Er det tabu å si at man er kristen/religiøs?

[Gjest Alkamira]

Har fått meg en ny venninne. Har merket meg at hun uttaler seg veldig negativt om Gud, og om kristne. Har ikke turt å si at jeg er religiøs og at jeg tror på Gud. Jeg respekterer fullt ut at hun ikke tror, men jeg lurer på om jeg blir møtt med samme respekt om jeg sier hva jeg tror på (når jeg ikke tviler da).

Jeg var også på en nevropsykologisk utredning. Damen som skulle utrede meg lurte på om jeg var religiøs. Det kan være jeg som er sårbar men jeg syntes hun hadde en negativ klang i stemmen når hun sa det.

Er det virkelig så negativt å tro på Gud?

[Gjest Religiøs ja.]

Jeg opplever det slik du sier det ja.

Idag skal man helst ikke tro på en høyere makt.

Det er ikke politisk korrekt.

[Gjest tror heller på å nyte livet]

Det er vel ikke tabu å tro på hverken det ene eller det andre. Problemer oppstår hvis man er veldig til å gi uttrykk for det, presser sin tro på andre og utagerer, fanatisme etc.

Jeg har litt vondt for å ta folk seriøst om de virker _for_ opptatt av sin tro. Til dømes de alternative.

[filiokus81]

Jeg studerer ved en kristen høgskole, og har måttet revidere en del av mine til dels fordomsfulle og negative holdninger til kristne. Jeg tror nok du har rett i at det i samfunnet generelt oppfattes som noe negativt å tro på Gud, men jeg har fått mange gode venner dette året som er både er fantastiske mennesker og personlig kristne.

Hele trikset er å respektere hverandre, og så får du ha i bakhodet at det som jaget mine fordommer på flukt var å bli kjent med oppegående, intelligente, hyggelige, blide etc etc kristne mennesker ) Gå ut og vær et eksempel!

[Helmi]

Tja... jeg har valgt den åpne linjen: blir det naturlig å si noe om mitt livssyn, sier jeg klart ifra at jeg er kristen.

Har aldri fått noen negative reaksjoner - hva folk rundt meg _tenker_ om det jeg sier spiller ingen rolle for meg så lenge de respekterer mitt livssyn akkurat som jeg respekterer deres.

De siste årene har jeg hatt behov for hjelp fra psykiatrien. Og jeg kan ikke si annet enn at alle jeg har snakket med, har møtt meg med kun respekt når jeg har sagt noe om min tro

[Gjest naturligvis ikke nå heller]

Jeg "tør" ikke lenger å si at jeg er kristen. Får så mange negative reaksjoner, og blir tillagt en hel rekke meninger jeg ikke har (feks at jeg er mot den nye ekteskapsloven, fordømmer homofile osv).

Har flere ganger tidligere opplevd at folk har oppført seg "normalt" mot meg, uten å beskylde meg for å være verken koservativ eller fordømmende. Men så snart de har fått vite at jeg er kristen, blir jeg beskyldt for både det ene og det andre + at de skal unnskylde seg for atl mulig, Feks for at de banner, drikker osv. Jeg tåler da bannskap, og jeg tåler ikke mindre av det etter at de vet at jeg er kristen, enn jeg gjorde før jeg visste det.

Direkte latterliggjøring har jeg også opplevd. Og jeg synes det er MYE latterliggjøring og fordommer mot kristne som jeg merker når folk ikke vet at jeg er kristen selv. Og på grunn av denne latterliggjøringen, orker jeg ikke fortelle om livssynet heller, naturligvis. (Nå synes jeg uansett ikke at mitt livssyn er noe andre trenger å vite om/jeg trenger å fortelle om til enhver tid)

Så det blir til at jeg prøver å unngå å snakke om mitt personlige livssyn. Men dersom jeg blir spurt direkte, nekter jeg jo ikke.

[trollemor;o)]

Jeg "tør" ikke lenger å si at jeg er kristen. Får så mange negative reaksjoner, og blir tillagt en hel rekke meninger jeg ikke har (feks at jeg er mot den nye ekteskapsloven, fordømmer homofile osv).

Har flere ganger tidligere opplevd at folk har oppført seg "normalt" mot meg, uten å beskylde meg for å være verken koservativ eller fordømmende. Men så snart de har fått vite at jeg er kristen, blir jeg beskyldt for både det ene og det andre + at de skal unnskylde seg for atl mulig, Feks for at de banner, drikker osv. Jeg tåler da bannskap, og jeg tåler ikke mindre av det etter at de vet at jeg er kristen, enn jeg gjorde før jeg visste det.

