Flere barn når man er 40 år?

[Gjest Synes dere det er gammelt]

Mange får jo vistnok barn i sen alder i dag. Men jeg synes jeg ser flest yngre som har baby.

Det er jo noen klare ulemper ved å være 40 år å få barn:

Barna får gamle besteforeldre. Barna får eldre forelder, pinlig flaut på skolesammenkomster ?

Dere som har vært 40 og fått barn hvordan synses dere det har vært? Mer sliten og bekymret? Eller kanskje mer avslappet?

En som lurer på om skal, skal ikke.

[laban]

Jeg fikk min minste (nr. 2) kort tid før jeg fylte 40. Det var ikke planlagt slik, men vi fikk problemer med å få laget andremann, selv om den eldste gikk helt greit. Årsaken var antakelig sædkvalitet som var blitt drastisk redusert i mellomtiden, bl.a. pga. sykdom. Lillebror (nå snart 11 år) har en søster som var 8 1/2 år da han ble født. Jeg hadde en spontanabort året før vi endelig klarte det.

Svangerskap, fødsel og babytid gikk aldeles utmerket, jeg har vært i fin form som gravid begge gangene og ikke hatt noen nevneverdige plager. Jeg hadde riktignok småblødninger i starten og var redd for ny spontanabort en stund, men det er jo veldig vanlig. Fødselen var svært mye lettere og raskere enn første gang, og jeg var selvsagt veldig motivert for et barn til og syntes det var kjempehyggelig å ha permisjon med ham.

Det stemmer selvfølgelig at barnet får gamle besteforeldre. Det hadde vår eldste også, spesielt på min manns side. Men mine foreldre har vært "ordentlige besteforeldre" for begge uansett, i hvert fall mens minsten var liten. Nå er de i eldste laget, men de har aldri vært noen slags reserveforeldre, men barnevakt en gang iblant. I forhold til de som har besteforeldrene på en annen kant av landet (våre bor i samme by som oss), har ikke den yngste gått glipp av noe.

Det er ikke så uvanlig at foreldrene - spesielt fedrene - er godt voksne i våre dager, og jeg har etter egen vurdering hengt helt fint med på skole og aktiviteter. Jeg har vært klassekontakt og oppmann i idrettslaget uten at noen har reagert på det. Hva de andre foreldrene evt. tenker om alderen min, driter jeg i - det er én fordel ved å være "gammel". Jeg er heller ikke den eldste mora i klassen hans, det er minst to på min alder. Jeg tror alle barn har en periode da de er dødsflaue over foreldrene uansett hvilket år det er født, så det skal vi nok overleve.

Jeg er ingen overbekymret mor i utgangspunktet, og innbiller meg at jeg har oppført meg omtrent likt overfor begge. Jeg tror heller minsten holder meg ung enn å gjøre meg "gammel" for tidlig.

Vi er selvsagt ingen perfekt familie med to tette barn som leker sammen og gjør alt likt, men det har vi jo visst i mange år at vi ikke kunne få til. Alternativet for oss var å ha et enebarn, og det er det jo også mange som dømmer hardt. Vi kan selvsagt beskyldes for å ha gjort noe enda verre, nemlig skaffet oss TO enebarn, men jeg er uenig i at de er enebarn, spesielt ikke den yngste.

Du vet antakelig litt om hva du går til, og man klarer i stor grad det man er motivert for. Hvis du diskuterer saken med venninnene dine, så prøv å høre forskjell på "det hadde ikke jeg orket" og "det kommer du ikke til å orke". De som har fått de barna de ønsker seg, har lett for å si det siste når de mener det første.

Lykke til!

[morsan]

Jeg fikk min minste (nr. 2) kort tid før jeg fylte 40. Det var ikke planlagt slik, men vi fikk problemer med å få laget andremann, selv om den eldste gikk helt greit. Årsaken var antakelig sædkvalitet som var blitt drastisk redusert i mellomtiden, bl.a. pga. sykdom. Lillebror (nå snart 11 år) har en søster som var 8 1/2 år da han ble født. Jeg hadde en spontanabort året før vi endelig klarte det.

