Stebarn og arv.

[Gjest Det går på følelser]

Omsorg og kjærlighet telles ikke i kroner.

Nei. Og omsorg og kjærelighet skal heller ikke forsvinne forde om paret bryter opp!!!

[Gjest Elextra]

Jeg knytter mye følelse til omsorgen for barna.

Men jeg skjønner at folk som har levet et veldig mye enklere liv ser dette så veldig annerledes. Og at de ikke skjønner hva jeg faktisk snakker om.

Å gifte seg med en med greit meg penger er vel en seier for de fleste. Er vel ganske få da skulle en tro som bryr seg om omsorgen for ungenes vel og ve også hvis det skulle bli brudd.

Ser den.

!?

Jeg synes bare du kompliserer ting.

Vi snakker visst helt forbi hverandre og det er like godt å avslutte.

[Gjest Det går på følelser]

!?

Jeg synes bare du kompliserer ting.

Vi snakker visst helt forbi hverandre og det er like godt å avslutte.

Det at du synes jeg kompliserer ting sier veldig mye om hvor lite du ser hva jeg faktisk mener og bryr meg om.

Og som du sier, da er det like greit å gi seg med at vi mener forskjellig.

Som skrevet, noen ganger skjønner vi helt enkelt ikke andre mennesker når vi ikke har levet som de har.

[hidi, the scorpion]

Jeg knytter mye følelse til omsorgen for barna.

Men jeg skjønner at folk som har levet et veldig mye enklere liv ser dette så veldig annerledes. Og at de ikke skjønner hva jeg faktisk snakker om.

Å gifte seg med en med greit meg penger er vel en seier for de fleste. Er vel ganske få da skulle en tro som bryr seg om omsorgen for ungenes vel og ve også hvis det skulle bli brudd.

Ser den.

Hva i all verden prater du om?

Jeg sørger selv for mine barns arv, og er da ikke avhengig av at en mann, som ikke er far til mine barn, skulle sørge for det!

Maken til vissvass...!

[Gjest MayLynn]

Jeg knytter mye følelse til omsorgen for barna.

Men jeg skjønner at folk som har levet et veldig mye enklere liv ser dette så veldig annerledes. Og at de ikke skjønner hva jeg faktisk snakker om.

Å gifte seg med en med greit meg penger er vel en seier for de fleste. Er vel ganske få da skulle en tro som bryr seg om omsorgen for ungenes vel og ve også hvis det skulle bli brudd.

Ser den.

Eh - nei - å gifte seg av KJÆRLIGHET er en seier for de fleste.

[Gjest huffe]

Nei. Og omsorg og kjærelighet skal heller ikke forsvinne forde om paret bryter opp!!!

Dette er vel et område "din mann" foreløpig ikke har vist hva han går for på, så hvorfor trekkes det inn? Hvis du da ikke igjen fokuserer på det økonomiske hvis han skulle forsvinne ut av livet deres og igjen måler kjærlighet og omsorg i hva han etterlater seg av arv til dine barn?

[Gjest diogoh]

Det er greit. Men du må skjønne at noen ganger så kanskje visse former for måter å si ting på kan være upassende eller sårende.

Det blir satt frem her som om jeg er grisk og skal ha penger og greier og det som blir glemt er at jeg som mor tenker på mine barn.

Jeg står som eneste arvtager etter min kjæreste pr i dag. Og det er betydelige verdier.

Hadde jeg bare brydd meg om penger så hadde jeg vel vært såre fornøyd med dette og hadde selvsakt ikke begynt å bråke om det.

Jeg bryr meg mer om barna mine enn jeg gjør om noen mann, eller noen penger.

''Jeg står som eneste arvtager etter min kjæreste pr i dag.''

Men hvis du er eneste arvetager etter din samboer, da arver jo barna dine alt dette tilslutt.

Hvis du dør først, så vet du jo uansett ikke hva som skjer. Han kan forandre tenstamentet og skrive arven på dine barn da, eller han kan la andre arve seg. Et testamentet kan jo gjøres om på så mange ganger man vil...

