Stebarn og arv.

[Gjest Elextra]

Jeg mener heller ikke at han i dag skal sette barna på testamentet og ikke meg. (jeg står der i dag)

Det jeg mener er at jeg ville ønske at en stefar som har hatt såpass flott og nært forhold med barn som er så godt som sine ville sørge for å tilgodese dem uavhengig om jeg er i forhold med ham eller ikke.

Om vi går fra hverandre så er det jo normalt at han tar meg vekk fra testamentet, men han burde satt inn ungene på noe av det synes jeg.

Han sier jo at han hadde håpet på å få fortsette å ha ungene om vi hadde dratt fra hverandre. Vi har til og med snakket om å få til at han får fortsette å ha ungene om jeg skulle falle fra pga rotete og dårlig forhold med far.

Disse er altså så hans unger som det kan være.

Og han vil som sakt aldri få egne.

Vi snakker følelser her og det sårer meg at han tenker sånn, jeg kan ikke noe for det. Jeg ville tenkt som jeg skriver hadde jeg vært stemor i mange år

''Om vi går fra hverandre så er det jo normalt at han tar meg vekk fra testamentet, men han burde satt inn ungene på noe av det synes jeg.

''

Ergo vil han endre testamentet om dere skulle gå fra hverandre, og da er det jo ikke helt umulig at barna blir tilgodesett på en eller annen måte. Det vil ikke dermed si at det er naturlig at de er testamentarvinger i dag.

[Liliaceae]

Tror ikke du skal legge så mye følelser i dette her.

Synes hans tankegang virker fornuftig. Og i slike saker er det kanskje best å ikke følge følelsene så mye. Det leder fort til andre følelser/tolkninger, også baller det seg på...

[fyrlykt]

Jeg synes han er den fornuftige her.

Hvis det blir slutt mellom dere, han får barn med en annen partner, det ville kanskje ikke vært så lurt likevel da?

[ekte nick]

Du arver jo ikke ham uansett, hvis ikke dere er gift eller han har satt opp testamente.

[fyrlykt]

Jeg mener heller ikke at han i dag skal sette barna på testamentet og ikke meg. (jeg står der i dag)

Det jeg mener er at jeg ville ønske at en stefar som har hatt såpass flott og nært forhold med barn som er så godt som sine ville sørge for å tilgodese dem uavhengig om jeg er i forhold med ham eller ikke.

Om vi går fra hverandre så er det jo normalt at han tar meg vekk fra testamentet, men han burde satt inn ungene på noe av det synes jeg.

Han sier jo at han hadde håpet på å få fortsette å ha ungene om vi hadde dratt fra hverandre. Vi har til og med snakket om å få til at han får fortsette å ha ungene om jeg skulle falle fra pga rotete og dårlig forhold med far.

Disse er altså så hans unger som det kan være.

Og han vil som sakt aldri få egne.

Vi snakker følelser her og det sårer meg at han tenker sånn, jeg kan ikke noe for det. Jeg ville tenkt som jeg skriver hadde jeg vært stemor i mange år

Du får foreslå at han adopterer barna dine.

[Gjest Det går på følelser]

Jeg synes han er den fornuftige her.

Hvis det blir slutt mellom dere, han får barn med en annen partner, det ville kanskje ikke vært så lurt likevel da?

Han får ikke barn med noen andre.

Vi har dessuten bestemt begge at vi ikke skal ha fler.

[Gjest teknofrik]

Hvis dine barn skal bli hans barn på ordentlig, så må han adoptere dem. Men hvorfor gjør han ikke det, hvis ikke faren deres er noe interessert i dem?

[Gjest Elextra]

Han får ikke barn med noen andre.

Vi har dessuten bestemt begge at vi ikke skal ha fler.

''Han får ikke barn med noen andre.

Vi har dessuten bestemt begge at vi ikke skal ha fler.

''

Han kan mene det bestemt nå, men man vet jo aldri hva fremtiden bringer. Og uansett om han ikke får flere barn er det jo en viss fare for at det blir slutt mellom dere en gang, og mange år etterpå er kanskje ikke barna fullt så nære som de er nå.

Slike tanker kan høres kyniske ut (og særlig nicket ditt tilsier at du kanskje tenker slik), men jeg synes man må ha et snev av realisme. Det _er_ ikke hans barn.

[Gjest Det går på følelser]

Du arver jo ikke ham uansett, hvis ikke dere er gift eller han har satt opp testamente.

Han har satt opp testamente, og jeg arver.

Det er derimot ikke meg jeg tenker på her. Men ungene mine, eller jeg vil kalle dem våre.

Jeg har tilrettelagt livet mitt for at vi skal kunne leve sammen. Jeg ville således hatt bedre mulighet til å ivareta mine interesser, som vil være barnas arv, hvis jeg ikke hadde tilrettelagt slik men heller krevd en del forandringer fra ham i steden.

