Stebarn og arv.

[Gjest Det handler om følelser]

Er i lignende situasjon selv. Jeg har et barn, mens min mann og jeg har to barn sammen. og han har to barn i tillegg. Altså tilsammen fem barn. Vi har vært sammen siden mitt første barn var to år. Han elsker alle barna like mye.

Når han dør, så arver ikke mitt første barn noe av ham. Derimot arver mitt barn sin biologiske far, som ikke eier noe som helst. Men sånn er livet, har aldri lurt på hvorfor ting er på denne måten. Det er jo sånn loven er. Når jeg dør, så er det kun mine biologiske tre barn som arver meg. Hvorfor er det så vanskelig å "svelge"?

Men her er det jo ingen fler biologiske barn i bildet, hvorfor er det så vanskelig å skjønne.

Jeg skjønner at lover og regler trår til hvis han hadde hatt barn selv, eller vi hadde hatt barn sammen.

Men vi har kun de barna jeg har fra før!

Og da snakker vi ikke lover og regler, for uten barn så kan han testamentere sin formue til katten til naboen hvis han vil det.

Jeg synes det er "rart" at det ikke faller seg naturlig å tilgodese sine stebarn når disse er de eneste barna han noensinne har hatt, og dette i veldig mange år.

For vi bør jo være glade i stebarna våre uansett om det er noe forhold eller ikke.

Men igjen, jeg ser jo tonnevis av bio.fedre som driter i sine barn etter et brudd, er kanskje for mye forlangt at stefedre skal være noe bedre.

Og det er vel en grunn til at jeg som mor bør være mer påpasselig med hva jeg gjør med livet mitt.

[Gjest teknofrik]

Det du skriver her blir for inviklet.

Jeg skrev og luftet skuffelsen over at en mann som har vært omtrent som eneste far for noen barn ikke "automatisk" tenker på dem vedr. arv være seg vi er sammen eller ikke.

Jeg tenkte ikke på lover, regler, det ene og det andre.

Jeg vet selvsakt mer enn dere vedr. vår livssituasjon men jeg vil ikke legge ut mer enn dette.

Når det kommer til stykket så var det selve meningen, tanken, følelsen bak saken jeg var ute etter.

Å snakke om adoptering, lover, regler, biologiske barn ved siden av osv blir å strekke det litt for langt.

For meg blir det en del enklere.

Hvis jeg ikke har barn, og har hus og litt penger å arve bort til noen, så er det naturlig å kanskje tenke på tantebarn ol.

Hvis jeg har hatt to, tre, fire unger under mine vinger i mange år, som har vært som mine barn så stiller disse for meg like strerkt følelsesmessig som hvilket som helst tantebarn ol. Forutsatt at vi har hatt et godt forhold da.

Da ser ikke jeg noen problemer med at jeg ønsker å gi dem alle, eller noen av dem (kommer ann på forhold og ting ellers i livet kanskje) arven etter meg.

Å gi noe til noen gjør vi jo forde vi vil. Sett bort fra biologiske barn så har vi jo ikke krav til hvem vi skal gi noe til. Da faller det meg enkelt å gi til noe eller noen jeg holder av.

Noen gir til uland, noen gir til dyr, noen gir til familiemedlemmer, og jeg kan ikke se minste rart i å gi til stebarn.

Normalt sett så blir vi vel veldig glade i stebarna våre, etter mange år sammen. Det forsvinner vel ikke forde om forholdet tar slutt? En ting er om en mister kontakten totalt og ikke har noe med hverandre å gjøre i mange, mange år. Men jeg snakker om tankegang og følelser pr i dag, hvor alt egentlig skal være i sin skjønneste orden i allefall i dette tilfellet.

Og vi snakker om en steforelder som ikke har egne barn, som har valgt å ikke få egne barn og som ikke vil komme til å få egne barn i fremtiden.

Vedkommende har dessuten liten familie, og liten kontakt med de få barna som er i familien.

Han har hatt litt kontakt med dem for mange år siden når de var helt små, men nå er det kun gaver og at vi ser dem en sjelden gang i blandt.

