å gi stor nok eller ærlig nok til å kunne gi noe uten forventninger om å "få" noe tilbake?

[Gjest Ingemanns kjære]

Et langt innlegg, men veldig fint.

For meg er også det viktigste å kunne gi. Henger meg ikke opp i om mottakeren takker eller ikke.

Jeg har venninner som jeg av og til får en gave av, andre år får jeg ikke. Selv tenker jeg ikke over dette. For de gangene jeg får fra de venninnene, så er det som regel en gave som går rett hjem her og kunne ikke vært bedre. den er bare meg. Da vil jeg heller få en slik gave hvert 10. år, enn å få en gave bare fordi de måtte finne en...

[trollemor;o)]

Må innrømme at jeg ikke gadd lese hele innlegget ditt. Jeg vil bare fortelle om en flott opplevelse jeg hadde en jul for mange år siden. Jeg hadde en venninne som hadde det litt vanskelig og jeg fikk så lyst å gi henne en julegave. Jeg leverte ut flere venninnegaver denne lillejulaftenen. De fleste hadde gave til meg, noen hadde ikke gave til meg og ble helt satt ut. En venninne pakket inn en helt vanlig såpe til 10 kr mens jeg stod å ventet... Så kom jeg til denne venninnen som hadde hatt det litt vanskelig. Jeg leverte gaven og klemte henne god jul. hun takker, viser glede og sier god jul tilbake. det var så utrolig deilig at hun ikke ble brydd over å ikke ha en gave til meg!

Det var jo ikke min intensjon, men gid ikke gave for å få noe tilbake. Iallefall ikke jeg.