Svigerforeldre ødelegger samlivet vårt

[Gjest togli]

Jeg skiller sterkt mellom de som er hyperallergiske eller lider av alvorlig astma, og de som i likhet med meg selv har små allergi plager hvis jeg eksponeres for enkelte ting. Har et par venninner som er hyperallergiske, blant annet for hund, og vi er enige i at det ikke kan fungere at de kommer på besøk hos meg. Å få rengjort en hus, hvor det til vanlig bor en hund, godt nok tror jeg faktisk ikke er mulig. Den ene av mine venninner er gjentatte ganger blitt lagt inn akutt på sykehus som følge av f.eks. besøk i et hjem som har blitt grundig rengjort på forhånd og hvor hunden ikke har vært hjemme.

Kanskje er også en av grunnene til at allergikere ikke alltid blir like godt tatt hensyn til, det faktum at de som har små plager kanskje lager litt mer styr ut av det enn nødvendig. De med små plager bør av solidaritet med de som er alvorlig syke, ikke forlange mer hensyn enn det som er strengt nødvendig.

Jeg tror vi er ganske enige

Jeg har liksom litt motsatte erfaringer enn enkelte her. Som sagt har jeg vokst opp med to søstre med allergi og astma. De har alltid vært slik at de har strukket seg altfor langt for å unngå at folk skulle merke at de reagerte på allergener. Begge har vært glade i dyr og ønsket å omgåes dyr. Da har de holdt ut så godt de kunne

[Colette]

Det som er interessant er at mennesker som nesten liker dyr bedre enn andre mennesker, eller som menneskeliggjør dyr, ofte har problemer med mellommenneskelige relasjoner. De kan gjerne føle at de er seg selv, og føler seg trygge, _kun_ når de er sammen med dyr.

(Jeg sier ikke at Colette er slik, altså - bare et interessant tema:-))

He..he....jeg har sett at du har nevnt dette før, Togli :-) Men nei, jeg er i hvert ikke av den typen skrullete mennesker. Jeg har full jobb og har familie med barn og barnebarn. Og jeg har ikke med meg kattene på jobben :-)

Men livets skole har innimellom vært hard for meg, det er sant. Og jeg synes det er lettere å forholde meg til levende vesener som er trofaste og tillitsfulle, uansett. Mennesker er ikke alltid til å stole på, har det vist seg - for mitt vedkommende. Så vi blir vel alle et resultat av de erfaringene vi gjør :-)

[Colette]

Jeg oppfatter deg ikke som brutal, men som uvitende og en smule egoistisk ;-)

Ja, det er mye mulig at jeg ikke kan noe om dette, når det kommer til stykket. Min datter har fått påvist allergi mot hest, men til tross for dette er hun i stallen hos hesten nesten hver dag. Hun bruker ikke medisiner en gang. Ellers har jeg vært forskånet fra å ha allergi/astma i min nærhet.

Egoistisk? Kanskje det. Etter å ha levd en god del år, og ofret kanskje mye mer enn det jeg har fått tilbake - så har jeg etter hvert lært meg å prioritere det jeg selv mener er viktig i mittt liv. Og da blir resultatet som beskrevet over. Men det har vært en lang vei å gå, for et menneske som i utgangspunktet nærmest var selvutslettende:-)

[Gjest qigong]

Ja, det er mye mulig at jeg ikke kan noe om dette, når det kommer til stykket. Min datter har fått påvist allergi mot hest, men til tross for dette er hun i stallen hos hesten nesten hver dag. Hun bruker ikke medisiner en gang. Ellers har jeg vært forskånet fra å ha allergi/astma i min nærhet.