Han får ikke, og har omtrent aldri fått noe som helst gaver eller kort av hverken fadderbarn eller onkelbarn. Mine unger gir ham gaver til alle merkedager, inkl. sjarmerende personlige gaver til farsdagen. De gir til ham og har sluttet å gi sin egen far.

Jeg VET at han ikke har noe krav på å gi til noen, jeg VET at ingen ting skal tas som en selvfølge, og jeg VET alt det andre dere poengterer.

Det forandrer ikke på følelsen av at det i det minste pr i dag burde falt seg naturlig å tenke på dem når slike ting prates om..

Merk, det er aldri jeg som vil prate om sånt, det liker jeg ikke. Det er alltid han som skal fortelle at jeg er tilgodesett i testamentet, at han ikke ser noen grunn til å gi til andre familiemedlemmer osv.

Jeg er ikke ute etter noen arv. Men jeg er mor og får dårlig samvittighet av at jeg er den som har forårsaket mest verdimessig for dette forholdet her, når jeg er den som har arvinger å tenke på.

Dere snakker om å satse i et forhold er vanlig. Men så lenge det er en litt kraftig forskjell vedr. verdiehold, økonomi etc for å få forholdet til å fungere så blir det jo galt at den ene som har ansvar for barn skal være den som "taper".

Jeg er ikke ute etter å sanke masse penger som jeg skal gi videre til mine barn når jeg dør, men i det minste bør jeg sørge for at de verdiene jeg har blir ivaretatt og at jeg ikke går miste om sjangser som kan være positive for fremtiden til mine barn hvis jeg er tilsammen med en kjæreste som legger hele forholdet på meg og som ikke føler den nærhet slik sett for mine barn som jeg er helt sikker jeg ville følt for hans i samme situasjon som vi er nå.

Hva om du satte deg ned med din mann i kveld, og sa; Jeg hadde satt stor pris på om du hadde nevnt mine barn i ditt testamente. Jeg ønsker av hele mitt liv at du ser på mine barn som dine barn.

Hva kunne han si da?

Hvis din samboer dør før deg, da arver altså du. Og deretter arver dine barn deg når du dør. Om du dør først, så må jo barna flytte til sin biologiske far. Tror ikke noe annet er mulig.Hvem vet hva som skjer med din samboer etter det. Han kan jo få en ny familie. Ingen vet.

Da vil det jo være rart at dine barn er arvinger etter ham om 20 (?) år, for livssituasjonen hans kan være helt motsatt av det dere tror i dag. ALT kan skje. Hadde det vært hans barn biologisk, så måtte ikke barna flytte fra ham.

[Gjest Det handler om følelser]

Hva om du satte deg ned med din mann i kveld, og sa; Jeg hadde satt stor pris på om du hadde nevnt mine barn i ditt testamente. Jeg ønsker av hele mitt liv at du ser på mine barn som dine barn.

Hva kunne han si da?

Hvis din samboer dør før deg, da arver altså du. Og deretter arver dine barn deg når du dør. Om du dør først, så må jo barna flytte til sin biologiske far. Tror ikke noe annet er mulig.Hvem vet hva som skjer med din samboer etter det. Han kan jo få en ny familie. Ingen vet.

Da vil det jo være rart at dine barn er arvinger etter ham om 20 (?) år, for livssituasjonen hans kan være helt motsatt av det dere tror i dag. ALT kan skje. Hadde det vært hans barn biologisk, så måtte ikke barna flytte fra ham.

Han vet at barna er som hans, jeg har sakt det, han kjenner og føler det, de oppfører seg som det.

Vi har snakket om at vi skal få ned via advokat at vi ønsker at barna skal få bli boende hos ham hvis jeg skulle falle fra. Barna vil bo her, han vil ha dem. Alle barna er store nok til å bli hørt i retten og for å være ærlig så er jeg ganske så sikker på at deres biologiske far ville sakt at dette var helt greit. Og i allefall hvis stefar lot ham slippe med lite til inget farsbidrag.

Mye kan skje, ting kan se sånn og slik ut om ti, tyve, tredve år.

Et testamente kan forandres mange ganger i løpet av livet.

Jeg er forsåvidt kun "interessert" i følelser og tanker pr. idag.

Og det er desverre de jeg nå har fått en tankevekker om.

