Åpent brev til alle som fordømmer fedme.

[Gjest Fleskepøle in disguise.]

dette er et brev til deg som går forbi et overvektig menneske på gata og tenker at han/hun ikke eier viljestyrke.

Du har ingen aning om hvor mye viljestyrke overvektige har!

Hver gang vi går ut av døra utsetter vi oss selv for nedlatende blikk og menneker som dømmer oss som svake og viljeløse fleskepølser. Jeg vet. Jeg har blitt kalt fleskepølse.

Det du ikke vet, kjære medmenneske, er hvor mye jeg kjemper.

Mot meg selv, mot maten og mot kroppen min.

Jeg går på medisiner og til psykolog, jeg kjemper!

Jeg jobber, er samboer, venninne og medmenneske.

Men har du aldri opplevd å kjempe mot maten så vet du heller ikke hvilken bragd det er å stå opp hver morgen, spise og takle maten. Det er en altoppslukende tilværele å prøve å kontrollere kroppen. Jeg blir aldri tynn nok, trent nok.

I perioder trener jeg hele natten mens samboeren min er på jobb. Når han kommer hjem spiser vi frokost sammen. To brødskiver og kaffe. Det er ikke mye mat etter en hel natt på ergometersykkelen.

Men jeg tilpasser meg. For jeg er livredd for å bli tykk.

Jeg er ikke tynn og jeg har anlegg for å være lubben/tykk. Jeg kjemper mot naturen. Jeg kjemper mot den jenta jeg egentlig er; frodig, livsglad, impulsiv og glad i mat og vin..

Alt dette tør jeg ikke unne meg for jeg vet jeg kommer til å bli tykk. Det har jeg vært før og tør ikke være det igjen.

Jeg kjemper for å bli fri fra dette. Hvorfor skal kroppen min bety så mye.. hvorfor kan jeg ikke glede meg over mat og godteri, trening og lek..

Kjære medmenneske, kan du tenke på dette neste gang du ser et overvektig menneske..?

At han eller hun har mer vilje enn du aner. At det er et sterkt menneske om bærer de ektra kiloene.

Ikke en fleskepølse.

[Spirello]

Skjønner godt det ikke kan være enkelt å være veldig overvektig. Skal ned noen kg selv, men er ikke tjukk, heller lubben. Jeg har også anlegg for å legge på meg. Men det jeg da må gjøre hele tiden er å tenke på hva jeg putter i meg.. Elsker også god mat, øl og vin.. men jeg kan ikke spise det. I hvert fall ikke så mye som andre med høy forbrenning.

Jeg mener alle har ansvar for sin egen kropp, og velger selv hvordan kropp de vil bo i. Ikke helt da, jeg kan aldri bli sylslank og 1,80 høy, det er fysisk umulig.

Det er mange som er litt runde som kler det. Har en venninne som er ganske rund, og når hun gik ned så hun gammel og sliten ut, hun ser mye bedre ut med flere kg på kroppen. Det som er viktig er at man trives med kroppen sin. Det er ikke sikkert folk ser på deg og tenker "fleskepølse".. men siden du tydligvis mistrives med kroppen din tenker du at andre tenker det om det..

Jeg blir litt overrasket når jeg ser en veldig overvektig sitte på McDonald og bestiller seg en ekstra stor meny... Det må jeg si. Man burde spise etter helsa. Helsa er viktigst! Det er ikke bra å være veldig overvektig. Har man en leversykdom f.eks. kan man ikke sette seg på pub å drikke masse øl. Har man hjerteproblemer skal man ikke hoppe i strikk. Det er det det går på..

[spiky]

Jeg ønsker ikke å være fordømmende.

Men…

…Grunnen til at man blir fet er at man spiser mer enn kroppen kan bruke. Jeg er selv slank, men jeg spiser ikke alt jeg har lyst på. Da hadde jeg blitt større enn jeg ønsker.

Hvis man er fet og har all den viljestyrken, så kan man gjøre noe med det om man ønsker. Eller er det noe jeg ikke forstår her? Du trenger viljestyrke til å møte folk, gå ut døra, gjøre vanlige ting. Hva om du bruker denne viljestyrken til å gjøre noe med fedmen (om det er slank du vil bli da?)

Eller er det forskjell på viljestyrke? En for spising, og en for noe annet?

Undrer

[Gjest Moffedille]

Bra skrevet : )

Det er mange fordommer mot overvektige!

[Gjest enkelt og vanskelig]

Fedme skylles for mye energi inn i forhold til forbruket. Enkelt og vanskelig. Det er kun viljestyrke som skal til når alt kommer til alt.

[Gjest elno]

Jeg tenker faktisk ikke om overvektige at de mangler viljestyrke. Jeg tenker mer i retning av at de sliter, hvis jeg i det hele tatt tenker noe om det.

