Hvordan få venner?

[Gjest søtmons]

Jeg er godt voksen. 33 år, med samboer og barn. Flyttet til en mellomstor by for noen år siden, men har aldri liksom kommet igang med å få meg venner. En av årsakene er at jeg har enormt dårlig selvtillit på området, og ender alltid opp med å holde bekjente litt på avstand. Jeg kan komme i snakk med mennesker jeg liker og føler jeg har en kjemi med, men tør aldri følge det opp fordi jeg er redd for å virke innpåsliten og masete, og er redd for at andre ikke liker meg. Blir litt nervøs i sosiale sammenhenger og føler meg klønete, derfor blir det tryggeste å ikke ta mer kontakt. Nå er jeg ganske lei av å ha det sånn, og kunne godt tenkt meg en venn/venninne jeg kan møte over en kopp kaffe eller skravle med innimellom. Kan noen hjelpe meg litt med de sosiale kodene, hva er greit/ikke greit i en bli-kjent fase? Hvordan tar man initiativ til å møtes igjen uten å bli masete?

På forhånd takk:)

[Gjest Noen forslag]

Jeg vet godt hvordan du har det. Jeg levde i svært mange år uten venninner som jeg kunne treffe på byen eller gå på kino med og slikt. Det blir aldri for sent til å forandre på dette. Jeg har fått mange gode venninner de siste par årene. Etter skilsmisse.

Når jeg skal oppsummere for meg selv hvordan de har blitt mine venninner, så ser jeg at jeg har truffet dem i settinger jeg har oppsøkt selv. Aktiviteter jeg her vært med på, som kor og andre typer grupper.

Hvis jeg treffer noen jeg ønsker å treffe igjen, og har en følelse av at det kanskje er gjensidig, så gir jeg en åpen invitasjon. Jeg sier for eksempel at de må si fra hvis de har lyst til å treffes på kafe en dag, eller ta en tur på kino. Da blir det opp til dem om de vil gjøre det. Ofte kan de si at det vil de og avtalen kommer i gang der og da. Eller de sier at jeg bare må ringe når det passer meg. Andre ganger hører jeg kanskje ikke mer fra dem. Og da er det greit. Livet er travelt, og det er ikke personlig nødvendigvis at det ikke blir slik.

Som oftest leker like barn best. Treffer jeg noen som er uten partner for tiden, er det mest sannsynlig at de vil ha mer kontakt. har man små barn er det lettere å søke mot andre i liknende situasjon.

Det er ikke så komplisert som jeg trodde. Skal det være givendes for folk må en passe seg for at forholdet ikke blir gjensidig. En kan ikke prate om det samme hele tiden, og da slett ikke deprimerendes ting og sorg og elendighet.

Men en må våge også, hoppe i det.

[Gjest been there - done that]

Jeg vet godt hvordan du har det. Jeg levde i svært mange år uten venninner som jeg kunne treffe på byen eller gå på kino med og slikt. Det blir aldri for sent til å forandre på dette. Jeg har fått mange gode venninner de siste par årene. Etter skilsmisse.

Når jeg skal oppsummere for meg selv hvordan de har blitt mine venninner, så ser jeg at jeg har truffet dem i settinger jeg har oppsøkt selv. Aktiviteter jeg her vært med på, som kor og andre typer grupper.

Hvis jeg treffer noen jeg ønsker å treffe igjen, og har en følelse av at det kanskje er gjensidig, så gir jeg en åpen invitasjon. Jeg sier for eksempel at de må si fra hvis de har lyst til å treffes på kafe en dag, eller ta en tur på kino. Da blir det opp til dem om de vil gjøre det. Ofte kan de si at det vil de og avtalen kommer i gang der og da. Eller de sier at jeg bare må ringe når det passer meg. Andre ganger hører jeg kanskje ikke mer fra dem. Og da er det greit. Livet er travelt, og det er ikke personlig nødvendigvis at det ikke blir slik.

Som oftest leker like barn best. Treffer jeg noen som er uten partner for tiden, er det mest sannsynlig at de vil ha mer kontakt. har man små barn er det lettere å søke mot andre i liknende situasjon.