[Liliaceae]

Det er jo du som blander penger og følelser, og samtidig sier du at vi lever i en egoistisk verden - det henger ikke helt på greip!

Dør han i dag arver du alt, og barna dine arver deg, eller du kan gi dem forskudd når som helst. Senere kan han når som helst, enten du lever eller ikke, endre testamentet sitt og evt. tilgodese barna.

Du bør helt la være å tenke at han ikke verdsetter forholdet til barna fordi han ikke testamenterer formuen sin til dem!

''Du bør helt la være å tenke at han ikke verdsetter forholdet til barna fordi han ikke testamenterer formuen sin til dem!''

Tror du traff spikeren på hodet der Elextra.

[Gjest MayLynn]

Men her er det jo ingen fler biologiske barn i bildet, hvorfor er det så vanskelig å skjønne.

Jeg skjønner at lover og regler trår til hvis han hadde hatt barn selv, eller vi hadde hatt barn sammen.

Men vi har kun de barna jeg har fra før!

Og da snakker vi ikke lover og regler, for uten barn så kan han testamentere sin formue til katten til naboen hvis han vil det.

Jeg synes det er "rart" at det ikke faller seg naturlig å tilgodese sine stebarn når disse er de eneste barna han noensinne har hatt, og dette i veldig mange år.

For vi bør jo være glade i stebarna våre uansett om det er noe forhold eller ikke.

Men igjen, jeg ser jo tonnevis av bio.fedre som driter i sine barn etter et brudd, er kanskje for mye forlangt at stefedre skal være noe bedre.

Og det er vel en grunn til at jeg som mor bør være mer påpasselig med hva jeg gjør med livet mitt.

Høres ut som om du har tenkt å bryte med ham?

[Orio]

Det at han sier "hvis dere fortsetter som par" tolker jeg ikke annerledes enn at han er usikker på hvordan ting vil bli mellom han og barna etter at det ev. er slutt. Det blir en helt ny livssituasjon for han, kanskje han får bedre kontakt med resten av familien. Du sier jo selv at barna ikke har noen særlig kontakt med sin far, han risikerer jo at det skjer med han også. Hvordan kontakten vil bli mellom han og barna er jo heller ikke bare opp til han, både du og barna vil spille en rolle der. Og det kan ha avgjørende betydning om bruddet skjer i vennskapelige former eller ikke. Det er en veldig hypotetisk situasjon og derfor vanskelig å vite hva som ev. kommer til å skje.

Når det gjelder stebarn og arv. Som ektefelle i denne situasjonen har du rett til å sitte i uskifte. Når du dør vil arven deles mellom dine arvinger (barna) og hans arvinger (søsken og nevøer/nieser). Hvis han ønsker at dine barn skal arve må han skrive et testament.

[Gjest Det går på følelser]

Høres ut som om du har tenkt å bryte med ham?

Nei, jeg er oppgitt, det er jeg. Men egentlig er det litt tvert i mot.

Han ønsker å gå til det steget nå å gifte seg, men jeg lurer på om jeg kan gå hen og gifte meg når ting er som de er.

Jeg føler ikke at jeg er en ansvarlig mor hvis jeg bare tenker på meg selv når jeg faktisk har barn jeg bør tenke på også.

Jeg kan ikke gifte meg og leve med en mann i mange år og forårsake masse for mine barn i den tiden og så risikere å stå barfot etter ti, femten år som trofast og god kone.

Barnas far tenker ikke på dem, det er min oppgave å sørge for at jeg ivaretar min økonomi og mine interesser til gode for mine barn. Og spesiellt også nå hvis også stefar føler som bio.far.

[Gjest Elextra]

Han vet at barna er som hans, jeg har sakt det, han kjenner og føler det, de oppfører seg som det.

Vi har snakket om at vi skal få ned via advokat at vi ønsker at barna skal få bli boende hos ham hvis jeg skulle falle fra. Barna vil bo her, han vil ha dem. Alle barna er store nok til å bli hørt i retten og for å være ærlig så er jeg ganske så sikker på at deres biologiske far ville sakt at dette var helt greit. Og i allefall hvis stefar lot ham slippe med lite til inget farsbidrag.

