Jump to content
Sign in to follow this  
Loralei

Å leve med kroniske smerter.

Recommended Posts

Guest Shira :o)

Jeg skjønner hva du mener, og jeg beundrer din innstilling til livet:-) Jeg prøver det samme selv, men har en tendens til å ha de negative periodene lenge... Når i tillegg andre ting av negativ art skjer, blir det for mye for meg.

Du, jeg har brukt lang tid på og nå dit som jeg er i dag! Og jeg har snublet på veien, hatt lange perioder hvor alt har bare vært surt.

Jeg har itillegg brukt psykolog, for og få hjelp til å lære meg å leve med kronisk sykdom. Det var til stor hjelp. Der lærte jeg dette med og løse problem, ikke skape dem for meg selv. For jeg skapte hindringer for meg selv, som jeg ikke klarte og komme over.

Kronisk sykdom sliter på psyken, det er helt naturlig at det gjør.

Veien blir til mens vi går. Og vi er alle forskjellige, og har forskjellige måter og gå på.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Guest Shira :o)

Hehe.. Ja men det er da lov ;o)

Nja, den rolige pappaen i huset blir litt overveldet når jeg og guttungen eksploderer samtidig ;o) Varer heldigvis ikke lenge før vi er rolige igjen da.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Loralei

[quote name=Shira :o)' timestamp='1206691415' post='3836237]

Takk. Det går nok helt fint.

Jeg er veldig fornøyd med Riksen, så det er verdt ventetiden, selv om den er slitsom og lang.

Det som jeg opplevde som bra, var at selv om det ble satt diagnose og alt var egentlig ganske mørkt, så satte de i gang med behandling. Og de gav ikke opp, dermed gav ikke jeg opp. Samarbeid på tvers av avdelinger fungerer, jeg er innom 2 andre avd nå pga noen komplikasjoner, og det funger utmerket, de kommuniser bra.

Håper at de har noe i ermet til deg når du kommer da, om ikke annet så kan du kanskje få kontakt med smerteteamet? De er veldig dyktige. Lykke til iallefall, håper du ikke må vente alt for lenge.

Godt å høre de samarbeider på tvers av avd. =) Nå ble jeg riktig glad. :-)

Det er nok 2 mnd. igjen å vente, men det fikser jeg. =)

Share this post


Link to post
Share on other sites
pekkaline

Skal si du har blitt tildelt nok av plager! Du har slitt lenge også ser jeg i tråden her. Har du hjelp for å klare hverdagen eller klarer du de huslige gjøremål selv?

Hmmm :) Jeg er ikke så voldsomt glad i å snakke om sykdommen/plagene (i allefall ikke her på forumet) mine men jeg bør vel det. Vil kanskje ikke innse det? Jeg har påleiringer i nakken, og fibromyalgi. Det er nakken som har slått meg ut av arbeid det siste året. Nerver i klem som gir nummen/lammende følelse i hele venstre siden min. Masse muskelverk, hodepine iblant, svimmel, utmattet, til tider søvnløs mm

Det å plutselig ikke kunne jobbe lengre er vanskelig å svelge, jeg elsket faktisk jobben min som Brukerstyrt Personlig Assistent. Jeg trivdes 110% og det har jeg aldri tidligere kunne sagt om en jobb. Så at jeg er deppa innimellom er ikke til å legge skjul på. Jeg har et håp om å kunne jobbe delvis i allefall, etterhvert..... Nå i dag er det legebesøk og utfylling av papirer om rehabilitering. jadda...

Jeg hører noen sier at alle sykdommer er selvpåført eller arvet. Oppvekst har endel å si, og alt man møter på livets vei. Det sies at alt går gjennom psyken? Jeg vet ikke helt det. Hva mener du/dere? Dersom det stemmer så har jeg jo en hel jobb med å granske livet mitt?