Direkte latterliggjøring har jeg også opplevd. Og jeg synes det er MYE latterliggjøring og fordommer mot kristne som jeg merker når folk ikke vet at jeg er kristen selv. Og på grunn av denne latterliggjøringen, orker jeg ikke fortelle om livssynet heller, naturligvis. (Nå synes jeg uansett ikke at mitt livssyn er noe andre trenger å vite om/jeg trenger å fortelle om til enhver tid)

Så det blir til at jeg prøver å unngå å snakke om mitt personlige livssyn. Men dersom jeg blir spurt direkte, nekter jeg jo ikke.

Jeg er som deg.... Men har ikke merket at jeg blir behandlet annerledes av de som vet at jeg tror på Gud og Jesus. Jeg har opplevd å bli møtt med interesse og nysgjerrighet.

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg vegrer meg mot å vise min tro.

[trollemor;o)]

Det er vel ikke tabu å tro på hverken det ene eller det andre. Problemer oppstår hvis man er veldig til å gi uttrykk for det, presser sin tro på andre og utagerer, fanatisme etc.

Jeg har litt vondt for å ta folk seriøst om de virker _for_ opptatt av sin tro. Til dømes de alternative.

Det er jeg enig med deg i. Jeg har noen slike slektinger som folk går omveier for å slippe å møte. Det går ikke an å prate med de uten at de skal presse Gud og Jesus på alle. DET er bare negativt og det må de snart skjønne.

[Speak]

Står for valget ditt!!! Jeg er en av de som ikke tror, og jeg har møtt mye skepsis til det. Så jeg trodde at det var mest "stuerent" å være troende.

Uansett er det viktig at vi respekterer andres synspunkt og holdninger selv om vi ikke selv deler disse synspunktene og holdningene!!!

[Gjest Alkamira]

Det er vel ikke tabu å tro på hverken det ene eller det andre. Problemer oppstår hvis man er veldig til å gi uttrykk for det, presser sin tro på andre og utagerer, fanatisme etc.

Jeg har litt vondt for å ta folk seriøst om de virker _for_ opptatt av sin tro. Til dømes de alternative.

helt enig. jeg har en annen kristen venninne som skal presse sine overbevisninger på meg. Jeg føler at jeg får en overdose av religiøsitet, og det er utrolig slitsomt. Jeg klarer ikke ting som blir overdrevet da føler jeg meg dårlig.

[ingoen]

Jeg opplever det slik du sier det ja.

Idag skal man helst ikke tro på en høyere makt.

Det er ikke politisk korrekt.

Denne signerer jeg!

Det er dette som har blitt kalt "den intolerante toleransen" . Det som ligger i dette uttrykket er at alt er OK, bare det kjennes rett ut for _deg_ og ingen skal fortelle _deg_ hva som er rett eller galt. Det skal man finne ut selv. I toleransens navn kan det i noen tilfeller bikke over til å bli en fryktelig intoleranse, og dette rammer de kristne som har et annet fundament å begrunne hva som er rett/galt.

Hang dere med på den? Litt innviklet å forklare dette enkelt..

Jeg er selv kristen og det har jeg ingen problemer med å fortelle om. Opplever at folk tar meg seriøst og at de ikke ser på meg som rar, men oppegående og seriøs. Men jeg blir aldri invitert til vennene sine fyllefester, av en eller annen merkelig grunn ;-) Ingen som har lyst til å drikke sammen med meg,selv om jeg ikke har sagt noe om dette, annet enn at jeg ikke drikker alkohol selv. Merkelig ! hehe!

[Gjest trives både edru og full]

Denne signerer jeg!

Det er dette som har blitt kalt "den intolerante toleransen" . Det som ligger i dette uttrykket er at alt er OK, bare det kjennes rett ut for _deg_ og ingen skal fortelle _deg_ hva som er rett eller galt. Det skal man finne ut selv. I toleransens navn kan det i noen tilfeller bikke over til å bli en fryktelig intoleranse, og dette rammer de kristne som har et annet fundament å begrunne hva som er rett/galt.

Hang dere med på den? Litt innviklet å forklare dette enkelt..

Jeg er selv kristen og det har jeg ingen problemer med å fortelle om. Opplever at folk tar meg seriøst og at de ikke ser på meg som rar, men oppegående og seriøs. Men jeg blir aldri invitert til vennene sine fyllefester, av en eller annen merkelig grunn ;-) Ingen som har lyst til å drikke sammen med meg,selv om jeg ikke har sagt noe om dette, annet enn at jeg ikke drikker alkohol selv. Merkelig ! hehe!

bare en liten kommentar til avslutningen din;

er vel ikke så veldig glad i å drikke sammen med en som ikke drikker. da er jeg heller edru sammen med den personen. liker ikke selv møte fulle folk når jeg er edru,for vi er liksom på ulike "planeter".

