Jeg er så lei av bedrevitere

[Colette]

Jeg har også heldigvis klart å tenke slik gjennom alle årene. Folk vil det beste. Men det var slitsomt noen ganger å skulle forklare om igjen og om igjen at det ikke var så enkelt som de trodde.

Det skjønner jeg. Men mitt poeng er at folk flest ikke kjenner all verdens "nymotens" diagnoser, og derfor bare uttaler seg ut i fra sunt folkevett eller med hjerte. Jeg har alltid hatt hypokondertendenser, og ingenting har vært bedre og mer helsebringende for meg enn når folk har sagt: "Det er ingenting å bry seg om" og "Slik har jeg også hatt det flere ganger." Og som regel har det jo beroliget meg - med god grunn:-) De har som regel hatt rett, det var ikke noe farlig eller alvorlig :-)

[morsan]

Jeg har også heldigvis klart å tenke slik gjennom alle årene. Folk vil det beste. Men det var slitsomt noen ganger å skulle forklare om igjen og om igjen at det ikke var så enkelt som de trodde.

Jeg har den største forståelse for at det kan være slitsomt å måtte gjenta seg hele tiden.

Men, som sagt, jeg synes det er temmelig stor forskjell på at folk kommer med selvsagte råd som "alle" kommer med og det at folkene underkjenner diagnosen, slik som nevnt i hovedinnlegget.

[morsan]

Det skjønner jeg. Men mitt poeng er at folk flest ikke kjenner all verdens "nymotens" diagnoser, og derfor bare uttaler seg ut i fra sunt folkevett eller med hjerte. Jeg har alltid hatt hypokondertendenser, og ingenting har vært bedre og mer helsebringende for meg enn når folk har sagt: "Det er ingenting å bry seg om" og "Slik har jeg også hatt det flere ganger." Og som regel har det jo beroliget meg - med god grunn:-) De har som regel hatt rett, det var ikke noe farlig eller alvorlig :-)

Ikke alle med hypokondertendenser har det slik, da;-) Husker en tidligere kollega stadig vekk hadde plager og bekymringer - de fleste av dem visste jeg intet om og kunne ikke gi noen råd fra eller til. Men en gang kom hun innom mitt kontor for å beklage seg over en nyoppdaget skavank, som tilfeldigvis var lik en av mine. Da jeg kom med råd om enkel remedie basert på egen erfaring ble hun skikkelig snurt, og avviste bestemt at vi kunne ha hatt samme problem! ;-)

Hun ble nesten litt fornærmet over at jeg hadde en såpass lettvint løsning på problemet - akkurat som om jeg tok fra henne gleden ved å beklage seg over den nyoppdagede diagnosen;-)

Men det er vel forskjell på hypokondere også - noen er av den typen som først og fremst bekymrer seg for at de kan ha pådratt seg noe (slik som deg?) mens andre synes mest opptatt av å gjøre et stort poeng av alle mulige plager de har for å oppnå folks sympati (=definitivt min ex-kollega).

[PieLill]

''Hvis man på død og liv skal være snille eller medfølende kan man jo koste på seg å gjøre det på en intelligent, snill og medfølende måte. Noen ting blir så dumme at det hadde vært bedre å holde kjeft.

''

I prinsippet enig, og ihvertfall slik som Glimtipper fremstiller dette, men på et mer generelt plan synes jeg at noen virker ekstremt strenge på hva folk sier og hvordan, nærmest uansett hva saken gjelder. det ser vi litt i denne tråden, litt i en annen tråd som omhandler hva man kan si osv i forbindelse med dødsfall.

Jeg synes på generelt plan at man må ha en viss forståelse for at folk kan opptre klossete i saker der de synes det er vanskelig å forholde seg til vanskelige ting som skjer med folk rundt dem, og ikke bare sable det ned med at "dette var da jammen tåpelig og virkelig viser at vedkommende ikke forstår hvordan vi har det", selv om slik nedsabling skjer kun i lukkede rom eller tråder på dol-

Jo, det går an å være for hårsår også. Og det taper man mest på selv.

Glimtipper nevner jo også familie i denne sammenhengen. - Og der burde det jo finnes muligheter til over tid å finne mer konstruktive innfallsvinkler. Men med gjengangere kan det også handle på manglende vilje til å anerkjenne andres erfaringer.