Med kroniske sykdommer så sier de at det første en må gjøre er å godta seg selv og sykdommen. I div bøker så står det at man skal elske seg selv og sykdommen fordi den er en del av deg...hm, jeg er ikke helt der.

Jeg tar gjerne imot tips som kan bedre hverdagen. Jeg har kjøpt boken the secret, og den får meg til å tenke mere positivt har jeg merket meg. Jeg ser på meg selv som positiv, så jeg tenker nok mere på gleder enn sorger. Men når en står midt oppi en prosess som nå, så blir tankene penset inn på formen. Det gjør kanskje at en føler seg dårligere. Rart men sant.

Fikk lyst til å være anonym, men pytt på.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Loralei

[quote name=Shira :o)' timestamp='1206691676' post='3836243]

Nja, den rolige pappaen i huset blir litt overveldet når jeg og guttungen eksploderer samtidig ;o) Varer heldigvis ikke lenge før vi er rolige igjen da.

haha. syns jeg ser det. =)

Men, skjønner at han kanskje syns det er litt ekstremt om han er av den rolige typen selv ja..

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Shira :o)

Godt å høre de samarbeider på tvers av avd. =) Nå ble jeg riktig glad. :-)

Det er nok 2 mnd. igjen å vente, men det fikser jeg. =)

Jeg er helt imponert over at de har såpass god kommunikasjon. Da det oppstod komplikasjoner hos meg, ble det fort koblet inn de avdelingene som hadde kompetanse på områdene.

Jeg er på uro uansett, og legene der har overoppsynet, mens jeg er innom andre plasser og blir utredet og får behandling.

Og hele veien har jeg truffet hyggelige og dyktige leger og sykepleiere.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Bookworm

Skal si du har blitt tildelt nok av plager! Du har slitt lenge også ser jeg i tråden her. Har du hjelp for å klare hverdagen eller klarer du de huslige gjøremål selv?

Hmmm :) Jeg er ikke så voldsomt glad i å snakke om sykdommen/plagene (i allefall ikke her på forumet) mine men jeg bør vel det. Vil kanskje ikke innse det? Jeg har påleiringer i nakken, og fibromyalgi. Det er nakken som har slått meg ut av arbeid det siste året. Nerver i klem som gir nummen/lammende følelse i hele venstre siden min. Masse muskelverk, hodepine iblant, svimmel, utmattet, til tider søvnløs mm

Det å plutselig ikke kunne jobbe lengre er vanskelig å svelge, jeg elsket faktisk jobben min som Brukerstyrt Personlig Assistent. Jeg trivdes 110% og det har jeg aldri tidligere kunne sagt om en jobb. Så at jeg er deppa innimellom er ikke til å legge skjul på. Jeg har et håp om å kunne jobbe delvis i allefall, etterhvert..... Nå i dag er det legebesøk og utfylling av papirer om rehabilitering. jadda...

Jeg hører noen sier at alle sykdommer er selvpåført eller arvet. Oppvekst har endel å si, og alt man møter på livets vei. Det sies at alt går gjennom psyken? Jeg vet ikke helt det. Hva mener du/dere? Dersom det stemmer så har jeg jo en hel jobb med å granske livet mitt?

Med kroniske sykdommer så sier de at det første en må gjøre er å godta seg selv og sykdommen. I div bøker så står det at man skal elske seg selv og sykdommen fordi den er en del av deg...hm, jeg er ikke helt der.

Jeg tar gjerne imot tips som kan bedre hverdagen. Jeg har kjøpt boken the secret, og den får meg til å tenke mere positivt har jeg merket meg. Jeg ser på meg selv som positiv, så jeg tenker nok mere på gleder enn sorger. Men når en står midt oppi en prosess som nå, så blir tankene penset inn på formen. Det gjør kanskje at en føler seg dårligere. Rart men sant.

Fikk lyst til å være anonym, men pytt på.

Hei Pekkaline:-)

Det var en historie veldig lik min, jeg har også litt problemer med å takle at dette har skjedd med meg...

