Stebarn og arv.

[Gjest Det går på følelser]

Jeg tenker at det kunne virkelig ikke falle meg inn å forvente at min kjære skulle begunstige mine barn i et testamente dersom vi skulle gå fra hverandre.

Hadde han hatt egne barn hadde ikke jeg begunstiget dem heller om vi hadde skilt lag.

Hadde du begunstiget hans barn flere år etter at dere skilte lag om han hadde hatt barn selv?

Hvis jeg ikke hadde barn selv, og de barna var som mine egne i mange år så ja, selvsakt.

Men det er meg.

[Gjest Det går på følelser]

Jeg har en stefar. Jeg har aldri kjent min biologiske far, og stefaren min har vært den beste jeg kan tenke meg. Han har også en sønn sammen med min mor (altså min halvbror)

Jeg kommer aldri til å arve han. Så når mamma og pappa (stefar) dør så vil jeg få 25% og min bror få 75%. Sann er det bare.

Jeg synes ikke at det er noe rart at din samboer tenker slik.

Jeg har selv en stesønn som aldri kommer til å arve en krone av meg. Dette går til min datter.

Det blir nødvendigvis litt spesiellt når det er fler barn med i bilde.

Her har ikke han barn selv, han vil ikke få egne barn selv. Vi har ikke felles barn, og vil ikke få det.

Disse barna er sannsynligvis det nærmeste han noen ganger kommer egne barn.

[Gjest Det går på følelser]

''Livet er penger, vi lever en stor del av det. Og alt som går til livet med min kjæreste nå går ikke til mine barn.

''

Her skjønner jeg ikke helt hva du mener. Har du investert så mye penger for å leve med din kjære, og mener at det ergo ville stått bedre til økonomisk om dere ikke var sammen? Du mener derfor at din kjære bør betale for dette i form av arv til barna dine?

Dette blir helt feil, mener jeg. Dersom du mener at du har betalt en forholdsmessig for stor del av kostnaden ved det livet dere lever nå bør det ordnes dere voksne i mellom.

Pga ham og satsing på forhold så har min økonomiske situasjon vært redusert, blitt forminket. Jeg har gitt fra meg diverse muligheter ++

Dette går jo indirekte utover ungene. Og dette vet han selvsakt.

Hva gjør vi da mener du, skal vi sette opp et regnestykke og han betale meg? Hva fremover da?

Noen ting gjør vi i regi av følelser og hva som passer best der og da, for å gi andre mennesker og forhold en sjangse.

Men det kan se ut til at jeg har vært den dumme her altså.

[Lillemus]

Pga ham og satsing på forhold så har min økonomiske situasjon vært redusert, blitt forminket. Jeg har gitt fra meg diverse muligheter ++

Dette går jo indirekte utover ungene. Og dette vet han selvsakt.

Hva gjør vi da mener du, skal vi sette opp et regnestykke og han betale meg? Hva fremover da?

Noen ting gjør vi i regi av følelser og hva som passer best der og da, for å gi andre mennesker og forhold en sjangse.

Men det kan se ut til at jeg har vært den dumme her altså.

''Pga ham og satsing på forhold så har min økonomiske situasjon vært redusert, blitt forminket. Jeg har gitt fra meg diverse muligheter ++''

Men dette er jo noe du har valgt helt selv, ikke noe han har tvunget deg til vil jeg tro. Synes du er helt på villspor her, men det er nå meg.

[laban]

Pga ham og satsing på forhold så har min økonomiske situasjon vært redusert, blitt forminket. Jeg har gitt fra meg diverse muligheter ++

Dette går jo indirekte utover ungene. Og dette vet han selvsakt.

Hva gjør vi da mener du, skal vi sette opp et regnestykke og han betale meg? Hva fremover da?

Noen ting gjør vi i regi av følelser og hva som passer best der og da, for å gi andre mennesker og forhold en sjangse.

Men det kan se ut til at jeg har vært den dumme her altså.

Men hvis dere har bodd sammen såpass lenge - har ikke han også bidratt på plussiden i den totale økonomien? Har dere ikke hatt råd til ting som også har kommet ungene til gode, fordi dere har vært to?

Det kan selvsagt være spesielle ting du har i tankene, men det vanligste er vel at det er en fordel å være to, selv om man da ikke kan styre alt etter eget hode, f.eks. ikke flytte hvor som helst.

