Jeg er så lei av bedrevitere

[Glimtipper]

Skjønner hva du mener, men du må ha i tankene at mange bare mener å vise sin medfølelse og ikke egentlig nedvurdere deres vurdering av ham. Jeg kunne selv funnet på å si til en venninne at jeg ikke syntes hennes barns språkproblemer var _så_ store.

Jeg forstår ditt behov for å si det.

Men da kan jeg kanskje minne på at de fleste foreldre av barn med en slik diagnose har kjempet lenge for å bli hørt, har sørget over utfallet etter utredning og kjemper nå videre for at barna skal få den hjelpen de trenger.

Selv om jeg ser bakgrunnen for kommentaren, så blir den så uendelig feil. Så om ikke annet, kanskje noen kan huske på å svare annerledes på grunn av utblåsningen min

Ting som er fine å høre:

"Så flott at dere tar tak i det."

"Det er fint han/hun har blitt utredet. Tok det lang tid å bli hørt?"

"Hvilken hjelp mottar han/hun for det?"

Nære venner, bekjente og familie kan gjerne innrømme ignoranse og være nysgjerrige. Det er bare befriende, ikke innvaderende.

[Glimtipper]

Det gjelder nok ikke bare i så "spesielle" tilfeller som dette. Jeg aner ikke hvor ofte min datter får kommentarerer om krøllene sine, og hun er ikke spesielt glad i krøllene så derfor hadde det vært greit å slippe alle kommentarer, ikke bare fra bekjente men også fra ukjente på butikken etc.

Jeg må imidlertid ta meg i det selv også, at jeg kommenterer barns utseende / ferdigheter til foreldrene, som sikkert har hørt at gutten er veldig lang, eller hva det nå måtte være...

Ja, det er nok også ganske irriterende

[Glimtipper]

Enig! Har litt samme problemet med datteren min som har cøliaki...

Uff, forstår den. Mange som tror det også er en "mote-diagnose".

[Glimtipper]

Vet ikke om det på noen måte vil hjelpe, men jeg vet at det kan være lurt å ha ferdigteykte små faktaark ang. diagnosen i lommeboka. Når man får slike ubetenksomme kommentarer, kan man ta fram lappen og gi den til vedkomne.

Det hjelper nok ikke på alle, men noen...

Vi har slike om Asperger, og innimellom har det hjulpet meg å bevare sinnsroen, om ikke annet...

Det er kanskje en idé Har det hjulpet for sønnen din?

[Glimtipper]

Hei. :-)

Har ikke lest noen av svarene du har fått, men kan det ikke tenkes at de egentlig ikke mener å vite noe bedre, men bare prøver å være snille? Jeg mener... det er jo en belastning med en diagnose, uansett hva den går ut på... (altså den lidelsen/tilstanden diagnosen beskriver altså, ikke det å få en diagnose...) så kanskje de ikke vet å svare bedre, bare.

Det er nok noe slikt.

Men mange av de er ekstremt insisterende.

[Glimtipper]

''En dag kommer jeg til å svare: "Jeg driter faktisk i hva du, helt uten erfaring eller kompetanse, har å si om min sønns diagnose."

Beklager. Måtte blåse ut litt :)''

Og det er akkurat det du bør si!

Det gjelder bare å ordlegge seg så finslig at det ikke gir noen juridisk rett til å bli fornærmet, og samtidig så tydelig at det ikke er i tvil om hva du mener.

Jeg tror engelskmenn og -kvinner kan være ganske dyktige på akkurat det der. Så du kan nok finne inspirasjon og idéer i nærmiljøet. Det hjelper nok også at du på god engelsk maner viser hvor lite deres synspunkter influerer på din oppfatning og dine valg.

;-)

Håper du blir hørt og forstått i de sammenhengene det er viktig.

mvh

Haha, du har nok rett Jeg må bli mer engelsk

Sist gang, i forhold til et sviger-familiemedlem, endte jeg bare opp med: "Jada, men han er ikke sen og han er heller ikke tospråklig, faktisk. Han har en språkforstyrrelse." Jeg sa det med passe skarp stemme, så samtalen ble i alle fall avsluttet, selv om jeg ikke forandret noens mening.

[Glimtipper]

Dattera til ei venninne av meg fikk diagnosene "Ekspressiv språkforstyrrelse" og "Impressiv språkforstyrrelse".

Hun har ltså vanskeligheter med å uttale/snakke rent sånn at folk forstår. (Ekspressiv)

Og så har hun i tillegg vanskeligheter med å også forstå hva _andre_ sier til henne. (impressiv)

Hun ble 10 år før "utredningsapparatet" kom fram til denne konklusjonen.