Ang bøker: Tirsdager med Morrie av Mitch Albom...

Share this post


Link to post
Share on other sites
pekkaline

Hei Pekkaline:-)

Det var en historie veldig lik min, jeg har også litt problemer med å takle at dette har skjedd med meg...

Ang bøker: Tirsdager med Morrie av Mitch Albom...

Takk for boktips! Tid til å lese har jeg jo ;)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Bookworm

Takk for boktips! Tid til å lese har jeg jo ;)

Hehe, ja hvorfor tror du jeg har det nicket jeg har:-)

Share this post


Link to post
Share on other sites
pekkaline

Hei Pekkaline:-)

Det var en historie veldig lik min, jeg har også litt problemer med å takle at dette har skjedd med meg...

Ang bøker: Tirsdager med Morrie av Mitch Albom...

Finner lite av din historie i tråden..Har du hatt sykdom/plage lenge og hva går den ut på? Fortell litt

Share this post


Link to post
Share on other sites
pekkaline

Hehe, ja hvorfor tror du jeg har det nicket jeg har:-)

Ja nicket sier mye :) Jeg må bli flinkere til å bruke biblioteket. Je gbor et stykke unna, og som regel når jeg er i sentrum så er det etter stengetid. Jeg har bestilt en bok som jeg skulle fått hentet, men jeg kjører ikke dit bare av en grunn, jeg må planlegge når jeg først er på veien. Er ikke såå glad i kjøring, spesielt nå på glatta så knytter jeg meg fort.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Bookworm

Finner lite av din historie i tråden..Har du hatt sykdom/plage lenge og hva går den ut på? Fortell litt

Jeg har blitt gradvis dårligere de siste 8 årene, vært gjennom alt av utrendninger for å utelykke evt andre alvorlige sykdommer. Fikk diagnosen for 2 år siden. Er fortsatt i prosessen med å godta at dette har skjedd med meg, og at livet ikke tok den retningen jeg hadde planlagt.

Prøve forskjellige behandlingsmetoder, men ingen har fungerer særlig bra hittil...

Share this post


Link to post
Share on other sites
pekkaline

Jeg har blitt gradvis dårligere de siste 8 årene, vært gjennom alt av utrendninger for å utelykke evt andre alvorlige sykdommer. Fikk diagnosen for 2 år siden. Er fortsatt i prosessen med å godta at dette har skjedd med meg, og at livet ikke tok den retningen jeg hadde planlagt.

Prøve forskjellige behandlingsmetoder, men ingen har fungerer særlig bra hittil...

Det er ikke lett å godta dette nei, ting tar tid.....

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Guest Angela26

Jeg hòrer kanskje ikke til her, da jeg har det mye lettere enn dere, vedr. smerter og sykdommer.

Likevel da, sà vet jeg hvordan det er à ha det vondt. Jeg har bare en revmatisme som kommer og gàr som det passer seg. Det varer noen uker, og sà har jeg noen uker uten smerter.

Nàr smertene kommer, oppleves de som brennende, i de fleste ledd. Da fòler jeg meg som ei gammel dame pà 90 :-) Sover dàrlig og fòler meg utmattet. Har hatt det slik siden jeg var 14-15 àr, men det er fòrst nà de har funnet ut at det er virkelig revmatisme jeg har. Men de vet ikke hvilken type.

Er nok litt bekymret for hvordan det blir fremover. merker jeg blir verre med àrene, og tenker pà hvordan det blir med tanke pà jobb, utdanning og generelt i livet.

Nà er jeg gravid, og kan visst ikke ta medisiner, men det har jeg ikke gjort tidligere heller. Hàper de finner ut av ting, og at det finnes noe som kan hjelpe sà jeg kan fungere normalt til enhver tid :-)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Bookworm

Jeg hòrer kanskje ikke til her, da jeg har det mye lettere enn dere, vedr. smerter og sykdommer.

