Stebarn og arv.

[Gjest Det går på følelser]

Her egentlig ikke noen spørsmål rundt dette, men føler heller for å lufte meg litt, og kanskje høre andres synspunkter på dette temaet.

Jeg har tre barn og har vært sammen med min kjæreste i syv år. Han har således vært stefar til mine barn siden de var veldig små. Far til barna har vært delvis til stede men er gift på nytt, har ny familie, nye barn, og har så godt som sluttet å ha ungene her.

Min kjæreste har ikke barn selv, har et par onkelbarn som arver sin mor (som har arvet alene en voksen i deres familie igjen) og han har et fadderbarn, som er i en familie med god økonomi. Han har liten kontakt med fadderban og onkelbarn, utenom å gi gaver.

Mine barn er som hans egne barn. Vi bestemte oss for ikke å få fler barn og dette fungerer bra.

Vi snakker om alt og han sier til meg, fortsetter vi sammen så arver jo du meg, og så arver barna deg. Jeg synes det lyder litt rart. Jeg skjønner jo at jeg ikke kan arve ham uansett livssituasjon da, og det er ikke meg jeg tenker på heller. Men all den tid vi enes om å vedlikeholde hans eiendommer ol så synes jeg det er rart at han ikke setter ungene for seg selv. Jeg har ikke noe behov forå å arve noen, det er ikke derfor jeg er sammen med noen. Men jeg synes det virker rart at en stefar ikke tilgodeser sine stebarn som han har vært så godt som eneste far til i til nå syv år, og det blir jo fler år.

Dette gjør meg litt lei meg, for jeg føler at alt henger på om vi fortsetter livet sammen. Så tenker jeg, at om vi bryter opp etter femten år da, som jeg har bodd hos ham, han har fått veldikeholdt sitt liv og jeg egentlig ikke har noe så skal ungene bli arveløse forde vi ikke fortsetter som par.

Jeg prøver selvsakt å tenke arv og hjelp i ungd.tid og sånn selv men nå er det ikke min situasjon her jeg ønsker å diskutere.

Er det vanlig at ungene "detter ut" bare forde paret ikke fortsetter sammen?

Hvordan skal jeg reagere på at han sier sånn, "hvis vi fortsetter sammen så er ungene sikret"

Jeg trodde hans kjærlighet og forhold til disse ungene, som er svært bra, var noe som jeg og forholdet ikke "hadde noe med"

Det gjør meg trist at han sier sånn.

Jeg har lyst til å spørre rett ut om han virkerlig ikke vil ta med ungene i sine arveplaner hvis vi bryter opp. Hvem skal da arve? De andre barna som ikke har noen kontakt med ham? Annen familie uten særlig kontakt? Han har ingen ting han brenner for som han kunne finne på å gi til.

Jeg har i alle år hatet arveprat selv, siden jeg synes det bringer frem så mye vondt i folk. Men jeg må innrømme at når dette nå gjelder meg selv så blir jeg tenkende.

Har lyst til å spørre ham rett ut, men er redd for svaret. Jeg tror jeg vil miste en del respekt og følelser for ham hvis han virkelig sier at ungene følger meg og vårt forhold. Særlig siden forholdet dem i mellom er veldig bra og de faktisk kaller ham pappa.

Hva tenker dere?

Vil presisere at jeg VET at han har rett til å gjøre som han vil, jeg er ikke ute etter noen arv osv. MEN det sårer meg at han som har vært mine barns far i så mange år tenker sånn, og sier sånn.

Hva tenker du?

[tusseline]

Du har tenkt å lave et problem av at du skal arve samboeren din og ikke barna dine - forstår jeg deg rett....?

[Katt-ja]

Jeg skjønner ikke helt hva du reagerer på. Om dere bryter opp vil han jo sannsynligvis etablere seg med en annen - og kanskje få barn i det forholdet. Synes du at det da ville være rettferdig om hans eget barn skulle dele arv med dine barn? Dine barn vil jo også arve sin egen far?

