En lang historie om fortrolige samtaler

[Gjest prust]

Det finnes det ikke svar på.

Man føler det man føler. Og det blir vel vanskelig hvis noen skal si at det er "feil" å føle slik man gjør...

Men Mor B føler jo da at den fortroligheten hun trodde var der i den første samtalen var falsk...

[Gjest prust]

Det var en merkelig reaksjon.

Sånn generelt viser dette bare det at man skal være forsiktig med å utlevere partneren for mye til venner hvor alle sammen skal forholde seg til hverandre.

Jeg ville ikke likt at mannen min utleverte problemer han skulle ha med meg til sine kamerater. Ihvertfall ikke kamerater av han jeg selv omgås.

Derfor gjør heller ikke jeg det om han til mine venner.

Da er det bedre å bruke dol:-)

Her var det ikke snakk om utlevering av mennene, mer utlevering av hele familienes situasjon - og det er jo noe som kan diskuteres mellom venner - trodde jeg...

Er enig i det du sier om utlevering av partner, overfor venner som skal forholde seg til begge parter fremover.

[Gjest prust]

Jeg synes i utgangspunktet at man absolutt bør tåle det. Alt handler ikke om en selv og ens egen familie. Vennskap er ingen konkurranse.

Når det er sagt, er det enkelte mennesker som har en spesiell måte å legge fram ting på. (Jeg påstår på ingen måte at det er dette som har skjedd i tilfellet du beskrev, men jeg har etpar sånne venninner selv, derfor trekker jeg det fram.) Disse kan ikke fortelle om noe som helst uten at det høres delvis ut som skryt og delvis at sånn bør alle andre også gjøre. Hvis den som hører på er sliten selv, eller vet at man selv faktisk er i en situasjon som er vel så vanskelig som den man må høre om den fantastiske løsningen på, kan man en dag få nok. Det er ikke sikkert at den historien man til slutt reagerer på, er det verste eksemplet, det kan toppe seg etter lang tids irritasjon.

Avsenderen av slike budskap bør derfor passe litt på at man holder seg til en beskrivelse av seg og sitt og hvordan det funket for dem, ikke at man har funnet Fasiten.

Men det hender også at mottakeren av budskapet er litt paranoid eller selvsentrert. Man må kunne høre om andres situasjon / problemer / løsninger uten å tro at dette egentlig handler om en selv.

Jeg tror slike situasjoner og misforståelser har lett for å oppstå dersom én av partene egentlig er litt usikker på sine egne valg.

Noe av det du skriver, er nok treffende:

''Når det er sagt, er det enkelte mennesker som har en spesiell måte å legge fram ting på.

(...)

Hvis den som hører på er sliten selv, eller vet at man selv faktisk er i en situasjon som er vel så vanskelig som den man må høre om den fantastiske løsningen på, kan man en dag få nok. Det er ikke sikkert at den historien man til slutt reagerer på, er det verste eksemplet, det kan toppe seg etter lang tids irritasjon.

Avsenderen av slike budskap bør derfor passe litt på at man holder seg til en beskrivelse av seg og sitt og hvordan det funket for dem, ikke at man har funnet Fasiten.''

Jeg tror ikke Mor B pleier å skryte og være overlegen. Men hun kan være direkte i tale, og pleier ikke å pakke så mye inn i bomull.

''Men det hender også at mottakeren av budskapet er litt paranoid eller selvsentrert. Man må kunne høre om andres situasjon / problemer / løsninger uten å tro at dette egentlig handler om en selv. ''

Det har du veldig rett i. Noen mennesker er veldig på vakt og overfortolker det som er sagt, i den tro at det egentlig er skjult kritikk til en selv.

[Gjest prust]

Jeg forstår godt at mor A ble lei seg, men det betyr ikke at jeg mener du gjorde noe feil!

Fordi: Mor A ønsker seg helt sikkert en Far A med mer tid til ungene. Før har det vært mer "levelig", siden både Mor A og Mor B har hatt det likt og dermed har vært "i samme båt".

Nå når Familie B har fått et annerledes liv, et bedre liv i både egne og andres øyne, så gjør det nok litt vondt. For hvordan skal familie A komme dit? Det er nok noe der som Mor A ikke helt ser, men ønsker seg.

Hvorvidt man bør tåle eller ikke tåle dette, det er ikke så viktig. Mor A tålte det ikke sånn helt umiddelbart, men det betyr ikke annet enn at dette traff et sårt punkt.

Disse mødrene bør nok snakke sammen igjen, og Mor B bør kanskje si at hun forstår at Mor A ble lei seg. Men Mor B skal selvfølgelig ikke unnskylde sitt bedre liv på noen måte, det har jo ikke akkurat kommet helt av seg sjøl og helt smertefritt.

Er vennskapet mellom familiene godt nok, så kommer det til å gå bra. Av og til må ting bare få litt tid.

Tror nok at du har en god beskrivelse av situasjonen. Mor A vet ikke hvordan de skal få et roligere liv, selv om dette med hyttebyggingen nå avtar, sommeren står for døren, og også det at Far A er sykemeldt tror jeg vil kunne gi dem et pusterom.