Likevel da, sà vet jeg hvordan det er à ha det vondt. Jeg har bare en revmatisme som kommer og gàr som det passer seg. Det varer noen uker, og sà har jeg noen uker uten smerter.

Nàr smertene kommer, oppleves de som brennende, i de fleste ledd. Da fòler jeg meg som ei gammel dame pà 90 :-) Sover dàrlig og fòler meg utmattet. Har hatt det slik siden jeg var 14-15 àr, men det er fòrst nà de har funnet ut at det er virkelig revmatisme jeg har. Men de vet ikke hvilken type.

Er nok litt bekymret for hvordan det blir fremover. merker jeg blir verre med àrene, og tenker pà hvordan det blir med tanke pà jobb, utdanning og generelt i livet.

Nà er jeg gravid, og kan visst ikke ta medisiner, men det har jeg ikke gjort tidligere heller. Hàper de finner ut av ting, og at det finnes noe som kan hjelpe sà jeg kan fungere normalt til enhver tid :-)

Selvfølgelig hører du også til her. Det er ingen konkurranse om å ha det verst. Alle har det ille med sine plager, og jeg unner deg å ha perioder uten smerter. Husker ikke engang hvordan det er jeg...

Mitt høyeste ønske er ikke lenger å bli frisk (jeg er for realistisk til det) - men bare én time uten smerter - bare for å huske hvordan det føles...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Hønemoren

Jeg hòrer kanskje ikke til her, da jeg har det mye lettere enn dere, vedr. smerter og sykdommer.

Likevel da, sà vet jeg hvordan det er à ha det vondt. Jeg har bare en revmatisme som kommer og gàr som det passer seg. Det varer noen uker, og sà har jeg noen uker uten smerter.

Nàr smertene kommer, oppleves de som brennende, i de fleste ledd. Da fòler jeg meg som ei gammel dame pà 90 :-) Sover dàrlig og fòler meg utmattet. Har hatt det slik siden jeg var 14-15 àr, men det er fòrst nà de har funnet ut at det er virkelig revmatisme jeg har. Men de vet ikke hvilken type.

Er nok litt bekymret for hvordan det blir fremover. merker jeg blir verre med àrene, og tenker pà hvordan det blir med tanke pà jobb, utdanning og generelt i livet.

Nà er jeg gravid, og kan visst ikke ta medisiner, men det har jeg ikke gjort tidligere heller. Hàper de finner ut av ting, og at det finnes noe som kan hjelpe sà jeg kan fungere normalt til enhver tid :-)

Lykke til med graviditeten. Håper du får et godt svangerskap, det hadde jeg (4 ganger) selv om jeg dengang også var plaget med muskelsmerter om ikke så ille som da jeg ble eldre.

Min beste tid: svangerskapene! Da blomstra jeg opp og var så fornøyd og så godt som ingen plager, håper du får det på samme måte. Klem.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Loralei

Skal si du har blitt tildelt nok av plager! Du har slitt lenge også ser jeg i tråden her. Har du hjelp for å klare hverdagen eller klarer du de huslige gjøremål selv?

Hmmm :) Jeg er ikke så voldsomt glad i å snakke om sykdommen/plagene (i allefall ikke her på forumet) mine men jeg bør vel det. Vil kanskje ikke innse det? Jeg har påleiringer i nakken, og fibromyalgi. Det er nakken som har slått meg ut av arbeid det siste året. Nerver i klem som gir nummen/lammende følelse i hele venstre siden min. Masse muskelverk, hodepine iblant, svimmel, utmattet, til tider søvnløs mm

Det å plutselig ikke kunne jobbe lengre er vanskelig å svelge, jeg elsket faktisk jobben min som Brukerstyrt Personlig Assistent. Jeg trivdes 110% og det har jeg aldri tidligere kunne sagt om en jobb. Så at jeg er deppa innimellom er ikke til å legge skjul på. Jeg har et håp om å kunne jobbe delvis i allefall, etterhvert..... Nå i dag er det legebesøk og utfylling av papirer om rehabilitering. jadda...