[Orio]

Kjærligheten er like stor om det er biologisk eller ikke, men det er lover og regler her i Norge som viser hva som er "rett". Arveloven er sånn, men hvis han ville gitt dem alt han eide før han dør, så har han lov til det.

Der har du misforstått litt. Så lenge han ikke har barn selv kan han skrive testament og etterlate det han har til den han måtte velge. Arveloven sier bare noe om hva som skal skje hvis avdøde ikke har testament. (Eneste unntak er hvis arvelater har livsarvinger.)

[Gjest Elextra]

Der har du misforstått litt. Så lenge han ikke har barn selv kan han skrive testament og etterlate det han har til den han måtte velge. Arveloven sier bare noe om hva som skal skje hvis avdøde ikke har testament. (Eneste unntak er hvis arvelater har livsarvinger.)

''Så lenge han ikke har barn selv kan han skrive testament og etterlate det han har til den han måtte velge.''

Er man gift har gjenlevende ektefelle uansett krav på noe.

[Gjest Elextra]

Der har du misforstått litt. Så lenge han ikke har barn selv kan han skrive testament og etterlate det han har til den han måtte velge. Arveloven sier bare noe om hva som skal skje hvis avdøde ikke har testament. (Eneste unntak er hvis arvelater har livsarvinger.)

Kfri. mitt andre svar til deg; siterer fra regjeringen.no:

''Dersom avdøde ikke hadde livsarvinger, er minstearven til ektefellen seks ganger grunnbeløpet i folketrygden. Det betyr at du alltid er enearving til alt din ektefelle etterlater seg, dersom verdien av dette ikke overstiger den aktuelle minstearven.''

[Orio]

Det du skriver her blir for inviklet.

Jeg skrev og luftet skuffelsen over at en mann som har vært omtrent som eneste far for noen barn ikke "automatisk" tenker på dem vedr. arv være seg vi er sammen eller ikke.

Jeg tenkte ikke på lover, regler, det ene og det andre.

Jeg vet selvsakt mer enn dere vedr. vår livssituasjon men jeg vil ikke legge ut mer enn dette.

Når det kommer til stykket så var det selve meningen, tanken, følelsen bak saken jeg var ute etter.

Å snakke om adoptering, lover, regler, biologiske barn ved siden av osv blir å strekke det litt for langt.

For meg blir det en del enklere.

Hvis jeg ikke har barn, og har hus og litt penger å arve bort til noen, så er det naturlig å kanskje tenke på tantebarn ol.

Hvis jeg har hatt to, tre, fire unger under mine vinger i mange år, som har vært som mine barn så stiller disse for meg like strerkt følelsesmessig som hvilket som helst tantebarn ol. Forutsatt at vi har hatt et godt forhold da.

Da ser ikke jeg noen problemer med at jeg ønsker å gi dem alle, eller noen av dem (kommer ann på forhold og ting ellers i livet kanskje) arven etter meg.

Å gi noe til noen gjør vi jo forde vi vil. Sett bort fra biologiske barn så har vi jo ikke krav til hvem vi skal gi noe til. Da faller det meg enkelt å gi til noe eller noen jeg holder av.

Noen gir til uland, noen gir til dyr, noen gir til familiemedlemmer, og jeg kan ikke se minste rart i å gi til stebarn.

Normalt sett så blir vi vel veldig glade i stebarna våre, etter mange år sammen. Det forsvinner vel ikke forde om forholdet tar slutt? En ting er om en mister kontakten totalt og ikke har noe med hverandre å gjøre i mange, mange år. Men jeg snakker om tankegang og følelser pr i dag, hvor alt egentlig skal være i sin skjønneste orden i allefall i dette tilfellet.

Og vi snakker om en steforelder som ikke har egne barn, som har valgt å ikke få egne barn og som ikke vil komme til å få egne barn i fremtiden.

Vedkommende har dessuten liten familie, og liten kontakt med de få barna som er i familien.

Han har hatt litt kontakt med dem for mange år siden når de var helt små, men nå er det kun gaver og at vi ser dem en sjelden gang i blandt.

Han får ikke, og har omtrent aldri fått noe som helst gaver eller kort av hverken fadderbarn eller onkelbarn. Mine unger gir ham gaver til alle merkedager, inkl. sjarmerende personlige gaver til farsdagen. De gir til ham og har sluttet å gi sin egen far.