Mye kan skje, ting kan se sånn og slik ut om ti, tyve, tredve år.

Et testamente kan forandres mange ganger i løpet av livet.

Jeg er forsåvidt kun "interessert" i følelser og tanker pr. idag.

Og det er desverre de jeg nå har fått en tankevekker om.

''Vi har snakket om at vi skal få ned via advokat at vi ønsker at barna skal få bli boende hos ham hvis jeg skulle falle fra.''

Dere kan gjerne skrive ned hva dere ønsker, men barn kan ikke testamenteres bort. Når de har en far, skal det nok mye til at en annen får omsorgen, med mindre far er totalt uskikket.

[Gjest huffe]

Nei. Og hvis han tenker som du skriver så burde jeg fortsette å skamme meg for å ha tilrettelagt mitt liv for å gi ham og forholdet en sjangse.

Da burde jeg også snarest mulig sørge for å få tilrettelagt livet andre vegen igjen slik at jeg er sikker på at jeg hele tiden åptrer til mine barns beste, uavhengig av om dette gir problemer i forholdet eller er med på å bryte dette.

Du får komme deg ut på kjøttmarkedet igjen å forsøke å finne en mann som kan begunstige dine barn i større grad enn han du har nå. Evnt leve alene og jobbe arslet av deg for at det skal være noe igjen når du går bort.

Din største frykt er tydelig at du skal gå bort før han og dermed er barna dine arveløse i forhold til han. Jeg ser ikke at det er noe som helst annen grunn til at du tenker slik du gjør, i og med at du er hans arving. Dette igjen begunstiger dine barn, men vil selvsagt ikke skje om du dør først.

[tusseline]

Nei, jeg er oppgitt, det er jeg. Men egentlig er det litt tvert i mot.

Han ønsker å gå til det steget nå å gifte seg, men jeg lurer på om jeg kan gå hen og gifte meg når ting er som de er.

Jeg føler ikke at jeg er en ansvarlig mor hvis jeg bare tenker på meg selv når jeg faktisk har barn jeg bør tenke på også.

Jeg kan ikke gifte meg og leve med en mann i mange år og forårsake masse for mine barn i den tiden og så risikere å stå barfot etter ti, femten år som trofast og god kone.

Barnas far tenker ikke på dem, det er min oppgave å sørge for at jeg ivaretar min økonomi og mine interesser til gode for mine barn. Og spesiellt også nå hvis også stefar føler som bio.far.

Jeg skjønner ikke hvorfor det å være samboer eller gifte seg medfører at du må forsake noe i forhold til barna dine?

[Gjest Det går på følelser]

''Vi har snakket om at vi skal få ned via advokat at vi ønsker at barna skal få bli boende hos ham hvis jeg skulle falle fra.''

Dere kan gjerne skrive ned hva dere ønsker, men barn kan ikke testamenteres bort. Når de har en far, skal det nok mye til at en annen får omsorgen, med mindre far er totalt uskikket.

Jeg har også skrevet i denne tråden her at alle ungene er store nok til å bli hørt, og at bio.far nok uten problem lar dem fortsette å bo her. Og i allefall hvis stefar lar bio.far slippe med det minste i farsbidrag.

Vi snakker ikke om å testamentere bort ungene, det er ungenes vel og ve jeg har i tankene her.

[Gjest Elextra]

Jeg har også skrevet i denne tråden her at alle ungene er store nok til å bli hørt, og at bio.far nok uten problem lar dem fortsette å bo her. Og i allefall hvis stefar lar bio.far slippe med det minste i farsbidrag.

Vi snakker ikke om å testamentere bort ungene, det er ungenes vel og ve jeg har i tankene her.

''Vi snakker ikke om å testamentere bort ungene, det er ungenes vel og ve jeg har i tankene her.''

Skjønte det, da - det var bare en talemåte.

[Lillemus]

Jeg skjønner ikke hvorfor det å være samboer eller gifte seg medfører at du må forsake noe i forhold til barna dine?

''Jeg skjønner ikke hvorfor det å være samboer eller gifte seg medfører at du må forsake noe i forhold til barna dine?''