Egoistisk? Kanskje det. Etter å ha levd en god del år, og ofret kanskje mye mer enn det jeg har fått tilbake - så har jeg etter hvert lært meg å prioritere det jeg selv mener er viktig i mittt liv. Og da blir resultatet som beskrevet over. Men det har vært en lang vei å gå, for et menneske som i utgangspunktet nærmest var selvutslettende:-)

Lurer på at du kanskje kan snu å gå tilbake et par mil. Da tror jeg du vil være sånn ca der du burde være :-)

[Colette]

Lurer på at du kanskje kan snu å gå tilbake et par mil. Da tror jeg du vil være sånn ca der du burde være :-)

Jeg tror jeg velger min vei selv, jeg :-) Har det utmerket på den måten .-) Og så får andre synes hva de vil om den saken.

[Gjest togli]

He..he....jeg har sett at du har nevnt dette før, Togli :-) Men nei, jeg er i hvert ikke av den typen skrullete mennesker. Jeg har full jobb og har familie med barn og barnebarn. Og jeg har ikke med meg kattene på jobben :-)

Men livets skole har innimellom vært hard for meg, det er sant. Og jeg synes det er lettere å forholde meg til levende vesener som er trofaste og tillitsfulle, uansett. Mennesker er ikke alltid til å stole på, har det vist seg - for mitt vedkommende. Så vi blir vel alle et resultat av de erfaringene vi gjør :-)

Du husker det, ja ;-)

Jeg synes egentlig dette er veldig interessant, nettopp fordi jeg kjenner noen som er slik. Dyr kan man alltid stole på. De vil alltid være tillitsfulle overfor eieren sin og man får masse kjærlighet fra dem:) Uten dyrene tror jeg mange flere hadde slitt psykisk. Det jeg synes blir litt "rart", er når man menneskeliggjør dyrene, slik enkelte gjør. Allikevel kan jeg forstå det mht hva dette mennesket evt har av tidligere erfaringer med mellommenneskelige relasjoner osv. Men det er nå igrunnen en litt annen diskusjon ;-)

[Gjest togli]

Ja, det er mye mulig at jeg ikke kan noe om dette, når det kommer til stykket. Min datter har fått påvist allergi mot hest, men til tross for dette er hun i stallen hos hesten nesten hver dag. Hun bruker ikke medisiner en gang. Ellers har jeg vært forskånet fra å ha allergi/astma i min nærhet.

Egoistisk? Kanskje det. Etter å ha levd en god del år, og ofret kanskje mye mer enn det jeg har fått tilbake - så har jeg etter hvert lært meg å prioritere det jeg selv mener er viktig i mittt liv. Og da blir resultatet som beskrevet over. Men det har vært en lang vei å gå, for et menneske som i utgangspunktet nærmest var selvutslettende:-)

Jeg tror jeg kan forstå deg bedre når du sier dette

Ang datteren din, så har jo hun en forholdvis mild form for allergi. Når man kjenner folk som rett og slett blir så syke at de er døden nær, eller dør, av astmaanfall - og folk som er så allergiske at de er syke i dagevis etter å ha vært eksponert for det de er allergisk for, så tenker man jo litt annerledes

[Colette]

Du husker det, ja ;-)

Jeg synes egentlig dette er veldig interessant, nettopp fordi jeg kjenner noen som er slik. Dyr kan man alltid stole på. De vil alltid være tillitsfulle overfor eieren sin og man får masse kjærlighet fra dem:) Uten dyrene tror jeg mange flere hadde slitt psykisk. Det jeg synes blir litt "rart", er når man menneskeliggjør dyrene, slik enkelte gjør. Allikevel kan jeg forstå det mht hva dette mennesket evt har av tidligere erfaringer med mellommenneskelige relasjoner osv. Men det er nå igrunnen en litt annen diskusjon ;-)

Ja, jeg husker det :-) Det begynner å bli mange debatter i denne lange tråden her nå:-)

Jeg menneskeliggjør ikke kattene mine. Det er 6 katter, som er katter. Allikvel er de 6 forskjellige personligheter. så de er ikke bare katter heller. Skjønner du?