Jeg VET at han ikke har noe krav på å gi til noen, jeg VET at ingen ting skal tas som en selvfølge, og jeg VET alt det andre dere poengterer.

Det forandrer ikke på følelsen av at det i det minste pr i dag burde falt seg naturlig å tenke på dem når slike ting prates om..

Merk, det er aldri jeg som vil prate om sånt, det liker jeg ikke. Det er alltid han som skal fortelle at jeg er tilgodesett i testamentet, at han ikke ser noen grunn til å gi til andre familiemedlemmer osv.

Jeg er ikke ute etter noen arv. Men jeg er mor og får dårlig samvittighet av at jeg er den som har forårsaket mest verdimessig for dette forholdet her, når jeg er den som har arvinger å tenke på.

Dere snakker om å satse i et forhold er vanlig. Men så lenge det er en litt kraftig forskjell vedr. verdiehold, økonomi etc for å få forholdet til å fungere så blir det jo galt at den ene som har ansvar for barn skal være den som "taper".

Jeg er ikke ute etter å sanke masse penger som jeg skal gi videre til mine barn når jeg dør, men i det minste bør jeg sørge for at de verdiene jeg har blir ivaretatt og at jeg ikke går miste om sjangser som kan være positive for fremtiden til mine barn hvis jeg er tilsammen med en kjæreste som legger hele forholdet på meg og som ikke føler den nærhet slik sett for mine barn som jeg er helt sikker jeg ville følt for hans i samme situasjon som vi er nå.

Du blander sammen to ting her.

Det ene er om dine barn skal arve stefaren, om det er naturlig etc. Det han har sagt er at sånn deres livssituasjon er nå ser han det som naturlig at du arver, og så arver barna deg. (Har dere tenkt på hva som skal skje hvis du dør først?) Ingen av dere kan forutsi hva fremtiden vil bringe, hvordan skal han da kunne ha noen sikker formening om hvem som skal arve han hvis dere ikke fortsatt holder sammen? Mest sannsynlig kan han ikke se for seg hvordan livet vil være uten deg og barna.

Det andre er hvordan verdier skal fordeles når samboerskapet/ekteskapet opphører. Og det vil det en gang gjøre, enten fordi dere går fra hverandre, eller når en av dere dør. Sånn jeg forstår deg er du bekymret for barnas arv/din egen fremtid hvis dere skulle gå fra hverandre, fordi det er du som har bidratt mest økonomisk til fellesskapet. Hovedregelen er da at det du har tatt med deg inn skal du også få med deg ut, dvs hvis du har bidratt mest vil du også få mest tilbake. Det gjelder selv om du har bidratt til å øke verdien av hans eiendom.

[Orio]

''Så lenge han ikke har barn selv kan han skrive testament og etterlate det han har til den han måtte velge.''

Er man gift har gjenlevende ektefelle uansett krav på noe.

Glemte ektefellens minstearv i farten, den kan ikke påvirkes ved testament.

Det jeg reagerte på var at "teknofrik" uttalte seg som at arvelovens regler er ufravikelige, og det er de ikke.

[laban]

Det du skriver her blir for inviklet.

Jeg skrev og luftet skuffelsen over at en mann som har vært omtrent som eneste far for noen barn ikke "automatisk" tenker på dem vedr. arv være seg vi er sammen eller ikke.

Jeg tenkte ikke på lover, regler, det ene og det andre.

Jeg vet selvsakt mer enn dere vedr. vår livssituasjon men jeg vil ikke legge ut mer enn dette.

Når det kommer til stykket så var det selve meningen, tanken, følelsen bak saken jeg var ute etter.

Å snakke om adoptering, lover, regler, biologiske barn ved siden av osv blir å strekke det litt for langt.

For meg blir det en del enklere.

Hvis jeg ikke har barn, og har hus og litt penger å arve bort til noen, så er det naturlig å kanskje tenke på tantebarn ol.

Hvis jeg har hatt to, tre, fire unger under mine vinger i mange år, som har vært som mine barn så stiller disse for meg like strerkt følelsesmessig som hvilket som helst tantebarn ol. Forutsatt at vi har hatt et godt forhold da.