Svangerskap, fødsel og babytid gikk aldeles utmerket, jeg har vært i fin form som gravid begge gangene og ikke hatt noen nevneverdige plager. Jeg hadde riktignok småblødninger i starten og var redd for ny spontanabort en stund, men det er jo veldig vanlig. Fødselen var svært mye lettere og raskere enn første gang, og jeg var selvsagt veldig motivert for et barn til og syntes det var kjempehyggelig å ha permisjon med ham.

Det stemmer selvfølgelig at barnet får gamle besteforeldre. Det hadde vår eldste også, spesielt på min manns side. Men mine foreldre har vært "ordentlige besteforeldre" for begge uansett, i hvert fall mens minsten var liten. Nå er de i eldste laget, men de har aldri vært noen slags reserveforeldre, men barnevakt en gang iblant. I forhold til de som har besteforeldrene på en annen kant av landet (våre bor i samme by som oss), har ikke den yngste gått glipp av noe.

Det er ikke så uvanlig at foreldrene - spesielt fedrene - er godt voksne i våre dager, og jeg har etter egen vurdering hengt helt fint med på skole og aktiviteter. Jeg har vært klassekontakt og oppmann i idrettslaget uten at noen har reagert på det. Hva de andre foreldrene evt. tenker om alderen min, driter jeg i - det er én fordel ved å være "gammel". Jeg er heller ikke den eldste mora i klassen hans, det er minst to på min alder. Jeg tror alle barn har en periode da de er dødsflaue over foreldrene uansett hvilket år det er født, så det skal vi nok overleve.

Jeg er ingen overbekymret mor i utgangspunktet, og innbiller meg at jeg har oppført meg omtrent likt overfor begge. Jeg tror heller minsten holder meg ung enn å gjøre meg "gammel" for tidlig.

Vi er selvsagt ingen perfekt familie med to tette barn som leker sammen og gjør alt likt, men det har vi jo visst i mange år at vi ikke kunne få til. Alternativet for oss var å ha et enebarn, og det er det jo også mange som dømmer hardt. Vi kan selvsagt beskyldes for å ha gjort noe enda verre, nemlig skaffet oss TO enebarn, men jeg er uenig i at de er enebarn, spesielt ikke den yngste.

Du vet antakelig litt om hva du går til, og man klarer i stor grad det man er motivert for. Hvis du diskuterer saken med venninnene dine, så prøv å høre forskjell på "det hadde ikke jeg orket" og "det kommer du ikke til å orke". De som har fått de barna de ønsker seg, har lett for å si det siste når de mener det første.

Lykke til!

''Det stemmer selvfølgelig at barnet får gamle besteforeldre. ''

Nå er ikke yngre besteforeldre alltid en garanti for at man får mye avlastning og hjelp heller, som du sikkert vet;-) Alle de tre gjenlevende besteforeldrene hos oss var i 50-årene, men bare den som bodde milevis unna viste noen særlig interesse i å hjelpe til eller å treffe barnet så ofte som mulig.

''Jeg tror alle barn har en periode da de er dødsflaue over foreldrene uansett hvilket år det er født, så det skal vi nok overleve. ''

Det kan jeg underskrive på:-) Min mor var bare 23 da jeg som yngstemann ble født, og jeg var veldig flau til tider, og jeg syntes ihvertfall ikke at jeg hadde en spesielt ung mor! ;-) Det må være verre å være f eks 36 år og ha en datter som ikke synes du er spesielt ung enn å være 53 år da man rammes av samme tanker:-)

[Nikki]

Jeg klarer ikke å se for meg at dette vil være flaut i skolesammenheng? Nå til dags kan det være veldig vanskelig å se forskjell på en som er i 30-årene og en som er i 40-årene, og jeg tror for å være helt ærlig at ungene ikke tenker så mye på det!

[tzatziki1365380058]

Jeg tror det der variere ekstremt fra 40-åring til 40-åring. Min mor var 40 da hun fikk meg, og jeg tror hun var både mer sliten og mer avslappet i forhold til meg enn de andre. Det med mer avslappet var ikke udelt positivt, det heller. Jeg ble overlatt veldig mye til meg selv.

