Er vi ikke bra nok?

[Gjest togli]

''"Julaften blir jo omtrent umulig, da jeg skal bade og stelle både meg og baby"

Den er grei, det må man nesten gjøre på dagen''

MÅ man bade babyer på dagen?? Jeg husker ikke helt hva vi gjorde dengangda, men ser ikke bort fra at man nøyde seg med bading kvelden før og så klutvask på selve dagen for ikke å komme i tidsnød.

Du har vel hørt at det første barnet bader man hver dag. Andremann vasker man en gang i uka og tredjemann tørker man støv av en gang i måneden ;-)

[morsan]

Hvorfor kan ikke bestemor være barnevakt for babyen?

Når vi fikk vår førstefødte hadde jeg problemer med å løsrive meg fra henne. Jeg følte meg "halv" uten henne og var ikke trygg på at noen andre enn jeg (eller pappaen) kunne passe henne godt nok (selv om hun hadde fantastiske besteforeldre på begge sider!). Jeg ser nå at dette var på grensen til sykelig! Vi hadde barnevakt for første gang når ungen var 2 år gammel (pinlig å tenke på nå ;-)).

Når vi fikk andre- og tredjemann var jeg langt mer avslappa i forhold til dette (heldigvis!!). Nå er eldstejenta 11 år gammel og det er hun som sliter mest mht å ha barnevakt osv. De to yngste elsker å bli passa av andre Jeg ser at jeg antagelig gjorde noe veldig dumt når eldstejenta var liten, noe som fortsatt tildels påvirker henne negativt....

Du er kjempeheldig som har en svigermor som så gjerne vil passe babyen Inviter med deg mannen din ut en kveld og la svigermor passe babyen til neste dag. Dette er kjempepositivt både for babyen (lære å bli kjent med bestemor, lære å bli trygg på andre enn deg og pappaen), for bestemor (bli mer knyttet til også dette barnebarnet), for storesøster (dele på oppmerksomheten, du slipper å føle at bestemor gjør forskjell) og for forholdet mellom deg og mannen din. Veldig mange positive ting kommer ut av dette. Jeg kan ikke tro at du kan finne negative sider ved å be bestemor sitte barnevakt

Hvis dette er vanskelig for deg, så kan du jo velge en mellomting? La bestemor sitte barnevakt hjemme hos dere når dere går ut. Babyen sover da hjemme. Du får på denne måten trening i å løsrive deg fra babyen i kortere perioder.

Tro meg, jeg vet hvordan det føles (selv om jeg idag ikke skjønner at jeg var sånn ;-))

''Når vi fikk vår førstefødte hadde jeg problemer med å løsrive meg fra henne. Jeg følte meg "halv" uten henne ''

Ja, babyen føles som en forlenget del av en selv!

Jeg husker særlig godt en episode på sykehuset, et par dager etter fødselen. Jeg fikk nesten panikk...

Min mor og søster var på besøk, og så var besøkstiden over og middagsserveringen kom. Jeg bar på matbrettet for å ta det med ut i et slags oppholdsrom utenfor barselavdelingen, for å sitte der sammen med besøket, men ble da stoppet av en brysk pleier som sa at jeg ikke kunne ta med brettet ut. Da tok søsteren min resolutt tak i trillebalja med babyen og trillet ut mens hun sa så kjekt at de ville vente på meg der ute.

Så sto jeg igjen med middagsbrettet og så babyen min forsvinne - det var vrieklig helt forferdelig! ;-) Enda jeg jo hadde sett han bli trillet av gårde av pleierne flere ganger..

Så fort hadde jeg vel aldri hivd i meg maten før;-)

[morsan]

Du verden så enige vi er...

;-)

mvh

;-)

[morsan]

Du har vel hørt at det første barnet bader man hver dag. Andremann vasker man en gang i uka og tredjemann tørker man støv av en gang i måneden ;-)

*S* Har hørt den, ja, men ikke kjent meg igjen i den, da mitt barn aldri ble badet daglig;-)

[morsan]

Vi har passet på å bråke selv også. Og at våre gjester ikke legger bånd på seg osv. Sette på radio og TV.

Barn som våkner av den minste lyd har vært skrekken for oss.

Men barn er selvsagt forskjellige på dette området også.

mvh

Ja, i utgangspunktet enig, men jeg erfarte at det var grenser for hvor mye støy jeg orket å lage da jeg var alene hjemme på dagtid med ett barn, bare for å "venne" han til støyen.

[Gjest togli]

Her har det ikke noe med forskjellig oppdragelse av de to jentene, det regner jeg med at vil gå seg til! Han vil nok også oppdra vår felles datter litt strengere, fordi han har henne hele tiden.

Tingene det går på er slikt som at hun aldri gjør som hun blir bedt om. Vi sender henne opp for å rydde før hun skal hjem, og så kommer vi opp for å hente henne når hun skal dra - og hun sitter og tegner.

