hvor mye bør man pushe sjenerte barn?

[Gjest best wishes]

Har en niese på ti år som er veldig innadvendt og sjenert. Hun har veldig lett for å si til foreldrene " si det du mamma". Ellers så spiller hun med på hva hennes yngre utadvendte lillesøster gjør. Hun er også veldig engstelig av seg. Foreldrene vurderte en jobb i utlandet, men slo det fra seg med tanke på henne, og de problemene hun tross alt har i den norske skolehverdagen.

Denne jenta sier nesten aldri noe høyt i timen. Da klassen skulle ha skoleteater, tok hun rollen som den som ga de andre kostymene før de skulle på scenen. Hun ville ikke opp på scenen.

Så det jeg lurer på er hvor mye man kan pushe henne. Hun har jo sin personlighet, og kommer nok aldri til å bli skuespiller eller en som er i sentrum.Hva er realistiske mål for henne personlighet? Kan det være at hun er med på en bitte liten scene i skolestykket? Eller skal vi bare la henne være og la alt gå sin gang?

[hidi, the scorpion]

Et sårbart barn som henne må ikke "pushes"! Hun må lære verdien av selvet sitt.

Ta henne med deg, snakk med henne, få henne til å åpne seg til deg! Gi henne oppmuntringer, men _ikke_ tving henne til noe!

Føler for den jenta, så klem til deg for å ta vare på henne;)

[Gjest best wishes]

Et sårbart barn som henne må ikke "pushes"! Hun må lære verdien av selvet sitt.

Ta henne med deg, snakk med henne, få henne til å åpne seg til deg! Gi henne oppmuntringer, men _ikke_ tving henne til noe!

Føler for den jenta, så klem til deg for å ta vare på henne;)

jeg tenker jo også på denne jenta når hun blir eldre. Tenker at det kan bli mange situasjoner hun ikke mestrer, og kanskje en del yrker hun ikke kan ta pga hun ikke har klart å snakke i en forsamling

Hvis vi lar henne slippe alt hun ikke vil så er jeg redd vi gjør henne en bjørnetjeneste da også.

Bør hun meldes på å"bøllekurs" tror dere?

[Gjest mallet]

Hun bør oppmuntres, og gjerne gis små treningssituasjoner som hun kan mestre uten nederlag, når det ligger til rette for det. Gjerne oppmuntres til å prøve ting med løfte om at hun kan gi seg akkurat når hun vil, så tør hun kanskje å prøve seg nok til å finne ut at det ikke er så skummelt som hun trodde. Men gradvis. Ikke bruk tvang, og fokuser på hennes egen mestringsfølelse, ikke på hva andre mener hun "burde" tørre.

[hidi, the scorpion]

jeg tenker jo også på denne jenta når hun blir eldre. Tenker at det kan bli mange situasjoner hun ikke mestrer, og kanskje en del yrker hun ikke kan ta pga hun ikke har klart å snakke i en forsamling

Hvis vi lar henne slippe alt hun ikke vil så er jeg redd vi gjør henne en bjørnetjeneste da også.

Bør hun meldes på å"bøllekurs" tror dere?

Nei!

Hun bør støttes og trenes av nærmeste familie i første omgang! Ha nærkontakt med henne;)

[Gjest Maniana]

Noen folk er slik,husker folk som var på den måten da de var barn,de er slik fremdeles. Såg et program om det på tv også "de tause barna" tror jeg det het. Men jeg vet ikke om hun er slik da..

[Gjest GA]

Jeg synes heller ikke hun bør pushes. Innadvente barn er verdifulle som det de er, de bør ikke tvinges til å bli utadvente. Ca 25% av befolkninger er innadvente, og de blir ofte "truet" til å oppføre seg helt annerledes enn det de egentlig er.

Innadvendte barn trenger å lade batteriene sine i fred og ro hjemme, de bruker masse energi når de er ute blant masse mennesker. Utadvente mennesker _får_ energi av masse folk.

