barn i foreldres seng

[Katt-ja]

''Min erfaring er at barnet (som etter en gitt "episode") samsover ,sluttter når det er naturlig for barnet ''

Jeg har inntrykk av at det har mye med vane å gjøre, og barn som er vant med å sove i foreldrenes seng, vil gjerne fortsette med det, uansett hva som er "naturlig". Imidlertid skal det ofte lite til å venne dem til å sove i egen seng, og for mange er det det beste: Da sover ofte begge generasjoner bedre.

Nå hisser jeg sikkert på meg noen som mener det bare er fint at barna sover med foreldrene til de blir konfirmert. Dem om dét. For enkelte usikre barn _kan_ det sikkert være godt.

Hehe... Min erfaring er at det sluttet en god del år før konfirmasjon - helt av seg selv ;-)

Våre unger startet alltid i sin egen seng (unntak: hvis den ene av oss foreldre var bortreist om natten, da kunne de sove der fra kvelden av - men det var ikke så ofte) - og kom som regel inn i løpet av natten. Og vi sov veldig godt alle sammen.

Men - det blir jo noe helt annet hvis man lar seg forstyrre av det.

Min filosofi (i motsetning til dem som mener at ungene ikke skal sees før morgenen etter når man har lagt dem) har vært at trøst/trygghet er en 24*7-sak ikke bare på dagtid...

[Glimtipper]

Hehe... Min erfaring er at det sluttet en god del år før konfirmasjon - helt av seg selv ;-)

Våre unger startet alltid i sin egen seng (unntak: hvis den ene av oss foreldre var bortreist om natten, da kunne de sove der fra kvelden av - men det var ikke så ofte) - og kom som regel inn i løpet av natten. Og vi sov veldig godt alle sammen.

Men - det blir jo noe helt annet hvis man lar seg forstyrre av det.

Min filosofi (i motsetning til dem som mener at ungene ikke skal sees før morgenen etter når man har lagt dem) har vært at trøst/trygghet er en 24*7-sak ikke bare på dagtid...

Nå føler mange barn seg svært trygge på sitt eget rom/i sin egen seng, da Og kan fint få trøst der, om det er behov for det.

[Katt-ja]

Nå føler mange barn seg svært trygge på sitt eget rom/i sin egen seng, da Og kan fint få trøst der, om det er behov for det.

Joda,- men for dem som er mørkeredde i perioder, er det absolutt enklest å la dem komme inn i vår seng i forhold til å stå opp og sitte hos dem ved deres egen seng til de sovner...inntil neste gang de våkner...

Nå er de dagene talte, altså,- lenge siden dette (og det er jo egentlig vemodig!)

[Gjest høstlyng]

Hehe... Min erfaring er at det sluttet en god del år før konfirmasjon - helt av seg selv ;-)

Våre unger startet alltid i sin egen seng (unntak: hvis den ene av oss foreldre var bortreist om natten, da kunne de sove der fra kvelden av - men det var ikke så ofte) - og kom som regel inn i løpet av natten. Og vi sov veldig godt alle sammen.

Men - det blir jo noe helt annet hvis man lar seg forstyrre av det.

Min filosofi (i motsetning til dem som mener at ungene ikke skal sees før morgenen etter når man har lagt dem) har vært at trøst/trygghet er en 24*7-sak ikke bare på dagtid...

Jeg mener at barn bør ha sin egen seng, at de skal forsøke å sovne i sin egen seng (untak skjer selvsagt:). Har opplevd barn som har sovet i foreldrenes seng hele tiden som har fått et storproblem i forhold til overnatting borte, i forbindelse med skolen osv. Kjenner faktisk en 12-åring som enda har problemer med å være borte fra mor om natta. Da burde jo "navlestrengen" være kuttet over for lenge siden.

Dette er jo ikke svart-hvitt selvfølgelig, men mener det må være visse grenser et sted

[Gjest GA]

Jeg tenker at en 5 åring skal ha sin egen seng og legge seg der om kvelden. Om barnet i løpet av natten kommer over i foreldrenes seng av og til er bare normalt.

hm.