[Gjest Ignoranse..]

Jeg ønsker ikke å være fordømmende.

Men…

…Grunnen til at man blir fet er at man spiser mer enn kroppen kan bruke. Jeg er selv slank, men jeg spiser ikke alt jeg har lyst på. Da hadde jeg blitt større enn jeg ønsker.

Hvis man er fet og har all den viljestyrken, så kan man gjøre noe med det om man ønsker. Eller er det noe jeg ikke forstår her? Du trenger viljestyrke til å møte folk, gå ut døra, gjøre vanlige ting. Hva om du bruker denne viljestyrken til å gjøre noe med fedmen (om det er slank du vil bli da?)

Eller er det forskjell på viljestyrke? En for spising, og en for noe annet?

Undrer

Spiseforstyrrelser dreier seg ikke om viljetyrke!

Jeg blir så oppgitt over folk om ikke forstår det.

Veldig, veldig mange overvektige (ikke alle) har en spiseforstyrrelse.

[ruskesnusk]

Skjønner godt det ikke kan være enkelt å være veldig overvektig. Skal ned noen kg selv, men er ikke tjukk, heller lubben. Jeg har også anlegg for å legge på meg. Men det jeg da må gjøre hele tiden er å tenke på hva jeg putter i meg.. Elsker også god mat, øl og vin.. men jeg kan ikke spise det. I hvert fall ikke så mye som andre med høy forbrenning.

Jeg mener alle har ansvar for sin egen kropp, og velger selv hvordan kropp de vil bo i. Ikke helt da, jeg kan aldri bli sylslank og 1,80 høy, det er fysisk umulig.

Det er mange som er litt runde som kler det. Har en venninne som er ganske rund, og når hun gik ned så hun gammel og sliten ut, hun ser mye bedre ut med flere kg på kroppen. Det som er viktig er at man trives med kroppen sin. Det er ikke sikkert folk ser på deg og tenker "fleskepølse".. men siden du tydligvis mistrives med kroppen din tenker du at andre tenker det om det..

Jeg blir litt overrasket når jeg ser en veldig overvektig sitte på McDonald og bestiller seg en ekstra stor meny... Det må jeg si. Man burde spise etter helsa. Helsa er viktigst! Det er ikke bra å være veldig overvektig. Har man en leversykdom f.eks. kan man ikke sette seg på pub å drikke masse øl. Har man hjerteproblemer skal man ikke hoppe i strikk. Det er det det går på..

For å ta det siste først: Det er ikke noe sunnere for en normalvektig enn for en overvektig å spise på McDonalds. Den overvektige kan jo i like stor grad som den tynne ha kalkulert disse kaloriene inn i det daglige kaloriinntaket og valgt å skeie ut?

Når det gjelder spiseproblemer kontra andre "forstyrrelser"; Man kan kutte ut alkohol, man kan kutte ut røyk, men man kan ikke slutte å spise! Ergo er en spiseforstyrrelse mye vanskeligere å regulere enn en alkoholisme eller et røykeproblem, mener jeg.

Selv har vi et problem med at gluten og melk omdannes til opioide peptider som går ut i blodbanene. Med andre ord dannes det et avhengighetsforhold til gluten og melk. "Må ha det, bare må ha det*" - De skulle bare visst, Tine. Eller kanskje de vet...

Før jeg fikk diagnosen overspiste jeg hver gang jeg smurte en brødskive med ost f.eks. En brødskive ble til mange.... 2 liter is på styrten var ikke noe problem i det hele tatt... listen er lang. Jeg klarte rett og slett ikke å stoppe før det ikke var noe igjen! I dag, på gluten- og melkefri diett, har jeg ingen problemer med å ikke overspise. Maten gir fortsatt glede, men ingen rus.

Jeg er "kvitt" min spiseforstyrrelse og går sakte men sikkert nedover i vekt uten å anstrenge meg for det. -men hvis jeg kunne ha tatt et måltid på McDonalds uten å bli syk, ville jeg søren klype meg få lov til å gjøre det uten fordømmende blikk fra forbipasserende like mye som en normalvektig kan det takk!

Eller om jeg hadde tålt en soft-ice når gradestokken kryper mot 30 grader på sommeren, så skulle jeg ønske at jeg fikk sitte på en benk midt i gågata og spise den med nytelse og glede uten å få talende blikk eller kommentarer fra forbipasserende.

Kommentarer vedrørende vekt, velmente eller spydige, fører til en spiseforstyrrelse i seg selv. Det tar fra en gleden over et godt måltid(eller et dårlig måltid som smaker godt), spising blir noe man gjør i smug, på kammerset når ingen ser.

La folk være i fred! De blir ikke noe tynnere av å føle at de ikke blir akseptert. Snarere tvertimot!