[ingoen]

bare en liten kommentar til avslutningen din;

er vel ikke så veldig glad i å drikke sammen med en som ikke drikker. da er jeg heller edru sammen med den personen. liker ikke selv møte fulle folk når jeg er edru,for vi er liksom på ulike "planeter".

Ja, det virker som at det er slik det fungerer!

Men det er jo litt sårende å ikke bli invitert i bursdager, grillselskap osv.. Det er jo ikke sånn at jeg hadde sittet med et fordømmende blikk og talt drinkene til de andre gjestene. Jeg hadde hygget meg, spøkt, spist og drukket god (alkoholfri) drikke - og så hadde jeg takket for meg og tuslet hjem når de andre var begynt å bli skikkelig fulle. Ser faktisk ikke problemet!

Men, men .. vi er alle forskjellige - takk og pris for det!

[Gjest trives både edru og full]

Ja, det virker som at det er slik det fungerer!

Men det er jo litt sårende å ikke bli invitert i bursdager, grillselskap osv.. Det er jo ikke sånn at jeg hadde sittet med et fordømmende blikk og talt drinkene til de andre gjestene. Jeg hadde hygget meg, spøkt, spist og drukket god (alkoholfri) drikke - og så hadde jeg takket for meg og tuslet hjem når de andre var begynt å bli skikkelig fulle. Ser faktisk ikke problemet!

Men, men .. vi er alle forskjellige - takk og pris for det!

"vanlige" fester med moderat alkohol bruk skjønner jeg jo du vil bli invitert i,og så kan du selv velge om du går,og når du forlater festen.

tenkte mer på de festene der rusen i seg selv nærmest er "målet":P ikke stor fan av det selv,drikker helst på tomannshånd med nære venner. aldri vært full på byen etc.

men jobber ofte kveld i helgene,og da ser jeg mye fyll! og da føler jeg meg litt utenfor som er eneste edru(til gjengjled husker jeg jo alt dagen derpå,og kan sånn sett samle opp andres svake sider...)

[Gjest Dropper jeg ikke nick nå mon tro? Jo, gjør det...]

Det å være troende fordrer en jo en mer dogmatisk virkelighetsoppfatning (og gjerne også livsførsel) enn det å være ikke-troende, og i dogmene ligger det også noen prinsipper og føringer jeg tror mange i dag enten er politisk uenige i eller syns har gått ut på dato. Jeg merker selv at jeg har liten tålmodighet overfor troende som artikulerer fordømmende synspunkter, så paradoksalt det enn kan høres. Jeg respekterer troende som mennesker, men dobbeltmoralen og gapet mellom meninger og atferd hos mange gjør at jeg ikke henger med.

Nå _vet_ jeg selvfølgelig at alle troende ikke lever etter en diskriminerende eller menneskefiendtlig skriftfortolkning, men om jeg skal være helt ærlig må jeg nok innrømme at jeg er en av dem som kan bidra til at du føler som du gjør, nettopp fordi mine for-fordommer fører til at jeg i utgangspunktet er skeptisk til religiøsitet.

[Gjest muslimah]

Jeg bekjenner meg til islam og har dermed et sett med verdier som jeg forholder meg til i det daglige liv. Opplever til stadighet at folk skal diskutere religion med meg og de er opptatt av å omvende meg evt. vinne diskusjoner vedr. temaet.

Jeg snakker ikke mye om mitt livssyn i det daglige, det er min privatsak. Jeg er etnisk norsk og de fleste tror at jeg har konvertert pga av en mann, men slik er det ikke.

Det verste jeg vet er når folk skal diskutere temaet eller har meninger om det, uten å ha kunnskap om hva de snakker om.

Det gjelder også de som diskuterer f.eks kristendom.

Jeg gjør som sagt ikke så mye utav min religion, men om noen spør hvorfor jeg ikke drikker eller spiser svin, så kan jeg nevne det.

Ellers viser jeg min religion i måten jeg lever på. Dvs. at jeg har en mild fremtoning i møte med mennesker, jeg er gjestfri, hjelpsom, viser respekt for mine medmennesker og setter min familie høyt. Jeg prakker ikke mine synspunkt på noen andre, men informerer om de oppriktig ønsker å vite.