Hun går på badet, og vi ber henne være litt rolig fordi babyen akkurat har sovnet, og det går _som alltid_ 20 sek, så står hun og danser og synger.

Hun blir bedt om å være litt kjapp fordi vi skal rekke noe, og setter seg heller ned og leker med babyen.

Slike ting driver meg til vanvidd i hverdagen! Det er helt sikkert helt normalt for en 11åring, men frustrerende når jeg ikke kan si noe på det! Samboeren maser heller ti ganger for hver ting, enn å si klart ifra den første gangen og sette seg i respekt. Veit virkelig ikke hvordan jeg skal takle disse tingene, for jeg har jo ikke noe med hvordan han velger å oppdra sitt barn. Likevel går det utover oss alle...

Det er som sagt ei snill og god jente, og disse tingene er selvsagt bagateller! Men å leve med dette uten å kunne åpne munnen og si noe, det er faktisk ikke lett:-/

Jeg har begynt å si til min 11-åring at "det er min jobb som mor å mase" (tror faktisk det var en doler som tipsa meg om å si noe sånt ;-))

Jeg synes jenta høres fullstendig normal ut

La pappaen ta kontrollen over datteren sin og prøv å la være å plages over at du ikke har kontroll. Da går det som regel lettere

[PieLill]

Hva har det med saken å gjøre? De er sammen hver ettermiddag, etter at han har kommet hjem fra jobb... Da er de hovedsaklig aleine.

Og jeg mener jo ikke å reise til Tusenfryd akkurat! Jeg snakker om enkle ting som å gå i skogen etc. Det er ting vi alle tre setter pris på, og som kan gjøres både når vi er tre og fire...

''Hva har det med saken å gjøre?''

Hvor mye pappa slippes til og hvor mye beslutningsrett han har, har alt med saken å gjøre. Det er direkte proposjonalt med hans engasjement.

Om tur i skogen er noe dere fint har tid til å gjøre oftere enn annen hver helg, kan han godt påminnes om muligheten.

Men jeg synes ikke det er så rart at han nærmest automatisk tenker 'når jenta kommer til helgen'. Det er jo slik han har hatt det i mange år. Tror ikke det skal tolkes som at den ene er mindre viktig enn den andre.

Synes det er bra at du tar det opp. De aller fleste foreldre må ha seg noen slike bevisstgjøringsrunder når de får flere barn.

mvh

[PieLill]

Ja, i utgangspunktet enig, men jeg erfarte at det var grenser for hvor mye støy jeg orket å lage da jeg var alene hjemme på dagtid med ett barn, bare for å "venne" han til støyen.

Det var ikke en stor jobb.

Bare vanlige daglige aktiviteter. Det blir både brå lyder og jevn støy ut av slikt. Pluss noe radio.

mvh

[Gjest togli]

''Når vi fikk vår førstefødte hadde jeg problemer med å løsrive meg fra henne. Jeg følte meg "halv" uten henne ''

Ja, babyen føles som en forlenget del av en selv!

Jeg husker særlig godt en episode på sykehuset, et par dager etter fødselen. Jeg fikk nesten panikk...

Min mor og søster var på besøk, og så var besøkstiden over og middagsserveringen kom. Jeg bar på matbrettet for å ta det med ut i et slags oppholdsrom utenfor barselavdelingen, for å sitte der sammen med besøket, men ble da stoppet av en brysk pleier som sa at jeg ikke kunne ta med brettet ut. Da tok søsteren min resolutt tak i trillebalja med babyen og trillet ut mens hun sa så kjekt at de ville vente på meg der ute.

Så sto jeg igjen med middagsbrettet og så babyen min forsvinne - det var vrieklig helt forferdelig! ;-) Enda jeg jo hadde sett han bli trillet av gårde av pleierne flere ganger..

Så fort hadde jeg vel aldri hivd i meg maten før;-)

*hehe*

Snodig dette der. Jeg husker at mamma og pappa hadde låvefest når eldstejenta var 5 uker gammel. De hadde fiksa og styrt på låven og ville at jeg skulle gå ned for å ta en titt. Jeg begynte å kle på babyen for å ta henne med meg. Mamma sa at hun selvsagt skulle ta babyen, så jeg fikk gå på låven alene. Det føltes omtrent umulig!!! Jeg husker ennå synet av mamma med lillesnupp i armene. De sto i stuevinduet og "vinka" til meg og jeg følte meg som verdens mest ensomme *snufs*

Jeg skulle ikke være på låven i mer enn 10 minutter og klarte ikke å komme meg derfra raskt nok (og moren min er nok Norges mest ansvarsfulle barnepasser!!)