Min venninne var 45 da hun fikk barn, og hun beskriver seg selv som ekstremt mye mer avslappet, mye lykkeligere og mye bedre mamma nå enn da hun fikk førstemann som 30åring. Det synes på henne, også.

Selv er jeg i begynnelsen av 40årene, og tanken på å skulle blitt gravid nå, fyller meg BARE med panikk! Føler meg absolutt for sliten og for gammel til å få flere barn.

Det med at barnet får en eldre mamma, ville jeg ikke tenkt så mye på. Har man lyst og ork, er det ikke så veldig viktig. Som morsan skriver, flau over foreldrene blir man uansett.

[trollemor;o)]

Jeg har hatt en mor og en far som var førti da jeg beli født og jeg var aldri flau fordi de var de eldste blandt foreldrene. De var jo mer erfarne og visste mer enn de andre, dermed blei det en fordel.

[Gjest nei overhode ikke]

Flaut er det vel ikke. Personligheten og mennesketypen til foreldrene har mye mer betydning for om ungene blir flau eller ikke. Selvtilliten til barna har også mye å si for om de blir flau over foreldrene eller ikke.

Om du og din mann ønsker barn så er det vel bare å hoppe i det? Jeg tror at så lenge man har lyst på barn så er det også riktig så får en ta evt. problemer som de kommer. I din alder er de fleste godt etablert så da burde det vel ikke være spesielle problem med å få barn.

[Tralla]

Ønsker dere flere barn og forholdene ligger tilrette for det, synes jeg ikke alderen skal stoppe dere. Er mange som får barne når de nærmer seg/ er passer 40 for tiden. Utfordringene kommer uansett alder på foreldre.

[Gjest bikku]

Jeg har nettopp fylt 40 og nettopp fått barn igjen. Og jeg stooorkoser meg. Rett nok er besteforeldrene gamle, og jeg kan ikke satse på samme avlastning som med forrige barn. Men så lenge vi foreldre er spreke nok til å følge opp ungen, så kan gjerne besteforeldrene få gleden av å nyte litt samvær med barnet uten forventninger om at de skal bidra så altfor mye ut over det.

Hva angår foreldremøter og eldre foreldre, så innbiller jeg meg at det er noe annet enn det var før... Det er i hvert fall flere som er i samme båt som oss, så vi blir ikke aleine om å være godt voksne. For barnets del er det selvsagt ikke bare fordeler å ha eldre foreldre, men det var ikke tenkt slik da vi begynte på den lange veien. Jeg opplever at de fleste 40+ som får barn er veldig obs på at barnet ikke skal få redusert opplevelse av å være barn til tross for at foreldrene er godt voksne. Og det kompenserer mye i fhd til en 25-åring som ikke alltid tenker over oppfølgingen av barnet.

Det beste for min del med barn etter 40 er at jeg har en helt annet trygghet og selvtillit nå enn forrige gang. Og det kan ikke være annet enn et gode for barnet også. Jeg er mye mindre sliten enn sist, bekymrer meg ikke så mye, har trygghet til å gi barnet gode rutiner i fhd til soving og annet som jeg ikke hadde før.

Når alt det er sagt, så var jeg vel ikke heeelt klar for nattevåk og eksplosive bleier på handletur, da. Men nattevåken gikk raskt over, og alt annet kan planlegges bedre.Ville ikke ha vært denne muligheten foruten, og håper barnet sier det samme om noen år.

[Speak]

Jeg er snart 40, og kunne absolutt ikke tenke meg å få flere barn. Jeg tror at jeg hadde klart det helt strålende nå, men tenker at jeg da ville hatt tenåringer hjemme fram til jeg ble 60. Og DA tror jeg at det hadde blitt vanskeligere.

[løvinne71]

Jeg er 38 og mannen min 40. Vi hverken føler oss "gamle" eller "ser gamle ut." Men siden vi fikk barn midt i 20-årene er disse nå blitt såpass store at vi føler oss ferdige med småbarns-tiden for lenge siden.

Jeg merker jo at energinivået er endel lavere nå enn for 10 år siden.