[laban]

Det blir jo veldig hypotetisk alt sammen. Det er vel lite sannsynlig at han dør mens barna er barn, uansett? Hvis du ikke har underslått en stor aldersforskjell, da. De fleste arver når de er godt voksne i våre dager, siden mange blir veldig gamle.

Hvis dere bryter opp om f.eks. tre år, og han lever 30 - 45 år til, vet jeg ikke om det er så opplagt at de barna han bodde sammen med i ti år for lenge siden, skal arve ham.

Holder dere sammen livet ut og barna er voksne, kommer han kanskje til å vurdere testamente når han blir eldre. Det er ikke så rart om han har et litt svevende forhold til dette nå. Man _burde_ være opptatt av sånt i større grad hvis man er uten livsarvinger, men jeg kan forstå at folk lar det være hvis de er relativt unge og friske.

Din eksmanns nye barn "blir nødt til" å dele _sin_ farsarv med _dine_ barn når den tid kommer. Det er sikkert noen som synes dette er litt merkelig også, men sånn er reglene. Arv går først og fremst på biologi.

[Gjest holaa]

Hva hvis dere bryter opp og han får barn med ny partner da? Skal barna dine være hans arvinger da også? Hva om du dør først og barna dine flytter til sin biologiske far, skal de da ha arverett etter en som kanskje ikke har hatt noe med de å gjøre de siste 20-åra? Jeg synes du har merkelige holdninger til dette og burde se det logiske i at du arver han hvis han dør før deg og dere fortsatt er sammen og at du igjen begunstiger de barn når du faller fra. Flytter dere fra hverandre arver ingen av dere han.

Hvis han hadde et par barn, ville du fordelt arven etter deg hvis du døde før også til hans barn? Også evnt etter at dere hadde flyttet fra hverandre?

[Gjest krummeluren]

Jeg er nesten i samme situasjon som deg. Har et barn som har vokst opp hos stefar i alle år, altså fra hun var to år, nå er hun voksen. Jeg har aldri tenkt tanken du snakker om en gang.

Jeg forstår ikke helt, du sier hvem skal arve.

Barna arver mor og far uansett forhold eller kontakt med far.

Du arver samborer, hvis dere fremdeles er sammen. Men sett opp en samboeravtale dere i mellom. Tenk også i forhold til barna og deres arv, hvis du går bort først.

[Gjest Det går på følelser]

Jeg skjønner ikke helt hva du reagerer på. Om dere bryter opp vil han jo sannsynligvis etablere seg med en annen - og kanskje få barn i det forholdet. Synes du at det da ville være rettferdig om hans eget barn skulle dele arv med dine barn? Dine barn vil jo også arve sin egen far?

Vi er såpass voksne at fler barn ikke kommer på banen for noen av oss.

Han vil kanskje finne seg en ny, men han sier at dette er hans siste forhold i livet. Han er såpass spesiell en kar at han ikke har hatt mange forhold i livet sitt og er ikke enkelt å komme innpå.

Når han sier at jeg er hans siste uansett så tror jeg ham på det, selv om ikke noen av oss kan vite dette med sikkerhet selvsakt.

Mine barns far har som sakt ny familie med nye barn, og har rotet bort det han hadde av verdier på de årene vi har vært fra hverandre.

Jeg trodde barn vi har hatt ansvar for i mange år er som våre egne jeg da. Sånn ville i allefall jeg følt det, og i allefall hvis jeg ikke hadde barn selv.

[Gjest Det går på følelser]

Du har tenkt å lave et problem av at du skal arve samboeren din og ikke barna dine - forstår jeg deg rett....?

Jeg har ikke tenkt å lage noe bråk i hele tatt jeg.

Men jeg må ha lov til å tenke, jeg er en mor som legger om mye av mitt liv og muligheter for å dele et liv med denne kjæresten.

[Gjest GPn]

Jeg tenker at om du hadde vært min kjærest, og jeg hadde fått innblikk i disse tankene, hadde forholdet vært slutt i samme sekund.

Jeg ville ikke hatt en kjærest som har så materielle hensikter med forholdet.