Jeg er rimelig sikker på jeg var utilregnelig på den tida ;-)

[Gjest togli]

Ja, i utgangspunktet enig, men jeg erfarte at det var grenser for hvor mye støy jeg orket å lage da jeg var alene hjemme på dagtid med ett barn, bare for å "venne" han til støyen.

Støvsuger'n er fin å bruke til sånt ;-)

Svigerinna mi var sjokka over hvor godt våre tre unger sov selv om vi bråka. Døve bråker faktisk ofte mer enn andre (slamring med skapdører, slenger på dolokket etc.), så det var nok det som var forklaringen ;-)

[Gjest togli]

*S* Har hørt den, ja, men ikke kjent meg igjen i den, da mitt barn aldri ble badet daglig;-)

Dårlig mor ass' ;-P

[morsan]

*hehe*

Snodig dette der. Jeg husker at mamma og pappa hadde låvefest når eldstejenta var 5 uker gammel. De hadde fiksa og styrt på låven og ville at jeg skulle gå ned for å ta en titt. Jeg begynte å kle på babyen for å ta henne med meg. Mamma sa at hun selvsagt skulle ta babyen, så jeg fikk gå på låven alene. Det føltes omtrent umulig!!! Jeg husker ennå synet av mamma med lillesnupp i armene. De sto i stuevinduet og "vinka" til meg og jeg følte meg som verdens mest ensomme *snufs*

Jeg skulle ikke være på låven i mer enn 10 minutter og klarte ikke å komme meg derfra raskt nok (og moren min er nok Norges mest ansvarsfulle barnepasser!!)

Jeg er rimelig sikker på jeg var utilregnelig på den tida ;-)

;-)

Jeg skjønner at jeg nok var mindre påholden på babyen enn de verste, ja, for da jeg hadde 5 uker gammel baby var han med i et familiebryllup, og ble båret rundt av de fleste, både kjente og helst ukjente...;-)

Men jeg husker en episode da barnet var kanskje 8-10 dager gammel, og mannen min tok han med på en liten trilletur. Jeg trodde de skulle være borte max 20-20 minutter, men han ble borte i nesten TO TIMER!!

Babyen hadde sovet hele tiden, så det var ikke noe problem, men det kunne jo ikke jeg vite (ingen mobiltelefon...), og jeg var fra meg av ensgtelse for at babyen min savnet mor osv osv.

Mannen min hadde nok forventet å komme hjem til en frisk og utvilt og glad mor som var sååå takknemlig for avlastningen, men istedet kom han hjem til en som var helt vill i blikket og nærmest oppløst i tårer over at han kunne være så hjerteløs å skille mor og barn på den måten...;-)

Så utilregnelig i gjerningsøyeblikket har vi vel vært noen hver.

[morsan]

Dårlig mor ass' ;-P

;-)

Tør ikke tenke på hvordan en eventuell nr 3 hadde fått det det...;-)

[morsan]

Det var ikke en stor jobb.

Bare vanlige daglige aktiviteter. Det blir både brå lyder og jevn støy ut av slikt. Pluss noe radio.

mvh

Stort hus gir stor avstand....;-) Han sov ofte ute på dagtid, da.

[morsan]

Støvsuger'n er fin å bruke til sånt ;-)

Svigerinna mi var sjokka over hvor godt våre tre unger sov selv om vi bråka. Døve bråker faktisk ofte mer enn andre (slamring med skapdører, slenger på dolokket etc.), så det var nok det som var forklaringen ;-)

Grenser for hvor mye man gidder å støvsuge bare pga lyden...;-)

Ellers høres det jo veldig logisk ut det du sier om døve og slamring etc. :-) Har ikke tenkt på det før.

[mariaflyfly]

''Jeg synes forresten det er leit at du føler at samboeren din ikke ser på dere som en familie uten datra hans. Dette må dere snakke sammen om!''

Hadde du sett på deg, guttungen og kjæresten som hele familien om jentungen var hos pappan? Det hadde ikke vært helt komplett?

Og derfor sa jeg bevisst "en familie", og ikke "en HEL familie".

[mariaflyfly]

Takk for godt svar:-)

For å få det på plass, så blei vi ikke invitert på lille julaften! Hadde vi blitt det, ville det uansett vært mye seinere enn at babyen kunne fått det med seg, og da ville jo poenget vært borte. Jeg kunne ha firet på rutinene og tatt henne med, men så seint som dette ville bli, så måtte hun sovet uanstett, for det er liksom ikke snakk om en halvtime etter vanlig leggetid... Og det er jo ikke _jeg_ som savner kontakt med svigermor, jeg savner at hun ønsker kontakt med babyen!

Julaften blir jo omtrent umulig, da jeg skal bade og stelle både meg og baby, legge pakker under treet osv på formiddagen mens pappaen sover, og så er det matlaging... Vi kunne selvfølgelig ha sløyfet steika, og dratt på julefrokost, så UMULIG er det ikke, men innmari lite praktisk!