Da ser ikke jeg noen problemer med at jeg ønsker å gi dem alle, eller noen av dem (kommer ann på forhold og ting ellers i livet kanskje) arven etter meg.

Å gi noe til noen gjør vi jo forde vi vil. Sett bort fra biologiske barn så har vi jo ikke krav til hvem vi skal gi noe til. Da faller det meg enkelt å gi til noe eller noen jeg holder av.

Noen gir til uland, noen gir til dyr, noen gir til familiemedlemmer, og jeg kan ikke se minste rart i å gi til stebarn.

Normalt sett så blir vi vel veldig glade i stebarna våre, etter mange år sammen. Det forsvinner vel ikke forde om forholdet tar slutt? En ting er om en mister kontakten totalt og ikke har noe med hverandre å gjøre i mange, mange år. Men jeg snakker om tankegang og følelser pr i dag, hvor alt egentlig skal være i sin skjønneste orden i allefall i dette tilfellet.

Og vi snakker om en steforelder som ikke har egne barn, som har valgt å ikke få egne barn og som ikke vil komme til å få egne barn i fremtiden.

Vedkommende har dessuten liten familie, og liten kontakt med de få barna som er i familien.

Han har hatt litt kontakt med dem for mange år siden når de var helt små, men nå er det kun gaver og at vi ser dem en sjelden gang i blandt.

Han får ikke, og har omtrent aldri fått noe som helst gaver eller kort av hverken fadderbarn eller onkelbarn. Mine unger gir ham gaver til alle merkedager, inkl. sjarmerende personlige gaver til farsdagen. De gir til ham og har sluttet å gi sin egen far.

Jeg VET at han ikke har noe krav på å gi til noen, jeg VET at ingen ting skal tas som en selvfølge, og jeg VET alt det andre dere poengterer.

Det forandrer ikke på følelsen av at det i det minste pr i dag burde falt seg naturlig å tenke på dem når slike ting prates om..

Merk, det er aldri jeg som vil prate om sånt, det liker jeg ikke. Det er alltid han som skal fortelle at jeg er tilgodesett i testamentet, at han ikke ser noen grunn til å gi til andre familiemedlemmer osv.

Jeg er ikke ute etter noen arv. Men jeg er mor og får dårlig samvittighet av at jeg er den som har forårsaket mest verdimessig for dette forholdet her, når jeg er den som har arvinger å tenke på.

Dere snakker om å satse i et forhold er vanlig. Men så lenge det er en litt kraftig forskjell vedr. verdiehold, økonomi etc for å få forholdet til å fungere så blir det jo galt at den ene som har ansvar for barn skal være den som "taper".

Jeg er ikke ute etter å sanke masse penger som jeg skal gi videre til mine barn når jeg dør, men i det minste bør jeg sørge for at de verdiene jeg har blir ivaretatt og at jeg ikke går miste om sjangser som kan være positive for fremtiden til mine barn hvis jeg er tilsammen med en kjæreste som legger hele forholdet på meg og som ikke føler den nærhet slik sett for mine barn som jeg er helt sikker jeg ville følt for hans i samme situasjon som vi er nå.

Jeg forsøkte bare å svare på det du skrev (til Glimtipper) om at de som nevnte adopsjon, mente at han dermed ville føle noe helt annet, og at dette hadde med å plassere et slags "eierskap". Jeg tror ikke de som nevner adopsjon, tenker slik på det. De peker på denne løsningen pga. det formelle. Jeg skjønner at du ikke er opptatt av reglene og formalitetene - likevel er det de som definerer rammene for situasjonen du er i.

Jeg tror man skal være veldig forsiktig med å fortelle andre hva de bør føle.

[Gjest teknofrik]

Du spør; hva tenker du. Og nesten alle her som har svart deg, synes at du overreager. Men du virker nesten litt irritert over svarene du får, som at du håper at noen kan være enig med deg.