Takk for svar!

[Gjest Psyk av alt]

Men Mor B føler jo da at den fortroligheten hun trodde var der i den første samtalen var falsk...

Ja... da føler hun det da..:-)

[Persille1365381127]

''Bør gode venner tåle at den andre betror seg om forbedringer i tilværelsen, selv om en selv ikke har det så bra?''

Ja.

Jeg er inne i et opplegg nå hvor jeg trener mye, jeg skal ned noen få kg i vekt, og bygge opp kroppen min litt.

Samtidig har jeg "overtalt" en svært overvektig venninne til å begynne med samme opplegg etter noen langt samtaler om vektproblemer ol.

Jeg veier 61 kg, hun 130.

Vi gjør mye av det samme, har samme trener, samme diett osv - om enn med noen tilpasninger. Det gjør at vi vet endel om hverandres opplegg, og kan støtte hverandre gjennom mye.

Men om jeg ikke skulle fortelle henne (og skryte!) av at jeg har gått ned 400 gram fordi hun skal ned 50kg oh det er mye vanskeligere osv - så ville det blitt helt uholdbart. Vi holder hverandres mot oppe, og vi støtter hverandre. Vi har hatt hver våre runder uten nedgang og fremgang - og det er ganske helvete.

Men så når vi gjør det bra, så er vi jo tilsvarende støttende. Ingen vet bedre enn meg hvor bra det føles når hun har gått ned noen kg, fordi jeg vet akkurat hvor hardt hun har slitt for å få det til.

Hun har en lengre og tyngre vei å gå enn meg - men jeg trenger også støtte og feedback. Og jeg skal være der for henne hele veien til hun er der hun vil være, i gode og dårlige stunder.

Man må tåle at andre har det bra, og man må tåle å høre om andres ulykke og støtte dem når det trengs.

Det blir urimelig å reagere slik du beskrev. Mener jeg da...

[Gjest prust]

''Bør gode venner tåle at den andre betror seg om forbedringer i tilværelsen, selv om en selv ikke har det så bra?''

Ja.

Jeg er inne i et opplegg nå hvor jeg trener mye, jeg skal ned noen få kg i vekt, og bygge opp kroppen min litt.

Samtidig har jeg "overtalt" en svært overvektig venninne til å begynne med samme opplegg etter noen langt samtaler om vektproblemer ol.

Jeg veier 61 kg, hun 130.

Vi gjør mye av det samme, har samme trener, samme diett osv - om enn med noen tilpasninger. Det gjør at vi vet endel om hverandres opplegg, og kan støtte hverandre gjennom mye.

Men om jeg ikke skulle fortelle henne (og skryte!) av at jeg har gått ned 400 gram fordi hun skal ned 50kg oh det er mye vanskeligere osv - så ville det blitt helt uholdbart. Vi holder hverandres mot oppe, og vi støtter hverandre. Vi har hatt hver våre runder uten nedgang og fremgang - og det er ganske helvete.

Men så når vi gjør det bra, så er vi jo tilsvarende støttende. Ingen vet bedre enn meg hvor bra det føles når hun har gått ned noen kg, fordi jeg vet akkurat hvor hardt hun har slitt for å få det til.

Hun har en lengre og tyngre vei å gå enn meg - men jeg trenger også støtte og feedback. Og jeg skal være der for henne hele veien til hun er der hun vil være, i gode og dårlige stunder.

Man må tåle at andre har det bra, og man må tåle å høre om andres ulykke og støtte dem når det trengs.

Det blir urimelig å reagere slik du beskrev. Mener jeg da...

Takk for svar fra deg her også. Jeg hadde en lang og god samtale med ei venninne i går, og fikk jeg pratet gjennom det som var vanskelig (altså ikke med den det gjaldt) - og det letnet veldig. Det har gått et par veldig greie meldinger mellom meg denne venninnen saken gjaldt også, og jeg regner med at ting går seg til - selv om det som ble sagt såret - først den ene, så den andre.

Det er godt å ha DOL å lufte ting på - for da kan en lettere forstå både seg selv og andre - for midt oppi oppkavete følelser er det ikke alltid så lett å tenke klart.

[Persille1365381127]

Takk for svar fra deg her også. Jeg hadde en lang og god samtale med ei venninne i går, og fikk jeg pratet gjennom det som var vanskelig (altså ikke med den det gjaldt) - og det letnet veldig. Det har gått et par veldig greie meldinger mellom meg denne venninnen saken gjaldt også, og jeg regner med at ting går seg til - selv om det som ble sagt såret - først den ene, så den andre.

Det er godt å ha DOL å lufte ting på - for da kan en lettere forstå både seg selv og andre - for midt oppi oppkavete følelser er det ikke alltid så lett å tenke klart.

Det hjelper som oftest å få ting litt på avstand

Det vil roe seg, det gjør det alltid. Og da kan du si at du ikke mente å såre henne, bare så hun skal vite det om ikke annet. Og så kan du si at du var så glad fordi dere endelig hadde det bra, og at det var så godt å fortelle om det - og at du ikke tenkte på at det kunne komme feil ut hos henne...