Stebarn og arv.

[Maximia]

''Jeg forstår det slik at du og barna dine bor hos han og du er med på å finansiere oppussing og vedlikehold av et hus du ikke eier. Hvis det er slik forstår jeg deg veldig godt.''

Men derfra til å forvente at han skal ha med hennes barn i sitt testamente er det da ingen logisk vei?

Om situasjonen er slik bør hun enten stoppe å investere i hans hus eller hun bør sørge for å få tinglyst at hun eier en viss prosentandel av huset. Evt. samle på alt av kvitteringer og sånt for å legge frem i tilfelle et samlivsbrudd skulle oppstå så hun får med seg verdiene sine ut igjen.

Nei, det er sant. Det logiske for meg er å kreve eierandel i huset som jeg er med på å finansiere. Jeg hadde aldri gått med på å betale husleie til en samboer uten mulighet for å kjøpe meg inn i huset. Jeg hadde vært særboer inntil han/vi var klar for å kjøpe noe sammen.

[Lillemus]

Nei, det er sant. Det logiske for meg er å kreve eierandel i huset som jeg er med på å finansiere. Jeg hadde aldri gått med på å betale husleie til en samboer uten mulighet for å kjøpe meg inn i huset. Jeg hadde vært særboer inntil han/vi var klar for å kjøpe noe sammen.

''Det logiske for meg er å kreve eierandel i huset som jeg er med på å finansiere. Jeg hadde aldri gått med på å betale husleie til en samboer uten mulighet for å kjøpe meg inn i huset. Jeg hadde vært særboer inntil han/vi var klar for å kjøpe noe sammen.''

Akkurat sånn er det hos oss også. Ikke at han hadde krevd noen husleie, men jeg nekter å bo i et hus jeg ikke har en viss eierandel i så jeg er helt klar på at når den tid kommer skal jeg kjøpe meg inn med en viss sum så jeg eier en viss prosent av eiendommen og det vet han nå utmerket godt. ) Men enn så lenge er det flere år frem i tid da.

[....AV]

Det du må gjøre for å sikre dine barn er å passe på at du får del i de verdiene du er med på å skape/vedlikeholde. Dvs. hvis dine midler brukes til å pusse opp deres felles hjem, må du få deleierskap i eiendommen.

Jeg forstår at du er opptatt av økonomiske konsekvenser av et eventuelt brudd mellom dere, det bør du være. Men jeg tror ikke du skal la et hypotetisk spørsmål om arv bestemme din oppfatning av hans følelser overfor dine barn.

[Gjest trist jente]

Tusen takk for et rolig og gjennomtenkt svar. Får i allefall inntrykk av at det er det.

Det ser ut til at du skjønner litt av det mentale aspektet her, og selv om du ikke nødvendigvis er enig med meg så er det ganske deilig å lese at noen faktisk gjør det.

Det er ingen sikkerhet i hvem av oss som faller fra selvsakt. Hans helse er generellt dårligere enn min, men jeg har hatt utbrudd at noe som kan være mye farligere enn det han sliter med. Og vi kan jo bli overkjørt eller noe i dag allerede.

Men siden jeg tross alt er mor så føler jeg et veldig press på å ha alt i orden rundt ungene.

Jeg snakke med ham om slike ting. Jeg og har sett mye forferdelig rundt dette med arv så derfor liker heller ikke jeg det temaet. Men det er han som har nevnt dette flere ganger. Og derfor blir jeg lei meg når det legges frem som at ungene er sikre så lenge vi er sammen. Det blir nesten som en følelse av "trusler". Misforstå meg rett.

Men som skrevet tidligere, hvordan vi tenker og hvordan vi er er gjerne et resultat av hvordan vi har levd og hva vi har opplevd. Det er nok ganske tydelig at jeg har levd et noe mer krevende liv og har opplevd en del andre ting enn de fleste er inne kanskje

Forstår veldig godt ditt ønske om trygghet for barna dine.

Forstår at du kan føle det som trusler selv om det sikkert ikke er ment slik. Og det må jo bli ekstra vanskelig når han tar det opp.