[KaVa]

Vi er såpass voksne at fler barn ikke kommer på banen for noen av oss.

Han vil kanskje finne seg en ny, men han sier at dette er hans siste forhold i livet. Han er såpass spesiell en kar at han ikke har hatt mange forhold i livet sitt og er ikke enkelt å komme innpå.

Når han sier at jeg er hans siste uansett så tror jeg ham på det, selv om ikke noen av oss kan vite dette med sikkerhet selvsakt.

Mine barns far har som sakt ny familie med nye barn, og har rotet bort det han hadde av verdier på de årene vi har vært fra hverandre.

Jeg trodde barn vi har hatt ansvar for i mange år er som våre egne jeg da. Sånn ville i allefall jeg følt det, og i allefall hvis jeg ikke hadde barn selv.

Det er jo ingenting i veien for at din samboer kan tilgodese dine barn i et testamente - dersom dere mener at dine barn skal arve han, så sørg for at testamente opprettes!

[tusseline]

Jeg har ikke tenkt å lage noe bråk i hele tatt jeg.

Men jeg må ha lov til å tenke, jeg er en mor som legger om mye av mitt liv og muligheter for å dele et liv med denne kjæresten.

Jeg beklager men jeg ser ikke dilemmaet ditt i det hele tatt. Det mest naturlige når man er steforelder og ikke har barn selv, er vel å testamentere til samboer eller øvrig egen familie...? Det er ikke vanlig (så vidt jeg vet) å testamentere til stebarn framfor partner. Det gjør man jo ofte ikke når man er gift heller, ektefelle har jo rett til å sitte i uskiftet bo, dvs. at barna må vente med å få ut mor- eller farsarv til begge foreldrene er døde (forutsatt at det ikke finnes særkullsbarn).

[Gjest Det går på følelser]

Jeg tenker at om du hadde vært min kjærest, og jeg hadde fått innblikk i disse tankene, hadde forholdet vært slutt i samme sekund.

Jeg ville ikke hatt en kjærest som har så materielle hensikter med forholdet.

Joda, slik må du gjerne få tenke.

Men det kunne jo hende at jeg har forandret mitt liv ganske materiellt og med stor invirkning på økonomien f.eks. for å ha et liv med denne kjæresten.

Dette har selvsakt sitt å si på barna det også.

Som mor så må jeg sørge for mine barn uansett, og hvis jeg legger livet mitt slik at mine barn kan bli skadelidende så bør jeg jo snart vurdere å snu på den situasjonen.

Da burde jo jeg sørge for meg og mine på tvers av kjæresten min og livet med ham. Er ikke sikkert det ser så pent ut heller, for andre.

Så hva gjør en mor da?

Livet er penger, vi lever en stor del av det. Og alt som går til livet med min kjæreste nå går ikke til mine barn.

Er det noe mer riktig?

Og som jeg skrev, dette går mye på følelser. Hadde jeg vært stemor for noen flotte barn, hadde hatt dem i mange, mange år, og jeg garantert ikke fikk egne barn noen gang så ville da disse selvsakt vært "mine" barn. De bør jo ikke være biologiske for å være "mine" barn!

[Gjest nickløs for anledningen]

Jeg kan gi et perspektiv fra "andre siden". Jeg er selv stebarn. Min steforelder kom inn i bildet fra jeg var i barnehagealder. Jeg er nå godt voksen og har egne barn. Min forelder og steforelder er fremdeles sammen, og ingenting tyder på at det vil ta slutt før noen av dem dør. Jeg vet dessuten at min steforelder har stor formue pga. arv.

Jeg har likevel aldri sett det som noen selvfølge at jeg skal arve min steforelder. Da dennes formue kommer fra dennes familie, ser jeg det egentlig som mer naturlig at arven, når den tid kommer, går til dennes nieser og nevøer.

Jeg har ingen såre følelser knyttet til dette. Arven betyr faktisk ingenting for meg, og jeg er ganske sikker på at det heller ikke betyr noe for min forelder. Det som betyr noe for meg er all den omsorg og kjærlighet og oppfølging jeg har fått fra min steforelder gjennom oppveksten og også som voksen.