Jeg skjønner tankegangen din, men jeg kan ikke forstå at du ikke vet at å arve stefar ikke er en selvfølge. Han står fritt til å gjøre hva han vil, og du må jo gjerne si til ham at det sårer. Men du svarer ikke på det jeg og andre har kommentert: Mener du at hvis du dør først, så får stefar lov av myndighetene til å ha daglig omsorg og ansvar for barna, selv om de har en biologisk far? Du skriver at han er gift på nytt, og har flere barn nå. Da er han kanskje skikket til å ha sine biologiske barn også?

Kjenner til et tilfelle der mor og far er skilt. Begge har nye partnere. De har to barn. Mor dør brått i en alder av 28. Barna må da flytte til far, som bor i en annen kommune. Ingen har stusset på dette. Det har aldri vært snakk om at stefar skulle overta dem, og kan heller ikke innbille meg at de to barna arver sin stefar, som nå lever et nytt liv med ny familie. Det er et avsluttet kapitel.

Hvis du skulle dø først, og barna er under 18 år, så skal det mye til at stefar får ha barna. Da må det være noe galt med ham. Tror ikke det hjelper at du skriver hva du ønsker. Du skriver at barna er så gamle at de har rett til å bli hørt, dvs. at de er minst 12 år. men det gjelder vel i skilsmissesaker, der det er snakk om delt eller fullt foreldreansvar e.l.? (Jeg husker at da mitt særkullsbarn var under 18, at jeg håpet at jeg overlevde til han var over myndighetsalder, så han skulle slippe å bo hos far.)

Om du tenker mye på dette, (å tenke, det er noe vi kvinner har lett for å gjøre for mye. og overanalysere) så bør du ta en alvorllig prat med din samboer. Det må jo gå på nervene løs å ha disse følelsene. Husk at menn og kvinner er ulikt sammensatt.

lykke til videre.

[tzatziki1365380058]

Joda, slik må du gjerne få tenke.

Men det kunne jo hende at jeg har forandret mitt liv ganske materiellt og med stor invirkning på økonomien f.eks. for å ha et liv med denne kjæresten.

Dette har selvsakt sitt å si på barna det også.

Som mor så må jeg sørge for mine barn uansett, og hvis jeg legger livet mitt slik at mine barn kan bli skadelidende så bør jeg jo snart vurdere å snu på den situasjonen.

Da burde jo jeg sørge for meg og mine på tvers av kjæresten min og livet med ham. Er ikke sikkert det ser så pent ut heller, for andre.

Så hva gjør en mor da?

Livet er penger, vi lever en stor del av det. Og alt som går til livet med min kjæreste nå går ikke til mine barn.

Er det noe mer riktig?

Og som jeg skrev, dette går mye på følelser. Hadde jeg vært stemor for noen flotte barn, hadde hatt dem i mange, mange år, og jeg garantert ikke fikk egne barn noen gang så ville da disse selvsakt vært "mine" barn. De bør jo ikke være biologiske for å være "mine" barn!

''Men det kunne jo hende at jeg har forandret mitt liv ganske materiellt og med stor invirkning på økonomien f.eks. for å ha et liv med denne kjæresten.''

Det har du kanskje gjort, men det har vært DITT valg. Det kan ikke din kjæreste ta ansvar for. Du valgte i så fall å forandre livet ditt for å være sammen med ham, på bekostning av muligheten til å legge opp masse arv til barna dine.

''Som mor så må jeg sørge for mine barn uansett, og hvis jeg legger livet mitt slik at mine barn kan bli skadelidende så bør jeg jo snart vurdere å snu på den situasjonen.''

Ja, som mor må du sørge for barna dine. Og dersom du mener at fremtidig arv er det viktigste for barna dine, så må du jo innrette deg på en måte som gjør at de får mer da. Selv om det innebærer å gå fra kjæresten.

Jeg skjønner ikke at det er vanskeligerer for deg å legge opp penger når du tross alt har en mann å dele utgiftene med, og som tar ansvar for barna i hverdagen. Det er mye dyrere å bo alene. Men hvis det er sånn situasjonen er, så må du jo ta konsekvensen av det. Altså dersom arv er viktigere enn at de vokser opp med en stefar du beskriver som super for barna på alle vis, bortsett fra når det gjelder arv.