Hvis jeg var i din situasjon så tror jeg jeg ville valgt å spørre direkte. Jeg hadde ikke orket den uvissheten, og ville følt et sterkt behov for vite situasjonen til barna. Om svaret hadde vært feil så tror jeg han med det hadde vist at han ikke var den jeg trodde/ønsket og at et videre forhold da kanskje ikke var riktig. Dette blir jo å trekke det langt, men jeg tror jeg ville tenkt slik.

Nå vet jeg ikke om du har skrevet noe sted hvor gamle barna dine er, men dersom de er mindreårige og har såpass liten kontakt med biologisk far, ville jeg spurt stefar om han ville ha påtatt seg foreldreansvaret dersom du skulle gå bort. Dersom du heller ønsker han som far til dine barn enn biologisk. Jeg vet det står et sted i lov om barn og foreldre at det skal legges vekt på avdødes ønske (tror det må være skriftlig) når det gjelder hvem som skal overta omsorgen for barna. (kan lete i lovdata etter paragrafen for deg evt.)

Jeg ser jeg trekker det langt, men det ville vært mitt behov for trygghet i forhold til barna. Både arv og foreldreansvar.

Om jeg er enig med deg eller ikke har jeg ikke noe svar på egentlig. Jeg forstår din tankegang, men vet ikke hva jeg mener. Jeg hadde villet at han på eget initiativ ønsket å føre dem opp som arvinger. Ikke at jeg skulle måttet be om det.

[laban]

Ok. Jeg forstår det slik at du og barna dine bor hos han og du er med på å finansiere oppussing og vedlikehold av et hus du ikke eier. Hvis det er slik forstår jeg deg veldig godt. Det er dessverre en del kvinner som går med på den fordelingen og blir sittende ribbet tilbake etterpå når forholdet ryker.

Det stemmer. Men det har ingenting med arv fra ham til barna hennes å gjøre.

[tusseline]

Forstår veldig godt ditt ønske om trygghet for barna dine.

Forstår at du kan føle det som trusler selv om det sikkert ikke er ment slik. Og det må jo bli ekstra vanskelig når han tar det opp.

Hvis jeg var i din situasjon så tror jeg jeg ville valgt å spørre direkte. Jeg hadde ikke orket den uvissheten, og ville følt et sterkt behov for vite situasjonen til barna. Om svaret hadde vært feil så tror jeg han med det hadde vist at han ikke var den jeg trodde/ønsket og at et videre forhold da kanskje ikke var riktig. Dette blir jo å trekke det langt, men jeg tror jeg ville tenkt slik.

Nå vet jeg ikke om du har skrevet noe sted hvor gamle barna dine er, men dersom de er mindreårige og har såpass liten kontakt med biologisk far, ville jeg spurt stefar om han ville ha påtatt seg foreldreansvaret dersom du skulle gå bort. Dersom du heller ønsker han som far til dine barn enn biologisk. Jeg vet det står et sted i lov om barn og foreldre at det skal legges vekt på avdødes ønske (tror det må være skriftlig) når det gjelder hvem som skal overta omsorgen for barna. (kan lete i lovdata etter paragrafen for deg evt.)

Jeg ser jeg trekker det langt, men det ville vært mitt behov for trygghet i forhold til barna. Både arv og foreldreansvar.

Om jeg er enig med deg eller ikke har jeg ikke noe svar på egentlig. Jeg forstår din tankegang, men vet ikke hva jeg mener. Jeg hadde villet at han på eget initiativ ønsket å føre dem opp som arvinger. Ikke at jeg skulle måttet be om det.

Jeg vil bare bemerke at man ikke kan "ønske" at foreldreansvaret for barna skal overtas av noen andre enn foreldrene når bare en av foreldrene har gått bort. Dvs. man kan ønske det, men jeg vil anta at det ikke vil bli tillagt vekt. Barn er ingen pakke man kan gi bort til andre, her er det biologien som råder, så sant det ikke har skjedd en adopsjon eller at en av foreldrene er dømt uskikket i retten.

[Gjest trist jente]

Jeg vil bare bemerke at man ikke kan "ønske" at foreldreansvaret for barna skal overtas av noen andre enn foreldrene når bare en av foreldrene har gått bort. Dvs. man kan ønske det, men jeg vil anta at det ikke vil bli tillagt vekt. Barn er ingen pakke man kan gi bort til andre, her er det biologien som råder, så sant det ikke har skjedd en adopsjon eller at en av foreldrene er dømt uskikket i retten.

