Er jeg bare feig?

[Gjest kyllingmøkk]

Jeg har et godt liv sammen med min samboer. Vi har begge gode og interessante jobber. Økonomien er bra. Vi har et ålreit nettverk, både av familie og venner. Hjemmet vårt er ok. Samarbeidet oss imellom er ok. Vi gjør mye gøy sammen, både av reiser og andre fritidsaktiviteter. I tillegg har vi personlig frihet nok til å være oss selv og drive med egne ting. Problemet er at jeg føler egentlig ganske så lite for henne. Hun bare er der. Enkelte dager misliker jeg henne til og med. Men å gå fra henne vil bli en tung prosess. Jeg tviler på jeg vil klare å beholde huset. Nettverket vil forandre seg. Økonomien vil bli dårlig. Jeg vil bli alene i en alder hvor det egentlig er på høy tid å etablere seg med familie, og, ja, det ønsker jeg. Et brudd vil føre til at jeg rykkes opp med røttene fra et liv jeg i stor grad er veldig fornøyd. Ok, det sprudler ikke mellom oss, men det er helt greit og komfortabelt. Problemer med tenning har jeg aldri hatt (det er nok med en liten bris..). Noen gode råd?

[jubalong70]

Du snakker om å slå deg til ro og få barn.

Vil du virkelig få barn og knytte deg enda nærmere til en du ikke vet om du liker???

Jeg tror du vil gjøre både deg selv og henne en tjeneste ved å ta temaet opp med henne. Snakk om forholdet og hva som evt. kan forbedres.

[Gjest heller være alene da]

Jeg ville sørget for å bruke sikker prevensjon frem til du vet hva du vil, slik at dere ikke bare sklir inn i et famileforhold med barn uten at det var et bevisst valg.

Hvis man ikke er veldig glade i hverandre i utgangsputet, ryker forholdet ofte fort når man får barn, og sjansen for at alt det du frykter da vil skje, er ganske stor. Bortsett fra at dere da er deltidsforeldre med store økonomiske forpliktelser til bidrag / utgifter til barna, to som må ha bolig stor nok til å ha barna hos seg osv.

Da må det da være bedre å etablere et godt liv for seg selv, og som en bonus øke sjansen for at man finner en kjæreste man virkelig ønsker å etablere seg med?

[fyrlykt]

Jeg synes du høres ut som en normal mann, de forlater sjelden partneren med mindre de har funnet en erstatter.

Kvinner forlater partneren fordi de har funnet seg selv, menn fordi de har funnet en ny.

[Gjest kyllingmøkk]

Jeg synes du høres ut som en normal mann, de forlater sjelden partneren med mindre de har funnet en erstatter.

Kvinner forlater partneren fordi de har funnet seg selv, menn fordi de har funnet en ny.

Ifølge en statistikk jeg leste i avisa for en stund siden gjaldt dette motsatt. Ikke enig? Jeg mangler ikke tilbud, og har hatt flere interesserte damer som har gjort direkte fremstøt, men jeg orker ikke gå gjennom prosessen. Hvem vet om det bare er en forbigående forelskelse eller er noe varig? Hvis jeg ikke er sikker på det er det siste, blir jeg heller der jeg er:-(