Jeg skjønner ikke hvorfor du er så opphengt i arv, da, uansett. Barn i Norge i dag har alle muligheter til å få på alle vis gode liv, selv uten et øre i arv.

Dine barn vil arve deg og sin biologiske far. Så lenge de HAR en biologisk far, skjønner jeg godt at din samboer ikke automatisk tenker at barna skal arve ham. De er ikke hans, og jeg tipper at de ikke føles fullstendig som hans - så lenge de har en annen far som fremdeles lever. Og dersom dere hadde gått fra hverandre, er det umulig å spå om hvordan relasjonen mellom stefar og barn hadde blitt.

[Gjest Det går på følelser]

Du spør; hva tenker du. Og nesten alle her som har svart deg, synes at du overreager. Men du virker nesten litt irritert over svarene du får, som at du håper at noen kan være enig med deg.

Jeg skjønner tankegangen din, men jeg kan ikke forstå at du ikke vet at å arve stefar ikke er en selvfølge. Han står fritt til å gjøre hva han vil, og du må jo gjerne si til ham at det sårer. Men du svarer ikke på det jeg og andre har kommentert: Mener du at hvis du dør først, så får stefar lov av myndighetene til å ha daglig omsorg og ansvar for barna, selv om de har en biologisk far? Du skriver at han er gift på nytt, og har flere barn nå. Da er han kanskje skikket til å ha sine biologiske barn også?

Kjenner til et tilfelle der mor og far er skilt. Begge har nye partnere. De har to barn. Mor dør brått i en alder av 28. Barna må da flytte til far, som bor i en annen kommune. Ingen har stusset på dette. Det har aldri vært snakk om at stefar skulle overta dem, og kan heller ikke innbille meg at de to barna arver sin stefar, som nå lever et nytt liv med ny familie. Det er et avsluttet kapitel.

Hvis du skulle dø først, og barna er under 18 år, så skal det mye til at stefar får ha barna. Da må det være noe galt med ham. Tror ikke det hjelper at du skriver hva du ønsker. Du skriver at barna er så gamle at de har rett til å bli hørt, dvs. at de er minst 12 år. men det gjelder vel i skilsmissesaker, der det er snakk om delt eller fullt foreldreansvar e.l.? (Jeg husker at da mitt særkullsbarn var under 18, at jeg håpet at jeg overlevde til han var over myndighetsalder, så han skulle slippe å bo hos far.)

Om du tenker mye på dette, (å tenke, det er noe vi kvinner har lett for å gjøre for mye. og overanalysere) så bør du ta en alvorllig prat med din samboer. Det må jo gå på nervene løs å ha disse følelsene. Husk at menn og kvinner er ulikt sammensatt.

lykke til videre.

""eg skjønner tankegangen din, men jeg kan ikke forstå at du ikke vet at å arve stefar ikke er en selvfølge. Han står fritt til å gjøre hva han vil, og du må jo gjerne si til ham at det sårer"".

Jeg har jo skrevet flere ganger at jeg vet at dette ikke er noe han må, og at han selvsakt velger fritt hvem han vil testamentere til så lenge han ikke har biologiske barn.

Jeg skriver at jeg synes det er sårt at han ikke nevner ungene her når han først snakker arv. For jeg mener at den kjærligheten vi får av å ha ansvaret for flotte barn som vi kommer veldig godt over ens med bør være på høyde med våre egne barn. Og i allefall veldig strerkt for de som ikke har egne barn.

Har vi egne barn så er det en selvfølge å tenke på deres fremtid, deres beste, dem i forhold til arv osv. Jeg skjønner ikke at det er forskjellig bare forde de ikke står ført på et papir som ens egne.

Det er ikke snakk om at ungene arver sin biologiske pappa, det er ikke snakk om hvor mange eller få de arver. Det jeg synes er litt rart og trist er at de ikke blir sett mer på som hans barn etter så mange år under hans vinger.

""Men du svarer ikke på det jeg og andre har kommentert: Mener du at hvis du dør først, så får stefar lov av myndighetene til å ha daglig omsorg og ansvar for barna, selv om de har en biologisk far? Du skriver at han er gift på nytt, og har flere barn nå. Da er han kanskje skikket til å ha sine biologiske barn også?""