Slike ting gjør vi for å få forhold til å fungere best mulig. Men det er litt bittert for meg nå å høre slike ting for det får meg til å tenke at jeg kanskje vurderte feil den gangen for mange år siden. For det er mange år nå som jeg ikke har ivaretatt mine barns interesser for å si det slik pga forholdet.

Det er min feil det, men som sakt så er det noen ganger vi må gjøre forskjellig for å gi forholdet og den andre en sjangse.

Jeg er ikke ute etter en krone. Jeg synes bare det er trist å høre at ikke ungene står "selvstendig" i denne samtalen.

[Spirello]

De har jo en far da.. det er han de vil arve etter, og deg. Ser ikke helt poenget med at de skal arve stefar? han kan jo være glad i dem og se på dem som barna sine fordet, men biologiske barn blir de aldri uansett hvor mange år dere er sammen..

Jeg har en sønn, og samboern min fungerer jo som en far for han, men det er verken jeg eller sønnen min som arver han om han bilr borte. Det er mora hans. Nå eier vi leilighet sammen, så den skal vi lage testamente på, så den igjenværende parten slipper å flytte ut når den ene dør pga. arv.

For øvrig mener jeg man burde leve livet og bruke det man har jobba for på seg sjøl og sine mens man lever, ikke spinke og spare til man dauer - hva er vitsen? At de gjenværende får noen kroner..? Bedre å bruke penga på noe hygelig sammen mens man lever )

Hvis dere flytter fra hverandre da så vil det være unaturlig at dine barn arver han.. Hva om han får egne barn?

[Gjest Det går på følelser]

Hvis dine barn skal bli hans barn på ordentlig, så må han adoptere dem. Men hvorfor gjør han ikke det, hvis ikke faren deres er noe interessert i dem?

Han vil det, men vi vet ikke om det er det rette å gjøre siden ungene tross alt har en far og selv om han svikter veldig så er han i bunn og grunn deres far.

Jeg tenker også på det mentale til ungene hvis de skjønner at pappan frivillig sier fra seg farsrollen for dem.

Det er så klart positivt at noen vil ta farsrollen for dem, men kan nok være en hard ting å vite at far gir den fra seg.

Det er ikke lett å ta slike avgjørelser.

[Gjest Det går på følelser]

De har jo en far da.. det er han de vil arve etter, og deg. Ser ikke helt poenget med at de skal arve stefar? han kan jo være glad i dem og se på dem som barna sine fordet, men biologiske barn blir de aldri uansett hvor mange år dere er sammen..

Jeg har en sønn, og samboern min fungerer jo som en far for han, men det er verken jeg eller sønnen min som arver han om han bilr borte. Det er mora hans. Nå eier vi leilighet sammen, så den skal vi lage testamente på, så den igjenværende parten slipper å flytte ut når den ene dør pga. arv.

For øvrig mener jeg man burde leve livet og bruke det man har jobba for på seg sjøl og sine mens man lever, ikke spinke og spare til man dauer - hva er vitsen? At de gjenværende får noen kroner..? Bedre å bruke penga på noe hygelig sammen mens man lever )

Hvis dere flytter fra hverandre da så vil det være unaturlig at dine barn arver han.. Hva om han får egne barn?

Han får ikke egne barn noen gang.

Disse er det nærmeste han kommer egne barn.

[Gjest Ulvinnen]

Han får ikke egne barn noen gang.

Disse er det nærmeste han kommer egne barn.

''Han får ikke egne barn noen gang.''

Hvor gammel er han? Og har han sterilisert seg? Du virker veldig bastant her. Det er ikke uvanlig at menn finner nye partnere i godt voksen alder og får barn med dem.

[Gjest Det går på følelser]

''Han får ikke barn med noen andre.

Vi har dessuten bestemt begge at vi ikke skal ha fler.

''

Han kan mene det bestemt nå, men man vet jo aldri hva fremtiden bringer. Og uansett om han ikke får flere barn er det jo en viss fare for at det blir slutt mellom dere en gang, og mange år etterpå er kanskje ikke barna fullt så nære som de er nå.

Slike tanker kan høres kyniske ut (og særlig nicket ditt tilsier at du kanskje tenker slik), men jeg synes man må ha et snev av realisme. Det _er_ ikke hans barn.

Nei. Og hvis han tenker som du skriver så burde jeg fortsette å skamme meg for å ha tilrettelagt mitt liv for å gi ham og forholdet en sjangse.

Da burde jeg også snarest mulig sørge for å få tilrettelagt livet andre vegen igjen slik at jeg er sikker på at jeg hele tiden åptrer til mine barns beste, uavhengig av om dette gir problemer i forholdet eller er med på å bryte dette.

[Gjest Det går på følelser]

''Han får ikke egne barn noen gang.''