Jeg ser det du sier, at tre er komplett for meg men ikke for ham. Likevel trenger jeg å føle at vi er nok. At vi er verdt å bruke tid på og gjøre noe sammen med! De store opplevelsene legger vi selvfølgelig til helger vi har stedatteren, for hun får jo mer ut av det enn babyen. Det samme med besøk til familie stedatteren ikke ser mye på egenhånd. Men det er snakk om enkle ting som å gå en tur i skogen eller slike ting, og det er sårt å da få høre at det kan vi gjøre når X kommer...

Men som jeg sier så har jeg tatt det opp, og jeg merker tydelig at han jobber med det! Det er veldig viktig for meg at babyen vokser opp og får følelsen av at hun er like viktig for pappa som det storesøster er!

''Julaften blir jo omtrent umulig, da jeg skal bade og stelle både meg og baby''

Og det tar 4 timer?

''legge pakker under treet osv på formiddagen mens pappaen sover''

Det tar nøyaktig 10 minutter. Om ikke mindre.

''og så er det matlaging... Vi kunne selvfølgelig ha sløyfet steika, og dratt på julefrokost, så UMULIG er det ikke, men innmari lite praktisk!

''

Frokost er frokost. Og steik er til middag. Den setter du i ovnen når du kommer hjem fra frokosten. Det er plenty med tid for den å skulle bli ferdig på, den skal da ikke stå inne i 5 timer????

Gulrøtter og poteter skrelles kvelden før og legges i kaldtvann, slik Lillemus sa. Så skifter du bare vann før du skal koke dem en halvtime før middag.

[mariaflyfly]

[quote name=Lotte )' timestamp='1229163411' post='4038167]

Kjære vene! Du kommer til å irritere deg ihjel av svigerfamilie og samboer. Du kommer ALDRI til å bli fornøyd, om du ikke endrer din innstilling.

Hva er galt med å la svigermor slippe til? Har du noe som helst å tape på det??! Babystadiet er tilbakelagt.

Du vil ha kontroll på alt og alle, tror jeg. I tillegg vil du gjerne bestemme hvor, hvor mye og hvordan alle de andre skal omgås hverandre.

Si meg, _vil_ du til svigermor på lillejulaften - eller irriterer du deg til du sprekker, fordi det ikke i første rekke er tatt hensyn til deg og "babyen"? Jeg hadde heller ikke overanstrengt meg for å behage en svigerdatter, som egentlig ikke klarer å bli fornøyd samme hva som skjer.

*Speider etter Kofi med kikkert*

[bustebeisa]

Langsteikes? Ja... Nå har jeg nok med å steke den vanlig jeg da...! Men som sagt - det er ikke UMULIG!

Pakkene kan derimot ikke legges under treet kvelden før, det blir bare styr i forhold til katta. Hun går berserk! Stenger vi henne ute den natta, kommer hun på taket og maser oss våkne, og da våkner babyen også osv... Må stenge henne inne på badet i så fall da. Er jo en mulighet...

Man tar hele tiden valg.

Man kan velge å se muligheter, eller man kan velge å se problemer.

Uansett hvilke råd du får, har du en eller annen unnskyldning for å ikke kunne følge dem....

[mariaflyfly]

:-)

Det minner meg litt om slik det er hvis jeg kommer hjem til mannen og vil f eks beklage meg over noen på jobben, så skal han på død og liv komme med forslag til _løsninger_, mens alt jeg helst vil er å ha en klagemur og kanskje helst et klapp på skulderen og forsikringer om at det er jeg som har retten på min side og at det er de andre som gjør feil;-)

Dette understrekes også av svaret du ga Atene der du uttrykte glede over at noen "så deg".

Men det er ikke det at vi ikke "ser deg" - det er det at vi er som mannen i eksemplet ovenfor: Vi prøver å komme med råd og vink. Vi er ikke barndomsvenninnene dine som støtter deg uansett, selv om det ville vært en bjørnetjeneste. Du formulerer det jo også som at du ønsker hjelp og vurdering av hva vi andre måtte mene om situasjonen.

Det er selvsagt veldig bra for selvfølelsen om alle sier at du har helt rett og du gjør allting riktig - det er de andre som er 2dumme". Men den løsningen blir jo for enkel - det hjelper deg jo ingenting med henblikk på å løse problemene.

Uansett hvor mange feil andre kan ha, og hvor mye man skulle ønske at de kunne være annerledes eller gjøre ting annerledes, er det stort sett bare én person vi har muligheten til å gjøre noe med, og det er oss selv.

Jeg kan selv ofte streve med å leve etter det jeg skriver her, det er ikke lett - verden ville vært mye enklere for meg dersom jeg kunne fått andre til å forandre seg.

Et veldig bra svar, morsan.