Så jeg for min del, kunne ikke tenke meg å begynne på nytt igjen med baby og småbarn nå i en alder av nesten 40...

Generellt synes jeg ikke at det er "gammelt" å få barn som 40 åringer. Men det begynner å synge på siste verset med tanke på at man skal ha ork og overskudd til å følge dem opp i enda 20 år fremover...

[laban]

Jeg er 38 og mannen min 40. Vi hverken føler oss "gamle" eller "ser gamle ut." Men siden vi fikk barn midt i 20-årene er disse nå blitt såpass store at vi føler oss ferdige med småbarns-tiden for lenge siden.

Jeg merker jo at energinivået er endel lavere nå enn for 10 år siden.

Så jeg for min del, kunne ikke tenke meg å begynne på nytt igjen med baby og småbarn nå i en alder av nesten 40...

Generellt synes jeg ikke at det er "gammelt" å få barn som 40 åringer. Men det begynner å synge på siste verset med tanke på at man skal ha ork og overskudd til å følge dem opp i enda 20 år fremover...

Men tror du det overskuddet bare har med alder å gjøre? Tror du ikke det også kan være litt avhengig av hvorvidt man startet med småbarn da man var 24 eller 32?

[Gjest Elextra]

Jeg er 38 og mannen min 40. Vi hverken føler oss "gamle" eller "ser gamle ut." Men siden vi fikk barn midt i 20-årene er disse nå blitt såpass store at vi føler oss ferdige med småbarns-tiden for lenge siden.

Jeg merker jo at energinivået er endel lavere nå enn for 10 år siden.

Så jeg for min del, kunne ikke tenke meg å begynne på nytt igjen med baby og småbarn nå i en alder av nesten 40...

Generellt synes jeg ikke at det er "gammelt" å få barn som 40 åringer. Men det begynner å synge på siste verset med tanke på at man skal ha ork og overskudd til å følge dem opp i enda 20 år fremover...

''Men det begynner å synge på siste verset med tanke på at man skal ha ork og overskudd til å følge dem opp i enda 20 år fremover...

''

Slik tror jeg du føler det fordi du snart er ferdig med dette og ikke helt orker tanken på en runde til.

Fikk selv barn forholdsvis sent, og har flere venninner som fikk første barn når de nærmet seg - og hadde passert - 40. Tror ingen av disse føler som du sier - snarere er de etterhvert noen uvanlig ungdommelige snart femtiåringer.

[....AV]

''Barna får gamle besteforeldre. Barna får eldre forelder, pinlig flaut på skolesammenkomster ? ''

Dette synes jeg ikke er gode argumenter for å ikke få barn. Det er ganske vanlig å få barn i den alderen, så barna vil nok ikke være alene i klassen om å ha foreldre i den alderen. Selv var jeg 28 og 30 da mine barn ble født, men var i barselgruppe med flere mødre på rundt 40.

Hvis dere føler dere klare, synes jeg ikke alderen i seg selv skal være en begrensning.

[løvinne71]

''Men det begynner å synge på siste verset med tanke på at man skal ha ork og overskudd til å følge dem opp i enda 20 år fremover...

''

Slik tror jeg du føler det fordi du snart er ferdig med dette og ikke helt orker tanken på en runde til.

Fikk selv barn forholdsvis sent, og har flere venninner som fikk første barn når de nærmet seg - og hadde passert - 40. Tror ingen av disse føler som du sier - snarere er de etterhvert noen uvanlig ungdommelige snart femtiåringer.

Det jeg mener, er at som 40 åring, så er man fortsatt ganske "ung" med tanke på "her og nå-situasjonen."

Men man må faktisk tenke på at det å få barn er et ganske langsiktig prosjekt. Derfor synes jeg rundt 40 år er i øvre sjiktet innen "ideal-alderen" til å få barn.

Hvis man begynner å komme opp i 40-årene når man får barn, så er man kanskje pensjonist innen barna flytter hjemmeifra.

Ikke at det er noen hindring i seg selv, men personlig synes jeg det er sent...

Mulig det kommer av at jeg har andre erfaringer selv.