[KaVa]

Jeg kan gi et perspektiv fra "andre siden". Jeg er selv stebarn. Min steforelder kom inn i bildet fra jeg var i barnehagealder. Jeg er nå godt voksen og har egne barn. Min forelder og steforelder er fremdeles sammen, og ingenting tyder på at det vil ta slutt før noen av dem dør. Jeg vet dessuten at min steforelder har stor formue pga. arv.

Jeg har likevel aldri sett det som noen selvfølge at jeg skal arve min steforelder. Da dennes formue kommer fra dennes familie, ser jeg det egentlig som mer naturlig at arven, når den tid kommer, går til dennes nieser og nevøer.

Jeg har ingen såre følelser knyttet til dette. Arven betyr faktisk ingenting for meg, og jeg er ganske sikker på at det heller ikke betyr noe for min forelder. Det som betyr noe for meg er all den omsorg og kjærlighet og oppfølging jeg har fått fra min steforelder gjennom oppveksten og også som voksen.

Flott innlegg!

[tusseline]

Joda, slik må du gjerne få tenke.

Men det kunne jo hende at jeg har forandret mitt liv ganske materiellt og med stor invirkning på økonomien f.eks. for å ha et liv med denne kjæresten.

Dette har selvsakt sitt å si på barna det også.

Som mor så må jeg sørge for mine barn uansett, og hvis jeg legger livet mitt slik at mine barn kan bli skadelidende så bør jeg jo snart vurdere å snu på den situasjonen.

Da burde jo jeg sørge for meg og mine på tvers av kjæresten min og livet med ham. Er ikke sikkert det ser så pent ut heller, for andre.

Så hva gjør en mor da?

Livet er penger, vi lever en stor del av det. Og alt som går til livet med min kjæreste nå går ikke til mine barn.

Er det noe mer riktig?

Og som jeg skrev, dette går mye på følelser. Hadde jeg vært stemor for noen flotte barn, hadde hatt dem i mange, mange år, og jeg garantert ikke fikk egne barn noen gang så ville da disse selvsakt vært "mine" barn. De bør jo ikke være biologiske for å være "mine" barn!

Hvis du har forandret ditt liv med stor innvirkning på øknomien for å leve med denne mannen - til framtidig økonomisk "ulempe" for dine barn, så er det vel ikke samboeren din sitt ansvar å "rette opp" dette for dine barn?

Det du/dere har av økonomiske (mis)forhold evt. uenigheter må dere ta med hverandre, ikke barna.

[Gjest Det går på følelser]

Jeg beklager men jeg ser ikke dilemmaet ditt i det hele tatt. Det mest naturlige når man er steforelder og ikke har barn selv, er vel å testamentere til samboer eller øvrig egen familie...? Det er ikke vanlig (så vidt jeg vet) å testamentere til stebarn framfor partner. Det gjør man jo ofte ikke når man er gift heller, ektefelle har jo rett til å sitte i uskiftet bo, dvs. at barna må vente med å få ut mor- eller farsarv til begge foreldrene er døde (forutsatt at det ikke finnes særkullsbarn).

Jeg mener heller ikke at han i dag skal sette barna på testamentet og ikke meg. (jeg står der i dag)

Det jeg mener er at jeg ville ønske at en stefar som har hatt såpass flott og nært forhold med barn som er så godt som sine ville sørge for å tilgodese dem uavhengig om jeg er i forhold med ham eller ikke.

Om vi går fra hverandre så er det jo normalt at han tar meg vekk fra testamentet, men han burde satt inn ungene på noe av det synes jeg.

Han sier jo at han hadde håpet på å få fortsette å ha ungene om vi hadde dratt fra hverandre. Vi har til og med snakket om å få til at han får fortsette å ha ungene om jeg skulle falle fra pga rotete og dårlig forhold med far.

Disse er altså så hans unger som det kan være.

Og han vil som sakt aldri få egne.