Grunnen til at jeg har så mange katter er jo at 5 av dem mistet moren sin da de var bare 2 uker gamle. Mange ville vel dratt rett til veterinær for avliving, men jeg bestemte meg for å forsøke å holde liv i dem, til de ble gamle nok til å kunne gis bort. Det klarte jeg, men jeg klarte ikke å gi dem bort. Så da bestemte jeg meg for å beholde dem, og for å ta det ansvaret det medførte. Så her sitter vi da, 8 år senere :-)

[Colette]

Jeg tror jeg kan forstå deg bedre når du sier dette

Ang datteren din, så har jo hun en forholdvis mild form for allergi. Når man kjenner folk som rett og slett blir så syke at de er døden nær, eller dør, av astmaanfall - og folk som er så allergiske at de er syke i dagevis etter å ha vært eksponert for det de er allergisk for, så tenker man jo litt annerledes

Det var godt å høre at du forstår meg litt bedre nå:-)

Det er helt klart at datteren min har en mild form for allergi. Og de symptomene som oppstår innmellom bare overser hun. Hun er i dag voksen, men jeg husker da hun kom hjem 10 år gammel, med begge fortennene brukket tvers av etter et fall fra hesten.....Hun så på meg med redde øyne, og sa: Mamma, jeg vil fortsette med å ri. Og slik er hun enda, så allergien eksisterer ikke i hennes hode :-)

[Gjest Elextra]

Men jeg har så lyst til å mobbe morsan i dag! Kan du ikke bli med på det? ...*s*

Jo'a - men er hun tilgjengelig for mobbing?

[frosken]

Jo'a - men er hun tilgjengelig for mobbing?

Sannsynligvis ikke :-)

[tonie]

Vi har bare pulverkaffe i huset uansett så for oss spiller det ingen rolle hva gjestene drikker. Vi setter bare frem vannet, pulverkaffen, teposene + suketter så velger alle selv. )

Alle vi kjenner vet at vi ikke drikker kaffe selv og derfor har bare pulverkaffe og så langt har vel ingen klaget på det.

Jeg har bare én type te. Earl Gray, det får fanken meg duge. Jeg har i hvert fall te:)

[Gjest en god svigerdatter nå...tror jeg]

Kjære deg, ser at du får endel pepper i innleggene under her, og beklager men det er nok litt berettiget.

Selv var jeg veldig ung da jeg møtte min svigerfamilie,de behandlet meg som en jentunge...(noe jeg var), og jeg fikk alle oppgaver i huset på likt med de andre barna i huset (litt selvvalgt)...Da vi fikk første barnet vårt,tok svigermor over alle gjøremål sammen med barnet med en gang vi kom i hus. Mente nok vi var for unge til å ordne med det meste...

På grunnlag av dette har jeg utviklet en form for misnøye for mine svigerforeldre, de overprøver det meste jeg sier osv. endte med at vi nesten sluttet å reise dit...

Senere i livet har vi bestemt oss for å få flere barn, nå er vi godt voksne, men denne gangen sa jeg til mannen min at jeg orker ikke flere runder med overstyring og "gode råd" fra spesiellt svigermor. Mannen min sa at da må vi bestemme oss for om vi skal bryte all kontakt...

...jeg gikk i tenkeboksen...bestemte meg for at det ville jeg ikke, men at nå måtte vi være enige om hvordan VI ville ha tingene når vi møtes. Vi pratet og diskuterte,jeg sa hele tiden at jeg VIL klare dette,men at jeg har noen få krav . vi har jobbet oss frem til en løsning, mannen min tar ansvar for de få tingene jeg er steil på...og så prøver jeg å være så hyggelig som mulig.

Svigerforeldrene mine stiller heller ikke opp økonomisk med hverken gaver eller annet som kunne være til hjelp for oss- det gjør de for ene dattra si, men vi klarer oss. Dessuten er det ikke vanlig å være så sjenerøse som mine foreldre har vært, de kjøpte støvler til alle barnebarna hver høst, og fyllte opp med uteleker når våren kom, sparte opp penger og satte på konto til barnebarna osv... Selv om det er stor forskjell,forventer vi IKKE at noen skal støtte oss økonomisk...så vi er ikke "sure " for det.