Jeg hører noen sier at alle sykdommer er selvpåført eller arvet. Oppvekst har endel å si, og alt man møter på livets vei. Det sies at alt går gjennom psyken? Jeg vet ikke helt det. Hva mener du/dere? Dersom det stemmer så har jeg jo en hel jobb med å granske livet mitt?

Med kroniske sykdommer så sier de at det første en må gjøre er å godta seg selv og sykdommen. I div bøker så står det at man skal elske seg selv og sykdommen fordi den er en del av deg...hm, jeg er ikke helt der.

Jeg tar gjerne imot tips som kan bedre hverdagen. Jeg har kjøpt boken the secret, og den får meg til å tenke mere positivt har jeg merket meg. Jeg ser på meg selv som positiv, så jeg tenker nok mere på gleder enn sorger. Men når en står midt oppi en prosess som nå, så blir tankene penset inn på formen. Det gjør kanskje at en føler seg dårligere. Rart men sant.

Fikk lyst til å være anonym, men pytt på.

Det var et flott og langt innlegg, som jeg skal prøve å svare på etter beste evne. (glemmer jeg noe nå, så kommer et nytt innlegg)

Du spør om jeg har hatt hjelp. Der må jeg svare JA! Uten tvil. Jeg har en fantastisk far som jeg har arvet min optimisme fra og han har alltid ledet meg i riktig retning.

Det er som du sier viktig å akseptere at smerten er en del av livet. Dette er nok ikke noe enkel sak, og det må jobbes med konternuerlig.

Jeg tror grunnen til at jeg har klart meg så godt, er igrunn flere faktorer. 1 Jeg har levd lenger med smerter enn uten (er 26 år og hadde min ulykke for 17 år siden) 2. Min far har allitd vært en god støtte spiller, når det gjelder å tenke positivt. 3. Har mange venner som støtter, og ikke minst forstår.

Slik jeg gjør det, så holder jeg fokuset på hva jeg kan gjøre i stede for å ergre meg over alt jeg ikke kan gjøre.

Tror jeg har nevnt før det med fysisk aktivitet (som jeg ikke klarer) og dansing etc. er nå byttet ut med nye hobbyer som det å spille instrument. Kan jeg ikke danse, så får jeg heller spille musikken da. =) Sånn er det bare, og det er jo gøy å spille også.

Når det gjelder husarb. etc. så tar jeg det jeg klarer, når jeg klarer det. Ingen stress, en dag kan det være å få alt av reklamer og aviser flyttet fra bordet til papp-dunken. En annen dag kan jeg klare å tørke en del støv, samtidig så jeg greier å tømme oppvask maskinen. f.eks. Av og til betaler jeg en student for å vaske hos meg.

Min oppskrift på bedre hverdag er å tenke positivt, men det er selvfølgelig ikke til å unngå i blandt å komme bort i negative tanker. Men, jeg henter meg fort inn igjen.

Du nevner noen som legger skylden på psyken for alt vondt. Jeg er overhode ikke enig i at en selv har skyld for smerter, sykdommer, skader osv. som ble nevnt der.

Dessverre så er det mange som henger igjen i fortiden når det gjelder fibromyalgi, og tror det er psykisk relatert. Men, i dag lever jo vi i 2008 og vi VET bedre. De som påstår det du har nevnt over er endten veldig "friske" eller så har de formulert seg feil.

Som jeg har vært inne på flere ganger, så vil en positiv tankegang hjelpe deg med å takle smerter og ikke minst finne løsninger som bedrer hverdagen.

Jeg er enig i at negativ tankegang kan forværre smerter. Men, det er ikke negativ tankegang som har forårsaket sykdommen/skaden.

Jeg har ikke fått lest boken du snakker om enda, venter igrunn på at den skal komme på film med norsk tekst.