[Gjest Ulvinnen]

Det blir nødvendigvis litt spesiellt når det er fler barn med i bilde.

Her har ikke han barn selv, han vil ikke få egne barn selv. Vi har ikke felles barn, og vil ikke få det.

Disse barna er sannsynligvis det nærmeste han noen ganger kommer egne barn.

''Her har ikke han barn selv, han vil ikke få egne barn selv. Vi har ikke felles barn, og vil ikke få det.

Disse barna er sannsynligvis det nærmeste han noen ganger kommer egne barn''

Men det betyr ikke at de er berettiget til noen arv fra han! Jeg har en venninne som har stebarn boende hos seg annenhver uke. Hun kan ikke få egne barn, og har et nært og godt forhold til stebarna sine. Men de kommer ikke til å arve henne. Hun har skrevet testamente der hennes nevøer og nieser vil arve henne, selv om hun ikke har særlig kontakt med dem.

Dette er faktisk den normale måten å ordne arv på.

[Gjest Elextra]

Pga ham og satsing på forhold så har min økonomiske situasjon vært redusert, blitt forminket. Jeg har gitt fra meg diverse muligheter ++

Dette går jo indirekte utover ungene. Og dette vet han selvsakt.

Hva gjør vi da mener du, skal vi sette opp et regnestykke og han betale meg? Hva fremover da?

Noen ting gjør vi i regi av følelser og hva som passer best der og da, for å gi andre mennesker og forhold en sjangse.

Men det kan se ut til at jeg har vært den dumme her altså.

''Pga ham og satsing på forhold så har min økonomiske situasjon vært redusert, blitt forminket. Jeg har gitt fra meg diverse muligheter ++

''

Mange satser en del for et forhold, og det jo som oftest ikke et offer, for forholdet er noe man virkelig ønsker.

Jeg og andre her på dol vet jo for lite om forholdene til å gi råd om hvordan det burde vært gjort (og kunne nok hatt problemer med det uansett). Du har gått inn i forholdet frivillig, og jeg kan vanskelig se at du kan kreve noe av ham, med mindre du direkte har betalt for ting han nå eier. Som ektefeller har man jo et forsørgeransvar for hverandre, og jeg synes det er rart du drar inn arv til barna her.

[Katt-ja]

Pga ham og satsing på forhold så har min økonomiske situasjon vært redusert, blitt forminket. Jeg har gitt fra meg diverse muligheter ++

Dette går jo indirekte utover ungene. Og dette vet han selvsakt.

Hva gjør vi da mener du, skal vi sette opp et regnestykke og han betale meg? Hva fremover da?

Noen ting gjør vi i regi av følelser og hva som passer best der og da, for å gi andre mennesker og forhold en sjangse.

Men det kan se ut til at jeg har vært den dumme her altså.

Hmmm. På meg virker det som du begynner å forberede deg på å gå fra ham - men likevel vil sikre ungene dine arv fra ham?

[Gjest Elextra]

Hmmm. På meg virker det som du begynner å forberede deg på å gå fra ham - men likevel vil sikre ungene dine arv fra ham?

''Hmmm. På meg virker det som du begynner å forberede deg på å gå fra ham - men likevel vil sikre ungene dine arv fra ham?

''

I så fall blir hun jo fort sittende med skjegget i postkassa, når han på et hvilket som helst tidspunkt kan endre testamentet igjen.

[Glimtipper]

Det er helt normalt. Penger er forøvrig ikke følelser.

Som du ser ut i fra svarene du har mottatt, så er de fleste uenige med ditt syn.

[Katt-ja]

''Hmmm. På meg virker det som du begynner å forberede deg på å gå fra ham - men likevel vil sikre ungene dine arv fra ham?

''

I så fall blir hun jo fort sittende med skjegget i postkassa, når han på et hvilket som helst tidspunkt kan endre testamentet igjen.

Jo, det kan han jo selvsagt. Synes bare det er noen rare tanker hun har...

[Gjest Elextra]

Jo, det kan han jo selvsagt. Synes bare det er noen rare tanker hun har...

Enig i det.

Blir nesten som om jeg skulle si til min mann: Vi skal jo være sammen hele livet, så kan ikke jeg like godt få særeie på alt vi eier - du skal jo arve meg likevel?