Det er ikke så komplisert som jeg trodde. Skal det være givendes for folk må en passe seg for at forholdet ikke blir gjensidig. En kan ikke prate om det samme hele tiden, og da slett ikke deprimerendes ting og sorg og elendighet.

Men en må våge også, hoppe i det.

.Jeg synes du skriver helt glitrende, dog stusser jeg på denne setningen: '' Skal det være givendes for folk må en passe seg for at forholdet ikke blir gjensidig.''

Men om det er et ikke for mye der, så signerer jeg hele innlegget

[Gjest noen forslag]

.Jeg synes du skriver helt glitrende, dog stusser jeg på denne setningen: '' Skal det være givendes for folk må en passe seg for at forholdet ikke blir gjensidig.''

Men om det er et ikke for mye der, så signerer jeg hele innlegget

Selvfølgelig:O)

Jeg må bare passe på at lesere er skjerpet.

[Gjest sukk.....mmmm]

Du har det akkurat som meg...

Jeg har bodd i samme byen hele tia, men etterhvert mistet kontakt med de næreste vennene, de har flyttet til andre byer osv.... så nå har jeg mest bekjente. Jeg blir lett kjent med folk, men føler at jeg holder dem litt på avstand, jeg er redd for å virke innpåsliten og masete, regner med de har nok med sitt liksom. Hvordan få nære venner i voksen alder? Noen man kan prate med om alt....

Kanskje noen på jobben? Spør om de vil bli med på fjelltur, bli med å trene... inviter på middag, shopping, hva som helst... men så er man så redd for å bli avvist og da.

[Gjest hhhhhim]

Det er nok flere enn du tror som har det på samme måten, du beskriver det akkurat på samme måte som jeg har det.

Det blir liksom med bekjentskaper, og dette blir ikke det samme som ha en nær venn.

Jeg har opp gjennom årene hatt mange venner som har kommet og gått av forskjellige grunner, og føler at jeg hele tiden er på jakt etter nye.

Det er det å holde på venner som er min utfordring.

Tror det er mange som får venner gjennom naboskap, jobben eller felles interesser.

Det er akkurat dette å tørre å ta initiativ og tørre å invitere som er viktig tror jeg.

Samtidig som dette også er litt skremmende med tanke på å bli avvist.

Det er ingen tvil om at enkelte har mye lettere for å gjøre dette enn andre, og det går vel på som du sier selvtillit.

Hvis jeg skal gi noen råd, så må det være at du jobber litt ekstra målbevisst med dette.

Tørre å ta sjansen, være mest mulig aktiv , begynne på noe du interesserer deg for , hvis du har barn er jo dette også en inngangsport til å bli bedre kjent med foreldrene.

Av erfaring, så er det lurt hvis du kommer i snakk med noen du ønsker å treffe igjen, så gi et konkret forslag og sett en dato og kl.slett, ellers kan det fort bli ingenting ut av det.

Dette er ikke enkelt, jeg ønsker deg lykke til og håper det ordner seg,livet er tomt uten venner.

[jubalong70]

Du må prøve å tenke at de andre kanskje også føler det slik, at det er derfor de heller ikke tar kontakt med deg

Hvordan ville du gjerne blitt møtt? Hvordan ville du at andre skulle ta kontakt med deg?

Kanskje du treffer en person du liker og kunne tenke deg å være mer sammen med. Da kan du jo spørre om dere kunne treffes for en kopp kaffe på en kafe dagen etter (el.noe lignende).

Så er det lurt å utveksle mobilnummer slik at dere lettere kan komme i kontakt med hverandre.

De fleste med barn har det jo ganske travelt, men 1-2 ganger i mnd har man jo tid til å treffes. Så kan jo frekvensen økes hvis dere begge føler at det er greit.

Lykke til

[Gjest kkkkpp]

Begynn på et eller annet kveldskurs, det være seg spåk, foto, dans, hobby... Varer det lenger enn 5 uker, blir dere kjent.

Treff naboer på facebook. Det er lettere å spørre om de vil være med på en tur på chatten der, enn å spørre ansikt til ansikt.

Har du småbarn; er det å sette seg på lekeplassene og satse på at andre foreldre dukker opp.

Inviter noen du har lyst til å bli kjent med på tupperware- lignende kvelder.

Skriv en kontaktannonse i lokalavisa.

Eller her: Hvilken by er det snakk om?