Ok?

Håper hun får god hjelp

[Glimtipper]

Jeg kjenner meg godt igjen, selv om det var på en litt annen måte her hos oss. Jeg vet alle rådene vi fikk underveis var godt ment, men enhver idiot klarer å tenke ut helt av seg selv at man skal forsøke med lue og sjerf mot øre, bihule og lungeproblemer ;o)

Det verste var at vi brukte 11 år på å prøve ut alle rådene også. Det var vel bare en ting vi ikke forsøkte og det var healing.

Kan bare le av alle "gode" råd nå i ettertid, men det er jo lettere å le av det nå når gutten er "frisk"

Jeg synes kommenateren din er på sin plass, selv om jeg antageligvis ikke hadde vært tøff nok til å bruke den selv:-)

Nei, ikke jeg heller. Jeg er lite tøff når det gjelder sånt. Det er i ettertid jeg kommer på alt det jeg -kunne- ha sagt, uansett hva situasjonen er.

Derfor får sånne som oss blåse litt ut her i stedet for

[Ysah]

Hei. :-)

Har ikke lest noen av svarene du har fått, men kan det ikke tenkes at de egentlig ikke mener å vite noe bedre, men bare prøver å være snille? Jeg mener... det er jo en belastning med en diagnose, uansett hva den går ut på... (altså den lidelsen/tilstanden diagnosen beskriver altså, ikke det å få en diagnose...) så kanskje de ikke vet å svare bedre, bare.

Akkurat slik tenkte jeg ogsà! Men jeg har stor forstàelse for at dette kan bli vanvittig slitsomt i lengden.

[Gjest Elextra]

Jeg forstår ditt behov for å si det.

Men da kan jeg kanskje minne på at de fleste foreldre av barn med en slik diagnose har kjempet lenge for å bli hørt, har sørget over utfallet etter utredning og kjemper nå videre for at barna skal få den hjelpen de trenger.

Selv om jeg ser bakgrunnen for kommentaren, så blir den så uendelig feil. Så om ikke annet, kanskje noen kan huske på å svare annerledes på grunn av utblåsningen min

Ting som er fine å høre:

"Så flott at dere tar tak i det."

"Det er fint han/hun har blitt utredet. Tok det lang tid å bli hørt?"

"Hvilken hjelp mottar han/hun for det?"

Nære venner, bekjente og familie kan gjerne innrømme ignoranse og være nysgjerrige. Det er bare befriende, ikke innvaderende.

''Men da kan jeg kanskje minne på at de fleste foreldre av barn med en slik diagnose har kjempet lenge for å bli hørt, ''

Jeg relaterer vel svaret veldig til egne erfaringer, og jeg tror vel egentlig ikke jeg ville sagt noe sånt om jeg kjente til en reell diagnose.

[Atene]

Jeg må bare dele denne, skrevet av en venninne av meg. Punkt 2:

http://woolyheaded.blogspot.com/2009/09/habitat-by-wooly-headed-on-flickr.html

[Glimtipper]

Jeg må bare dele denne, skrevet av en venninne av meg. Punkt 2:

http://woolyheaded.blogspot.com/2009/09/habitat-by-wooly-headed-on-flickr.html

Hehe, herlig Da er det ikke bare oss

[PieLill]

Jeg kjenner meg godt igjen, selv om det var på en litt annen måte her hos oss. Jeg vet alle rådene vi fikk underveis var godt ment, men enhver idiot klarer å tenke ut helt av seg selv at man skal forsøke med lue og sjerf mot øre, bihule og lungeproblemer ;o)

Det verste var at vi brukte 11 år på å prøve ut alle rådene også. Det var vel bare en ting vi ikke forsøkte og det var healing.

Kan bare le av alle "gode" råd nå i ettertid, men det er jo lettere å le av det nå når gutten er "frisk"

Jeg synes kommenateren din er på sin plass, selv om jeg antageligvis ikke hadde vært tøff nok til å bruke den selv:-)

'' ...men enhver idiot klarer å tenke ut helt av seg selv at man skal forsøke med lue og sjerf mot øre, bihule og lungeproblemer..."

LOL

;-)

mvh

[KaVa]

Det er kanskje en idé Har det hjulpet for sønnen din?

Det har hjulpet i situasjoner der jeg ikke har hatt tid eller rom for å gi en skikkelig forklaring. Det har også vært greit å ha som en innledning til å snakke om tema "les dette først, så skal jeg forklare hvordan dette virker inn på vår sønn/familie - spør gjerne, om du lurer på noe".