Jeg har lest forskning der de har funnet ut at innadvente faktisk har en annen "løype" i hjernen enn utadvendte og at de derfor bruker lengre tid på å prossessere informasjon, men at de er mye grundigere enn utadvendte. De er også gode lyttere.

http://www.theintrovertadvantage.com/being.html

Se jenta som den hun er og sett pris på henne!

[Gjest Maniana]

Jeg synes heller ikke hun bør pushes. Innadvente barn er verdifulle som det de er, de bør ikke tvinges til å bli utadvente. Ca 25% av befolkninger er innadvente, og de blir ofte "truet" til å oppføre seg helt annerledes enn det de egentlig er.

Innadvendte barn trenger å lade batteriene sine i fred og ro hjemme, de bruker masse energi når de er ute blant masse mennesker. Utadvente mennesker _får_ energi av masse folk.

Jeg har lest forskning der de har funnet ut at innadvente faktisk har en annen "løype" i hjernen enn utadvendte og at de derfor bruker lengre tid på å prossessere informasjon, men at de er mye grundigere enn utadvendte. De er også gode lyttere.

http://www.theintrovertadvantage.com/being.html

Se jenta som den hun er og sett pris på henne!

Enig.

[Gjest best wishes]

Jeg synes heller ikke hun bør pushes. Innadvente barn er verdifulle som det de er, de bør ikke tvinges til å bli utadvente. Ca 25% av befolkninger er innadvente, og de blir ofte "truet" til å oppføre seg helt annerledes enn det de egentlig er.

Innadvendte barn trenger å lade batteriene sine i fred og ro hjemme, de bruker masse energi når de er ute blant masse mennesker. Utadvente mennesker _får_ energi av masse folk.

Jeg har lest forskning der de har funnet ut at innadvente faktisk har en annen "løype" i hjernen enn utadvendte og at de derfor bruker lengre tid på å prossessere informasjon, men at de er mye grundigere enn utadvendte. De er også gode lyttere.

http://www.theintrovertadvantage.com/being.html

Se jenta som den hun er og sett pris på henne!

Det er ikke snakk om å tvinge jenta til å bli utadvendt. Hun er som hun er og det må vi respektere. Likevel mener jeg at det må kunne gå an å arbeide med visse ting, som også kan få stor betydning for henne når hun blir eldre. Å kunne prate selv, uten at mamma eller venninne eller søstra er der for å tolke er alltid en fordel. At hun tør å si noe høyt i forsamlinger er nesten en forutsetning hvis hun skal starte på universitetet. Jeg tenker på fremtiden hennes også, ikke bare barndommen.

[Mrs. Wallace]

Det er ikke snakk om å tvinge jenta til å bli utadvendt. Hun er som hun er og det må vi respektere. Likevel mener jeg at det må kunne gå an å arbeide med visse ting, som også kan få stor betydning for henne når hun blir eldre. Å kunne prate selv, uten at mamma eller venninne eller søstra er der for å tolke er alltid en fordel. At hun tør å si noe høyt i forsamlinger er nesten en forutsetning hvis hun skal starte på universitetet. Jeg tenker på fremtiden hennes også, ikke bare barndommen.

Jeg var også sånn som barn, og ble heldigvis ikke presset. I stedet fikk jeg trygghet og oppmuntring på at jeg var god nok som jeg var.

Nå, som voksen, tjener jeg penger på bl.a å snakke for store forsamlinger, og jeg kan prate med hvem som helst. Jeg er glad for at jeg fikk utvikle meg i mitt eget tempo.

[Gjest best wishes]

Jeg var også sånn som barn, og ble heldigvis ikke presset. I stedet fikk jeg trygghet og oppmuntring på at jeg var god nok som jeg var.

Nå, som voksen, tjener jeg penger på bl.a å snakke for store forsamlinger, og jeg kan prate med hvem som helst. Jeg er glad for at jeg fikk utvikle meg i mitt eget tempo.