Enig med deg. Når den tid kommer at jeg skal flytte sammen med min kjære kommer jeg til å sørge for at mine verdier ikke forsvinner, men at mine barn arver meg når jeg går bort. At jeg i det hele tatt skulle tenke på at de skulle arve min kjære forekommer meg helt utenkelig.

Synes trådstarter har et merkelig syn på dette... Virker i grunnen griskt og egoistisk spør du meg. Og hun synes han er egoistisk som ikke vil begunstige hennes barn i sitt testamente?!

[Gjest Det går på følelser]

Du får komme deg ut på kjøttmarkedet igjen å forsøke å finne en mann som kan begunstige dine barn i større grad enn han du har nå. Evnt leve alene og jobbe arslet av deg for at det skal være noe igjen når du går bort.

Din største frykt er tydelig at du skal gå bort før han og dermed er barna dine arveløse i forhold til han. Jeg ser ikke at det er noe som helst annen grunn til at du tenker slik du gjør, i og med at du er hans arving. Dette igjen begunstiger dine barn, men vil selvsagt ikke skje om du dør først.

Ja, spy ut eder og galle du.

Det er ikke alle som er unt å leve med få eller ingen problemer i livet. Det er ikke alle som er unt å ha en grei bio.far til sine barn. Det er ikke alle unt å leve et ungdomsliv uten problemer og hvor alle, inkludert familie, skal suge deg for alt du har, også penger.

Jeg har hatt en barndom og en ungdomstid, og størsteparten av min voksentid med masse mennesker rundt meg som hele tiden har sugd meg ren, og pga det så har ikke jeg fått gått skoler, utviklet meg, eller kunnet ta livssjangser som andre mennesker.

Jeg vil ha noe annet for mine barn. Jeg vil at folk rundt dem skal unne dem en fremtid hvor de kan utdanne seg, utvikle seg og ha mulighetene til å finne stien sin i livet.

Jeg mener ikke at de skal få flere hundre tusen når folk dør, eller jeg, og at de skal seile gjennom livet på skyer. Men jeg vil ha en annen omsorg og kjærlighet rundt dem enn hva jeg hadde selv.

Og derfor begynner jeg innlegget med at det gjelder FØLELSENE rundt dette, og derfor skriver jeg under med signature jeg faktisk bruker!!!

Hadde jeg villet finne en mann bare for arven så kan jeg jo like så godt gifte meg og holde meg til denne her, han har da verdier nok han og foreløbig så er det kun jeg som står oppført i testamentet!!!

[Gjest Det går på følelser]

Jeg skjønner ikke hvorfor det å være samboer eller gifte seg medfører at du må forsake noe i forhold til barna dine?

Dette forholdet har gjort sitt til at det har skjedd.

Som skrevet så er det en del her jeg ikke ønsker å oppgi av informasjon, så det hadde vært veldig greit om dere bare tok dette med i beregningen når jeg skriver det slik jeg gjør

[Gjest Elextra]

Men her er det jo ingen fler biologiske barn i bildet, hvorfor er det så vanskelig å skjønne.

Jeg skjønner at lover og regler trår til hvis han hadde hatt barn selv, eller vi hadde hatt barn sammen.

Men vi har kun de barna jeg har fra før!

Og da snakker vi ikke lover og regler, for uten barn så kan han testamentere sin formue til katten til naboen hvis han vil det.

Jeg synes det er "rart" at det ikke faller seg naturlig å tilgodese sine stebarn når disse er de eneste barna han noensinne har hatt, og dette i veldig mange år.

For vi bør jo være glade i stebarna våre uansett om det er noe forhold eller ikke.

Men igjen, jeg ser jo tonnevis av bio.fedre som driter i sine barn etter et brudd, er kanskje for mye forlangt at stefedre skal være noe bedre.

Og det er vel en grunn til at jeg som mor bør være mer påpasselig med hva jeg gjør med livet mitt.

'''Og da snakker vi ikke lover og regler, for uten barn så kan han testamentere sin formue til katten til naboen hvis han vil det.

Jeg synes det er "rart" at det ikke faller seg naturlig å tilgodese sine stebarn når disse er de eneste barna han noensinne har hatt, og dette i veldig mange år.''