Da poden fortalte i klassen om diagnosen, fikk ungene med infobrev til foreldrene. Det hjalp!

[mrxx]

De mener det nok godt. Men nå føler jeg ikke at det er unnskyldning for alt mulig her i verden

Det skjønner jeg, men det er ikke det samme som om at de ikke forstår.

[PieLill]

Hei. :-)

Har ikke lest noen av svarene du har fått, men kan det ikke tenkes at de egentlig ikke mener å vite noe bedre, men bare prøver å være snille? Jeg mener... det er jo en belastning med en diagnose, uansett hva den går ut på... (altså den lidelsen/tilstanden diagnosen beskriver altså, ikke det å få en diagnose...) så kanskje de ikke vet å svare bedre, bare.

Det er flott at folk vil være snille.

Men iblant kan man jo blande litt IQ sammen med snillheten. Jeg mener om man virkelig mener å være snill.

mvh

[PieLill]

Det er nok noe slikt.

Men mange av de er ekstremt insisterende.

Tror du noe av insisterendeheten kan komme av at de føler snillheten sin litt avvist?

Eller bare at de ikke liker å ta feil og få det påpekt?

mvh

[Glimtipper]

Tror du noe av insisterendeheten kan komme av at de føler snillheten sin litt avvist?

Eller bare at de ikke liker å ta feil og få det påpekt?

mvh

Jeg er usikker. Motivene endrer seg nok i like stor grad som hvem som kommer med uttalelsene. Noen er nære og føler diagnosen vanskelig på et personlig plan, uavhengig av våre følelser.

For noen kan det være at andre i familien har samme språkproblemer og aldri fått hjelp. Kanskje føler de seg truffet fordi dette ikke ble gjort noe med da og føler de skal forsvare dette gjennom tilretteleggingen sønnen vår får.

For andre igjen er det nok i større grad ren uvitenhet. De tror de sier noe klokt når de uttaler at "alle har jo diagnoser nå for tiden" og "før i tiden klarte barn seg uten alt dette styret". Rett og slett en hevdelse av egne meninger, uten at de ser at de kaster inn en brannfakkel.

Og sist, men ikke minst, dette med å ro. Man innser man har sagt noe dumt og i stedet for å ta det tilbake prøver man å reformulere det til det høres smartere ut.

[Glimtipper]

Jeg er usikker. Motivene endrer seg nok i like stor grad som hvem som kommer med uttalelsene. Noen er nære og føler diagnosen vanskelig på et personlig plan, uavhengig av våre følelser.

For noen kan det være at andre i familien har samme språkproblemer og aldri fått hjelp. Kanskje føler de seg truffet fordi dette ikke ble gjort noe med da og føler de skal forsvare dette gjennom tilretteleggingen sønnen vår får.

For andre igjen er det nok i større grad ren uvitenhet. De tror de sier noe klokt når de uttaler at "alle har jo diagnoser nå for tiden" og "før i tiden klarte barn seg uten alt dette styret". Rett og slett en hevdelse av egne meninger, uten at de ser at de kaster inn en brannfakkel.

Og sist, men ikke minst, dette med å ro. Man innser man har sagt noe dumt og i stedet for å ta det tilbake prøver man å reformulere det til det høres smartere ut.

U/T

[PieLill]

Jeg er usikker. Motivene endrer seg nok i like stor grad som hvem som kommer med uttalelsene. Noen er nære og føler diagnosen vanskelig på et personlig plan, uavhengig av våre følelser.

For noen kan det være at andre i familien har samme språkproblemer og aldri fått hjelp. Kanskje føler de seg truffet fordi dette ikke ble gjort noe med da og føler de skal forsvare dette gjennom tilretteleggingen sønnen vår får.

For andre igjen er det nok i større grad ren uvitenhet. De tror de sier noe klokt når de uttaler at "alle har jo diagnoser nå for tiden" og "før i tiden klarte barn seg uten alt dette styret". Rett og slett en hevdelse av egne meninger, uten at de ser at de kaster inn en brannfakkel.

Og sist, men ikke minst, dette med å ro. Man innser man har sagt noe dumt og i stedet for å ta det tilbake prøver man å reformulere det til det høres smartere ut.

''Og sist, men ikke minst, dette med å ro. Man innser man har sagt noe dumt og i stedet for å ta det tilbake prøver man å reformulere det til det høres smartere ut.''

LOL

;-)