[Gjest Det går på følelser]

Det er helt normalt. Penger er forøvrig ikke følelser.

Som du ser ut i fra svarene du har mottatt, så er de fleste uenige med ditt syn.

Nei, du sier noe. Og her ser vi også en liten bit av den kalde egoistiske verdenen vi lever i.

En del av dere mener at det hadde vært riktig hvis han hadde adoptert barna.

Så om hele livet vårt forløper likt så skal han tenke på dem slik hvis de er adoptert, men ikke hvis de ikke er det.

Her er det altså "eieplasseringen" som rår og ikke hjerte og følese av å ville noe godt for noen en er glad i.

Hvis jeg ikke hadde barn selv og møtte en mann jeg bodde sammen med i mange år så ville disse barna være på høyde som mine egne barn. Om jeg ville delt ut litt til tantebarn ol så ville disse barna hans stått på akkurat samme linje som de andre.

Men jeg er vokst opp med at blod ikke er tykkere enn vann, og at kjærligheten for mennesker kan være stor uansett om en er biologisk eller ei.

Jeg er glad det er noen igjen av meg.

[Katt-ja]

Nei, du sier noe. Og her ser vi også en liten bit av den kalde egoistiske verdenen vi lever i.

En del av dere mener at det hadde vært riktig hvis han hadde adoptert barna.

Så om hele livet vårt forløper likt så skal han tenke på dem slik hvis de er adoptert, men ikke hvis de ikke er det.

Her er det altså "eieplasseringen" som rår og ikke hjerte og følese av å ville noe godt for noen en er glad i.

Hvis jeg ikke hadde barn selv og møtte en mann jeg bodde sammen med i mange år så ville disse barna være på høyde som mine egne barn. Om jeg ville delt ut litt til tantebarn ol så ville disse barna hans stått på akkurat samme linje som de andre.

Men jeg er vokst opp med at blod ikke er tykkere enn vann, og at kjærligheten for mennesker kan være stor uansett om en er biologisk eller ei.

Jeg er glad det er noen igjen av meg.

''Hvis jeg ikke hadde barn selv og møtte en mann jeg bodde sammen med i mange år så ville disse barna være på høyde som mine egne barn.''

Det der vet du jo ikke så sikkert. Man forandrer seg en hel del når man får barn - jeg har mye mer følelser for barn generelt sett nå enn før jeg selv fikk barn. Og det tror jeg gjelder de fleste...

[Gjest Elextra]

Nei, du sier noe. Og her ser vi også en liten bit av den kalde egoistiske verdenen vi lever i.

En del av dere mener at det hadde vært riktig hvis han hadde adoptert barna.

Så om hele livet vårt forløper likt så skal han tenke på dem slik hvis de er adoptert, men ikke hvis de ikke er det.

Her er det altså "eieplasseringen" som rår og ikke hjerte og følese av å ville noe godt for noen en er glad i.

Hvis jeg ikke hadde barn selv og møtte en mann jeg bodde sammen med i mange år så ville disse barna være på høyde som mine egne barn. Om jeg ville delt ut litt til tantebarn ol så ville disse barna hans stått på akkurat samme linje som de andre.

Men jeg er vokst opp med at blod ikke er tykkere enn vann, og at kjærligheten for mennesker kan være stor uansett om en er biologisk eller ei.

Jeg er glad det er noen igjen av meg.

Det er jo du som blander penger og følelser, og samtidig sier du at vi lever i en egoistisk verden - det henger ikke helt på greip!

Dør han i dag arver du alt, og barna dine arver deg, eller du kan gi dem forskudd når som helst. Senere kan han når som helst, enten du lever eller ikke, endre testamentet sitt og evt. tilgodese barna.

Du bør helt la være å tenke at han ikke verdsetter forholdet til barna fordi han ikke testamenterer formuen sin til dem!

[laban]

Nei, du sier noe. Og her ser vi også en liten bit av den kalde egoistiske verdenen vi lever i.

En del av dere mener at det hadde vært riktig hvis han hadde adoptert barna.

Så om hele livet vårt forløper likt så skal han tenke på dem slik hvis de er adoptert, men ikke hvis de ikke er det.

Her er det altså "eieplasseringen" som rår og ikke hjerte og følese av å ville noe godt for noen en er glad i.