Men, jeg har forøvrig hørt mye positivt om den. Noe som ergrer meg litt ang denne boken er at noen av de som er uten kronisk sykdom/skade/smerte osv faktisk tror at bare ved å tenke positivt så blir en frisk.. Ja, iallefall så hadde jeg en diskusjon med en venninne som hadde oppfattet det slik. Hun så jo nesten helt hjernevasket ut. Mye av det hun kastet ut av munnen sin ble så urealistisk.

Så jeg sa: Jeg er riktig nok optimist og positiv, men også realist. I følge det du nå sitter her å sier, så mener du igrunn at bare ved å tenke riktig, så kan den amputerte foten plutselig være på plass igjen og alt er som før.?. Ja, jeg satte det litt på spissen, for hun påsto at ting som sitter inn i kroppen som ikke synes ble bra igjen selv om det var total ødeleggelse.

Hun fikk iallefall noe nytt å tenke på.. *ler*

Men, jeg tror den boken kan hjelpe deg til å finne løsninger i stedet for å spinne deg fast i problemer. Kanskje hjelpe deg til å se på dine plager som en utfordring i stedet for problemer.

Hvem vet. Jeg gleder meg til å høre mer ang. denne boken, for jeg syns den virker veldig spennende.. Men, som sagt. En må ikke ta alt for god fisk.

En siste ting må jeg bare få nevne. Du sier du ikke liker å prate om dine plager. Vel, det er igrunn de fleste av de som har kroniske ting som unngår sykdom prat osv. Mye fordi at en frisk person skjelden klarer å forstå hvordan vi har det. Og vi blir ofte da sett på som sutre høner eller hva det måtte være..

Det som er 110% sikkert er at det er viktig å få utspill for tanker og frustrasjon inn i mellom. Det å lette på det som ligger å trykker på hjertet. Hvis man hele tiden skal gå i stillhet å bære den tunge børa alene, DA kan det føre til langt flere plager enn man først hadde.

Det er ikke ukjent at man får psykisk belastning av kroniske smerter, og da er det viktig å prate, gjerne da med likestilte, slik at man unngår en følge sykdom av psykisk karakter, som igjen kan føre til psykosomatiske lidelser.

Det ble langt gitt :-) Håper du fikk litt ut av det, så må du bare spør om det er noe.

Og du.. Det er ingen skam å være syk, uansett sykdom.!:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Loralei

Jeg hòrer kanskje ikke til her, da jeg har det mye lettere enn dere, vedr. smerter og sykdommer.

Likevel da, sà vet jeg hvordan det er à ha det vondt. Jeg har bare en revmatisme som kommer og gàr som det passer seg. Det varer noen uker, og sà har jeg noen uker uten smerter.

Nàr smertene kommer, oppleves de som brennende, i de fleste ledd. Da fòler jeg meg som ei gammel dame pà 90 :-) Sover dàrlig og fòler meg utmattet. Har hatt det slik siden jeg var 14-15 àr, men det er fòrst nà de har funnet ut at det er virkelig revmatisme jeg har. Men de vet ikke hvilken type.

Er nok litt bekymret for hvordan det blir fremover. merker jeg blir verre med àrene, og tenker pà hvordan det blir med tanke pà jobb, utdanning og generelt i livet.

Nà er jeg gravid, og kan visst ikke ta medisiner, men det har jeg ikke gjort tidligere heller. Hàper de finner ut av ting, og at det finnes noe som kan hjelpe sà jeg kan fungere normalt til enhver tid :-)

Kjære Angela26. Klart du passer inn her.

Du sier du ikke har tatt medisiner for revmatismen din. Kan jeg få spørre hvorfor? (sånn utenom når du er gravid selvfølgelig)

Jeg vet om noen naturprodukter som skal være ekstremt nyttig på revmatiske lidelser. Er dette noe for deg, kanskje?