Lov om barn og foreldre

§63

Retten kan la ein person få foreldreansvaret aleine eller la gifte eller sambuande få det saman. Får nokon annan enn attlevande far, mor eller medmor foreldreansvaret, skal retten også avgjere om faren, mora eller medmora framleis skal ha del i foreldreansvaret. Har foreldra skriftleg gjeve uttrykk for kven dei ønskjer skal ha foreldreansvaret etter at dei er døde, bør det leggjast vekt på det.

Kun et avsnitt av paragrafen, men den jeg anser som relevant dette tema.

Ønske skal vektlegges er min tolkning, men man har ingen garanti for det.

Årsaken til at jeg vet dette er at moren til en venninne døde, moren hadde i sitt testament skrevet at hun ikke ønsket at biologisk far skulle få foreldreansvaret dersom hun falt fra. De var skilt og hadde delt foreldreansvar. Han hadde ikke noe rulleblad eller noe som gjorde han uskikket. Og han ønsket foreldreansvaret. Men personen moren ønsket skulle få foreldreansvaret ble tildelt det i retten. Denne personen var ikke i familie med barnet, men hadde bodd sammen med henne i 2 år.

Barnets ønske ble lagt til grunn i tillegg, men det var testamentet med morens ønske som var det tungtveiende, avgjørende argumentet. Jeg har sett sakspapirene i ettertid hvor det stod hva som var vektlagt ved beslutning.

[Gjest teknofrik]

Lov om barn og foreldre

§63

Retten kan la ein person få foreldreansvaret aleine eller la gifte eller sambuande få det saman. Får nokon annan enn attlevande far, mor eller medmor foreldreansvaret, skal retten også avgjere om faren, mora eller medmora framleis skal ha del i foreldreansvaret. Har foreldra skriftleg gjeve uttrykk for kven dei ønskjer skal ha foreldreansvaret etter at dei er døde, bør det leggjast vekt på det.

Kun et avsnitt av paragrafen, men den jeg anser som relevant dette tema.

Ønske skal vektlegges er min tolkning, men man har ingen garanti for det.

Årsaken til at jeg vet dette er at moren til en venninne døde, moren hadde i sitt testament skrevet at hun ikke ønsket at biologisk far skulle få foreldreansvaret dersom hun falt fra. De var skilt og hadde delt foreldreansvar. Han hadde ikke noe rulleblad eller noe som gjorde han uskikket. Og han ønsket foreldreansvaret. Men personen moren ønsket skulle få foreldreansvaret ble tildelt det i retten. Denne personen var ikke i familie med barnet, men hadde bodd sammen med henne i 2 år.

Barnets ønske ble lagt til grunn i tillegg, men det var testamentet med morens ønske som var det tungtveiende, avgjørende argumentet. Jeg har sett sakspapirene i ettertid hvor det stod hva som var vektlagt ved beslutning.

Oi, da må jeg si at en biologisk far ikke har mye rettigheter! Nå ble jeg overrasket.

[Gjest teknofrik]

Jeg får lyst til å fortelle en annen historie som virker urettferdig, men som er helt etter loven.

En dame får et barn med en gift mann. Mannen er ikke interessert i barnet, og ser det aldri. Etter få år gifter damen seg med en annen mann, og de får barn sammen.

Det forferdelige skjer, barnet dør i en tragisk ulykke. Han er da 20 år.

Moren og stefaren har i alle år spart på en konto til denne gutten, så det står en liten sum i banken som er hans. Vet du hvem som arvet gutten? Jo, det er moren, selvfølgelig, og den biologiske faren. Han som ikke ville treffe gutten engang. Og den biologiske faren tok gladelig imot halvparten av pengene.

Der kan en snakke om urettferdighet, men det er loven som blir fulgt.

[Gjest MayLynn]

Nei, jeg er oppgitt, det er jeg. Men egentlig er det litt tvert i mot.

Han ønsker å gå til det steget nå å gifte seg, men jeg lurer på om jeg kan gå hen og gifte meg når ting er som de er.