Vi snakker følelser her og det sårer meg at han tenker sånn, jeg kan ikke noe for det. Jeg ville tenkt som jeg skriver hadde jeg vært stemor i mange år

[Gjest Elextra]

Jeg synes ikke det er rart han tenker som han gjør. Umulig å sette seg helt inn i situasjonen, men faktisk ville jeg antakelig tenkt det samme om jeg var i hans situasjon.

Jeg må innrømme at jeg synes dine tanker virker litt smålige. Mannen din er nå en gang ikke far til dine barn, og vil heller ikke bli det (med mindre barna mot formodning skulle bli adopert). Barna har allerede en far de vil arve, og uansett hvor godt forholdet deres er nå har dere ingen garanti for at forholdet varer livet ut.

[tusseline]

Jeg kan også svare på dette som stebarn selv.

Den av mine foreldre som er samboer og har vært det i over 20 år, står som arving etter partneren sin. Jeg arver min forelder. Om begge skulle dø samtidig i ulykke, arver jeg alt direkte. Det er sånn det har blitt ordnet i vår familie. Jeg ville aldri tenkt at jeg skulle ha arverett til min steforelder.

[tusseline]

Jeg mener heller ikke at han i dag skal sette barna på testamentet og ikke meg. (jeg står der i dag)

Det jeg mener er at jeg ville ønske at en stefar som har hatt såpass flott og nært forhold med barn som er så godt som sine ville sørge for å tilgodese dem uavhengig om jeg er i forhold med ham eller ikke.

Om vi går fra hverandre så er det jo normalt at han tar meg vekk fra testamentet, men han burde satt inn ungene på noe av det synes jeg.

Han sier jo at han hadde håpet på å få fortsette å ha ungene om vi hadde dratt fra hverandre. Vi har til og med snakket om å få til at han får fortsette å ha ungene om jeg skulle falle fra pga rotete og dårlig forhold med far.

Disse er altså så hans unger som det kan være.

Og han vil som sakt aldri få egne.

Vi snakker følelser her og det sårer meg at han tenker sånn, jeg kan ikke noe for det. Jeg ville tenkt som jeg skriver hadde jeg vært stemor i mange år

Ok, da skjønner jeg litt bedre hva du mener .

Her er jeg redd at blod er tykkere enn vann uansett. Om dere fortsetter å leve sammen også når barna er voksne, kan det jo hende at det er mer naturlig å tenke på dette.

[Gjest Elextra]

Joda, slik må du gjerne få tenke.

Men det kunne jo hende at jeg har forandret mitt liv ganske materiellt og med stor invirkning på økonomien f.eks. for å ha et liv med denne kjæresten.

Dette har selvsakt sitt å si på barna det også.

Som mor så må jeg sørge for mine barn uansett, og hvis jeg legger livet mitt slik at mine barn kan bli skadelidende så bør jeg jo snart vurdere å snu på den situasjonen.

Da burde jo jeg sørge for meg og mine på tvers av kjæresten min og livet med ham. Er ikke sikkert det ser så pent ut heller, for andre.

Så hva gjør en mor da?

Livet er penger, vi lever en stor del av det. Og alt som går til livet med min kjæreste nå går ikke til mine barn.

Er det noe mer riktig?

Og som jeg skrev, dette går mye på følelser. Hadde jeg vært stemor for noen flotte barn, hadde hatt dem i mange, mange år, og jeg garantert ikke fikk egne barn noen gang så ville da disse selvsakt vært "mine" barn. De bør jo ikke være biologiske for å være "mine" barn!

''Livet er penger, vi lever en stor del av det. Og alt som går til livet med min kjæreste nå går ikke til mine barn.

''

Her skjønner jeg ikke helt hva du mener. Har du investert så mye penger for å leve med din kjære, og mener at det ergo ville stått bedre til økonomisk om dere ikke var sammen? Du mener derfor at din kjære bør betale for dette i form av arv til barna dine?

Dette blir helt feil, mener jeg. Dersom du mener at du har betalt en forholdsmessig for stor del av kostnaden ved det livet dere lever nå bør det ordnes dere voksne i mellom.