Det jeg iblant kjenner jeg kan bli litt matt av er når folk sier noe som åpenbart ikke faller i god jord. De har virkelig trampet i salaten. Men i stedet for å stoppe opp å reflektere litt, sier de fornærmet at de bare vil trøste eller være snille. Og neste salatbedd de kommer til tramper de like inmari i.

Iblant blir "trøste-være-snill" en vel billig unnskyldning.

mvh

[Colette]

Ikke alle med hypokondertendenser har det slik, da;-) Husker en tidligere kollega stadig vekk hadde plager og bekymringer - de fleste av dem visste jeg intet om og kunne ikke gi noen råd fra eller til. Men en gang kom hun innom mitt kontor for å beklage seg over en nyoppdaget skavank, som tilfeldigvis var lik en av mine. Da jeg kom med råd om enkel remedie basert på egen erfaring ble hun skikkelig snurt, og avviste bestemt at vi kunne ha hatt samme problem! ;-)

Hun ble nesten litt fornærmet over at jeg hadde en såpass lettvint løsning på problemet - akkurat som om jeg tok fra henne gleden ved å beklage seg over den nyoppdagede diagnosen;-)

Men det er vel forskjell på hypokondere også - noen er av den typen som først og fremst bekymrer seg for at de kan ha pådratt seg noe (slik som deg?) mens andre synes mest opptatt av å gjøre et stort poeng av alle mulige plager de har for å oppnå folks sympati (=definitivt min ex-kollega).

Noen hypokondere har en sterk tendens til å ville være syke, tror jeg. Med de sekundærgveinster det måtte innebære. Jeg er av typen: Aldri i livet om jeg vil være syk/pasient. Jeg er typen som spretter rundt i skykehuskorridorene en dag etter en operasjon, og ber om mat når jeg våkner etter narkose. Og det er faktisk helt sant......Jeg hater å være pasient:-(

[morsan]

Jo, det går an å være for hårsår også. Og det taper man mest på selv.

Glimtipper nevner jo også familie i denne sammenhengen. - Og der burde det jo finnes muligheter til over tid å finne mer konstruktive innfallsvinkler. Men med gjengangere kan det også handle på manglende vilje til å anerkjenne andres erfaringer.

Det jeg iblant kjenner jeg kan bli litt matt av er når folk sier noe som åpenbart ikke faller i god jord. De har virkelig trampet i salaten. Men i stedet for å stoppe opp å reflektere litt, sier de fornærmet at de bare vil trøste eller være snille. Og neste salatbedd de kommer til tramper de like inmari i.

Iblant blir "trøste-være-snill" en vel billig unnskyldning.

mvh

''Iblant blir "trøste-være-snill" en vel billig unnskyldning.''

Helt enig i det, og det samme kan anføres over argumentet a man jo "har gjort det beste man kan", som om det skal frita for enhver plikt til å strekke seg mot forbedring:-)

[Colette]

''Iblant blir "trøste-være-snill" en vel billig unnskyldning.''

Helt enig i det, og det samme kan anføres over argumentet a man jo "har gjort det beste man kan", som om det skal frita for enhver plikt til å strekke seg mot forbedring:-)

"Det beste man kan" er alltid bra nok, morsan :-)

[morsan]

"Det beste man kan" er alltid bra nok, morsan :-)

Hvis det virkelig er det beste man kan, men ofte kan unnskyldningen brukes der det absolutt er rom for forbedringer *erfaring*

[Colette]

Hvis det virkelig er det beste man kan, men ofte kan unnskyldningen brukes der det absolutt er rom for forbedringer *erfaring*

Ja, selvfølgelig. Men at vi mennesker kan fungere optimalt i enhver sanmenheng, er kanskje for mye forlangt? Jeg vet ikke hvor "nære" disse kommentarene er, og hvor vidt man kan vente mer- men jeg synes alt er bedre enn å svartmale en situasjon, når man ikke vet bedre.

[Katt-ja]

Nå er vi ikke alle like flinke til å uttrykke oss heller. Men jeg har ikke noe problemer med å forstå at man blir lei og som jeg har sagt mange ganger nå, det kommer helt an på setting, hvem som sier hva og hvordan.

At vanlig folk uttrykker seg klønete hadde jeg ikke lagt all verden i, noe annet hvis det var fagfolk.

Enig.