Det er jo selvfølgelig flott for deg. det mener jeg. Men selv om det fungerte for deg, hvordan vet vi at det samme vil skje med denne jenta?

[Mrs. Wallace]

Det er jo selvfølgelig flott for deg. det mener jeg. Men selv om det fungerte for deg, hvordan vet vi at det samme vil skje med denne jenta?

Det vet jeg selvsagt ikke, og det har jeg ikke sagt et ord om, heller. Jeg viser bare at det fungerte for meg, og at det ergo er mulig.

Presis hva som skal til for akkurat denne jenta, er det ingen på dette forumet som kan svare på. Ingen av oss kjenner henne.

[Rith]

Å være så naturlig som mulig, ikke gjøre noe ut av at hun ikke er så utadvendt som alle andre.

Har også ei som er veldig sjenert, hun slet veldig i starten når hun var med på fritidsaktiviteter. Vi måtte være med, tok det rolig i starten. Nå etter et år går alt mye bedre.

Vi presset litt på i forhold til det, for vi så at hun gjerne ville, men lot seg stoppe pga sjenanse.

Man skal ikke presse på for å forandre dem, men hjelpe til for å gjøre ting bedre for dem syns jeg nå er nødvendig. De skal tross alt klare seg selv etterhvert i denne verden.

[sola60]

Det er som å høre om meg selv som barn, dette. Jeg var også det innadvendte sjenerte barnet som aldri sa noe i timene på skolen. Nå er jeg lærer ). Hvis dere er sikre på at det ikke ligger noe mer bak sjenertheten hennes, som mobbing eller utestenging på skolen, så la jenta være i fred! Støtt henne og ta henne på alvor når hun sier noe. La henne forstå at hennes mening er viktig og hør henne når hun vil si noe, så vil hun sikkert komme dit hun vil uansett. Noen trenger litt mer tid enn andre på å bli trygg i uvante situasjoner.

[Gjest motsatt fortegn]

Det er jo selvfølgelig flott for deg. det mener jeg. Men selv om det fungerte for deg, hvordan vet vi at det samme vil skje med denne jenta?

Vi kan aldri vite.

Mr. Wallace har sin forklaring.

Jeg kan fortelle om min historie, og det er at jeg _ble_ presset, og jeg har slett ikke blitt noen modig person etterhvert. (Jeg har bare mye mer tendenser til å tro at alle er misfornøyd med meg og at jeg aldri er bra nok).

Det viser jo egentlig akkurat det samme som det Mrs Wallace sier, men likevel kan vi selvfølglig ikke vite hvordan det vil vær for ditt barn.

[Gjest GA]

Det er ikke snakk om å tvinge jenta til å bli utadvendt. Hun er som hun er og det må vi respektere. Likevel mener jeg at det må kunne gå an å arbeide med visse ting, som også kan få stor betydning for henne når hun blir eldre. Å kunne prate selv, uten at mamma eller venninne eller søstra er der for å tolke er alltid en fordel. At hun tør å si noe høyt i forsamlinger er nesten en forutsetning hvis hun skal starte på universitetet. Jeg tenker på fremtiden hennes også, ikke bare barndommen.

Selvfølgelig bør det jobbes med så hun tør å åpne seg i forsamlinger, men det må skje i hennes eget tempo. Tilrettelegging og forsiktig oppmuntring, ikke noe press.

Jeg har ei jente på 7 som er ganske lik, i forsamlinger der det er mange ukjente og hun føler seg utrygg klapper hun helt igjen og henger i buksebeina på oss, men hvis hun er trygg på seg selv og det hun skal gjøre skravler hun som en foss og er nesten i frekkeste laget.

Vi har snakket litt om det hjemme, og hun er fullstendig klar over "problemet" sitt. Vi jobber også litt med henne i ulike situasjoner der hun må eksponere seg, som konserter (hun spiller trompet) og opptredener i kulturskolen og hjemme.