Mine foreldre var også "unge" så vi har hatt(har) gleden av foreldre / besteforeldre som har stillt opp både for oss og barnebarn.

Dette er et "gode" man fort kan miste når man får barn sent.

[løvinne71]

Men tror du det overskuddet bare har med alder å gjøre? Tror du ikke det også kan være litt avhengig av hvorvidt man startet med småbarn da man var 24 eller 32?

32 er noe helt annet enn 42....

[Gjest Elextra]

Det jeg mener, er at som 40 åring, så er man fortsatt ganske "ung" med tanke på "her og nå-situasjonen."

Men man må faktisk tenke på at det å få barn er et ganske langsiktig prosjekt. Derfor synes jeg rundt 40 år er i øvre sjiktet innen "ideal-alderen" til å få barn.

Hvis man begynner å komme opp i 40-årene når man får barn, så er man kanskje pensjonist innen barna flytter hjemmeifra.

Ikke at det er noen hindring i seg selv, men personlig synes jeg det er sent...

Mulig det kommer av at jeg har andre erfaringer selv.

Mine foreldre var også "unge" så vi har hatt(har) gleden av foreldre / besteforeldre som har stillt opp både for oss og barnebarn.

Dette er et "gode" man fort kan miste når man får barn sent.

''Derfor synes jeg rundt 40 år er i øvre sjiktet innen "ideal-alderen" til å få barn. ''

Tror ingen er uenlig om akkurat dét, men det var vel heller ikke det som var spørsmålet :-).

[Gjest Støttes :)]

''Men det begynner å synge på siste verset med tanke på at man skal ha ork og overskudd til å følge dem opp i enda 20 år fremover...

''

Slik tror jeg du føler det fordi du snart er ferdig med dette og ikke helt orker tanken på en runde til.

Fikk selv barn forholdsvis sent, og har flere venninner som fikk første barn når de nærmet seg - og hadde passert - 40. Tror ingen av disse føler som du sier - snarere er de etterhvert noen uvanlig ungdommelige snart femtiåringer.

Dette tror jeg du har helt rett i. Min mor var 40 da jeg kom, og er den sprekeste bestemora (på 78) til både mine unger og kompisene deres. De er ofte på overnatting der. Far min tusler bare rundt, gjør ikke stort, men også han (som er 83) syns det er kos med unger i huset.

Farmor og farfar på 63 og 65 derimot, har mer enn nok med seg selv, og er langt mer perifere...

Selv er jeg i slutten av tredveåra og merker faktisk ikke aldring i det heletatt. Jeg er energisk, ser likedan ut, har solid økonomi og masse omsorg å gi, og kunne godt tenkt meg en liten atpåklatt (eller to, hehe), og med mamma som forbilde tenker jeg at dét skal jeg ikke slutte å tenke på... ;o)

[laban]

32 er noe helt annet enn 42....

Selvfølgelig, det var ikke det jeg mente.

Jeg mener at hvorvidt man har ork og overskudd til en tenåring når man er over 50, ikke trenger å ha bare med fysisk alder å gjøre. Dersom man fikk første barn som 35- eller 40-åring, er kanskje mer av dette overskuddet tilstede når man er over 50, enn om man startet med småbarn i 20-årene?

[Liliaceae]

Hvis man har lyst og har overskudd, tid og økonomi synes jeg man skal gå for barn uansett om man er 20, 30 eller 40 år.

Nattevåk, spedbarnsstell, trassalder osv. er noe man innstiller seg på. Da tror jeg alder har mindre betydning.

Selv fikk jeg siste barnet i begynnelsen av 30 årene (har tre) og føler meg helt ferdig med graviditet, spedbarnsperioden og babystadiet.

Men har da eldre venninner enn meg som har fått barn det siste året, og jeg ser at de har like mye motivasjon, og stå-på-innstilling og glede over babyen som jeg har hatt de tre gangene jeg fikk barn.

De vil følge opp barna sine vel så bra som andre yngre mødre.

Så jeg tror alder har mindre betydning.

Alle foreldre vil være teite og dumme en periode uansett om barna har gamle eller unge foreldre.