[Glimtipper]

Da du fortalte at dere skulle flytte til England, så tenkte jeg at dere kanskje ville få raskere (og bedre?) hjelp enn dere ville fått i Norge. Det er litt rart for meg det at jeg så tidlig lurte på om gutten din hadde spesifikke språkvansker, at jeg på den ene siden er glad for at han ble diagnostisert slik at han kan få spesifikk hjelp, men at jeg samtidig hele tiden håpet at min mistanke ikke var riktig, fordi jeg tenker at språkvansker er vanskelig. Vanskelig for gutten - og vanskelig for foreldre.

Håper forøvrig at du er mindre plaget av kvalme og energiløshet :-)

Ja, det er veldig vanskelig. Det finnes langt verre problemer og han er heldigvis frisk, men det er klart man kunne ønske det annerledes. Kanskje spesielt en som meg som er så utrolig glad i ord, språk og bøker ^^

Heldigvis har vi sørget ferdig (jeg og samboeren min). Innen han fikk diagnosen hadde vi vært igjennom det hele i hodene våre for lenge siden. Nå er det vonde å se at gutten vet han sliter med språk og bekymringen for at vårt framtidige barn skal ha det samme problemet. Vi prøver å ikke ta sorgene på forskudd. Og vi hadde heller ikke fått et barn til om vi ikke trodde vi kunne takle hele greia en gang til

Forøvrig er kvalmen og energiløsheten mye bedre nå. Jeg er kvalm når jeg er sliten, men orker å spise normalt. Og er også tilbake til min daglige 1,5 times gåtur. Det er deilig!

[Glimtipper]

Jeg skjønner alt dette, men du må huske at alle kjenner jo ikke til hvordan du vil at andre skal forholde seg til deg og barnet. Derfor må du regne med forskjellige reaksjoner.

Jeg forstår at du tenker det beste om de fleste og det er en ekstremt god egenskap. Kanskje har du en god dose tålmodighet i tillegg, noe jeg er sikker på gagner de rundt deg.

Andre, som meg, har mindre tålmodighet med slikt og blir kanskje lettere såret. Språkproblemer av den graden sønnen vår har er ikke en liten diagnose med en enkel behandling. Vi vet ikke om, eventuelt når, han vil lære å lese. Vi vet heller ikke om han kan studere når det forventes mer av han. Så langt er prognosene gode, men det er ikke som et barn som er litt sent med å gå.

Det handler ikke om at alle skal vite hva de burde si. Det handler om å ta de signalene vi sender ut. Hvilken vennlighet skjuler seg bak å insistere på at diagnosen, som tar opp mye tid og mye krefter, er en bagatell? Ikke bare en gang, men gjentatte ganger?

[Glimtipper]

''Men mange av de er ekstremt insisterende.''

Ja, det er nok stor forskjell på _hvordan_ ting sies også. Nå har vi heldigvis ikke hatt noen vedvarende problemer eller diagnoser, men hadde en baby som var "supergulper" som baby. Da manglet det ikke på velmenende og gjentatte råd. Selv om mange av de var ganske selvsagte for en som har en gulpebaby, og alle råd var prøvd ut forlengst, gikk det tross alt greit at de sa det de sa. Det var godt ment, og de aller fleste godtok mine forklaringer.

Men en av damene i barselgruppa ble jeg temmelig irritert på, for hun ville ikke la det ligge, og hun godtok ikke mine forsikringer om hva jeg gjorde med problemet og hva legen hadde sagt (og det var nettopp det enkle svaret "han vokser det av seg"! *S*)

Hun fortsatte å oppføre seg og snakke som om jeg var helt dum og/eller ikke gadd å gjøre noe med problemet, og det var selvsagt fryktelig irriterende.

Jeg skjønner godt at andre som har problemer som strekker seg over mye lengre tid enn det som gjaldt for meg/mitt barn kan synes det blir slitsomt å si at "ja, jeg har forsøkt kiropraktor" eller "ja vi har forsøkt skjerf og lue", men jeg synes likevel at slike velmenende, men selvsagte (dumme?) kommentarer stiller seg i en helt annen bås enn å undervurdere og kaste vrak på en diagnose, slik som du har opplevd i forhold til din sønn.

En venninne har opplevd noe som jeg synes er ekstra ille, og det attpåtil fra noen av barnets besteforeldre: Barnet er lettere tilbakestående, men uten noen klar diagnose, og går nå på spesialskole. Noen av besteforeldrene har i årevis grått over dette barnets grumme skjebne og sorg over alt hva barnet IKKE er eller kan bli/oppleve. Moren synes det er trist at de ikke kan glede seg over alt det fine som barnet tross alt ER.