Jeg føler ikke at jeg er en ansvarlig mor hvis jeg bare tenker på meg selv når jeg faktisk har barn jeg bør tenke på også.

Jeg kan ikke gifte meg og leve med en mann i mange år og forårsake masse for mine barn i den tiden og så risikere å stå barfot etter ti, femten år som trofast og god kone.

Barnas far tenker ikke på dem, det er min oppgave å sørge for at jeg ivaretar min økonomi og mine interesser til gode for mine barn. Og spesiellt også nå hvis også stefar føler som bio.far.

Men hva i alle dager er alternativet da? Høres nesten ut som om du har en annen frier på lur...

Eller hindrer dette forholdet deg i å jobbe eller noe?

Og de fleste som vokser opp regner vel med å få seg en utdannelse, klare seg selv uten å tenke så mye på hvilken arv de eventuelt kommer til å få?

Ønsker du at mannen din skal testamentere til dine barn og at dette skal gjelde selv om du gjør det slutt og finner deg en annen?

[tusseline]

Lov om barn og foreldre

§63

Retten kan la ein person få foreldreansvaret aleine eller la gifte eller sambuande få det saman. Får nokon annan enn attlevande far, mor eller medmor foreldreansvaret, skal retten også avgjere om faren, mora eller medmora framleis skal ha del i foreldreansvaret. Har foreldra skriftleg gjeve uttrykk for kven dei ønskjer skal ha foreldreansvaret etter at dei er døde, bør det leggjast vekt på det.

Kun et avsnitt av paragrafen, men den jeg anser som relevant dette tema.

Ønske skal vektlegges er min tolkning, men man har ingen garanti for det.

Årsaken til at jeg vet dette er at moren til en venninne døde, moren hadde i sitt testament skrevet at hun ikke ønsket at biologisk far skulle få foreldreansvaret dersom hun falt fra. De var skilt og hadde delt foreldreansvar. Han hadde ikke noe rulleblad eller noe som gjorde han uskikket. Og han ønsket foreldreansvaret. Men personen moren ønsket skulle få foreldreansvaret ble tildelt det i retten. Denne personen var ikke i familie med barnet, men hadde bodd sammen med henne i 2 år.

Barnets ønske ble lagt til grunn i tillegg, men det var testamentet med morens ønske som var det tungtveiende, avgjørende argumentet. Jeg har sett sakspapirene i ettertid hvor det stod hva som var vektlagt ved beslutning.

Beklager, men jeg tror det er unntaket du her i så tilfelle beskriver. Foreldreansvar kan ikke bare overføres til andre med mindre det er tungtveiende grunner for det. Det at noe "ønsker" det er vanligvis ikke nok.

[Gjest trist jente]

Oi, da må jeg si at en biologisk far ikke har mye rettigheter! Nå ble jeg overrasket.

teknofrik:

Jeg ble også overrasket over farens manglende rettigheter. Hadde håpet det endte med utfallet det gjorde, men forventet det ikke.

Tusseline: Da var det sikkert et unntak. Men når slik unntak er gjort tidlgere er det ikke umulig at det skjer igjen. Og man skal jo også følge rettspraksis, kan vel avgjøre dom på grunnlag av hvordan tidliger lignende saker er avgjort. Jeg er på ingen måte jurist.

Beklager eventuell feilinformasjon.

[Gjest Testamentator]

Han får ikke barn med noen andre.

Vi har dessuten bestemt begge at vi ikke skal ha fler.

Om du dør først, og barna din blir flyttet til sin biologiske far, så er din nåværende samboer fri til å treffe en ny kvinne med barn.

Så om han ikke skal ha barn selv, så kan han jo godt treffe en kvinne tilsvarende deg igjen.

Og hva da, tror du, med arv?

Jeg synes du har et urealitisk syn på dette med arv. Han har sikret deg og dine barn hvis han dør først. At han ikke har gitt dine barn egne skrifter i testamentet synes jeg ikke er det minste rart.

Hvis du dør først, blir deres verden snudd opp-ned. Det vet han, og har tatt hensyn til det.

Synes det høres ut som om du har en veldig klok mann under ditt tak!