Hva er det han egentlig vil???(svar fra menn)

[Gjest Mum4Life]

Jeg er separert etter snart 10 års ekteskap som har resultert i 3 barn. Jeg har vært hjemmeværende med alle 3, men pga ulike problemer i ekteskapet valgte jeg å gå fra min mann ifjor. Dette er noe jeg har tenkt på i årevis og ser nå hvor naiv jeg har vært og klandrer meg selv. Min mann har vært utro ved flere tilfeller,men har selvsagt hardnakket benektet dette. Han har vært i full jobb hele tiden og har vært MYE borte fra hjemmet.

Men nå vil han plutselig ha hovedomsorg for barna og like plutselig er det barnehage som er det beste for vårt minste barn!

Hva er det som skjer?

Jeg kan dessverre ikke se annet svar enn at han har hevn i tankene sine,da han vet hvor mye barna betyr for meg! Jeg ønsker fortsatt å være hjemme med den minste, noe han også var enig i FØR vi fikk barn! Ja,han var enig i det helt til den dagen jeg gikk fra han...

Det er selvsagt aldri for sent å være mer tilstede for sine barn,selv om ekteskapet går i oppløsning. Men han sier rett ut at han vil IKKE betale barnebidrag og vil heller ha barna mer "hvis det er sånn jeg skal være". Jeg vil fortsette å være der for barna slik jeg alltid har vært og de er selvsagt mest knyttet til meg.

Jeg ønsker ikke at barna skal kutte kontakten med sin far, men mener det er best om vi fortsetter som før slik barna er vant med.

Barna sliter mye for tiden,da jeg er "tvunget" til å gå med på delt omsorg for de to eldste. Jeg har krav på bidrag,men han nekter og jeg er redd for hans sanksjoner hvis jeg søker om bidrag.

Men jeg har ikke råd til å bli boende på hans hjemsted uten bidrag,da jeg tjener mindre en 1/3 del av hans inntekt som følge av alle de årene jeg har vært hjemme.

Hva skal jeg gjøre???

[lu30]

Du skal selvfølgelig gå på Nav og søke bidrag!

Tror de fleste menn vil betale minst mulig,merkelig nok,da skal de plutselig ha barna mer.

Har vært der jeg oxo.

[lu30]

Ser nå at du ville ha svar fra menn,vel jeg er kvinne,håper ikke det gjorde noe.

Noen menn vil kansje svare det samme likevel.

[Gjest skaff advokat]

Jeg er heller ikke mann, men jeg svarer likevel.

Til nå har han fått i pose og sekk. Tilgang til barna når han vil, mulighet til å jobbe så mye han vil, kontroll over deg og pengene. Det vil han fortsette å ha. Han vil ikke miste ansikt ved å miste omsorgen for barna, han vil ikke miste kontroll ved å måtte gi deg penger.

Hvorfor i all verden har du gått med på delt omsorg? Det høres ikke ut som noe bra utgangspunkt for dere. Her har du et valg: Enten gå med på alt han forlanger så lenge barna er under 18, det vil si at du i praksis like gjerne kunne blitt i ekteskapet, for da hadde du ihvertfall hatt bedre økonomi, ellers blir alt likt. Eller ta konflikten som kommer når du setter ned foten. Den konflikten kommer med mindre du legger deg flat for alle kravene hans, og jo før du tar den, desto før er den overstått.

[Lillemus]

Finn deg en god advokat.

[Gjest Elextra]

Hvis han tjener mye mer enn deg, og du skal ha barna mest, er det en selvfølge at han betaler bidrag. Men det er jo ikke i utgangspunktet noen selvfølge at du skal ha barna mye mer enn ham.

Du kan neppe forvente å få bidrag i en slik størrelse at du kan forbli hjemmeværende. Det er vel inntektsevnen som skal vurderes, ikke inntekten som sådan, så vidt jeg vet?

Var jeg deg, ville jeg begynt med å kontakte NAV, og eventuelt kontaktet advokat etterhvert.