Hvor gammel er han? Og har han sterilisert seg? Du virker veldig bastant her. Det er ikke uvanlig at menn finner nye partnere i godt voksen alder og får barn med dem.

Vi har vært sammen i mange år. Selvsakt vet jeg dette med sikkerhet. Dels forde jeg vet praktiske ting og dels forde jeg kjenner ham godt.

Jeg vil påstå at ikke bare får han aldri egne barn, men han ville om han rotet seg borti et forhold til aldri rote seg seriøst borti noen som har mindre barn.

Dette vet jeg med den sikkerhet som går ann å vite slikt med.

[Gjest Elextra]

Nei. Og hvis han tenker som du skriver så burde jeg fortsette å skamme meg for å ha tilrettelagt mitt liv for å gi ham og forholdet en sjangse.

Da burde jeg også snarest mulig sørge for å få tilrettelagt livet andre vegen igjen slik at jeg er sikker på at jeg hele tiden åptrer til mine barns beste, uavhengig av om dette gir problemer i forholdet eller er med på å bryte dette.

Som jeg sa: Et visst snev av realisme er lurt, selv om man har god tro på at forholdet vil vare. Dette har ikke med kynisme å gjøre.

Selvfølgelig bør du ivareta barnas interesser på best mulig måte, men jeg tror ikke at å regne med arv fra stefar er riktige måten.

Jeg synes heller ikke du burde så tvil om stefars eventuelle motiver for ikke å testemantere til barna - slikt kommer det ikke noe godt ut av!

[Gjest Elextra]

Vi har vært sammen i mange år. Selvsakt vet jeg dette med sikkerhet. Dels forde jeg vet praktiske ting og dels forde jeg kjenner ham godt.

Jeg vil påstå at ikke bare får han aldri egne barn, men han ville om han rotet seg borti et forhold til aldri rote seg seriøst borti noen som har mindre barn.

Dette vet jeg med den sikkerhet som går ann å vite slikt med.

''Dette vet jeg med den sikkerhet som går ann å vite slikt med.

''

Her brukte du et viktig uttrykk - "at man vet noe med den sikkerhet det går an".

Antakelig vet han med den sikkerhet det går an at dere vil holde sammen. Men slikt kan man aldri vite 100%.

[Gjest trolline]

Han har satt opp testamente, og jeg arver.

Det er derimot ikke meg jeg tenker på her. Men ungene mine, eller jeg vil kalle dem våre.

Jeg har tilrettelagt livet mitt for at vi skal kunne leve sammen. Jeg ville således hatt bedre mulighet til å ivareta mine interesser, som vil være barnas arv, hvis jeg ikke hadde tilrettelagt slik men heller krevd en del forandringer fra ham i steden.

Slike ting gjør vi for å få forhold til å fungere best mulig. Men det er litt bittert for meg nå å høre slike ting for det får meg til å tenke at jeg kanskje vurderte feil den gangen for mange år siden. For det er mange år nå som jeg ikke har ivaretatt mine barns interesser for å si det slik pga forholdet.

Det er min feil det, men som sakt så er det noen ganger vi må gjøre forskjellig for å gi forholdet og den andre en sjangse.

Jeg er ikke ute etter en krone. Jeg synes bare det er trist å høre at ikke ungene står "selvstendig" i denne samtalen.

Jeg har sett så mye stygge saker i forbindelse med arveoppgjør !

at jeg blir kvalm.Bror og jeg er stebarn.Når Mor døde for 3 år siden,kunne vi selvsagt bedt om morsarven.Men vi skrev under papirene at han kunne sitte i uskiftet bo.Vi fikk aldri noen kjempegod kontakt med han,men å robbe han ,slik at han måtte ta opp nye lån, hadde vi ikke hjerte til.

Han har heller ingen Barn,men noen slektninger(kusiner)

Hva som blir igjen, blåser jeg en lang marsj i..går ikke rundt å tenker på det engang!

[Speak]

Jeg har en stefar. Jeg har aldri kjent min biologiske far, og stefaren min har vært den beste jeg kan tenke meg. Han har også en sønn sammen med min mor (altså min halvbror)

Jeg kommer aldri til å arve han. Så når mamma og pappa (stefar) dør så vil jeg få 25% og min bror få 75%. Sann er det bare.

Jeg synes ikke at det er noe rart at din samboer tenker slik.

Jeg har selv en stesønn som aldri kommer til å arve en krone av meg. Dette går til min datter.

[Lillemus]

Jeg tenker at det kunne virkelig ikke falle meg inn å forvente at min kjære skulle begunstige mine barn i et testamente dersom vi skulle gå fra hverandre.

Hadde han hatt egne barn hadde ikke jeg begunstiget dem heller om vi hadde skilt lag.

Hadde du begunstiget hans barn flere år etter at dere skilte lag om han hadde hatt barn selv?