[ruskesnusk]

Takk for et fint innlegg! Jeg håper du finner hjelpen du trenger for å bli fri til å nyte et godt måltid eller en soft-ice midt i gågata for å feire sommeren!

[Gjest ViViola]

Spiseforstyrrelser dreier seg ikke om viljetyrke!

Jeg blir så oppgitt over folk om ikke forstår det.

Veldig, veldig mange overvektige (ikke alle) har en spiseforstyrrelse.

''Veldig, veldig mange overvektige (ikke alle) har en spiseforstyrrelse.''

Har du noen tall på dette (link)? Interessant påstand, umiddelbart høres den "feil" ut; har bare hørt eksperter uttale at vi blir tykkere og tykkere pga. feil kosthold/mindre hverdagsaktivitet, så om det du sier er sant hadde det vært interessant å lese mer.

[Gjest Moffedille]

For å ta det siste først: Det er ikke noe sunnere for en normalvektig enn for en overvektig å spise på McDonalds. Den overvektige kan jo i like stor grad som den tynne ha kalkulert disse kaloriene inn i det daglige kaloriinntaket og valgt å skeie ut?

Når det gjelder spiseproblemer kontra andre "forstyrrelser"; Man kan kutte ut alkohol, man kan kutte ut røyk, men man kan ikke slutte å spise! Ergo er en spiseforstyrrelse mye vanskeligere å regulere enn en alkoholisme eller et røykeproblem, mener jeg.

Selv har vi et problem med at gluten og melk omdannes til opioide peptider som går ut i blodbanene. Med andre ord dannes det et avhengighetsforhold til gluten og melk. "Må ha det, bare må ha det*" - De skulle bare visst, Tine. Eller kanskje de vet...

Før jeg fikk diagnosen overspiste jeg hver gang jeg smurte en brødskive med ost f.eks. En brødskive ble til mange.... 2 liter is på styrten var ikke noe problem i det hele tatt... listen er lang. Jeg klarte rett og slett ikke å stoppe før det ikke var noe igjen! I dag, på gluten- og melkefri diett, har jeg ingen problemer med å ikke overspise. Maten gir fortsatt glede, men ingen rus.

Jeg er "kvitt" min spiseforstyrrelse og går sakte men sikkert nedover i vekt uten å anstrenge meg for det. -men hvis jeg kunne ha tatt et måltid på McDonalds uten å bli syk, ville jeg søren klype meg få lov til å gjøre det uten fordømmende blikk fra forbipasserende like mye som en normalvektig kan det takk!

Eller om jeg hadde tålt en soft-ice når gradestokken kryper mot 30 grader på sommeren, så skulle jeg ønske at jeg fikk sitte på en benk midt i gågata og spise den med nytelse og glede uten å få talende blikk eller kommentarer fra forbipasserende.

Kommentarer vedrørende vekt, velmente eller spydige, fører til en spiseforstyrrelse i seg selv. Det tar fra en gleden over et godt måltid(eller et dårlig måltid som smaker godt), spising blir noe man gjør i smug, på kammerset når ingen ser.

La folk være i fred! De blir ikke noe tynnere av å føle at de ikke blir akseptert. Snarere tvertimot!

Veldig godt skrevet : )

Det er mange overvektige som har spiseforstyrrelser,det har jeg lest om. Mat er et problem for mange og det blir et slags "narkotika",en trøst i hverdagen!

Men man kan jo ikke slutte med mat og mat er det overalt.

I tenårene hadde jeg bulemi,spiste alt jeg orket for så å kaste opp,alt da var maten et problem for meg.

Har slitt mye med vekten,for jeg fortsatte å spise i store mengder men lot være å kaste opp,alt jeg kunne tenke på var mat,det var for å fylle et tomrom inni meg.

Så hjalp det heller ikke da jeg gikk på medisiner som gav meg "ulvehunger". Før jeg begynte på disse medisinene var jeg ganske fornøyd med kroppen min,men så este jeg altså ut.

Har alltid følt meg feit selv når jeg ikke var det,så at jeg har en spiseforstyrrelse er det ikke tvil om.

Men det er vel lettere for folk å forstå når man er et beinrangel,da ser man syk ut. Når man er overvektig ser man bare usunn ut,og sånn er det med den saken!

[trollemor;o)]

Jeg ønsker ikke å være fordømmende.

Men…

…Grunnen til at man blir fet er at man spiser mer enn kroppen kan bruke. Jeg er selv slank, men jeg spiser ikke alt jeg har lyst på. Da hadde jeg blitt større enn jeg ønsker.

Hvis man er fet og har all den viljestyrken, så kan man gjøre noe med det om man ønsker. Eller er det noe jeg ikke forstår her? Du trenger viljestyrke til å møte folk, gå ut døra, gjøre vanlige ting. Hva om du bruker denne viljestyrken til å gjøre noe med fedmen (om det er slank du vil bli da?)