Ikke er jeg mann, men

[srp1365380487]

Du skal komme deg i jobb. Å være "Mum for life" betyr - blant mye annet - å også forsørge sine barn.

[Pentad]

Hei og uff....

Ja. Jeg har vært gjennom samme situasjonen for flere år siden (eneste forskjell var at jeg var i full jobb). Men, jobb eller ikke er ganske uinteressant, likedan motivene til din eks. Du kan bli sprø av å gå rundt og lure på det og det er kun han som vet hvorfor han oppfører seg slik. Det får du kanskje aldri svar på,men jeg forstår så godt nervøsiteten og frustrasjonen som du formidler her. Han oppfører seg hardnakket og litt truende og det er forståelig at du kjenner deg litt redd (som sagt så kjenner jeg igjen følelsene...og jeg hadde ingen familie der jeg bodde som kunne støtte meg). Hadde jeg vært deg så hadde jeg ikke diskutert mer med mannen. Bruk din energi på dine barn og din helse. Du må ha advokat selv om du kan føle deg litt redd for å provosere eksen. Men du skal vite at du vil komme til å føle deg bedre med advokat bak din rygg som kan ta en del av diskusjonene på dine vegner. Jeg gruet meg ekstremt til å gjøre det samme men har aldri angret for da følte jeg meg ikke så alene (tjener du lite så er det en del frirettshjelp å få i denne overgangsfasen). Alle må forholde seg til loven i disse spørsmålene og din eks er ikke over loven...så ikke gå med på noe du ikke vil før du har snakket med en advokat som kan legge alle kortene på bordet for deg! HUSK! Ikke gå med på noe du føler ikke er til det beste for ungene akkurat nå (ting kan endre seg med tid) og ikke lov eksen noe som du tror du vil angre på fordi du føler deg presset...Lykke til!!!

[Gjest vært alenemor selv i mange år]

Du skal gå til advokat og få hjelp om det juridiske rundt dette. Du skal gå til trygdekontoret NAV og søke farsbidrag og øket barnetrygd (du får som alenemor et barnebidrag mer enn de antall barn du har)

Du kan få overgansstønad som alenemor, mener det er i inntil tre år så lenge barnet er under tolv år. (men eksakt info får du der)

Du skal IKKE være redd for hans sanksjoner. Så lenge du er en god mor så får han ikke tatt ungene fra deg. Det er ikke sånn her at den som har mest penger får ungene. Du har i tillegg vært hjemme med dem i alle år og stiller sterkt. Du mister ingen barn.

Hvis dine to eldste barn ikke liker delt samvær så rydd opp i dette gjennom NAV og familieværnkontor f.eks. Har dere ikke skrevet noe så bare si at "sånn blir det fremover"

Om han svikter som far så er det sånn det må bli. Du ville bli overrasket hvis du visste hvor mange fedre som gjorde det. Det er synd, veldig synd, men noen ganger så er det ting og tang vi mødre ikke rår over. Du skal gjøre en god jobb som mor, og så får far stå for sitt. Å gå mot barna og ditt vel og ve for å gjøre far til lags er ikke "ditt beste som mor"

Her må du være sterk, klar i hodet og ha viljen til å stå på. Uten redsel. Vis ungene dine at du er åpen for kontakt og samvær med far men at dette skal foregå på barnas og dine premisser. Hjelp å løse opp floker, gi forklaringer og støtt ungene dine omkring dette men gi ikke hvite løgner etc for å skåne dem fra far f.eks. Dette fungerer uansett bare noen år så må far alikavel stå for egen suppe.

Så mitt råd er, vær en god mor, ærlig, snill og rettferdig, men uredd, hard og kaldhodet.

Slik sett legger du alt til rette for et trygt liv for ungene dine og deg selv. Og så lenge far oppfører seg og ønsker å se barna så kan dere klare å få til en hverddag som alle kan trives og ha det godt med.