Jeg har måttet svelge mange kameler,men det har de også,for nå tar mannen min opp temaer som er et problem,og han og jeg har blitt enige om at viss vi ikke klarer dette,bryter vi...

Men så er det jo det,at de er foreldre og besteforeldre til de jeg elsker mest på jord, kansje de har litt av æren for at akkurat sånn er mannen min blitt?? Kansje de har kjent hverandre på en annen måte før jeg kom og skiplet hele systemet bare 17 år gammel? min mann var 19. Jeg stoler på at de vil og har lyst å være sammen med sønnen sin og hans utvalgte, men da må vel jeg føye meg litt også??

Min første setning ang.svigersene begynner alltid med, jeg VIL ha et godt forhold til dem, kan du hjelpe meg og forstå dem og finne en middelvei... dette har hjulpet meg veldig.

når det var som vanskeligst,valgte mannen min meg, men det betyr ikke at forholdet vårt hadde blitt bedre av den grunn, det skal mye til å bryte med dem som har oppfostret deg, tenk om han stiller samme kravet til deg??

svigermor er ganske barnslig, så i år laget jeg julekalender sammen med barna...hun hadde det ganske vanskelig pga.en reise hun ikke fikk dra på, og fant derfor trøst i kalenderen...ringte meg julaften og sa at det at vi tenkte på henne betydde så mye, hun var helt på gråten...

Vi reiser dit 3-4 ganger i året,bare 3 timers kjøring, men det blir nok for oss, de kommer hit omtrent like mye,og så besøker vi dattra deres,sånn vi møtes der,kansje 3 ganger i året også. Det er nok,men jeg prøver å ha det koselig å ikke la henne få komme med altfor mange råd, sier bare at jeg er voksen nå,jeg liker å bestemme selv,men takk for gode råd, om jeg trenger dem vil tiden vise...

Uansett vet jeg at barnebarna trenger besteforeldre,og sønnen trenger foreldrene sine. Vi finner oss ikke i alt, men har blitt mer romslige i tankegangen ettersom årene har gått. Jeg er jo glad i dem også,og synes de gjorde en flott jobb som foreldre til mannen i mitt liv!!

[Gjest Elextra]

Sannsynligvis ikke :-)

Det gjelder bare å finne et ømt punkt... *tenker*

[tonie]

Glemte å kommentere dette:

''og så langt har vel ingen klaget på det.''

Hvilket beviser at kaffedrikkere er høfligere enn tedrikkere! *moahhahaha*

Åh, du har så rett! Jeg kjører samme stil som Lillemus bare motsatt vei, jeg har kun Earl Gray, og det er te nok for meg. Du skulle bare hørt på sytinga! Det ER noe med tefolket. Jeg tror de rett og slett bare er mer sære og vrange enn folk flest. Det var faktisk derfor de begynte med te istedenfor kaffe som normale folk drikker, altså for å få leve ut særheten sin og få enda en anledning til å syte.

[Gjest en god svigerdatter nå...tror jeg]

Kjære deg, ser at du får endel pepper i innleggene under her, og beklager men det er nok litt berettiget.

Selv var jeg veldig ung da jeg møtte min svigerfamilie,de behandlet meg som en jentunge...(noe jeg var), og jeg fikk alle oppgaver i huset på likt med de andre barna i huset (litt selvvalgt)...Da vi fikk første barnet vårt,tok svigermor over alle gjøremål sammen med barnet med en gang vi kom i hus. Mente nok vi var for unge til å ordne med det meste...

På grunnlag av dette har jeg utviklet en form for misnøye for mine svigerforeldre, de overprøver det meste jeg sier osv. endte med at vi nesten sluttet å reise dit...

Senere i livet har vi bestemt oss for å få flere barn, nå er vi godt voksne, men denne gangen sa jeg til mannen min at jeg orker ikke flere runder med overstyring og "gode råd" fra spesiellt svigermor. Mannen min sa at da må vi bestemme oss for om vi skal bryte all kontakt...