Hvis jeg ikke hadde barn selv og møtte en mann jeg bodde sammen med i mange år så ville disse barna være på høyde som mine egne barn. Om jeg ville delt ut litt til tantebarn ol så ville disse barna hans stått på akkurat samme linje som de andre.

Men jeg er vokst opp med at blod ikke er tykkere enn vann, og at kjærligheten for mennesker kan være stor uansett om en er biologisk eller ei.

Jeg er glad det er noen igjen av meg.

Jeg tror ikke nødvendigvis de som nevnte adopsjon, gjorde det fordi det da blir en himmelvid forskjell for hvordan mannen din skal tenke om / føle for barna. Jeg tror det var mer fordi da faller arveretten etter deres biologiske far bort, og barna vil få arverett etter stefaren sin uansett hvordan det går med forholdet hans til deg. Altså en måte å ordne saken på juridisk / praktisk.

Du insisterer på at dette skal ha (nesten) bare med følelser å gjøre, men for de fleste av oss er det faktisk ikke slik. Vi er vant til å tenke på arv som et sett av regler som ikke alltid stemmer overens med det man ideelt sett kunne tenkt seg.

I tillegg blir det - som jeg skrev i mitt hovedsvar - i meste laget med hypoteser.

[Speak]

Det blir nødvendigvis litt spesiellt når det er fler barn med i bilde.

Her har ikke han barn selv, han vil ikke få egne barn selv. Vi har ikke felles barn, og vil ikke få det.

Disse barna er sannsynligvis det nærmeste han noen ganger kommer egne barn.

Blod er fortsatt tykkere enn vann. Så jeg syns ikke at det er en selvfølge at dine barn skal arve han.

Dersom dette er noe han ønsker så kan han jo bare skrive testamente. Dersom han ikke kan reglene rundt dette så kan du jo fortelle dem ved en passende anledning. Ellers synes jeg ikke du skal ta det opp i det hele tatt.

[Gjest teknofrik]

Nei, du sier noe. Og her ser vi også en liten bit av den kalde egoistiske verdenen vi lever i.

En del av dere mener at det hadde vært riktig hvis han hadde adoptert barna.

Så om hele livet vårt forløper likt så skal han tenke på dem slik hvis de er adoptert, men ikke hvis de ikke er det.

Her er det altså "eieplasseringen" som rår og ikke hjerte og følese av å ville noe godt for noen en er glad i.

Hvis jeg ikke hadde barn selv og møtte en mann jeg bodde sammen med i mange år så ville disse barna være på høyde som mine egne barn. Om jeg ville delt ut litt til tantebarn ol så ville disse barna hans stått på akkurat samme linje som de andre.

Men jeg er vokst opp med at blod ikke er tykkere enn vann, og at kjærligheten for mennesker kan være stor uansett om en er biologisk eller ei.

Jeg er glad det er noen igjen av meg.

Kjærligheten er like stor om det er biologisk eller ikke, men det er lover og regler her i Norge som viser hva som er "rett". Arveloven er sånn, men hvis han ville gitt dem alt han eide før han dør, så har han lov til det.

[Gjest teknofrik]

Er i lignende situasjon selv. Jeg har et barn, mens min mann og jeg har to barn sammen. og han har to barn i tillegg. Altså tilsammen fem barn. Vi har vært sammen siden mitt første barn var to år. Han elsker alle barna like mye.

Når han dør, så arver ikke mitt første barn noe av ham. Derimot arver mitt barn sin biologiske far, som ikke eier noe som helst. Men sånn er livet, har aldri lurt på hvorfor ting er på denne måten. Det er jo sånn loven er. Når jeg dør, så er det kun mine biologiske tre barn som arver meg. Hvorfor er det så vanskelig å "svelge"?

[Gjest Det handler om følelser]

Jeg tror ikke nødvendigvis de som nevnte adopsjon, gjorde det fordi det da blir en himmelvid forskjell for hvordan mannen din skal tenke om / føle for barna. Jeg tror det var mer fordi da faller arveretten etter deres biologiske far bort, og barna vil få arverett etter stefaren sin uansett hvordan det går med forholdet hans til deg. Altså en måte å ordne saken på juridisk / praktisk.

Du insisterer på at dette skal ha (nesten) bare med følelser å gjøre, men for de fleste av oss er det faktisk ikke slik. Vi er vant til å tenke på arv som et sett av regler som ikke alltid stemmer overens med det man ideelt sett kunne tenkt seg.