''Jeg skjønner godt at andre som har problemer som strekker seg over mye lengre tid enn det som gjaldt for meg/mitt barn kan synes det blir slitsomt å si at "ja, jeg har forsøkt kiropraktor" eller "ja vi har forsøkt skjerf og lue", men jeg synes likevel at slike velmenende, men selvsagte (dumme?) kommentarer stiller seg i en helt annen bås enn å undervurdere og kaste vrak på en diagnose, slik som du har opplevd i forhold til din sønn.''

Ja, jeg ser at disse to tingene blandes sammen i denne tråden. Jeg kan bare understreke at vi ikke har noe i mot tips og råd overhodet. Selv om vi har hørt mange av de ti ganger før.

Å late som om gutten er en gjenomsnittlig 4-åring er ikke et tips eller et råd, det er å overkjøre både oss og barnet.

Forøvrig er det leit å høre om venninnen din og barnet hennes. Noe av det samme har eks-svigermor opplevd med sin datter.

[morsan]

Ja, selvfølgelig. Men at vi mennesker kan fungere optimalt i enhver sanmenheng, er kanskje for mye forlangt? Jeg vet ikke hvor "nære" disse kommentarene er, og hvor vidt man kan vente mer- men jeg synes alt er bedre enn å svartmale en situasjon, når man ikke vet bedre.

Men det er ikke her&nå snakk om det at man faktisk gjør det beste man kan eller noe krav om perfeksjon.

Akkurat som PieLill påpekte at man ikke burde kunne unnskylde sin ignorante oppførsel med å si at man "bare ville trøste" el lign, så kan man ikke unnskylde sin sløvhet og manglende innsats med at man "gjør sitt beste".

Det er fort gjort at man griper til slike unnskyldninger for å slippe kritikk, fremfor å skjerpe seg og konsentrere seg om å gjøre det bedre.

[Colette]

Men det er ikke her&nå snakk om det at man faktisk gjør det beste man kan eller noe krav om perfeksjon.

Akkurat som PieLill påpekte at man ikke burde kunne unnskylde sin ignorante oppførsel med å si at man "bare ville trøste" el lign, så kan man ikke unnskylde sin sløvhet og manglende innsats med at man "gjør sitt beste".

Det er fort gjort at man griper til slike unnskyldninger for å slippe kritikk, fremfor å skjerpe seg og konsentrere seg om å gjøre det bedre.

Jeg fatter ikke hva dere snakker om, rett og slett. Er det et poeng at det skal være en diagnose (en sykdom), eller er det et poeng at det kan være en normal tilstand? Som går over? Som bedrer seg? Som ikke er så alvorlig?

Jeg - for min del- er meget betenkt over at en hver liten avart fra det normale- skal betegnes som sykdom. Beklager:-(

[morsan]

Jeg fatter ikke hva dere snakker om, rett og slett. Er det et poeng at det skal være en diagnose (en sykdom), eller er det et poeng at det kan være en normal tilstand? Som går over? Som bedrer seg? Som ikke er så alvorlig?

Jeg - for min del- er meget betenkt over at en hver liten avart fra det normale- skal betegnes som sykdom. Beklager:-(

Nå er jeg ikke helt med...

Poenget er vel - uansett om man snakker om sykdom eller "sykdom" eller andre ting i livet, at enkelte folk er så ubetenksomme de vil, og etterpå unnskylder sin ubetenksomhet med at "det er godt ment", selv om det kanskje ikke var noe mer enn ... ja... ubetenksomhet.

[Colette]

Nå er jeg ikke helt med...

Poenget er vel - uansett om man snakker om sykdom eller "sykdom" eller andre ting i livet, at enkelte folk er så ubetenksomme de vil, og etterpå unnskylder sin ubetenksomhet med at "det er godt ment", selv om det kanskje ikke var noe mer enn ... ja... ubetenksomhet.

Jeg synes alltid at det er et poeng at flest mulig synes "ting er normale". Sykeliggjøring/diagnostisering vil alltid føre til at man føler seg syk, og har en "diagnose". Og man vil føle seg "syk" uansett. Og det er neppe helsebringende for noen.

Nå snakker jeg ikke om Glimtippers barn, men generelt. Vi lever i et samfunn som består av diagnoser. En god venn av meg, med en svært vanskelig 4-åring, sa følgende: " Hvis han ikke blir bedre- så ender det vel med en diagnose etter hvert:-("