Har min kjæreste en personlighetsforstyrrelse?

[Gjest deepfrustrated]

Dette innlegget blir et nødrop. Jeg har vært sammen med kjæresten min i et halvt år, og siste halvdel av forholdet har vært mer eller mindre preget av bare negativitet, frustrasjon, sinne, nedstemthet osv fra min side, mens han sier han har hatt det helt fint. Jeg har fra min side nå gjort det slutt, men han vil fremdeles prøve å finne lykken og kryper på sine knær. Han bad om en siste sjanse for to uker siden, og etter mye om og men fra meg ga jeg han det. Men etter et par dager, så var det på an igjen! Det som er problemet, er at han sier og gjør ting som sårer meg, skuffer meg gjør meg lei meg, og jeg føler at jeg ikke får noen forståelse fra han når jeg reagerer på det han sier og gjør. Han kan kritisere meg, være frekk, og bli sur på meg for små ting som jeg ser på som uvesentlig. Jeg har tydelig vist han hvordan jeg reagerer for å prøve å få han til å forstå at han ikke kan si/gjøre som han gjør. Han er flink til å unnskylde, men det kan ta lang tid før han forstår hvorfor jeg har blitt lei meg! Han sier selv at han takler skuffelser veldig dårlig, selv om det bare er snakk om småting. Hvis ting ikke går slik han hadde forventet og sett for seg i hodet sitt, kan han bli veldig sur og lager problemer. Jeg føler også at jeg gir og gir av meg selv, på mange måter, og at han bare tar og tar og ikke gir noe tilbake.

For en stund siden konfronterte jeg ham med at vi gjorde veldig lite bare oss to som par, og da fikk jeg et noe sjokkerende svar som at det hadde ikke han noe behov for, og han syntes det fine med et forhold var å kunne være sammen uten å gjøre noe sammen (det er mye sofasliting når vi er hos hverandre noe som passer meg dårlig). Og jeg fikk mer og mer følelsen av å bare være en potteplante som skulle være i stua hans og holde han med selskap. Bare at han ikke forstod dette, gjorde meg veldig frustrert. Men jeg kunne skrevet side opp og side ned med episoder, men ut i fra dette, er det noen som tror det finnes noe håp for oss, eller for han i det hele tatt? Siste prat vi hadde, da jeg hadde gjort det slutt, da sa han at det tok tid før ting gikk opp for han, at han var sosialt dum på noen områder. Og jeg har nettopp lest litt om personlighetsforstyrrelser, og flere treff blant de ulike tilstandene kan passe på han, men vet ikke om det er riktig å trekke den beslutningen? Men samtidig som jeg leste det, følte jeg en form for lettelse, det hadde forklart så ufattelig mye av hans urimelige reaksjoner, utsagn og ting han har gjort mot meg!

Om det skulle være slik at han har en personlighetsforstyrrelse, vet jeg ikke om jeg klarer å fortsette forholdet med han. Jeg føler jeg mister meg selv, jeg bruker utrolig mye hjernekapasitet på å analysere det han sier og gjør, og prøve å forstå hvorfor, hvilket jeg sjelden gjør. Jeg har i det siste følt meg deprimert, og noen gang lurt på om det er meg det er noe galt med, noe jeg allikevel vet det ikke er.

Er det noen der ute som vet hva jeg snakker om, som kanskje også har hatt/har det på samme måte??

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er meget sannsynlig at han har en personlighetsforstyrrelse.

Dette forholdet har ingen fremtid. Her er det bare å ta konsekvensen av det.

[ArabianStar]

Jeg kjenner igjen veldig mye av det du beskriver fra jeg var sammen med faren til barnet mitt..

Vi holdt på likedan i tre år, og ingenting forandra seg, dessverre. Så det endte med at jeg viste han døra og ba han holde seg langt unna helt til han forsto at han trenger psykologhjelp, VI ville trengt familieterapi og myyyye innsats fra begge oss for at tinga skulle kunne funke.

Men der var vesentlige forskjeller på de to likevel..

Kjæresten min hadde tydeligvis fra tidligere fått lov å surre som han ville sjøl. Ikke trengt å tenke på noe annet enn seg sjøl. Ikke har han trengt å gjøre husarbeid, middag fikk han servert på bordet hver dag. Han hadde heller ingen å ta ansvar for(dengang kjæresten hans og deres felles datter bodde i nabokommunen) og han bare rett og slett levde livet fullstendig som han ville! Og det gjør han naturligvis nå også..

I tillegg til at kvinnesynet hans ligner jo ingenting! Kvinner skal -i følge han bare være hjemme og passe barn, hus, lage mat, tilfredsstille hans behov osv.. De har ingenting utenfor huset å gjøre. Dette passa meg veldig dårlig! Ikke fikk jeg si i fra hva jeg mente, da ble han sint.

Derfor ble jeg sittende alene med barnet vårt, vasking og rydding, og han var på vift hele dagen. Han måtte lage middag da, for maten jeg laget var ikke like bra som han var oppvokst med. Og jeg var så underkua at det er nesten for meg en skam at det er mulig..

Til slutt klarte jeg omsider å gi han en såpass trøkk at jeg kom meg unna. Da var jeg så psyka ned at jeg slet kjempelenge(og gjør det for så vidt enda) med det. Nå har jeg imidlertid fått psykologhjelp da, så jeg ser lysere på framtida.

Om du er villig til å bruke energi og krefter på terapihjelp, så gjør gjerne det. Hvis ikke, ikke bruk opp deg sjøl på han! Kom deg unna, finn deg en som behandler deg pent! For du fortjener ikke å ha det på den måten..

[Gjest deepfrustrated]

Det er meget sannsynlig at han har en personlighetsforstyrrelse.

Dette forholdet har ingen fremtid. Her er det bare å ta konsekvensen av det.

Takk for svar. Men det jeg lurer på, er hvordan få han til å innse at han har et problem? Han er klar over at han er vanskelig å forholde seg til, men for min del blir det ikke bare vanskelig, men umulig! Men han tar ikke et nei for et nei, og jeg har gjort det slutt flere ganger, men han vil stadig prøve. Sier han kan forandre seg, men trenger tid! Jeg prøver å være konsekvent, men det er vanskelig! Finnes det noen hjelp å få for han i såfall? Som jeg forstår på deg, er det absolutt ingen fremtid for oss sammen, men betyr det at han ikke er i stand til å ha et forhold i det hele tatt, ikke engang i fremtiden? Og kan han virkelig forandre seg, som han sier? Jeg har alltid hatt inntrykk av at det skal mye til før mennesker forandrer seg. Jeg synes dette er så utrolig vanskelig...

[Gjest min kompis]

Hvis du hadde brukt avsnitt, hadde jeg orket å lese dette.