Si ifra om det er ønskelig med info. =)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Loralei

[quote name=Shira :o)' timestamp='1206692387' post='3836256]

Jeg er helt imponert over at de har såpass god kommunikasjon. Da det oppstod komplikasjoner hos meg, ble det fort koblet inn de avdelingene som hadde kompetanse på områdene.

Jeg er på uro uansett, og legene der har overoppsynet, mens jeg er innom andre plasser og blir utredet og får behandling.

Og hele veien har jeg truffet hyggelige og dyktige leger og sykepleiere.

Er så godt å høre.

Jeg hadde en sånn skrekk opplevelse nå sist jeg var innlagt.

Har en venninne som hadde vært der å sa så mye flott om den avdelingen jeg skulle til. Så kom jeg der, og var helt klar og positiv å alt det der. For nå skulle jeg endelig få litt hjelp, tenkte jeg. Men, neida.. Der var det helt på trynet hele greia, feil medisinering stort sett hverdag, ble matet med ord. Mine påstander om egen smerte var visst feil. Og mine påstander om at medisin de ville gi meg ikke funket, var visst også feil.. De mente jeg hadde ekstreme smerter der jeg faktisk ikke hadde så ille smerter.. Haha.. Nei, ble ikke helt klok...

Så nå går jeg for ordtaket " Alle gode ting er 3".. Å når du gir så bra med ros, så kan det jo ikke slå feil ;o)

Det ble en flott start på helgen.. =)

Share this post


Link to post
Share on other sites
pekkaline

Det var et flott og langt innlegg, som jeg skal prøve å svare på etter beste evne. (glemmer jeg noe nå, så kommer et nytt innlegg)

Du spør om jeg har hatt hjelp. Der må jeg svare JA! Uten tvil. Jeg har en fantastisk far som jeg har arvet min optimisme fra og han har alltid ledet meg i riktig retning.

Det er som du sier viktig å akseptere at smerten er en del av livet. Dette er nok ikke noe enkel sak, og det må jobbes med konternuerlig.

Jeg tror grunnen til at jeg har klart meg så godt, er igrunn flere faktorer. 1 Jeg har levd lenger med smerter enn uten (er 26 år og hadde min ulykke for 17 år siden) 2. Min far har allitd vært en god støtte spiller, når det gjelder å tenke positivt. 3. Har mange venner som støtter, og ikke minst forstår.

Slik jeg gjør det, så holder jeg fokuset på hva jeg kan gjøre i stede for å ergre meg over alt jeg ikke kan gjøre.

Tror jeg har nevnt før det med fysisk aktivitet (som jeg ikke klarer) og dansing etc. er nå byttet ut med nye hobbyer som det å spille instrument. Kan jeg ikke danse, så får jeg heller spille musikken da. =) Sånn er det bare, og det er jo gøy å spille også.

Når det gjelder husarb. etc. så tar jeg det jeg klarer, når jeg klarer det. Ingen stress, en dag kan det være å få alt av reklamer og aviser flyttet fra bordet til papp-dunken. En annen dag kan jeg klare å tørke en del støv, samtidig så jeg greier å tømme oppvask maskinen. f.eks. Av og til betaler jeg en student for å vaske hos meg.

Min oppskrift på bedre hverdag er å tenke positivt, men det er selvfølgelig ikke til å unngå i blandt å komme bort i negative tanker. Men, jeg henter meg fort inn igjen.

Du nevner noen som legger skylden på psyken for alt vondt. Jeg er overhode ikke enig i at en selv har skyld for smerter, sykdommer, skader osv. som ble nevnt der.

Dessverre så er det mange som henger igjen i fortiden når det gjelder fibromyalgi, og tror det er psykisk relatert. Men, i dag lever jo vi i 2008 og vi VET bedre. De som påstår det du har nevnt over er endten veldig "friske" eller så har de formulert seg feil.

Som jeg har vært inne på flere ganger, så vil en positiv tankegang hjelpe deg med å takle smerter og ikke minst finne løsninger som bedrer hverdagen.