Men det er jo ikke snakk om at han testamenterer formuen til katten eller til noen andre, han testamenterer den til deg, og gjennom deg til barna dine.

Synes bare du bør droppe koplingen mellom arv og hans forhold til barna - der er ingen! At du kan vurdere ikke å gifte deg med ham av en så spinkel (ikke-eksisterende) grunn er temmelig søkt.

[Gjest Det går på følelser]

''Vi snakker ikke om å testamentere bort ungene, det er ungenes vel og ve jeg har i tankene her.''

Skjønte det, da - det var bare en talemåte.

Det er greit. Men du må skjønne at noen ganger så kanskje visse former for måter å si ting på kan være upassende eller sårende.

Det blir satt frem her som om jeg er grisk og skal ha penger og greier og det som blir glemt er at jeg som mor tenker på mine barn.

Jeg står som eneste arvtager etter min kjæreste pr i dag. Og det er betydelige verdier.

Hadde jeg bare brydd meg om penger så hadde jeg vel vært såre fornøyd med dette og hadde selvsakt ikke begynt å bråke om det.

Jeg bryr meg mer om barna mine enn jeg gjør om noen mann, eller noen penger.

[Gjest Elextra]

Det er greit. Men du må skjønne at noen ganger så kanskje visse former for måter å si ting på kan være upassende eller sårende.

Det blir satt frem her som om jeg er grisk og skal ha penger og greier og det som blir glemt er at jeg som mor tenker på mine barn.

Jeg står som eneste arvtager etter min kjæreste pr i dag. Og det er betydelige verdier.

Hadde jeg bare brydd meg om penger så hadde jeg vel vært såre fornøyd med dette og hadde selvsakt ikke begynt å bråke om det.

Jeg bryr meg mer om barna mine enn jeg gjør om noen mann, eller noen penger.

''Det blir satt frem her som om jeg er grisk og skal ha penger og greier og det som blir glemt er at jeg som mor tenker på mine barn''

Absolutt ikke. Mange her (meg inkludert) mener du knytter for mye følelse til arv.

[Gjest huffe]

Ja, spy ut eder og galle du.

Det er ikke alle som er unt å leve med få eller ingen problemer i livet. Det er ikke alle som er unt å ha en grei bio.far til sine barn. Det er ikke alle unt å leve et ungdomsliv uten problemer og hvor alle, inkludert familie, skal suge deg for alt du har, også penger.

Jeg har hatt en barndom og en ungdomstid, og størsteparten av min voksentid med masse mennesker rundt meg som hele tiden har sugd meg ren, og pga det så har ikke jeg fått gått skoler, utviklet meg, eller kunnet ta livssjangser som andre mennesker.

Jeg vil ha noe annet for mine barn. Jeg vil at folk rundt dem skal unne dem en fremtid hvor de kan utdanne seg, utvikle seg og ha mulighetene til å finne stien sin i livet.

Jeg mener ikke at de skal få flere hundre tusen når folk dør, eller jeg, og at de skal seile gjennom livet på skyer. Men jeg vil ha en annen omsorg og kjærlighet rundt dem enn hva jeg hadde selv.

Og derfor begynner jeg innlegget med at det gjelder FØLELSENE rundt dette, og derfor skriver jeg under med signature jeg faktisk bruker!!!

Hadde jeg villet finne en mann bare for arven så kan jeg jo like så godt gifte meg og holde meg til denne her, han har da verdier nok han og foreløbig så er det kun jeg som står oppført i testamentet!!!

Omsorg og kjærlighet telles ikke i kroner.

[Gjest Det går på følelser]

''Det blir satt frem her som om jeg er grisk og skal ha penger og greier og det som blir glemt er at jeg som mor tenker på mine barn''

Absolutt ikke. Mange her (meg inkludert) mener du knytter for mye følelse til arv.

Jeg knytter mye følelse til omsorgen for barna.

Men jeg skjønner at folk som har levet et veldig mye enklere liv ser dette så veldig annerledes. Og at de ikke skjønner hva jeg faktisk snakker om.

Å gifte seg med en med greit meg penger er vel en seier for de fleste. Er vel ganske få da skulle en tro som bryr seg om omsorgen for ungenes vel og ve også hvis det skulle bli brudd.

Ser den.