...jeg gikk i tenkeboksen...bestemte meg for at det ville jeg ikke, men at nå måtte vi være enige om hvordan VI ville ha tingene når vi møtes. Vi pratet og diskuterte,jeg sa hele tiden at jeg VIL klare dette,men at jeg har noen få krav . vi har jobbet oss frem til en løsning, mannen min tar ansvar for de få tingene jeg er steil på...og så prøver jeg å være så hyggelig som mulig.

Svigerforeldrene mine stiller heller ikke opp økonomisk med hverken gaver eller annet som kunne være til hjelp for oss- det gjør de for ene dattra si, men vi klarer oss. Dessuten er det ikke vanlig å være så sjenerøse som mine foreldre har vært, de kjøpte støvler til alle barnebarna hver høst, og fyllte opp med uteleker når våren kom, sparte opp penger og satte på konto til barnebarna osv... Selv om det er stor forskjell,forventer vi IKKE at noen skal støtte oss økonomisk...så vi er ikke "sure " for det.

Jeg har måttet svelge mange kameler,men det har de også,for nå tar mannen min opp temaer som er et problem,og han og jeg har blitt enige om at viss vi ikke klarer dette,bryter vi...

Men så er det jo det,at de er foreldre og besteforeldre til de jeg elsker mest på jord, kansje de har litt av æren for at akkurat sånn er mannen min blitt?? Kansje de har kjent hverandre på en annen måte før jeg kom og skiplet hele systemet bare 17 år gammel? min mann var 19. Jeg stoler på at de vil og har lyst å være sammen med sønnen sin og hans utvalgte, men da må vel jeg føye meg litt også??

Min første setning ang.svigersene begynner alltid med, jeg VIL ha et godt forhold til dem, kan du hjelpe meg og forstå dem og finne en middelvei... dette har hjulpet meg veldig.

når det var som vanskeligst,valgte mannen min meg, men det betyr ikke at forholdet vårt hadde blitt bedre av den grunn, det skal mye til å bryte med dem som har oppfostret deg, tenk om han stiller samme kravet til deg??

svigermor er ganske barnslig, så i år laget jeg julekalender sammen med barna...hun hadde det ganske vanskelig pga.en reise hun ikke fikk dra på, og fant derfor trøst i kalenderen...ringte meg julaften og sa at det at vi tenkte på henne betydde så mye, hun var helt på gråten...

Vi reiser dit 3-4 ganger i året,bare 3 timers kjøring, men det blir nok for oss, de kommer hit omtrent like mye,og så besøker vi dattra deres,sånn vi møtes der,kansje 3 ganger i året også. Det er nok,men jeg prøver å ha det koselig å ikke la henne få komme med altfor mange råd, sier bare at jeg er voksen nå,jeg liker å bestemme selv,men takk for gode råd, om jeg trenger dem vil tiden vise...

Uansett vet jeg at barnebarna trenger besteforeldre,og sønnen trenger foreldrene sine. Vi finner oss ikke i alt, men har blitt mer romslige i tankegangen ettersom årene har gått. Jeg er jo glad i dem også,og synes de gjorde en flott jobb som foreldre til mannen i mitt liv!!

Ville bare si at det er lurt å la katten ligge i samme stolen hele tiden,da slipper du som er så allergisk at den ligger i ALLE stolene rundt i huset. Forstår at du er redd hund, men tanken bak er nok å vise deg at den slett ikke er farlig... tror det beror på noen misforståelser her. Synes de skulle ha respekt for andre som er redd hund,altså...

[l@bamba]

Det er jo ikke snakk om "spesialbehandling", men snakk om å f.eks. la katten/hunden være i et annet rom når allergikeren er på besøk. Mange allergikere tåler såpass, mens andre ikke gjør det. De som ikke tåler kontakt med dyrehår/flass i det hele tatt, har selvsagt ikke noen annen mulighet enn å unngå å besøke deg.