Jeg kan selvsakt ikke si med sikkerhet hva som vil skje hvis jeg dør først. Noen ganger går ting som vi vil, andre ganger ikke. Men det jeg vet er at de har bodd her i mange, mange år, de vil bo her og de er store nok til å bli hørt hvis det kommer på tale. Deres far anses nok skikket til å ha dem, men som jeg skrev så tror jeg at han uten problemer lar ungene bli boende her for å slippe å gjøre om sitt eget liv. Og i allefall hvis stefar her sier til ham at han skal slippe med lite eller ingen farsbidrag.

Vi kan ikke vite hva som vil skje. Men det at vi har pratet om dette bør jo også tilsi at forhold er slik at det er rart at disse ungene ikke blir sett på som hans egne.

Men nok i denne diskusjonen. Jeg mener det jeg gjør på bakgrunn av mitt liv. Dere får lov å ha deres meninger.

[Gjest trist jente]

""eg skjønner tankegangen din, men jeg kan ikke forstå at du ikke vet at å arve stefar ikke er en selvfølge. Han står fritt til å gjøre hva han vil, og du må jo gjerne si til ham at det sårer"".

Jeg har jo skrevet flere ganger at jeg vet at dette ikke er noe han må, og at han selvsakt velger fritt hvem han vil testamentere til så lenge han ikke har biologiske barn.

Jeg skriver at jeg synes det er sårt at han ikke nevner ungene her når han først snakker arv. For jeg mener at den kjærligheten vi får av å ha ansvaret for flotte barn som vi kommer veldig godt over ens med bør være på høyde med våre egne barn. Og i allefall veldig strerkt for de som ikke har egne barn.

Har vi egne barn så er det en selvfølge å tenke på deres fremtid, deres beste, dem i forhold til arv osv. Jeg skjønner ikke at det er forskjellig bare forde de ikke står ført på et papir som ens egne.

Det er ikke snakk om at ungene arver sin biologiske pappa, det er ikke snakk om hvor mange eller få de arver. Det jeg synes er litt rart og trist er at de ikke blir sett mer på som hans barn etter så mange år under hans vinger.

""Men du svarer ikke på det jeg og andre har kommentert: Mener du at hvis du dør først, så får stefar lov av myndighetene til å ha daglig omsorg og ansvar for barna, selv om de har en biologisk far? Du skriver at han er gift på nytt, og har flere barn nå. Da er han kanskje skikket til å ha sine biologiske barn også?""

Jeg kan selvsakt ikke si med sikkerhet hva som vil skje hvis jeg dør først. Noen ganger går ting som vi vil, andre ganger ikke. Men det jeg vet er at de har bodd her i mange, mange år, de vil bo her og de er store nok til å bli hørt hvis det kommer på tale. Deres far anses nok skikket til å ha dem, men som jeg skrev så tror jeg at han uten problemer lar ungene bli boende her for å slippe å gjøre om sitt eget liv. Og i allefall hvis stefar her sier til ham at han skal slippe med lite eller ingen farsbidrag.

Vi kan ikke vite hva som vil skje. Men det at vi har pratet om dette bør jo også tilsi at forhold er slik at det er rart at disse ungene ikke blir sett på som hans egne.

Men nok i denne diskusjonen. Jeg mener det jeg gjør på bakgrunn av mitt liv. Dere får lov å ha deres meninger.

Jeg har ikke lest tråden, vil bare starte med å si det.

Arv kan gjøre mye med folk og har ødelagt mange familier.

Jeg forstår godt at du tenker som du tenker. Dersom dere har bodd sammen i 15 år og barna kaller ham pappa. Men arv er ofte et ømt punkt. Siden du tenker så mye på det tror jeg jeg ville spurt han. Hvis jeg tenker utifra meg da, så ville jeg gått og grublet og tenkt og ikke blitt ferdig med det uten å ha spurt. Men det er jo det du sier om at du er redd for svaret. For du vet jo ikke hva han vil svare. Og vil feil svar ødelegge forholdet? Tør du risikere det?