Hva med mitt lille b-menneske da som innimellom har trøbbel med å få sove? Hvis hun får legge seg i min seng (etter å ha prøvd å få sove i sin egen seng til langt over kl 22) sovner hun tvert. Når jeg skal legge meg bærer jeg eller pappa'n henne over i hennes egen seng etter avtale med jentungen.

-hun kom forøvrig ofte opp i senga til oss om nettene, nesten hver natt til hun ble 5 år. Nå er hun snart 8 og det skjer så og si aldri.

[frosken]

hm.

Hva med mitt lille b-menneske da som innimellom har trøbbel med å få sove? Hvis hun får legge seg i min seng (etter å ha prøvd å få sove i sin egen seng til langt over kl 22) sovner hun tvert. Når jeg skal legge meg bærer jeg eller pappa'n henne over i hennes egen seng etter avtale med jentungen.

-hun kom forøvrig ofte opp i senga til oss om nettene, nesten hver natt til hun ble 5 år. Nå er hun snart 8 og det skjer så og si aldri.

Jeg synes man i denne diskusjonen bør skille mellom barn som har "fast soveplass" sammen med en eller begge av foreldrene, og barn som av og til samsover. Jeg har overhodet ingen motforestilling mot at unger av og til sover i foreldresengen, enten det er fra når de legger seg eller at de kommer i løpet av natten. Jeg er derimot skeptisk til at det er bra å ha samsoving som fast løsning for barn over en viss alder.

[Katt-ja]

Jeg synes man i denne diskusjonen bør skille mellom barn som har "fast soveplass" sammen med en eller begge av foreldrene, og barn som av og til samsover. Jeg har overhodet ingen motforestilling mot at unger av og til sover i foreldresengen, enten det er fra når de legger seg eller at de kommer i løpet av natten. Jeg er derimot skeptisk til at det er bra å ha samsoving som fast løsning for barn over en viss alder.

Enig i den...

[bibben]

Jeg synes man i denne diskusjonen bør skille mellom barn som har "fast soveplass" sammen med en eller begge av foreldrene, og barn som av og til samsover. Jeg har overhodet ingen motforestilling mot at unger av og til sover i foreldresengen, enten det er fra når de legger seg eller at de kommer i løpet av natten. Jeg er derimot skeptisk til at det er bra å ha samsoving som fast løsning for barn over en viss alder.

Hva tenker du er en naturlig alder for egen seng?

[Gjest enda en grunn til å være uten fast nick]

Jeg mener at barn bør ha sin egen seng, at de skal forsøke å sovne i sin egen seng (untak skjer selvsagt:). Har opplevd barn som har sovet i foreldrenes seng hele tiden som har fått et storproblem i forhold til overnatting borte, i forbindelse med skolen osv. Kjenner faktisk en 12-åring som enda har problemer med å være borte fra mor om natta. Da burde jo "navlestrengen" være kuttet over for lenge siden.

Dette er jo ikke svart-hvitt selvfølgelig, men mener det må være visse grenser et sted

''Dette er jo ikke svart-hvitt selvfølgelig,''

Heri ligger mye visdom

[Gjest enda en grunn til å være uten fast nick]

Samme her. ) Noen netter får jeg besøk av 9-åringen, andre netter sover hun hele natta i sin egen seng. Er kjæresten hos meg ligger hun selvfølgelig inne hos seg selv, ikke noe problem.

Synes det er bare koselig når hun kommer tuslende jeg, heldigvis lager hun knapt nok en lyd i søvne så jeg merker vanligvis ikke at hun er der engang.

Ikke sant det er koselig ja!? *s*

Jeg har et sovehjerte av de sjeldne og merker fint lite til at han er der, det være seg om han kommer i løpet av natten eller om han er der fra børjan av.

Det var ofte vi var fem stykker i sengen back in the old days Jeg sov som en sten.

Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å savne tiden når det om ikke så lenge ugjenkallelig er et tilbakelagt stadium. Men jeg klarer fint å skille mellom mitt og hans behov

[PieLill]

Dette er i høy grad et økonomisk, plassmessig og kulturelt spørsmål. Så jeg synes det er vanskelig å ha sterke meninger om det på andres vegner.

Når det er sagt finnes det helt klart foreldre som ikke helt evner å skille mellom egne og barnas behov. Men da handler som regel problemet om mye mer enn samsoving.

mvh