Eller er det forskjell på viljestyrke? En for spising, og en for noe annet?

Undrer

Heh..Du har ikke skjønt det nei.

[trollemor;o)]

For å ta det siste først: Det er ikke noe sunnere for en normalvektig enn for en overvektig å spise på McDonalds. Den overvektige kan jo i like stor grad som den tynne ha kalkulert disse kaloriene inn i det daglige kaloriinntaket og valgt å skeie ut?

Når det gjelder spiseproblemer kontra andre "forstyrrelser"; Man kan kutte ut alkohol, man kan kutte ut røyk, men man kan ikke slutte å spise! Ergo er en spiseforstyrrelse mye vanskeligere å regulere enn en alkoholisme eller et røykeproblem, mener jeg.

Selv har vi et problem med at gluten og melk omdannes til opioide peptider som går ut i blodbanene. Med andre ord dannes det et avhengighetsforhold til gluten og melk. "Må ha det, bare må ha det*" - De skulle bare visst, Tine. Eller kanskje de vet...

Før jeg fikk diagnosen overspiste jeg hver gang jeg smurte en brødskive med ost f.eks. En brødskive ble til mange.... 2 liter is på styrten var ikke noe problem i det hele tatt... listen er lang. Jeg klarte rett og slett ikke å stoppe før det ikke var noe igjen! I dag, på gluten- og melkefri diett, har jeg ingen problemer med å ikke overspise. Maten gir fortsatt glede, men ingen rus.

Jeg er "kvitt" min spiseforstyrrelse og går sakte men sikkert nedover i vekt uten å anstrenge meg for det. -men hvis jeg kunne ha tatt et måltid på McDonalds uten å bli syk, ville jeg søren klype meg få lov til å gjøre det uten fordømmende blikk fra forbipasserende like mye som en normalvektig kan det takk!

Eller om jeg hadde tålt en soft-ice når gradestokken kryper mot 30 grader på sommeren, så skulle jeg ønske at jeg fikk sitte på en benk midt i gågata og spise den med nytelse og glede uten å få talende blikk eller kommentarer fra forbipasserende.

Kommentarer vedrørende vekt, velmente eller spydige, fører til en spiseforstyrrelse i seg selv. Det tar fra en gleden over et godt måltid(eller et dårlig måltid som smaker godt), spising blir noe man gjør i smug, på kammerset når ingen ser.

La folk være i fred! De blir ikke noe tynnere av å føle at de ikke blir akseptert. Snarere tvertimot!

Er det virkelig noen som kommer med kommentarer til overvektige?? Jeg skjønner ikke at det går an jeg. Ei heller kommentarer som " Fy så tynn du er, du ser jo syk ut jo"

Kjenner mennesker som får høre dette og det er helt ubegripelig at det går an. Lite gjennomtenkt.

[ruskesnusk]

Er det virkelig noen som kommer med kommentarer til overvektige?? Jeg skjønner ikke at det går an jeg. Ei heller kommentarer som " Fy så tynn du er, du ser jo syk ut jo"

Kjenner mennesker som får høre dette og det er helt ubegripelig at det går an. Lite gjennomtenkt.

Jeg har ikke fått kommentarer fra vilt fremmede, men fra egen familie og omgangsvenner. Helt sikkert velment det meste, men det gjør noe med en!

På den positive siden har jeg iallfall ikke forsømt å ta fatt i problemet med mine egne unger. Nåde den som kommenterer noens utseende her i huset, være seg fedme, ører eller andre ting som måtte skill seg ut. Da får de klar beskjed. Det skal så bittelite til å utløse en spiseforstyrrelse eller andre problemer.

[ruskesnusk]

Jeg ønsker ikke å være fordømmende.

Men…

…Grunnen til at man blir fet er at man spiser mer enn kroppen kan bruke. Jeg er selv slank, men jeg spiser ikke alt jeg har lyst på. Da hadde jeg blitt større enn jeg ønsker.

Hvis man er fet og har all den viljestyrken, så kan man gjøre noe med det om man ønsker. Eller er det noe jeg ikke forstår her? Du trenger viljestyrke til å møte folk, gå ut døra, gjøre vanlige ting. Hva om du bruker denne viljestyrken til å gjøre noe med fedmen (om det er slank du vil bli da?)

Eller er det forskjell på viljestyrke? En for spising, og en for noe annet?

Undrer

Ville du fortelle en alkoholiker at haun må bruke viljestyrken sin til å ta to glass vin til maten og ikke fortsette å drikke? Enkelte ting bare funker ikke slik, tror jeg, ellers hadde vel ikke alkoholikere hatt behov for å være tørrlagt.

Problemet når man har et spiseproblem er at man rett og slett ikke kan tørrlegge seg!