I tillegg blir det - som jeg skrev i mitt hovedsvar - i meste laget med hypoteser.

Det du skriver her blir for inviklet.

Jeg skrev og luftet skuffelsen over at en mann som har vært omtrent som eneste far for noen barn ikke "automatisk" tenker på dem vedr. arv være seg vi er sammen eller ikke.

Jeg tenkte ikke på lover, regler, det ene og det andre.

Jeg vet selvsakt mer enn dere vedr. vår livssituasjon men jeg vil ikke legge ut mer enn dette.

Når det kommer til stykket så var det selve meningen, tanken, følelsen bak saken jeg var ute etter.

Å snakke om adoptering, lover, regler, biologiske barn ved siden av osv blir å strekke det litt for langt.

For meg blir det en del enklere.

Hvis jeg ikke har barn, og har hus og litt penger å arve bort til noen, så er det naturlig å kanskje tenke på tantebarn ol.

Hvis jeg har hatt to, tre, fire unger under mine vinger i mange år, som har vært som mine barn så stiller disse for meg like strerkt følelsesmessig som hvilket som helst tantebarn ol. Forutsatt at vi har hatt et godt forhold da.

Da ser ikke jeg noen problemer med at jeg ønsker å gi dem alle, eller noen av dem (kommer ann på forhold og ting ellers i livet kanskje) arven etter meg.

Å gi noe til noen gjør vi jo forde vi vil. Sett bort fra biologiske barn så har vi jo ikke krav til hvem vi skal gi noe til. Da faller det meg enkelt å gi til noe eller noen jeg holder av.

Noen gir til uland, noen gir til dyr, noen gir til familiemedlemmer, og jeg kan ikke se minste rart i å gi til stebarn.

Normalt sett så blir vi vel veldig glade i stebarna våre, etter mange år sammen. Det forsvinner vel ikke forde om forholdet tar slutt? En ting er om en mister kontakten totalt og ikke har noe med hverandre å gjøre i mange, mange år. Men jeg snakker om tankegang og følelser pr i dag, hvor alt egentlig skal være i sin skjønneste orden i allefall i dette tilfellet.

Og vi snakker om en steforelder som ikke har egne barn, som har valgt å ikke få egne barn og som ikke vil komme til å få egne barn i fremtiden.

Vedkommende har dessuten liten familie, og liten kontakt med de få barna som er i familien.

Han har hatt litt kontakt med dem for mange år siden når de var helt små, men nå er det kun gaver og at vi ser dem en sjelden gang i blandt.

Han får ikke, og har omtrent aldri fått noe som helst gaver eller kort av hverken fadderbarn eller onkelbarn. Mine unger gir ham gaver til alle merkedager, inkl. sjarmerende personlige gaver til farsdagen. De gir til ham og har sluttet å gi sin egen far.

Jeg VET at han ikke har noe krav på å gi til noen, jeg VET at ingen ting skal tas som en selvfølge, og jeg VET alt det andre dere poengterer.

Det forandrer ikke på følelsen av at det i det minste pr i dag burde falt seg naturlig å tenke på dem når slike ting prates om..

Merk, det er aldri jeg som vil prate om sånt, det liker jeg ikke. Det er alltid han som skal fortelle at jeg er tilgodesett i testamentet, at han ikke ser noen grunn til å gi til andre familiemedlemmer osv.

Jeg er ikke ute etter noen arv. Men jeg er mor og får dårlig samvittighet av at jeg er den som har forårsaket mest verdimessig for dette forholdet her, når jeg er den som har arvinger å tenke på.

Dere snakker om å satse i et forhold er vanlig. Men så lenge det er en litt kraftig forskjell vedr. verdiehold, økonomi etc for å få forholdet til å fungere så blir det jo galt at den ene som har ansvar for barn skal være den som "taper".

Jeg er ikke ute etter å sanke masse penger som jeg skal gi videre til mine barn når jeg dør, men i det minste bør jeg sørge for at de verdiene jeg har blir ivaretatt og at jeg ikke går miste om sjangser som kan være positive for fremtiden til mine barn hvis jeg er tilsammen med en kjæreste som legger hele forholdet på meg og som ikke føler den nærhet slik sett for mine barn som jeg er helt sikker jeg ville følt for hans i samme situasjon som vi er nå.