At han ikke har andre nære "arvinger" synes jeg ikke er så relevant egentlig - som du sier med nicket ditt - det går på følelser. Han er jo i praksis far selv om han er stefar.

Hva som er "vanlig" arveprosedyre i tilfeller som ditt vet jeg ikke, men vet ikke hvor relevant det ville vært for deg heller?

Får inntrykk av at det er opplagt at han dør først av dere. Er det det?

[Gjest Det går på følelser]

Jeg har ikke lest tråden, vil bare starte med å si det.

Arv kan gjøre mye med folk og har ødelagt mange familier.

Jeg forstår godt at du tenker som du tenker. Dersom dere har bodd sammen i 15 år og barna kaller ham pappa. Men arv er ofte et ømt punkt. Siden du tenker så mye på det tror jeg jeg ville spurt han. Hvis jeg tenker utifra meg da, så ville jeg gått og grublet og tenkt og ikke blitt ferdig med det uten å ha spurt. Men det er jo det du sier om at du er redd for svaret. For du vet jo ikke hva han vil svare. Og vil feil svar ødelegge forholdet? Tør du risikere det?

At han ikke har andre nære "arvinger" synes jeg ikke er så relevant egentlig - som du sier med nicket ditt - det går på følelser. Han er jo i praksis far selv om han er stefar.

Hva som er "vanlig" arveprosedyre i tilfeller som ditt vet jeg ikke, men vet ikke hvor relevant det ville vært for deg heller?

Får inntrykk av at det er opplagt at han dør først av dere. Er det det?

Tusen takk for et rolig og gjennomtenkt svar. Får i allefall inntrykk av at det er det.

Det ser ut til at du skjønner litt av det mentale aspektet her, og selv om du ikke nødvendigvis er enig med meg så er det ganske deilig å lese at noen faktisk gjør det.

Det er ingen sikkerhet i hvem av oss som faller fra selvsakt. Hans helse er generellt dårligere enn min, men jeg har hatt utbrudd at noe som kan være mye farligere enn det han sliter med. Og vi kan jo bli overkjørt eller noe i dag allerede.

Men siden jeg tross alt er mor så føler jeg et veldig press på å ha alt i orden rundt ungene.

Jeg snakke med ham om slike ting. Jeg og har sett mye forferdelig rundt dette med arv så derfor liker heller ikke jeg det temaet. Men det er han som har nevnt dette flere ganger. Og derfor blir jeg lei meg når det legges frem som at ungene er sikre så lenge vi er sammen. Det blir nesten som en følelse av "trusler". Misforstå meg rett.

Men som skrevet tidligere, hvordan vi tenker og hvordan vi er er gjerne et resultat av hvordan vi har levd og hva vi har opplevd. Det er nok ganske tydelig at jeg har levd et noe mer krevende liv og har opplevd en del andre ting enn de fleste er inne kanskje

[Maximia]

Ok. Jeg forstår det slik at du og barna dine bor hos han og du er med på å finansiere oppussing og vedlikehold av et hus du ikke eier. Hvis det er slik forstår jeg deg veldig godt. Det er dessverre en del kvinner som går med på den fordelingen og blir sittende ribbet tilbake etterpå når forholdet ryker.

[Lillemus]

Ok. Jeg forstår det slik at du og barna dine bor hos han og du er med på å finansiere oppussing og vedlikehold av et hus du ikke eier. Hvis det er slik forstår jeg deg veldig godt. Det er dessverre en del kvinner som går med på den fordelingen og blir sittende ribbet tilbake etterpå når forholdet ryker.

''Jeg forstår det slik at du og barna dine bor hos han og du er med på å finansiere oppussing og vedlikehold av et hus du ikke eier. Hvis det er slik forstår jeg deg veldig godt.''

Men derfra til å forvente at han skal ha med hennes barn i sitt testamente er det da ingen logisk vei?

Om situasjonen er slik bør hun enten stoppe å investere i hans hus eller hun bør sørge for å få tinglyst at hun eier en viss prosentandel av huset. Evt. samle på alt av kvitteringer og sånt for å legge frem i tilfelle et samlivsbrudd skulle oppstå så hun får med seg verdiene sine ut igjen.