I min vurderingsbok fra barneskolen sto det også :"GA sier ikke mye i timene, men har meninger når hun blir spurt" Så jeg var nok ganske lik. I ettertid har jeg jobbet både som guide på museum, musiker og som lærer uten problemer, og jeg er med i div styrer i foreninger, repr i FAU og tillitsvalgt på arbeidsplassen.

-og du kan være helt sikker på at bak tausheten foregår det en hel masse inni hodet på ungen, det kommer bare ikke ut før hun er trygg.

[Gjest BeritMarit]

Jeg synes i hvert fall ikke at foreldrene skal skal snakke for henne. "Si det du, mamma", forteller du at hun sier. Som mor ville jeg ikke ha snakket for barnet mitt.

Men det er faktisk ganske vanlig, er min erfaring. Jeg kan spørre et barn: Hvordan liker du deg på den nye skolen? Og så svarer mor: "Joda, det går så fint så.." mens ungen ikke får anledning å si noe. Min egen mor er sånn fortsatt, og jeg er over 40 år ! En uting!!

Men altså, jeg mener ikke at man skal pushe et sjenert barn,men man må forvente at det snakker når det blir spurt om noe. Da skal ikke mor steppe inn for å "redde" sitt avkom fra en vanskelig situasjon. Bjørnetjeneste.

[Katt-ja]

Selv i dagens skole med framføringer osv. bør det være plass til dem som ikke har ekshibisjonistiske trekk ;-)

At hun ikke ville opp på scenen burde ikke være noe problem.

Sånn var jeg, og sånn har mine barn vært. Og vi har i alle år fått høre at de er så sjenerte. De har klart seg helt greit :-) Det er ikke sikkert de har albuer spisse nok til å få toppjobbene, men, men...

[Gjest 2cap]

Man må delta med henne i sosiale sammehenger. Man må være et godt forbilde og hjelpe henne i å bygge relasjoner.

[Gjest 0oo]

Jeg har ikke lest de andre innleggene. Jeg synes ikke at en skal pushe i forhold til disse aktuelle problemområdene hun har.

Likevel er der en mellomting mellom å pushe og å la henne være helt i fred. Som voksen kan du klekke ut områder og legge til rett situasjoner som kan tøffe henne opp litt rent personlighetsmessig. Ha langsiktige mål, og tenke at en hele tiden skal starte der barnet er ou utvide grensene for det de er komfortable med umerkelig. Kanskje barnet da selv plutselig tar et jafs.

Mitt barn er tøff på noen områder, mens på andre er ungen mer fobisk. Å stå foran en forsamling er en umulighet, enten det er i kor eller andre ting. Men sammen med læreren har vi prøvd å legge til rette for situasjoner hvor en jobber med området likevel. Det kan være å vise noe til en person. Etter hvert for en gruppe. Nå har grenese utvidet seg, men å stå foran forsamling i et kor er det fortsatt ingen som prøver å tvinge i gjennom.

Er en unge redd for å lese høyt for eksempel, kan en starte med å la henne lese for en person hun er trygg på(mamma?), deretter utvide det til en elev i klassen, etter hvert en liten gruppe med elever som er omhyggelig håndplukket av læreren, så halve klassen, deretter hele. Jeg hadde en elev som ikke var i nærheten av å ville lese for noen, og etter to måneder leste han for hele klassen.Og varkomfortabel med det, og uendelig stolt av seg selv etterpå. Da gikk han i 5. klasse. Jeg jobbet hele tiden i takt med hans grenser. Men hadde jeg ikke gjort noe hadde han kanskje ikke kommet forbi denne redselen sin.

Og sist, som NHD også har skrevet en del om, prøve å gjøre ting med barnet som tøffer henne opp. Eks: Ut i skogen med telt for en helg, mestringsopplevelser, fysisk aktivitet. Sprenge grenser. Starte på fekting, ri hester med mer.

Fullstendig klar over skrivefeil og tastefeil. Jeg skulle egentlig ikke sitte her nå, du vet vel hvordan det er.. , så jeg tar meg ikke tid til videre redigering...