Jeg har to katter. Når allergikere besøker meg, så spør jeg om jeg skal ta ut kattene, evt la dem være i entreen (lukker døra inn til kjøkken og stue). Det synes jeg er normal høflighet. Kattene mine har ikke vondt av det. De har matskål, vann og liggeplass i entreen også

Svigerinna mi og to av barna er allergiske mot katter. De tåler kattene såpass at det går greit så lenge kattene ikke er i samme rom som dem. Vi har "gjesteleilighet" på garasjeloftet. I denne leiligheten er det forbud mot dyr, nettopp fordi min svigerinne m familie skal få litt "pusterom" fra kattene når de er hos oss. Hadde de vært så allergiske at de aldri kunne besøkt oss, så hadde vi droppa å få katt. Da hadde vi heller gått for et annet dyr som kunne passe allergikere. Så nær familie kan man ta hensyn til i slike tilfeller. Hadde det vært venner det var snakk om, så hadde jeg nok fått katt uansett.

vi hadde hund også, men da den døde droppa vi å skaffe ny pga svigerinna mi og hennes 3 barn,de hadde vi nok aldri fått besøk av om vi hadde hund. må tilføye at det tok omtrent 3 år etter hunden var borte før svigerinna mi kunne sove en natt hos oss uten reaksjon. allergi er alvorlig for dem som har det!! vi har bestemt oss for iike å ha ny heller, nettopp for å ha kontakt med dem.

[Gjest Elextra]

Det er mye mulig, at han ikke hadde det så hardt :-) Eller kanskje han rett og slett ikke likte katter? :-) Ikke til forkleinelse for noen, men det er mange som tyr til "allergi" - når det egentlig er noe annet som ligger bak. Jeg husker bl.a. min gamle mor. Hun ble plutselig allergisk for alt hun ikke likte- på sine gamle dager. Ikke kunne hun male, og ikke kunne hun pynte juletreet :-)

Det stakk og klødde i øynene :-)

Jeg uttaler meg ikke om trådstarter - bare så det er sagt. Kun generelt. Men jeg har pløyd nettet for fakta - før jeg skrev innlegget til deg.

Jeg er selv allergisk mot katter, men ikke veldig plaget, i forhold til mange andre. Men etter at jeg har besøkt noen med katt er jeg gjerne veldig tett og har litt pustebesvær og tilhørende vanskeligheter med søvnen natten etterpå. Ingen astma, men likevel veldig plagsomt.

Det er veldig irriterende med folk som mener allergien nok er litt innbildning eller et påskudd, ettersom den ikke synes umiddelbart på meg.

[Gjest Elextra]

Vi har bare pulverkaffe i huset uansett så for oss spiller det ingen rolle hva gjestene drikker. Vi setter bare frem vannet, pulverkaffen, teposene + suketter så velger alle selv. )

Alle vi kjenner vet at vi ikke drikker kaffe selv og derfor har bare pulverkaffe og så langt har vel ingen klaget på det.

''Vi setter bare frem vannet, pulverkaffen, teposene + suketter så velger alle selv. )''

Greit nok til hverdags, men du ville vel ikke invitert til middagsselskap eller fest, kanskje gjort deg flid med kake eller dessert, og bare servert pulverkaffe...? Nuvel, du ville vel sikkert det *s*

[Lillemus]

''Vi setter bare frem vannet, pulverkaffen, teposene + suketter så velger alle selv. )''

Greit nok til hverdags, men du ville vel ikke invitert til middagsselskap eller fest, kanskje gjort deg flid med kake eller dessert, og bare servert pulverkaffe...? Nuvel, du ville vel sikkert det *s*

''Greit nok til hverdags, men du ville vel ikke invitert til middagsselskap eller fest, kanskje gjort deg flid med kake eller dessert, og bare servert pulverkaffe...? Nuvel, du ville vel sikkert det *s*''

Jo. ) Selv ungenes temmelig kaffekresne stemor drikker stort sett pulverkaffe. )