8 år, begynner å bli vrang.

[margerita1365380476]

Eldstemann har nå blitt 8 år. Han har den siste tiden begynt å svare meg.

Merker jeg blir lei meg over at han begynner å bli stor. Har alltid vært min lille søte, snille gutt. Har aldri vært noe problem med ham.

En annen ting er at han er svært følsom og begynner å gråte lett (slik som meg selv)

I går sa jeg til ham at han kunne bestemme middagsmat en dag i uka, men ikke i helgen. Han er hos pappan sin annenhver helg.

En dag var for det første alt for lite, og han ville bestemme en dag i helgen. Hvorfor skulle jeg bestemme mest? Det var jo urettferdig.

Da sa jeg at vi droppet hele greia hvis det skulle være så vanskelig, og han begynte å gråte....

Slitsom å sitte og argumentere for hvorfor voksne skal bestemme mest, hvorfor han ikke kan gjøre som han vil osv. Han har aldri sagt noe om dette før.

Er det vanlig at de begynner slik i 8-års alderen?

[villbringebær]

''En dag var for det første alt for lite, og han ville bestemme en dag i helgen. Hvorfor skulle jeg bestemme mest? Det var jo urettferdig.''

Om det er vanlig eller ikke å begynne slik i 8-års alderen veit jeg ikke... men knerten min på 4 synes nå allerede at jeg bestemmer alt for mye og han har altfor lite å si ;-) Han vil gjerne ha et ord med i laget om det meste, for å si det sånn!

[Kalevala]

7-åringen vår har det siste året også fra tid til annen kommet med kommentarer om ting han synes er urettferdig.

Noen ting er enkle å forklare -f.eks. hvorfor vi voksne drikker et stort glass juice, mens han bare får et lite. Våre mager og kropper er jo mye større. Det ser han logikken i, og dermed godtar han det.

Kanskje du kunne forklare at siden det er du som lager middagen, er det rimelig at det også er du som bestemmer hva som skal lages de fleste dagene? "Når du blir voksen og skal lage middag selv, er det din tur til å bestemme hva du skal servere."

Det går også an å si "Fordi jeg er den voksne og dermed bestemmer jeg", men jeg har mest tro på å forklare hvorfor hvis det går an.

[jubalong70]

8-åring - neida de starter mye før!!!

Jeg har allerede hatt slike diskusjoner med 2-åringen. Da var det "uletfældi" at jeg bestemte når han skulle legge seg!!!

Jeg gir meg ende over...

[Liliaceae]

En dag dere er i butikken sammen kan du si til han at han kan få bestemme en middag dere skal ha en av de neste dagene. Så kan dere handle alt inn til middagen sammen, og han får da medbestemmelse og delaktighet.

[punky brewster]

Klart det er normalt:)

[Speak]

At barn tenker og argumenterer viser at de ikke blir dotter når de blir voksne tror jeg. (Ellers er det bare en unnskyldning for å overleve selv....)

Jeg tror dette er normart. Kanskje du kan si at han kan bestemme mer når han lager mer av maten. Da kanskje dere får mer tid sammen og du får hjelp til å lage middag.

Og så kommer det jo litt an på hva han bestemmer at dere skal ha. Her kan du jo også sette opp noen retningslinjer. Da kanskje han føler at han bestemmer mer, og blir mer fornøyd.

[Lillemus]

Det er vanlig at de begynner mye før, spør du meg... )

Jeg spør ofte mine hva vi skal ha til middag, noen ganger kommer de med et godt forslag med en gang og så tar vi det, andre ganger diskuterer vi litt og kommer med flere forslag før vi blir enige. Noen ganger får de bestemme en dag hver om de overhode ikke blir enige.

Du bestemmer vel middagen hver eneste dag for deg selv, synes ikke det er så urimelig av ham å ville bestemme et par dager i uka jeg. Du kan jo sette som forutsetning at han må velge minst en dag med "sunn" mat og så kan ha velge en dag med f.eks. pannekaker, grøt, pizza o.l.

[Lotte :o)]

8-åring - neida de starter mye før!!!

Jeg har allerede hatt slike diskusjoner med 2-åringen. Da var det "uletfældi" at jeg bestemte når han skulle legge seg!!!

Jeg gir meg ende over...

*flirer* Vi har ei skravlebøtte som har begynt å argumentere her også ;o)

[PieLill]

Det er vel mer vanlig enn uvanlig, tenker jeg.

;-)

Jeg synes du taklet den situasjonen du beskriver helt greit. Du gav en hyggelig invitasjon. Han responderte med sure miner og kravstorhet. Du trakk tilbake din hyggelige invitasjon. En helt logisk handling.

Han begynner å gråte, og hva så? Det er et litt skuffende resultat av noe som kunne blitt hyggelig, men ingen krise. Det går over i god tid før neste runde.

;-)

Jeg kan ikke basere min ultimate bestemmelsesrett på at barna mine aksepterer mine argumenter for at jeg skal ha den. Barna kan ikke en gang bestemme at jeg skal forsvare og forklare min voksne autoritet. Det er opp til meg om jeg finner det hensiktsmessig.

Om konflikten går til taket synes jeg sjeldent det er noen vits i å gjøre annet enn å konstatere hvem som bestemmer og ferdig med det. Eller si noe slikt som at "Når handler selv for penger du selv har tjent, lager maten selv og rydder selv etterpå, kan du bestemme hva du vil spise hver eneste dag."

I fredstid forsøker jeg derimot å knytte besluttningsrett samme med ansvar. Jeg forteller ungene at å være voksen er ikke først og fremst handler om å bestemme, men å ta ansvar. At man ikke har større rett til å bestemme enn man er rede til å ta ansvar. Jeg knytter mitt voksne ansvar opp mot nødvendigheten av at jeg også bestemmer. Så konkretiserer jeg gjerne dette med eksempler fra voksenverdenen som barna kan forstå og leve seg litt inn i.

Selvsagt får barna også være med å bestemme ting. Men foreldres ultimate ansvar og påfølgende ultimate autoritet er udiskutabel.

mvh