Jeg er enig i at negativ tankegang kan forværre smerter. Men, det er ikke negativ tankegang som har forårsaket sykdommen/skaden.

Jeg har ikke fått lest boken du snakker om enda, venter igrunn på at den skal komme på film med norsk tekst.

Men, jeg har forøvrig hørt mye positivt om den. Noe som ergrer meg litt ang denne boken er at noen av de som er uten kronisk sykdom/skade/smerte osv faktisk tror at bare ved å tenke positivt så blir en frisk.. Ja, iallefall så hadde jeg en diskusjon med en venninne som hadde oppfattet det slik. Hun så jo nesten helt hjernevasket ut. Mye av det hun kastet ut av munnen sin ble så urealistisk.

Så jeg sa: Jeg er riktig nok optimist og positiv, men også realist. I følge det du nå sitter her å sier, så mener du igrunn at bare ved å tenke riktig, så kan den amputerte foten plutselig være på plass igjen og alt er som før.?. Ja, jeg satte det litt på spissen, for hun påsto at ting som sitter inn i kroppen som ikke synes ble bra igjen selv om det var total ødeleggelse.

Hun fikk iallefall noe nytt å tenke på.. *ler*

Men, jeg tror den boken kan hjelpe deg til å finne løsninger i stedet for å spinne deg fast i problemer. Kanskje hjelpe deg til å se på dine plager som en utfordring i stedet for problemer.

Hvem vet. Jeg gleder meg til å høre mer ang. denne boken, for jeg syns den virker veldig spennende.. Men, som sagt. En må ikke ta alt for god fisk.

En siste ting må jeg bare få nevne. Du sier du ikke liker å prate om dine plager. Vel, det er igrunn de fleste av de som har kroniske ting som unngår sykdom prat osv. Mye fordi at en frisk person skjelden klarer å forstå hvordan vi har det. Og vi blir ofte da sett på som sutre høner eller hva det måtte være..

Det som er 110% sikkert er at det er viktig å få utspill for tanker og frustrasjon inn i mellom. Det å lette på det som ligger å trykker på hjertet. Hvis man hele tiden skal gå i stillhet å bære den tunge børa alene, DA kan det føre til langt flere plager enn man først hadde.

Det er ikke ukjent at man får psykisk belastning av kroniske smerter, og da er det viktig å prate, gjerne da med likestilte, slik at man unngår en følge sykdom av psykisk karakter, som igjen kan føre til psykosomatiske lidelser.

Det ble langt gitt :-) Håper du fikk litt ut av det, så må du bare spør om det er noe.

Og du.. Det er ingen skam å være syk, uansett sykdom.!:

Wow, du kan jammen svare gitt ;)

På husarbeidsfronten så virker det som vi er like. Jeg kan ikke både tømme og fylle oppvaskmaskinen etterhverandre, må ha pauser mellom ting jeg gjør. Men det lille jeg klare er jeg jo glad for.

Ang den boken og sykdommer så må man jo ha sunn fornuft også :) Man kan ikke tenke på seg en bein el.l. nei. Det ble diskutert om den boken på FEM i gårkveld. Leger går ut og sier at syke ikke bør lese den siden de (noen?) tror de kan tenke seg frisk sa de.

Ang venner så møter jeg forståelse, på en måte, men så kan de finne på å si noe slikt som: Har du prøvd å jobbe hardt i ti dager etterhverandre slik at du får brukt muskelene dine? eh....Jeg svarer at jeg har prøvd og slitt hard i ett år. Blir litt skuffet da. Det er nå engang slik at det ikke er synlig. Jeg fordrar ikke tanken på at noen tror at jeg ikke er dårlig. Det kan virke som de (enkelte) tror at jeg nyter livet hjemme med lønn og greier. Jeg har pratet med dem, og de sier de forstår men de ser meg ikke på de dårligste dagene.... Samma det, jeg tror på meg selv jeg :) Ikke verst bare det hehe

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...